I stormens øye

Jeg ser helvete som ligger bak meg,

og helvete som potensielt ligger foran meg.

Helvete er rundt meg, over alt.

Men her og nå er det stille og rolig.

Alt har bygd seg så opp inni meg

at det er blitt forsteinet.

Det gjør ikke noe.

Jeg tror ikke jeg er deprimert.

Jeg tror ikke jeg har angst.

Jeg tror ikke jeg er spiseforstyrret.

Jeg er ikke drevet av onde makter,

av demoner, av monstre.

Dette er meg.

Hvert steg jeg tar er 100% bevisst.

Og stegene fører nedover.

Trapp trapp nedover, med hode, kropp og sjel.

Det er dette jeg må gjøre for å klare meg på egen hånd.

«Klare meg» i den forstand at jeg ikke drukner.

Strengt tatt så drukner jeg nå også,

men så sakte at jeg venner meg til det.

Jeg føler meg forpliktet til å leve,

derfor velger jeg ikke døden.

Men jeg velger heller ikke livet.

Jeg lever, men kun halvhjertet.

Fordi mitt beste ikke er bra nok

Det er fredag, 21 desember. Dagen verden skulle gå under men ikke gjorde det likevel. Det er siste dag på avdelingen før julen kommer for fullt. Jeg har lakket neglene for første gang på lenge, pyntet meg i skjørt og fin topp. Har virkelig bestemt meg for å forsøke å ha en fin juleavslutning sammen med de andre. Frokosten blir som alltid inntatt på avdelingen, og den går greit. Det er vanskelig å være den eneste som spiser frokost der, for de fleste andre spiser frokost hjemme før de kommer. At frokosten min er en næringsdrikk får meg til å føle meg enda dummere. Men det er overkommelig. Det går greit.

Jeg er knapt ferdig med næringsdrikken min før jeg begynner å grue meg til lunsj. De andre sitter og småprater, og den hverdagslige tonen blir etterhvert for surrealistisk for meg. Jeg trekker meg unna. Setter meg inn på et annet rom, pakket inn i to pledd. Distraherer jeg meg selv som best jeg kan, med musikk på ørene og et sudokublad mellom hendene. Timene tikker og lunsjen nærmer seg med stormskritt. Jeg ser de andre dekker opp til lunsj, jeg kjenner lukten av julemat og tilslutt ser jeg klokken på mobilen viser 12.00. Kontakten min kommer for å hente meg, men jeg vil ikke. Selvsagt vil jeg ikke. Jeg kommer med alle mot-argumentene jeg har. Sånne argumenter som er så gjennomsyret av anoreksien at det er latterlig, så stereo-typ at jeg ikke orker ramse dem opp engang. Tårene mine triller. Hun er streng, og sier at det ikke er noe å diskutere, lunsj skal jeg spise, jeg skal spise det vi er blitt enig om og sånn er det med det! Jeg finner trygghet i at hun er så bestemt. Det jeg derimot kan velge mellom, er å spise sammen med henne og de andre, eller å sitte på samtalerommet. Det er ikke egentlig noe valg, for blir jeg sittende alene har jeg ikke sjans om å få i meg maten. Klokken er halv et før jeg får tatt meg sammen og sluttet å gråte. 30 minutter fra eller til er for folk flest ubetydelig, mens det i mitt hode er nærmest katastrofe. Men det har egentlig ikke så mye å si, jeg vet det ikke ville være lettere selv om klokka hadde vært 12.00.

