Man husker ikke hva andre sier, men hvordan de får deg til å føle deg

Hukommelse og konsentrasjon er liksom ikke helt min greie. Jeg er dårlig på å huske datoer og bursdager. Noen husker navn, andre husker ansikter – jeg husker ingen av delene. Det er ofte litt pinlig å ikke huske ting. Jeg husker heller ikke hva folk sier, jeg kan huske essensen av det men aldri ordene som blir brukt. Et uttrykk jeg synes er både fint og veldig sant, hvertfall for min del, er «man husker ikke hva andre sier, men hvordan de får deg til å føle deg». For dèt er noe jeg husker! I dette innlegget skulle jeg egentlig skrive om forskjellige eksempler på akkurat det, men den ene hendelsen jeg skulle skrive om ble så lang at dette innlegget skal få handle om kun den!

Ca i 2008 hadde jeg vært på en innleggelse i Fredrikstad, og skulle hjem til Lofoten. Jeg surret litt rundt i Oslo, og skulle ta fly-toget inn til Gardermoen. Fly-toget var 15 minutter forsinket, og jeg hadde beregnet alt for dårlig tid. Da jeg kom til flyplassen var det under 30 minutter til flyet mitt gikk, og jeg fikk ikke sjekket inn. En ansatt på flyplassen sa jeg kunne rekke det dersom jeg forsøke å få med kofferten min som håndbagasje. Jeg kastet ut alt av væske, inkludert mange pakker med næringsdrikker som jeg skulle ha mens jeg var hjemme, men kofferten min var selvsagt alt for svær. Jeg gikk bort til en av de svære søylene ved innsjekkingen, hvor jeg sank sammen og hulket. Jeg var en sliten, redd og stresset 19-åring som i utgangspunktet ikke var i form, verken mentalt eller fysisk. Der og da var det faktisk det verste jeg hadde opplevd. Flybilletter var svindyrt, og siden jeg hadde vært på behandling så var det helfo som hadde betalt, og jeg hadde kastet bort deres penger. Dessuten var alle næringsdrikkene mine borte! Jeg vet ikke hvorfor, men den gangen var det liksom ikke bare å gå på apoteket og få tak i slike. Fremdeles anser jeg det som noe av det tøffeste jeg har opplevd, jeg kan enda kjenne panikken og håpløsheten når jeg tenker tilbake på det. Jeg forsøkte ringe mamma, og gråt så hardt at jeg knapt klarte prate, men klarte formidle at jeg hadde mistet flyet.

Relativt rask kom noen bort til meg, på et tidspunkt tror jeg det sto 5-6 ansatte rundt meg og diskuterte hva de skulle gjøre, om de skulle tilkalle lege. Det tok en stund før jeg var i stand til å kommunisere. Om jeg ikke husker feil så ringte jeg mamma og ga en av dem telefonen, slik at de kunne snakke med henne. Det var ettermiddag og det var ingen flere sjanser til å komme meg helt hjem, så det ble til at de fikk ordnet meg en billett til Bodø. Der skulle jeg overnatte og reise over til Lofoten dagen etter. Jeg husker ikke hvor lang tid det fikk før de fikk meg på beina igjen, men det tok en stund. Og her er det jeg husker best; en hyggelig dame fulgte meg til søppelkassene og mente at vi bare kunne fiske opp næringsdrikkene mine igjen. Heldigvis lå alle sammen i en stor, lukket pose. Sminken min fant vi også igjen. Hun fulgte meg til badet hvor hun insisterte, virkelig insisterte, på at jeg skyllet av alt sammen, fordi vi ikke visste hva annet som hadde vært i søpla. Man skulle jo aldri tro at jeg, med bakteriefobien, aldri i verden ville hatt noen av tingene tilbake etter at de hadde vært oppi en søppelkasse, men den gangen var ikke fobien så ille, og var jeg så utmattet at jeg knapt nok visste opp eller ned på meg selv. Dessuten var det ikke i en vanlig søppelkasse, men en slik en som kun var for flasker, så da var det forhåpentligvis begrenset hvor mye rart folk hadde kasta nedi der.

Da vi hadde skylt av alt sammen, ble jeg «overlevert» til en annen ansatt, en mann. Damen sa noe hyggelig til meg, jeg aner ikke hva. Jeg aner heller ikke om jeg takket henne, men jeg håper inderlig det! Mannen fulgte meg til innsjekkingsautomaten. Jeg vet ikke hva mamma hadde fortalt dem, jeg vet ikke hva de skjønte ut fra mengden næringsdrikker, men på vei gjennom hallen foreslo denne mannen varsom at jeg kanskje skulle drikke en, for å få i meg litt energi? Jeg gjorde som han sa. Videre tror jeg at han fulgte meg til bagasjeleveringen, og så husker jeg ikke mer. Men jeg vet at jeg kom meg på flyet til Bodø, at jeg kom meg til hotellet i Bodø, fra hotellet til flyplassen neste dag, og helt hjem.

De ansatte på flyplassen, de menneskene, jeg aner ikke hva jeg sa til dem eller hva de sa til meg, men jeg husker at de tok vare på meg. Jeg husker at ingen av dem var dømmende eller irritert, til tross for at jeg satt på gulvet og gråt hysterisk som en unge. Jeg husker at de kun var bekymret, rolig, tålmodig og omsorgsfull.

Og det hører med til historien at etter den gang sørger jeg for å ankomme flyplassen minst to (gjerne tre!) timer før flyet mitt skal gå! Jeg skal ALDRI komme så mye som i nærheten av å havne i den situasjonen igjen.