Når verden får farger igjen (og redselen for å miste de, igjen)

Jeg klarer smile. Lenge har jeg gått rundt å ikke kunne smile. Kanskje med munnen, men ikke fra hjertet. Nå klarer jeg faktisk ikke la være å smile. Jeg vil bare bamseklemme alle. Jeg går rundt og føler masse gode følelser som jeg ikke har følt på kjempelenge, og jeg kan kjenne at jeg har det godt! Livet er vakkert!

Så blir jeg litt for ivrig, gjør litt for mye, blir litt for sliten, og kjenner at jeg enda er skjør. Må fokusere på å sette en fot foran den andre og ikke bli for revet med. Puste og ta det med ro. Ingenting haster. I stallen koser jeg med sånn, er der bare mer og mer nå. Uten å nødvendigvis ha noe jeg må gjøre, jeg bare surrer rundt og er til. Det er fint. Jeg har omsider fått ridetimer fast en gang nå, og det er fint å jobbe litt mer strukturert sammen med Frøya mi.

Også blir jeg brått redd. Jeg har skrevet om det før, for et år siden, «Jo bedre man har det jo mer har man å tape». Hestene og stallen er hele livet mitt. Tidligere hadde jeg klatreveggen og det miljøet også men nå er det liksom bare hest som gjelder. Det er kun det jeg ønsker gjøre, kun det jeg vil drive på med. Å satse alt på et kort, det gjør meg voldsomt sårbar. Det er mye «tryggere» å ikke ha noe, å ikke bry seg om noe, da har man heller ikke noe å miste eller tape. Men det blir en verden fullstendig blottet for farger, og hva er da vitsen i å leve?

Jeg er så fylt av glede og kjærlighet til hestene og stallen. Jo «dypere» inn i stallmiljøet jeg kommer, og blir enda bedre kjent med de andre og får mer erfaring med hest, jo mer stoler jeg på at stallen ikke er noe jeg kommer til å miste sånn helt uten videre. Redselen som nå dukker opp er ikke over å potensielt tape stallen/hestene, men å tape følelsene jeg har for det. For det har skjedd før. Det skjedde nå i vinter/vår, at ingenting betydde noe og ingenting kunne gjøre meg glad. Uansett hvor hardt jeg prøvde (og ikke minst ØNSKET) så kunne jeg ikke se noen farger. Nå er de tilbake igjen, men de blitt borte en gang så kan det skje igjen.

Det er vel ikke rart at det gjør meg redd? Det er vel ikke noe unaturlig med det? Utfordringene mine er mange, det er ikke noe å legge skjul på eller bagatellisere. Jeg blir ofte overveldet og det skal ikke så veldig mye til for å stresse meg opp eller vippe meg av pinnen, å finne balanse (på de fleste området i livet mitt) er noe av det vanskeligste jeg vet om, men, MEN, jeg er klar over disse tingene, og det i seg selv er en styrke. Tror jeg nok.