tirsdag 22. april 2014

Maten er et problem, men Problemet er ikke maten

Alle er liksom så glade, så lykkelige, så letta over at det går bedre med spisingen min. Og det er jeg jo selv også, for alle del. Men det «alle» ikke skjønner helt, eller kanskje ikke husker på, er at maten ikke er problemet. Maten er ET problem, men ikke selve PROBLEMET.

Så hva er dette Problemet, med stor p? Det er vanskelig å si akkurat hva det er. Det er strengt tatt heller ikke èn stor ting, men heller flere, sammensatte. Det er ikke noe håndfast. Ikke noe man kan sette en finger på, knapt noe man kan sette ord på. Poenget er at Problemet er mentalt. Det er roten, under jorden, det andre ikke kan se. Og dette Problemet, denne smerten, manifisterer seg som for eksempel anoreksi. Et fysisk uttrykk for noe psykisk vondt. Anoreksien er et symptom. For å si det på en annen måte; Problemet er en brukket fot. Anoreksien er for eksempel en krykke. Du kan legge fra deg krykka, og folk rundt se at du ikke lengre har krykker, og de vil juble og være glade for at du ikke bruker krykke lengre. Du står, men må balansere på en fot, den andre foten er fortsatt brukket. Du kan få deg en rullestol, for du klarer jo ikke å gå. Og så kan du sette fra deg rullestolen, og folk rundt vil se at du ikke sitter i rollestol, og de vil juble og være glad for at du ikke sitter i rullestol lengre. Du står oppreist, men fremdeles på en fot, for den andre foten er fortsatt brukket. Foten er Problemet.



Jeg håper det jeg sier gir mening. Det er frustrerende når andre uttrykker sin glede over hvor bra det går med meg, når det ikke gjør det. At det går bedre med mat og spising er ikke det samme som at jeg har det bedre. Selv om jeg ikke hadde hatt noe spiseforstyrrelse i det hele tatt, så ville det fortsatt vært «noe galt». Problemet er ikke det at jeg sulter meg eller skade meg, det er årsaken til at jeg gjør de tingene som er problemet.

Min forrige psykolog, skjønne og dyktige Psykolog Siri, spurte meg et spørsmål en gang som jeg aldri har glemt. Jeg hadde skadet meg selv stygt, og da jeg kom til henne noen dager senere sa hun «Har du det ikke vondt nok?». Der og da var det er ekstremt viktig spørmål. Ikke fordi jeg skulle finne et svar på det, men fordi det at hun spurte betydde at hun skjønte og anerkjente smerten inni meg. Smerten som ikke gjør fysisk vondt. En smerte hun kunne se, uten at jeg trengte å bruke mat eller kniv for å vise hvor vondt jeg hadde det. Dessuten var det en slags bekreftelse på at det jeg har forsøkt formilde i dette innlegget; at fysisk smerte/skade «kun» er et uttrykk for psykisk smerte.

Å sulte seg selv og skade seg selv er et tegn på at man har det vondt. Å slutte med å sulte seg eller skade seg er ikke ensbetydende med at smerten ikke lengre er der. Det bare er så mye enklere å forstå og forholde seg til når det er noe fysisk, både for andre folk og for meg selv. Stadig vekk tar jeg meg selv i å tenke «nå spiser jeg jo, det må jo betyr at det går bra, det må jo bety at alt er bra!?», men så er det jo ikke sånn det er i det hele tatt. Jeg kjenner jo veldig godt at alt ikke er bra. Det er et skille mellom hvordan det går med maten og hvordan det går med meg.





That being said – det er helt klart at ernæring og fysisk form har stor innvirkning på ethvert menneske. Jobben jeg gjør med maten er overhode ikke til å kimse av, det er jeg klar over. At det jeg kjemper for «bare» er et symptom gjør ikke kampen mindre viktig. Det er jo ganske godt å føle at jeg får til noe!

Og bare for å ha det sagt, så snakker jeg ikke om dere som kjenner meg og dere som leser bloggen min når jeg bruker utrykk som «alle» og «folk flest». Jeg er ganske sikker på at de fleste av dere skjønner mer enn «folk flest» om det jeg skriver om, enten dere selv har kjent det på kroppen eller er pårørende. Jeg kommer til å fortsette å skrive innlegg om tanker, følelser, metaforer og fremgang i forbindelse med mat og spising. Og jeg er uendelig takknemlig for støtten og heia-ropene jeg får. 

8 kommentarer:

  1. Klem! Heia! Heia! Heia! Heia! Klem :) Pernille

    SvarSlett
  2. Du er så ufattelig flink med formuleringer. Dette er akkurat hva folk som ikke forstår trenger lese for å forstå litt bedre. <3gode du.
    Jeg synes imidlertid det er veldig vondt å lese at ting ikke går bedre psykisk. Kanskje det vil det etterhvert som maten har kommet enda mer på plass - at hjernen får mer næring til å løse problemer? Jeg vet ikke løsningen. men jeg synes det er fint du vet hva som ligger til grunne :) det er en start å vite problemet, så er det bare å finne løsningen som er igjen..

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, kjære Lena! ♥
      Ja jeg håper og tror at ting blir litt lettere etterhvert, bedre næring til hjernen er jo alene noe som kan gjøre ting bedre.. det bare tar tid.
      Men jeg vet jo ikke hva "Problemet" er :/

      Slett
  3. Du er utrolig flink med metaforer, jeg liker det! Du brukte i et innlegg metaforen med grunnmuren i et hus, hvis ikke denne er sterk nok, så raser hele huset sammen.Men tenk på at derson ikke grunnen som muren er bygd på er solid, så vil alt rase sammen etter hvert.
    Jeg tenker at for deg så er maten grunnen som du bygger grunnmuren din på, og derfor betyr den alt akkurat nå.
    Det at du spiser og fortsetter å spise, og dermed gjør kroppen sterkere, gjør at grunnmuren blir solid og kan tåle vekten av alle etasjene du etter hvert bestemmer deg for å bygge! Det vil nok bli vanskelig og tidkrevende å bygge både grunnmuren og de første etasjene, men etter hvert som du ser at det faktisk er mulig, blir det enklere!
    Så vær stolt av deg selv for at du spiser, du har all grunn til det. Og som du selv har sagt tidligere, det går ikke bra, men det går BEDRE! Og husk, ta en dag av gangen! M <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Dèt var en veldig VELDIG god og smart tanke, tusen takk for innspillet!

      Slett
  4. Dette var det beste jeg har lest på lenge, eller, den beste "forklaringen" på hvordan det føles å leve med en spiseforstyrrelse / i forhold til andre. Jeg kjenner meg ofte så innmari, innmari frustrert over at alle rundt ikke skjønner at jeg har en smerte inni meg som er helt overveldende. Uten at jeg helt klarer å forklare hva det bunner i. Tusen takk for at du skriver. Tusen takk for at du deler. Jeg heier på deg !

    SvarSlett
    Svar
    1. Trist at du kan kjenne igjen den smerten ♥
      Selv tusen tusen takk for en fin kommentar!

      Slett