torsdag 5. mars 2015

Hva er hemmeligheten?

Jeg snakker om «hemmeligheten» bak det å kjempe seg fra en utsultet og døende kropp til en velernært og velfungerende kropp. Frisk kan jeg ikke kalle meg, men jeg tror at tankene og følelsene som er knyttet til mat og spising har mest å gjøre med det ridige tankemønstret man gjerne har når man har aspergers. Poenget er, tenker hvertfall jeg, at jeg ikke bruker mat til å håndtere vanskelige følelser, og verken føler lyst til eller behov for å sulte meg eller «bli tynn».

Først vil jeg si at man må velge å kjempe. Deretter vil jeg si at det er langt fra «bare å bestemme seg». Det er få ting her i verden som er så uendelig nedlatende som det å si til noen som sliter at de «bare må bestemme seg for å xxx». Man trenger som regel oppfølging og støtte og hjelp. Selv om det er sånn at man ikke kan vente på «det perfekte tidspunktet (fordi det ikke finnes)» så er det faktisk en del ting som må være på plass. Men det hjelper ikke om alt er lagt til rette så lenge viljen ikke er der. Jeg kom over et sitat som beskriver dette helt perfekt;

«(Tool+Training+Experience) x Mindset = Success. BUT
if your mindset is zero then equation is (100 + 100 +100) x 0 = Failure.»

Steg en er å spise mat. Nok mat. Og «nok mat» er sannsynligvis mye mer enn man tror er nok. I recovery er det ikke noe som heter for mye mat eller for mange kalorier; enten kroppen er underernært ELLER underernært og undervektig, så er det mange skader som skal repareres. Og til det trengs det kalorier. For min del hjalp det veldig å ikke lage noe big deal ut av det. Jeg gikk ikke rundt og snakket om hvor sykt mye jeg hadde begynt å spise, og jeg ba de rundt meg om ikke å virke imponert eller skryte av meg. Ved å sette fokus på det, virket det plutselig stort og uoverkommelig. Jo mindre fokus, jo bedre, for det å spise og gi kroppen næring er den aller mest naturlige ting i verden. Noen trenger kanskje oppmuntring for hver bit de svelger, men for min del funket det best at alle bare latet som ingenting. Noen lager en kjempestor greie når de skal spise en «fearfood», annonserer og publiserer og dokumenterer på sosiale medier. Jeg merket fort at jo mer man hauser noe opp og gjør det til en stor greie, jo skumlere blir det faktisk.


Steg to er vektoppgang/vektstabilisering. Da jeg startet visste jeg at jeg hadde mange mange kilo jeg måtte legge på meg, og det føltes helt uoverkommelig. Uansett hvor man står rent kroppslig så vil det føles uoverkommelig å skulle gi slipp på den kontrollen man tror man har over sin egen vekt. Heldigvis er det sånn at så lenge man spiser det man skal så klarer kroppen helt fint å regulere vekten på egenhånd.

Steg tre er mer mat. Å sulte seg nærer skammen/spiseforstyrrelsen/alt mulig annet negativt. Å spise (er med på å) «sulte vekk» skammen/spiseforstyrrelse/alt mulig annet negativt. Mange av de rare tankene og idêene man får er et direkte resultat av underernæing, og når man blir bedre ernært vil en del ting rett og slett rette seg selv opp. Og jo sterkere, sunnere og bedre ernært kroppen blir, jo sterkere, sunnere og bedre ernært blir hjernen. Og en sterkere, sunnere og bedre ernært hjerne er i mye bedre stand til å takle de fysiske og mentale utfordringene man står ovenfor enn en hjerne som ikke er det. Man må bare... komme i gang.

Så hvordan kommer man i gang med noe som føles uoverkommelig? Svaret er lett, men langt fra enkelt; bare begynn. Stop thinking about it and put one fot in front of the other. Tro meg, jeg skjønner det absurde i at JEG sier det. Det har tross alt tatt meg årevis å komme i gang.

Jeg har ikke tvilt eller veket en millimeter siden jeg startet recovery. Men det betyr ikke at det har vært lett. Jeg spiste som en glad liten gris, hadde en god og optimistisk holdning til mat og spising, var like besluttsom på dag 128 som jeg var dag èn. Jeg gjorde liksom alt «rett» - likevel føler jeg meg som dritt. Både fysisk og psykisk. Men jeg holdt ut. For det er det som er greia, man må holde ut. Man må gå 100% inn for det. Gå all in, og så bare holde ut! Ikke gi etter! Ikke gi deg!

Det er verdt det. Det er så himla verdt det. At man ikke vet hva man har før man mister det, er vel et sitat de fleste kjenner til. Men når man mister noe, litt etter litt over mange år, så merker man det kanskje ikke. Jeg mistet så mye. Jeg mistet nesten livet. Over det siste året har jeg fått tilbake så mye av meg selv og livet mitt. Jeg tenker nå at noen ganger er det sånn at man vet ikke hva man har mistet før man får det tilbake, og når man innser hva man har fått tilbake så gir man ikke slipp på det igjen.

4 kommentarer:

  1. Inspirerende innlegg ��

    SvarSlett
  2. Du skriver så fantastisk godt, Tora! Jeg tror tida må være inne snart for boka di - "Håndbok for livet" eller noe liknende! Det er sykt bra hva du har greidd også da. Du deler så raust av dine dyrekjøpte erfaringer - og så sprer du sånn glede også.

    SvarSlett
    Svar
    1. Bok kommer ikke, men takk kjære deg!

      Slett