mandag 31. august 2015

Fastsittende

Jeg er så trist, for at jeg har ødelagt kroppen min, både inni og utenpå. Innvendige senskader jeg kanskje må leve med resten av livet, utvendige merker som alltid vil synes. Jeg vet ikke hvor mange ganger det vil skje igjen før jeg enten er «frisk» eller død. Uansett vil det aldri kunne bli som før. Jeg vil alltid bære det med meg. Det er slitsomt å ikke vite hva som skjer videre, hvordan det kommer til å bli. Det er slitsomt å «stå i det». Jeg er så sliten.


Jeg er så sliten, det er liksom alltid ett-skritt-frem-og-ett-skritt-tilbake. Det fører ingen vei. Det finnes ingen vei. Jeg stanger konstant hodet i veggen og er fanget. Fanget i hverdagen. Fanget i livet. Fanget i meg selv, fanget i mitt eget hodet. Sitter fast i meg selv. Forsøker å komme meg løs, ønsker virkelig å komme meg løs, men det er nytteløst, jeg har ingen effektive redskaper eller verktøy som kan gjøre håp til realitet. Jeg er så frustrert.


Jeg er så frustrert. Jeg ser gledene, men føler de ikke. Eller jeg føler de, men de varer ikke. Noe gjør jeg feil, men skjønner ikke hva. Det er som om livet er akkurat utenfor rekkevidde. Noe inni meg, inni hodet mitt, holder meg igjen. Og jeg ser ikke løsningen. Brikkene passer ikke sammen, to pluss to blir ikke fire. Jeg ser meg selv i speilet og vet ikke hvem det er som kikker tilbake på meg. Jeg sier ikke at jeg gir opp.... jeg bare er så trist.

4 kommentarer:

  1. Kjære Tora-mora-mi <3 Du har vært så tapper, så sterk, så modig, du har gått en kronglete, lang og bratt vei. Noen ganger med lange og noen ganger med korte skritt. Noen ganger har du tatt skritt tilbake, men det har alltid gått framover. Jeg tror du har lagt bak deg den den aller, aller vanskeligste strekninga nå. Du er trist, sliten og frustert og det har du lov å være. Kroppen er sliten og skadet, men kroppen har også en fantastisk evne å lege seg selv hvis du er snill med den. Du har mange som er glad i deg, og du har mange som vil hjelpe deg og mange som hjelper deg. Du må ha tro på at det fortsatt vil gå framover, men at det kanskje ikke går så fort og smertefritt som vi alle ønsker. Jeg har tro på deg, jeg tror faktisk at du klarer alt du bestemmer deg for. Hilsen mamma som er så glad i deg og så stolt av deg <3

    SvarSlett
  2. Fine Tora

    Jeg kjenner deg ikke, men jeg kjenner meg igjen i deg. Det du skriver resonnerer hos meg på så mange plan. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det vil bli bedre, men det du trenger, er ikke mine forsikringer om sånt. Så alt jeg vil si deg er dette: Du har en fantastisk blogg. Du skriver vanvittig bra om vanskelige temaer. Din unge alder til tross, du har alt for mange vonde erfaringer, men du deler av dem på en ukuelig, modig, innsiktsfull og respektfull måte. Du er et så fint menneske, og verden er rikere med deg i den.

    Jeg vet at det gjør vondt å leve med alt vi bærer på og fremdeles tråkker i, hvor mye vi enn "står i det", hvor mye vi enn spiser, hvor mye vi enn forsøker å få kontroll over våre løpske hjerner. Hvor enn mange seiere vi får, er det fremdeles mange hindre igjen. Og på sånne dager, - på sånne triste dager, er det ikke råd du trenger. Bare kjærlighet.

    Jeg håper jeg klarte å få deg til å føle litt kjærlighet nå, i det minste. Om ikke annet, så kom det fra hjertet.

    Klem fra HJ

    SvarSlett
    Svar
    1. Åh, kjære deg, tusen tusen tusen takk, for en nydelig kommentar, med masse kjærlighet - det kjente jeg godt!!!

      Slett