Øyeblikk #30 (en hånd i min)

Et øyeblikk fra innleggelsen i september;

Jeg husker henne fra innleggelsen i fjor, den forferdelige innleggelsen hvor alt gikk til helvete og jeg ble kastet ut etter 2 dager. Jeg husker hvordan hun den gangen avbrøt meg med et nærmest hånlig fnys, da jeg forsøkte å forklare at det hadde skjedd en misforståelse. Under de mer vellykkede innleggelsene i år, har jeg vært skeptisk til henne. Usikker på hvilket syn hun hadde på meg, om hun anså meg som manipulerende eller løgnaktig. For det var egentlig det som var skumlest med å komme dit igjen; å ikke vite om noen «bar nag» til meg etter fjorårets fadese. Jeg har ikke turt å spørre, men heller latt tiden gå og sett henne an. Jeg har blitt mer og mer kjent med henne, og samtidig mer og mer trygg på henne. Ved siste innleggelse var hun en del av teamet mitt. Jeg kjenner at jeg liker henne egentlig veldig godt. Hun er direkte og ærlig og morsom.

En ettermiddag, omtrent midt utti innleggelsen, sitter jeg på rommet og gråter. Jeg kjenner at jeg ikke klarer samle meg, så jeg trykker på ringeknappen. Hun kommer inn. Det er så forskjellig hvordan personalet reagerer når jeg er lei meg; noen begynner snakke om vær og vind og helt banale ting (for å få tankene mine over på noe annet, antar jeg), noen tar ikke i mot noe av det jeg sier og ber meg helle ta det opp med behandleren min, andre igjen er fine. Tar meg på alvor, spør, lytter. Hun er i den siste kategorien. Hun drar stolen helt bort til senga hvor jeg sitter. Jeg blir overrasket, for det er første gang noen har gjort det. Personalet pleier å sette seg i stolen der den står, i andre enden av det lille rommet. Kanskje dra den litt mot meg før de setter seg, men aldri helt bort. Med henne så nærme, blir det liksom litt mer personlig.

Fortvilt forteller jeg henne om hvor bra alt egentlig har gått siden forrige innleggelse, og om hvor forferdelig redd jeg er for å miste denne sterke drivkraften og havne skikkelig nedpå igjen. Hun lener seg frem og griper hånda mi. Sier til meg at hun er helt sikker på at det kommer til å gå bra, med vekt på ordet "helt". Fremdeles holder hun hånda mi. Tårene mine triller og hun bare er der, sammen med meg. Jo lengre hun holder den, jo mer tror jeg på henne.