mandag 6. januar 2014

Siste sjanse

Jeg er ikke så veldig på det der med at et nytt år er en kjempeforandring, en ny start, å si farvel med et år og hallo til et helt nytt et. Det er bare som en ny dag, eller en ny uke, men i litt større format. Til tross for det, tenker jeg at 2014 skal bringe forandringer. 2012 og 2013 har vært sterkt preget av selvskading og spiseforstyrrelse. Monstrene har regjert og herjet, og blitt så store og mektige at de har fylt meg til randen. Jeg vil ikke at dette året, eller noen andre år for den saks skyld, skal være en reprise.
 
Alle har nyttårsforsetter, som å slutte å røyke, trene mer, drikke mindre, spise sunnere, gå ned i vekt, bli-en-ny-og-bedre-jeg osv. Motivasjonen er på topp og alle går så innmari hardt ut, men jeg vil tro halvparten mister piffen innen den første måneden, og innen de neste to månedene vil mesteparten ha glemt hva det var de så dyrt og hellig lovet seg selv. Nyttårsforsett er løgner. Tomme ord. Kanskje er ikke planen en gang å fullføre, men bare prøve. Store forandringer skal skje fordi man ønske det og vil det, ikke fordi det er forventet at man ved årsskiftet gjør et forsøk på å forbedre seg. Et nytt år er kanskje en fin symbolsk start, men man skal ikke være avhengig av årsskifter. Går det skeis i mars, skal du ikke vente i 9 måneder på å få starte «på ny» igjen. Jeg mener, hva er sjansen for at jeg om ti år ser tilbake og tenker at det var takket være nyttårsforsettet i 2014 at jeg endelig ble fri(sk) fra spiseforstyrrelsen? Forsvinnende liten.

Tilbake til overskriften; siste sjanse. Jeg lurer på hvor lenge er det mulig å «holde ut»? Hvor lenge vil kroppen klare slike påkjenninger som den har blitt utsatt for, og fremdeles blir utsatt for? Hvor lenge vil sjelen min klare holde seg fast til dette skallet av et menneske, før det blir revet løs og fly vekk for alltid? Hvor mange ganger kan et menneske treffe rock bottom før alt bare sier stopp? Da jeg fikk sonde i april var jeg forferdelig dårlig, og så gikk det mye opp og ned før jeg i august endelig fikk fjerne den. Det gikk litt bra, eller i det minste sånn passe stabilt, en liten stund. De siste månedene har det gått ytterligere nedover med ting, og jeg er dårlig nå. Veldig dårlig. Jeg har ikke lyst å fortsette slik. Jeg orker heller ikke fortsette slik. Jeg klarer det ikke, verken fysisk eller psykisk.

Jeg vil ikke kalle det nyttårsforsetter, men jeg har en plan. Om forandring og forbedring. Da jeg fikk sonden i april var jeg fryktelig motivert. Det var nå eller aldri, jeg var fit for fight, jeg skulle «greie det». Jeg gjorde ikke det. Men jeg er en verdifull erfaring klokere. Jeg ser hvor det har gått galt. Det er ikke det at jeg har ikke gitt opp eller mistet motivasjonen, det handler mer om en lang rekke uforutsette ting som har hendt. Jeg trodde at bare jeg bestemte meg, og satte i gang, så ville alt gå bra. Jeg var overhode ikke forberedt på å møte på uflaks, at ting ikke skulle gå etter planen, omstendigheter som var utenfor min kontroll.  Lignende kan (og vil, sannsynligvis) skje igjen, bare at da vet jeg at shit happens selv om man «gjør alt rett», og vil derfor forhåpentligvis være bedre forberet, og bedre stand til å håndtere det.

Det er ikke noe «magisk» eller «plutselig» med dette. Jeg har ikke sett lyset i enden av tunnelen eller hatt en åpenbaring. Jeg bare vet at det er sånn det er. Å dø av/med anoreksi skal ikke være min skjebne. Recovery (i mangel av et dekkende norsk ord det for) er det beste eneste alternativet. I perioder har jeg ignorert det faktumet, i perioder har jeg ikke vært i stand til å ta det steget som kreves, i perioder har jeg utsatt det.  Det handler ikke om at dette er et «nytt år» med «nye sjanser» og «nye muligheter» - det handler om livet mitt. Hele livet mitt. Resten av livet mitt. Det handler det ikke om motivasjon, men om å innse at man lever ikke med en spiseforstyrrelse. Enten kjemper du aktivt mot den, eller du passivt lar den ta livet fra deg og tilslutt livet av deg.

Jeg tør ikke si at jeg skal bli frisk. Det kjennes uoppnåelig. Jeg vet ikke om jeg noen gang har hatt et normalt forhold til mat, og tør derfor ikke satse på at jeg kan få det. På grunn av tvangstanker og aspergersen vil sannsynligvis mat være utfordrende på en eller annen måte resten av livet mitt. Men det jeg vet, er at det er et enormt rom for forbedring. Jeg vet jeg kan nå et punkt hvor mat og spising ikke er selve livet mitt, men kun er en del av livet mitt.

Det er ikke sånn at jeg kommer til å begynne å spise tre tusen kalorier i dag og legge på meg tjue kilo i morgen. Det er snakk om små valg, små skritt, som tilsammen utgjør en forskjell som på sikt vil vokse seg større og større. Ta dag for dag. Måltid for måltid. Munnfull for munnfull. Utfordring for utfordring. Det har jeg tenkt og sikkert sagt før også, men likevel, noe er annerledes denne gangen.

3 kommentarer:

  1. det vanskelig er en bagatell og det umulige en utfordring :)
    Lk

    SvarSlett
  2. Herlighet, så flink du er til å skrive, Tora! Jeg har så troen på deg♥ Godt nytt år, må det inneholde flest fine dager og ikke så mange av de vonde!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var kjempehyggelig å høre, tusen takk!! ♥
      Og jeg ønsker det samme for deg, Silje!

      Slett