Det jeg skal spise til lunsj er noe jeg og kontakten min har kommet frem til etter mange runder med «diskusjoner»; dvs hun som foreslår og presser mens jeg trasser og nekter. Planen er som følger; en soyayoghurt, 1 porsjonspakke rismelk og 10 mandler. Jeg blir dratt inn i den gode stemningen rundt bordet, yoghurten og mandlene glir ned på et vis. Det vil si 9 av mandlene, for den siste mandelen sniker jeg umerkelig ned i bh-en, triumferende i barnslig trass. Den lille melkepakken blir stående foran meg, uåpnet. Selv navnet håner meg; «rice dream». Jeg har så langt ikke klart å fullføre en hel planlagt lunsj, og i dag er heller ikke dagen. Det går ikke, rett og slett. Jeg har ikke sjans. De andre er ferdig å spise, og begynner å rydde av bordet. Jeg blir sittende, anspent og musestille, nakken bøyd, håper intenst at ingen legger merke til den fulle melkepakken. Tårene min renner over når jeg hører kontakten min si «du er ikke helt ferdig med måltidet enda». Å bli sittende å gråte over et måltid, er ubeskrivelig pyton. Jeg blir sittende, som et barn som ikke får gå bra bordet før maten er spist opp. For at gråten ikke skal bryte ut i hulking, biter meg i kinnene og presser en knyttneve i panna.  Men jeg har tapt, og jeg vet det så inderlig vel. Når jeg er kommet så langt at jeg faktisk sitter og gråter, er klumpen i halsen blitt så stor at det faktisk er fysisk umulig for meg å svelge noe som helst.

Jeg merker at noen setter seg ved siden av meg, og så hører jeg kontakten min si til meg «du vet hva som skjer dersom du ikke følger avtalen». Jeg får nemlig ikke være på avdelingen dersom jeg ikke følger matplanen vi har laget. Hun har truet med det før, og i dag er tydeligvis dagen hun gjør alvor av det. «Enten fullfører du måltidet, eller må du dessverre dra herfra. Valget er ditt». Som om det er et valg!! Kunne jeg velge å bare spise det jeg liksom skal, så ville jeg for faen ha gjort det. Da hadde dette da ikke vært noe problem. At hun slenger med et «dessverre» føles som et hån. Oppløst i tårer og så hudløs som jeg kan bli, «VELGER» jeg selvsagt å gå. Det er nok det beste for de andre pasientene også. At jeg sitter gråtende midt i fellesarealet må være dritkjipt for dem å være vitne til. De som skal ha en koselig og fin juleavslutning, med julemat, julekaker, brus og julefilm. Jeg tørker tårene, setter på steinansiktet, pakker sammen og går derfra uten intensjoner om å noen gang sette mine ben der igjen.

Gråten er av redsel, det skremmer meg at dette er så vanskelig. Og så blir jeg kastet ut når jeg trenger støtten som mest!? I dag kunne jeg ikke gjort noe anderledes, for jeg gjorde så godt jeg kunne. Faktisk gjorde jeg mitt aller beste men det var ikke godt nok. Jeg føler meg sviktet, og jeg er frustrert og sint.

Det aller verste, det som gjør at jeg ser at jeg kommer til å tape om jeg er på egen hånd (noe jeg er redd for at jeg er nå), er den intense følelsen av at det jeg hadde klart spise var til ingen nytte! Jeg kunne like gjerne gått med en gang og sluppet spise den yoghurten og de mandlene. Det var fullstendig bortkastet! Jeg vet det ikke er sant, men følelsen er så overveldende. Kroppen og hodet er kapret. Tora er innestengt i et kott, langt bak i hodet. Tora kan skrive og formulere, men det er det hele. Det er spiseforstyrrelsen som tenker, føler, snakker, handler. Det gikk opp for meg da jeg kom hjem og kledde av meg, og mandelen som jeg helt hadde glemt, falt ned på gulvet.

Et stk. forbilde og en stk. motivasjon

I forrige innlegg om min beste venn og «søster» Christina, glemte jeg fortelle hvor innmari, vanvittig, hinsides stolt jeg er av henne. Hun har kommet så langt! Visst har hun dager som er tøffe, kanskje tøffere enn for folk flest, men hun er likevel blitt fri. Hun har mann, jobb, leilighet, barn - i det hele tatt et liv. Ting jeg i dag tenker at jeg bare kan drømme om. Ting hun selv for 6 år siden tenkte at hun bare kunne drømme. Jeg har sett med mine egne øyne at hun har «klart det», til tross for alt jeg vet hun har vært gjennom. Eller for å si det på en annen måte, hun har vist meg at det er mulig.

