Pantora: Et stort lite mirakel

I starten av året fikk jeg nyss i at en ny hest, av den herlige rasen fjording, skulle komme til stallen. Jeg var kjapp med å tilby meg å være forrytter. Optimistisk, men vel vitende at ingenting var sikkert, kanskje ville eierne ombestemme seg, kanskje ville hun ikke trives i stallen vår, kanskje passet hun ikke til å gå i rideskole, kanskje ville ikke hun og jeg ha noe kjemi. Jeg håpet på det beste samtidig som jeg forberedte meg på det verste. Men hun kom, hun trives og føler seg som hjemme, hun går som ei kule i rideskolen, en rolig og herlig dame på 15 år som jeg er head over heels forelsket i (og jeg tror hun synes jeg er ganske okei også). De som eier henne kommer til å bruke henne så ofte som de ønsker, men det vil sannsynligvis ikke bli så veldig ofte, så i de fleste helger og ferier er det jeg som har henne.

Etter at jeg sluttet på skole er det nettopp helger og ferier som har vært det vanskeligste for meg. Helg og ferie har betydd «fri» fra trygghet, «fri» fra forutsigbarhet. «Fri» fra rutiner og vaner jeg er helt avhengig av for å kunne fungere. «Fri» fra faste avtaler med forskjellige mennesker jeg trenger faste avtaler med. «Fri» fra muligheten til å ta kontakt med nevnte mennesker utenfor de faste tidene, dersom behovet skulle melde seg. Enda verre har det vært det siste året, for da har jeg også hatt «fri» fra stallen. Hestene i stallen vår brukes i terapi på dagtid og i rideskole på ettermiddagen i hverdagene, så da er det som regel kun i helger og ferier eierene/forrytterne har hestene selv. «Fri» betyr for meg alt det samme som det har betydd før, men i tillegg så betyr det også at Frøya har fri fra terapi og rideskole. Så da er det meg og henne. Og den gleden veier opp for voldsomt mange av bakdelene med «fri». Jeg kan faktisk ta meg selv i å se frem til ferier.

Hun er så flott! Så vennlig, så rolig, men også våken og ivrig. Tillitsfull og tålmodig. Innimellom har hun noen usympatiske innfall og idèer, men det har vi vel alle, både tobeinte og firbeinte! Hun har en voldsomt fremdrift sammenlignet med de andre fjordingene, og det er fantastisk morsomt! Energi i stegene, enten vi rir eller hun leies inn/ut. Hun er tidligere travhest, og det er tydelig at trav er noe hun synes er gøy. Det er bare å smatte litt på henne så er hun oppe i trav uten å nøle. Hun er dessuten oppmerksomhetssøkende, liker å få kos, både i fjeset og på kroppen. Noen hester liker ikke at man kommer opp i fjeset på de, og det er jo forståelig, så jeg er så glad for at hun er komfortabel med det. Ingenting er bedre enn å få kose med en stor, varm, myk mule!

Frøya er blitt min livline. Med henne har jeg betydelig mye mer mål og mening i livet. Noe å kjempe for. Jeg vil være sterk for henne, for å kunne ta best mulig vare på henne. Er jeg innlagt vil det sette en begrensning på tiden jeg får brukt i stallen, og dersom jeg har ferske sår vil det begrense hva jeg fysisk er i stand til å gjøre i stallen. Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å bli innlagt eller skade meg selv igjen, for det kommer til å skje, men det vil ikke skje så ofte som det ellers ville gjort. Jeg er så klart redd for at jeg ikke vil ta godt nok vare på henne, men jeg ville ikke tilbydd meg å være forrytter dersom jeg ikke ville klart det. Dessuten er hun som gir meg ansvaret for Frøya fullstendig klar over alle mine «feil og mangler», og mener det går helt fint likevel. Jeg er jo relativt ny i alt dette og det er ikke alt jeg kan lære Frøya, så jeg får uansett hjelp. Daglig leder i stallen, Marie, og flere av de andre flotte menneskene trår til der det trengs. Det er godt miljø og folk stiller opp for hverandre. Jeg har hatt en del problemer med kroppen i det siste så det har blitt litt begrenset hvor mye jeg kan gjøre, men jeg har fått mye og god hjelp hele veien.

Helt til slutt må jeg jo nevne at jeg ikke har glemt godgutten Tarzan. Jeg har han enda på (halv)for, men han er fremdeles skadet. Det blir dermed ikke noe ridning på han, men mye møkking og godbiter og stell. Han er ikke så sosial, ikke så veldig oppmerksomhetssøkende, er av typen som ikke vil ha noe kos i ansiktet, men synes det er greit å bli børstet, er en rolig, stødig og pålitelig fyr. Han «snakker» veldig mye, som regel for å få noe godt, og han er utrolig søt og sjarmerende når han gjør det så han får som regel noe. Når jeg måkker hos han så gjør jeg det ofte mens han står inne i boksen. Det var helt uaktuelt tidligere, dersom det sto en hest inne i en boks som skulle måkes så flyttet jeg alltid hesten til en ledig boks, men med han går det helt fint. Sjansen for at han skal skvette til og/eller hive på seg så han klemmer meg mot veggen eller tråkker på meg er helt minimal. Han er oppmerksom og hensynsfull. Jeg blir bare tryggere og tryggere på han.