Øyeblikk #21 (forståelse)

Det er søndag, og det er en liten dugnad i stallen. Ødelagt høy skal kostes sammen og kastes. Vi er mange mennesker, noen hunder, et par barn, to store traktorer og en liten traktor. Vi rydder og prater og det er rett og slett ganske hyggelig. Når vi er ferdig så setter vi oss ned sammen og drikker brus, spiser kjeks og nøtter som har blitt kjøpt inn tidligere samme dag. Ingenting av det er aktuelt for meg å innta. Jeg kan ikke spise/drikke noe som noen har vært borti (eller KAN ha vært borti). Brusen er på halvannenlitersflasker og den helles over i engangskopper, som jeg ikke kan drikke av (fordi noen KAN ha vært borti kanten av koppen). Alt som ikke er singelpakket og forseglet og kan spises uten å ta direkte på det, er bare å glemme. Men det går fint altså. Denne bakteriefobien har fulgt meg i mange lange år, så jeg er vant til at med mindre jeg tar med noe hjemmefra, så kan jeg yderst sjeldent spise eller drikke noe  sammen med andre på noen form for sammenkomster.

Men, så kommer en dame mot meg, ei utrolig hyggelig ei som jeg har blitt ganske godt kjent med, med et stort smil rundt munnen og en uåpnet halvlitersflaske pepsi max som hun rekker meg. For hun vet. Hun som har vært på butikken og kjøpt snacks til oss, hun vet også, og kjøpte nettopp derfor en egen brusflaske til meg. Kun til meg. Uåpnet. Så jeg også skulle få noe. En liten gest, som i dette øyeblikk betyr alt i hele verden – å bli husket på. Sånne små ting betyr så mye.

Denne fobien min er så tåpelig, jeg forstår den ikke selv en gang og forventer derfor aldri forståelse fra andre. Derfor er det så enormt stort for meg når jeg likevel får det ♥

Å åpne opp for følelser

Etter denne tøffe vinteren/første delen av våren er det godt å bare være. Nærmere bestemt; bare være i stallen. Behovet mitt for å dele ting har endret seg. Jeg behøver en pause fra all tenkingen, og fokusere mer på å føle og å være her og nå. Jeg har ikke hatt lyst å skrive like mye som tidligere, så jeg har latt være. Den lange krisen har gjort at jeg har snakket veldig mye med veldig mange forskjellige mennesker om veldig mye forskjellig – nå har jeg ikke lengre like mye som må ut.

De første ukene etter at den dårlige perioden var over, så følte jeg ikke så mye. Alt var stille og rolig og platt, noe som passet godt for en utslitt sjel. Så begynte jeg å føle mer igjen. Den siste tiden har jeg følt veldig mye, hele tiden. Mye glede og kjærlighet til hestene og stallen, men også mye redsel og tristhet, som jeg ikke helt vet hvor kommer fra.

Jeg har med jevne mellomrom små «sammenbrudd» hvor jeg bare gråter og det kjennes ut som sjelen min revner. Jeg vet aldri hva som utløser det, for noe jeg kan takle helt fint en dag er bare helt krise en annen dag. En morgen jeg skulle i stallen, var jeg ikke forberedt på at noe skulle være annerledes, jeg trodde den morgenen skulle være som alle andre morgener, men det var det ikke, og alt i meg bare raste. Alene i stallen sto jeg og måkket en boks mens tårene rant i så strie strømmer at jeg ikke klarte se forskjell på torv og hestebæsj. Jeg vet ikke hvorfor det ble så fælt akkurat den morgenen, jeg vet bare at det ble det.

En annen dag, en lørdags formiddag, skulle jeg ri så jeg gikk for å hente Frøya på beitet. Vi hadde hatt det så bra sammen de siste ukene og hadde fått til så mye fint, og jeg så frem til enda en ridetime hvor vi skulle fortsette å jobbe. Men været var fint og Frøya hadde andre planer, hun ville heller være ute så hun nektet å bli med. Og når 400 kilo ikke vil bli med, så blir det ikke med. Jeg dro, jeg dyttet, jeg lokket, jeg truet, men til ingen nytte. Hun blånektet, så til slutt var det ikke annet å gjøre enn å sette seg ned på bakken og lå tårene strømme. Jeg tror aldri i mitt liv jeg har vært så lei meg før, eller følt meg så avvist av noen jeg elsker så uendelig høyt. Gråtende kjørte jeg hjem og la meg, og så ikke for meg at jeg noen gang ville få til noe som helst med henne igjen (men det stemte jo selvsagt ikke).

I forrige uke hadde jeg en privat ridetime, på ettermiddagen. Det var på ettermiddagen, og det var to andre der fra før, med to stooore hestene fra privatstallen. Jeg kjenner både hestene og menneskene fra før, men ble likevel utrolig stresset, jeg ble så redd for å ri i veien for dem, de har holdt på meg hest i mange år mens jeg bare daffer rundt på min lille fjording uten å egentlig vite hva jeg holder på med. Det bygde seg bare mer og mer opp helt til jeg bare begynte å gråte der jeg satt. Hun som instruerte meg var kjempefin og forståelsesfull, og det gjorde at jeg klarte å fortsette å ri, men jeg var anspent i hele kroppen og ukonsentrert, og selv om jeg klarte ta meg sånn passelig sammen så lå tårene i øyekrokene hele tiden. Jeg vet jo at ingen av de to andre som red synes jeg var i veien eller så dum ut, men jeg var bare så himla kjemperedd og ukomfortabel.

