Og
så kommer det, som en knyttneve i magen, slår luften ut av meg,
drar bakken vekk under beina mine, følelsene jeg ikke klarer styre,
tankene jeg ikke klarer holde unna, jeg mister kontroll, jeg holder
ikke ut, jeg klarer det ikke. Så gjenvinner jeg både pusten og
balansen og fortsetter å være lykkelig, som om ingenting har
skjedd. Kanskje med litt blå tråd på plasser ingen kan se. Kanskje
blå under øynene fordi jeg ikke får sove om nettene. Jeg later som
ingenting. Trykker vekk og ned det som ikke passer inn i en lykkelig sommerhverdag. Jeg fortsetter som før, vel vitende om at det kommer til å koke over igjen og igjen, og jeg kommer til å falle igjen og igjen.
Les også: Smil med hjertet... (1/2)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar