Det verste med aspergers

I livet mitt har det vært tilfeller hvor mine ord eller handlinger har utløst sterke, negative følelser hos andre, som overhode ikke sto i stil med det jeg mente. Å kalle det en «misforståelse» er ikke dekkende nok. Ganske nylig gikk det plutselig opp for meg at det veldig sannsynligvis har en kobling til aspergersen. Og når jeg innså det, innså jeg også at det har vært enda flere slike tilfeller. Jo mer jeg tenkte på det, jo flere hendelser kom jeg på.

For det første gir det mening! Jeg har tenkt at det er normalt å «krasje» med andre mennesker, og det er det selvsagt også, men det kommer liksom så ut av det blå! Ting tar en retning jeg ikke i min villeste fantasi kunne forutsett. Ofte skjønner jeg kanskje ikke engang hva det var jeg sa eller gjorde som ble så innmari feil. Ikke vet jeg nødvendigvis hva jeg burde gjort anderledes heller.

For det andre er det en brutal erkjennelse, som jeg har felt mange tårer over. Jeg prøver intenst, lærer av det jeg skjønner er feil, men det går likevel galt innimellom. Det får meg til å føle så sterkt på at noe er galt med meg. Det er noe i hodet mitt som ikke er som det er hos andre, det gjør meg anderledes og jeg føler meg som en fremmed, det er nesten ikke til å holde ut.

Jeg er helt desperat etter å oppklare misforståelser. Jeg gjør alt jeg kan for å ordne opp i det; forsøker omformulere mitt ståsted, ber om at andre omformulerer sitt ståsted. At noen er uenig i meg kan jeg tåle, så lenge jeg vet at de vet hva det faktisk er jeg mener. Og omvendt. Det har vært noen få ganger hvor noen har trodd at jeg sårer dem med viten og vilje; og derfor har gått inn for å virkelig såre meg tilbake. Da er skaden allerede skjedd, det kan ikke reddes inn igjen, man kommer ikke tilbake fra noe sånn.

Behovet mitt for å bli forstått (eller mer spesifikt; å ikke bli misforstått) er så enormt stort. Ikke at jeg trenger bli forstått av alle i hele verden, men av de jeg har rundt meg. Derfor skriver jeg mye, forsøker beskrive så godt jeg kan og håper at de som tar seg tid til å lese, skjønner. Jeg forsøker sette ord på alt, rette ord på rette ting. Det er også (blant annet) derfor jeg er så åpen om det jeg sliter med.

Og da er det sånn at når jeg på toppen av det hele ikke forstår meg selv, da kan man si det mildt sagt blir litt i overkant av vanskelig.