Selv om vi ikke har så mye kontakt med hverandre i det daglige, så har vi likevel en del kontakt. Med jevne mellomrom får jeg en lang melding fra henne, omtrent en helt liten novelle med oppmuntrende ord. Noen ganger fordi jeg ber om det, andre ganger ut av det blå men alltid når jeg trenger det som mest. Hennes ord er de eneste i hele verden som uten unntak går rett gjennom monstrene og inn i hjertet mitt. Monstrene har ikke sjans, de blir bare stående og skjelve som aspeløv når ordene hennes kommer galopperende. De tør ikke engang gjøre et forsøk på å vri og vende på det hun sier, eller putte det i «glemmeboksen».

Tidligere i høst har jeg hatt en særdeles dårlig periode. Det var en dag hvor jeg var helt desperat, skadetrangen var enorm og jeg ville skade meg mer enn noe annet i hele verden. Jeg kunne ikke, skulle ikke, burde ikke, måtte ikke, men jeg klarte bare ikke å komme på en «god nok» grunn til å la være. Så jeg sendte melding til Christina. Tagg henne om å si noe til meg som ville sørge for at jeg fikk dårlig samvittighet dersom jeg skadet meg. Som at hun ville bli lei seg, skuffet over meg, og at jeg ikke ville være noe godt forbilde for den lille prisen i magen hennes. Og hun svarte akkurat det jeg trengte høre;

Jeg kan si alle de tingene og virkelig mene det, men viktigst av alt er at kroppen din ikke fortjener den behandlingen (...) Og for ikke å snakke om lillemann da, som kommer til å se arrene dine, og du må se inn i de store skremte barneøynene hans og forsøke å forklare han at ingen har gjort dette mot deg, at han ikke trenger å være redd for at noen skal skade han på samme måte, at du har gjort det selv. Skal han lære så tidlig at man kan ha det så vondt, at man kutter seg selv for å lette på trykket?! Det vil vi ikke. Hvorfor fikk du ikke trøst, så det ble bedre, vil han sikkert spørre, og sikkert tusen spørsmål etter det også. (...)

Ærlighet og sannhet, pakket inn i omsorg og kjærlighet. Selv om arrene jo er der allerede. Men de arrene som er der nå, er fortid. De arrene vil blekne og bli glattere og finere innen han er stor nok til å se at noe er anderledes med mine armer. Tanken på egne barn og andre nære venners barn som etterhvert vil komme, har jo slått meg, men det er så fjernt. Herman derimot, er noe konkret. Noe (bokstavlig talt) håndfast. En sprell levende, perfekt liten gutt som bare blir større, sterkere og smartere for hver dag som går.

Senere den kvelden skrev hun til meg; «Ikke behandle deg selv som ingenting, fordi du er alt.» Hvordan jeg ser meg selv er farget av monstrenes hvisking og tisking, det er jeg klar over. Hvordan hun ser meg, blir noe helt annet. Henne ord betyr så enormt mye, fordi jeg vet i mitt hjertet at ordene kommer fra hennes hjerte. Hun er min venn, min søster for alltid, fordi hun har valgt det.

Etter et innlegg hvor jeg skrev at jeg ikke følte at jeg fortjente Roxys ubetinga hengivenhet, sendte Christina meg et bilde av magen, sammen med teksten: Inni der er det en gutt som kommer til å elske det ubetinget. Hvis du noen gang stiller spørsmålstegn ved hvorfor han gjør det eller så mye som stikker lilletåa di ned i tanken på at du ikke fortjener den ubetinga kjærligheten hans skal jeg personlig filleriste deg! Så det så!

Christina er fantastisk. Herman er fantastisk. Hun er inspirasjon, han er motivasjon.

Jeg vil ikke at han skal lære at man kan ha det så vondt at man kutter seg selv for å lette på trykket. Jeg vil heller ikke at han skal lure på hvorfor jeg ikke spiser middag sammen med dem, eller hvorfor jeg ikke vil ha lørdagsgodteriet han en dag vil ønske å dele med meg. Den tanten jeg vil (skal!) være, er sterk, morsom, spennende, tålmodig, snill, ansvarsfull, omsorgsfull, kreativ, i det hele tatt et godt forbilde. En «trygg voksenperson», selv om han allerede har mange av dem i livet sitt. En som skal lære han at det egentlig heter «bobb bobb - dærri dærri - bobb bobb suuu» når hans mor synger «bobb bobb - daddy daddy - bobb bobb suuu».

Endringen skjer ikke i dag. Ikke i morgen. Ikke til neste uke. Det tar tid. Akkurat nå er det fryktelig vanskelig for meg å se for meg at noen ting, noen gang, vil bli bedre. Men jeg vet at dersom en endring skal være mulig, er motivasjon alfa omega. Og «fryktelig vanskelig» er jo tross alt en klar forberdring fra «umulig».

Tante Tora!

Jeg er enebarn. Har alltid vært det, kommer alltid til å være det. Hver gang det kommer opp, blir jeg alltid spurt om hvordan det er, om jeg har savnet noe, om jeg skulle ønske jeg hadde søsken. Jeg vet liksom ikke. Jeg har liksom ikke noe å sammenligne det med (er det forresten sosial akseptabelt om jeg skulle begynne å spørre folk som har søsken om hvordan det er, om de har savnet mer oppmerksomhet fra foreldrene, om de skulle ønske de ikke hadde søsken?, osv). Barndommen min har vært awesome. Mamma, pappa og meg har vært en skikkelig flott liten kjernefamilie, full av trygghet, omsorg og kjærlighet. En ting savnet jeg riktignok i oppveksten; en trampoline. Selv om jeg var fryktelig bortskjemt så fikk jeg aldri det. Til slutt tok jeg saken i egne hender, og kjøpte trampoline til meg selv i 20-årsgave.

Siden jeg «uhelbredelig» enebarn, har jeg tatt meg den frihet å velge to søstre. Den første kom inn i livet mitt da vi begge var et år gamle, og hun vil alltid være der. Den andre heter Christina, og henne fant jeg ikke før jeg var rundt 15, men jeg kan likevel si at hun har vært/er en av de aller viktigste personene jeg har i livet mitt. Hun er uten tvil hovedgrunnen til at jeg kom meg gjennom siste halvdelen av tenårene. I mange, mange år var vi hverandres viktigste støttespiller, trygghet og «motivatør». Jeg har skrevet om henne før; «Vi deler riktignok ikke samme blod, men det har ingenting å si. For tiden har vi ikke så mye kontakt, men det har ikke noe å si det heller, for jeg vet at hun er en person som kommer til å være i livet mitt for alltid. Båndet mellom oss er så sterkt at jeg kan kjenne at hun tenker på meg. Hun støtter meg og elsker meg ubetinget (og jeg henne).»

I begynnelsen av april fikk jeg den (nest) fineste meldingen jeg har fått i hele mitt liv. Den var fra Christina, og hun skrev at jeg skulle bli tante. Jeg gråt av glede. Da jeg var i Oslo for noen uker siden, tilbragte jeg noen gode timer i Drammen, og fikk klemt litt på Christina, og kjent litt på den lille (i følge henne selv) fotballspilleren i magen. Den 16 oktober våknet jeg opp til den fineste meldingen jeg har fått i hele mitt liv. Også denne fra Christina. Et bilde av nyfødte lille Herman.

Helt fersk baby, og helt fersk mamma! Etter det jeg har

hørt om fødsler, ser de uforskammet freshe ut begge to.

Sjekk det trynet! En ordentlig liten Herman!

Jeg har fått mange bilder av han, og jeg kan med hånda på hjerte si at jeg aldri har sett en vakrere baby. Han er bare så utrolig fin. Han er faktisk helt perfekt! Og jeg er den heldigste i verden som får være tanta hans. Den ene kjipe tingen med å være enebarn har jeg alltid tenkt var at jeg aldri vil bli en biologisk tante. Men jeg kjenner at mer tante enn jeg er nå, går det nok ikke an å bli ♥

Den enorme skammen

Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har grått hos lege eller på legevakten. Jeg har jo gjort det mot selv selv, og er så er jeg så storforlangende at jeg forventer noen andre skal fikse det jeg har ødelagt, ordne opp i det jeg har fucked up? Det er en grusom følelse. Det føles helt forjævlig. De fikser meg, til tross for at vi alle er vel vitende om at jeg har gjort akkurat dette altfor mange ganger før, og kommer til å gjøre det altfor mange ganger igjen, vel vitende om at dette i bunn og grunn er fullstendig bortkastet tid og energi. Vel vitende om at jeg ikke egentlig fortjener hjelp. Likevel hjelper de. Og da kan jeg ikke på toppen av det hele uttrykke smerte! Jeg har absolutt ingen rett til å klage. De spør om det gjør vondt, jeg svarer at det går bra. Jeg prøver ha et steinansikt, men klarer ikke alltid stoppe de små grimasene av smerte som plutselig kommer, klarer ikke la være å knytte hånda på armen som blir sydd, i en knyttneve så stram at knokene hvitner. Jeg klarer heller ikke kontrollere den andre hånda som automatisk smyger seg opp til bakhodet mitt, hvor den umerkelig tar tak i en håndfull hår og strammer til, i et forsøk på å distrahere meg.

Smerten gjør at tårene ligger klar. Smerte alene er ikke god nok grunn, men blandes skammen inn så slipper de ut. Skam utløses av å møte kjipe leger som snakker til meg eller behandler meg på en måte som bekrefter hvor bortkastet det er å hjelpe meg, hvor lite jeg fortjener det. Det skal sies at det ikke er snakk om gråt av typen hulking og snufsing, men mer av typen tårer som renner ut uansett hvor mye man forsøker holde igjen, og hvor mye man enn forbanner hver eneste en av dem.

En gang jeg måtte til legevakta tidligere i høst, møtte jeg på min gamle fastlege. Han som blant annet utbrøt «du kom til å dø!» første gang jeg var hos han pga selvskadingen, og som en annen gang sa «det må ha vært vondere når du gjorde dette» og bare fortsatte å sy når jeg sa at armen ikke var ordentlig bedøvd. På natten er dørene hos legevakten stengt, og legen «buzzer» meg inn når jeg ringer på. Denne natten sto jeg ute i mørket og kulde i hele femten minutter, før han tok seg bryet med å slippe meg inn. Deretter lot han meg sitte alene på venterommet i godt over en time, uten å gi meg noe info om hvor lenge jeg måtte vente, eller noen spørsmål om hvordan det gikk. Da jeg endelig kom inn spurte han om det var noe vits å sy meg i det hele tatt, jeg gjorde det jo så ofte, det gikk jo ikke an.

Heldigvis klarte jeg å bli forbanna og tok til motmæle, la ut om at det faktisk ikke skjer ofte i det hele tatt, tvert i mot, og spurte hva som skulle være vitsen med å ikke sy meg! Han stirret taust på meg en stund, før han spurte han om jeg ville bli på sykehuset over natten. Jeg svarte nei, han sa at han egentlig var nødt til å legge meg inn. Jeg svarte ikke, han sa ikke noe mer, bare sydde. Hardhendt, utålmodig, arrogant, usympatisk. Da han var ferdig ble jeg stående og vente på hva han skulle si videre. «Hade» sa han bare, uten å engang se opp. Han, som egentlig måtte legge meg inn, orket ikke. Jeg var en vanskelig pasient som han tydeligvis konkluderte med at ikke var worth the efford. Steinansiktet hadde jeg på helt til jeg kom ut i høstmørket. Jeg gråt hele veien hjem.

Samtidig som jeg føler meg som verdens største idiot, føler jeg meg bitteliten, mindre enn minst. Nederst på rangstigen, under amøber, der er jeg. Det er kanskje «bare» en følelse, men den er til gjengjeld vanvittig sterk. Jeg skulle ønske de visste hvor mye det koster meg og hvor vanskelig det er å be om hjelp. Hvor ydmyk og takknemlig jeg er for at de tar seg tid, for at de gir meg bedøvelse, for at de tar i mot meg, selv om jeg på ingen måte fortjener det. Det jeg egentlig fortjener, er kanskje at alle behandler meg slik jeg ble behandlet den kvelden? Kanskje. Men de aller fleste har normal folkeskikk (og holder kjeft om hva de egentlig tenker).

