Alt går rett inn

Jeg vet ikke hva det er som gjør det. Kanskje har det ingen grunn, det bare svinger, uavhengig av vær, vind og omgivelser. Akkurat nå svinger det litt nedover. Alt er vanskeligere. Alt som skjer rundt meg går så veldig inn på meg. Alt som blir sagt legger jeg verst mulig mening i, og tar det til meg, inn i hjertet mitt. Alle små feil jeg gjør, blir store katastrofer. Jeg trenger hele tiden bekreftelse, men det lar seg ikke gjøre og det føles uutholdelig. Hele tiden føler jeg at jeg har gjort noe galt eller dumt. Og jeg hater meg selv intenst.

Gråten ligger klar på lur, foræderske tårer ligger klar i øyenkroken i helt uskyldige situasjoner. Når jeg sitter hjemme på kveldene kan jeg plutselig begynne å gråte så jeg hulker, uten noe åpenbar trigger. Jeg gjør ting som vanligvis gjør meg glad, men oppdager gang på gang (men heldigvis ikke hver gang) at det ikke lengre gjør meg godt. De fine øyeblikkene jeg finner innimellom er det som holder meg gående, som en rolig stund i stallen eller en latterfylt tur i klatreveggen. Små pusterom, når alt ellers føles kvelende.

Jeg vet at det verste jeg kan gjøre er å isolere meg, selv om det føles som det er akkurat det jeg må gjøre, for å beskytte hjertet og sjelen fra å bli sønderknust av alle inntrykkene. Ukens faste avtaler og planer må holdes, som vanlig. Selv om det føles meningsløst, er det det viktigste jeg gjør. Det er litt godt også; å slippe å ha valg, å bare ha en plan jeg skal følge. Å sette på autopiloten er til stor nytte. Den gjør en god jobb. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre. Dette vel går over, denne gangen også. Sikkert. Før eller siden. Tror jeg?