I papirene mine har jeg flere ganger sett at selvskadingen min omtales som «villet egenskade». Jeg regner med at det som skiller egenskade og villet egenskade, er at egenskade kan ha vært et uhell. Men i hodet mitt er «villet egenskade» en slags dobbel bekreftelse på at jeg har gjort det selv. Ikke bare har jeg skadet meg selv, jeg har dessuten gjort det med vilje og viten. Skammelig... Skammen og vissheten om at alt sammen er min egen feil, gjør også at jeg ikke kan ta smertestillende når det verker mens såret gror. Det har kanskje skjedd en gang eller to, men ikke uten at jeg har kunnet forsvare det med at det var stor fare for å få betennelse, og da kunne jeg ta en ibux siden den er betennelsesdempende. Jeg fortjener ikke lindring.

De rundt meg minner meg stadig på at det er sykdom, at jeg faktisk er syk. Jeg vet de har rett. Som jeg skrev i innlegg Trangen og Behovet, er det nettopp trangen og behovet som styrer. Herregud, hva skulle jeg ikke gitt for at å ikke skade seg kunne bli et alternativ! Så enkelt er det ikke, men jeg klarer ikke forklare hvorfor. Eller, det er dypere enn det; jeg klarer ikke forstå hvorfor. Ja jeg er syk, men jeg tør ikke skylde på sykdommen, i redsel for å få et «ta ansvar for deg selv» eller «ta deg sammen» sleng i trynet. Jeg klarer nemlig ikke noen av delene og jeg har ikke noe svar på hvorfor.

Alt dette føles som en sannhet, men en liten del av meg skjønner at det kanskje ikke er den hele og fulle sannheten. Legen på legevakta omtaler jeg jo feks som en «kjip drittsekk», og ikke «en ærlig og oppriktig type» (= det er en mulighet for at det er han det er noe galt med, ikke meg). Dessuten ville det jo aldri, aldri, aldri falt meg inn i dømme andre selvskadere slik jeg dømmer meg selv. De er jo syke! De både trenger og fortjener hjelp, mens jeg er bare håpløst og verdiløs (= henger ikke på greip). Når jeg faller inn i slike onde tankesirkler, hvor jeg mener det er meg det er noe galt med og ikke kan gi «skylden» til noen sykdom, så må jeg huske å stille meg selv et viktig spørsmål. Om dette ikke er sykt, er det da «friskt» eller «normalt»? Og det er det jo aldri. For her er det jo noe som er galt. Fryktelig galt.

Les gjerne også:

Vonde møter på legevakten
Vonde møter hos fastlegen

Legevakt, selvskading og ambivalens

Korridorpasient

Everything I knows, he taught me

For en uke siden ble pappa 55 år (hurra!), og i dag er det farsdag. Jeg skrev et innlegg om han på farsdagen i fjor, og det er rett og slett ikke så mye nytt å melde. Han er fremdeles verdens beste pappa. Han stiller fremdeles alltid opp for meg, hjelper meg fremdeles, støtter meg fremdeles. Og jeg er fremdeles forferdelig glad i han!

Jeg og pappa var faktisk på kino sammen for noen uker siden. Første gang vi har vært på kino sammen etter at jeg er blitt voksen, og muligens første gang at vi dro på kino bare vi to. Filmen var Skyfall, og vi koste oss begge to!

I den morsomme og fine komedien «Knocked Up» spilles sangen Daughter, av Loudon Wainwright III. Den er bare helt utrolig nydelig, og den får meg til å tenke på pappa (selv om det egentlig er en sang fra far til datter). Om en far som elsker datteren sin og gjør alt for henne ♥

Everything she sees

she says she wants.

Everything she wants

I see she gets.

That's my daughter in the water

everything she owns I bought her

Everything she owns.

That's my daughter in the water,

everything she knows I taught her.

Everything she knows.

Everything I say

she takes to heart.

Everything she takes

she takes apart.

That's my daughter in the water

every time she fell I caught her.

Every time she fell.

That's my daughter in the water,

I lost every time I fought her.

I lost every time.

Every time she blinks

she strikes somebody blind.

Everything she thinks

blows her tiny mind.

That's my daughter in the water,

who'd have ever thought her?

Who'd have ever thought?

That's my daughter in the water,

I lost everytime I fought her

Yea, I lost every time.