Det hjelper å få snakket om det. Selv om det ikke er noe å «løse» eller noe man kan finne svar på, så holder det å få luftet det. Ting som skjer i stallen får jeg snakket om med de andre i stallen, oftest med daglig leder i stallen Marie, men etterhvert som jeg har blitt kjent med de andre så kan jeg snakke med de også når det er hendelser knyttet spesifikk til hest eller ridning. Frustrasjon og usikkerhet i den sammenhengen er noe de fleste har vært igjen, og forsåvidt noe man opplever med jevne mellomrom også etter at man er kommet gjennom nybegynner-fasen.

Men det er jo litt pinlig, synes jeg! Å være så jævlig sippete. Jeg kan fint begynne å gråte helt uten noe «god grunn», uten at noe spesielt har skjedd. Jeg er sårbar og følsom og klarer ikke styre verken tankene eller følelsene som kommer og gjør meg opprørt. Min kloke psykolog spurte meg om det er slik at kontakten jeg har med Frøya gjør at jeg føler mer. Og det gjør jeg jo. Jeg føler mye mer! Helt enorme mengder kjærlighet, omsorg, stolthet, glede, lykke, og alle andre følelser i den gata. Da sa han at om man åpner opp for flere følelser, så kommer alle, ikke bare de gode. Og når jeg ser på det på den måten, så veier de gode gledene opp for det vonde kaoset.

Sosiale koder og forventninger

Å dra på besøk til noen er i utgangspunktet noe av det mest stressende og utfordrende jeg vet om. Det er to grunner til det, og den første er mat/drikke. Får man besøk er det liksom et selvfølge at man tilbyr de noe å drikke, kanskje også noe å spise, dersom det er et planlagt besøk. En kopp kaffe eller et glass brus er liksom et minimum. På grunn av bakterieangsten og tvangstankene mine, er jeg ikke i stand til å spise/drikke noe andre plasser enn hjemme (hjemme = hos meg selv eller hos foreldrene mine). Ikke en gang et glass vann, fordi jeg ikke tør drikke vann fra andre kraner enn den hjemme. Dessuten er jeg redd noen har kommet borti kanten på glasset, der hvor jeg skal drikke, og det bare går ikke. Og om jeg drikker brus, tenk om brusen er i en åpen flaske fra kjøleskapet, og noen andre i familien tidligere har drukket rett fra flasken? Jeg vet at om jeg inntar noe på besøk hos andre, så vil jeg med stor sannsynlighet sitte igjen med et tre dagers langt angst-maraton. Ingenting av dette kan jeg forklare til den jeg er på besøk hos. «Nei takk!» er det eneste jeg kan svare, og det er tydeligvis noe som skaper uro, spesielt voksne/eldre folk blir nærmest fortvilet over å ikke kunne gi meg «verken vått eller tørt!». Som liten ble jeg fortalt at det er uhøflig å takke nei. Selv om man ikke har lyst på noe så kan man i det minste drikke noe slurker av et glass saft. Nå som jeg er voksen er det enkleste å bare ikke dra på besøk. Det blir som regel bare ukomfortabelt, så det er bedre for alle parter å være la være.

En annen ting er å vite når man skal dra hjem. Det synes jeg er kjempevanskelig å vite hvor lenge jeg skal bli. Tenk om jeg synes det er trivelig mens «vertskapet» sitter å bombarderer meg med hint (som jeg ikke fanger opp) om at det er på tide å gå, men er for høflig til å si det rett ut? Få ting er verre enn en gjest som bare blir værende og værende og værende. Hvor går den grensen, hvor finner man den balanse, når det ikke kommer naturlig til en? Jeg har som regel aldri besøk selv, blant annet fordi jeg er redd de skal bli for lenge. Samtidig er jeg kanskje enda reddere for at de ikke skal bli lenge nok, om det er noe jeg har det hyggelig sammen med. Selv om en selv koser seg, hvordan vet man egentlig at den andre part også gjør det? Hvordan vet man forskjell på høflighet og genuin «hyggelighet»?

At jeg unngår å dra på besøk til folk betyr selvsagt ikke at jeg ikke treffer andre; jeg bare møter dem heller ute. Feks i stallen/klatreveggen/gå tur/gå i butikker. Men det hender, sånn en veldig sjelden gang, at jeg drar på besøk. Har jeg først vært en gang hos noen, og det har gått bra, så er det lettere å dra dit igjen. Jeg må nevne at det siste halvåret har jeg faktisk vært mange ganger på besøk hos ei jeg relativt nylig har blitt kjent med. Hun har barn, minstejenta er baby, så da er det mest praktisk å treffes hjemme hos henne. Første gang var skummel, og jeg gruet meg fryktelig på forhånd, men det ble utrolig hyggelig og timene bare fløy. Vi ble enige om å gjenta det, og det har vært like fint alle de andre ganger også; praten går lett, timene virkelig flyr (typ, plutselig har det gått 3-4-5 timer!), og vi koser oss begge to. Det føles helt naturlig og jeg slapper av. Jeg er trygg nok på henne til å kunne forklare at jeg ikke kan spise noe på besøk hos andre, og faktisk også trygg nok til å ha med meg egen mat (energibarer/næringsdrikker) som jeg spiser mens jeg er der. Jeg føler ikke at jeg trenger meg på eller er til bry. Det er sjeldent det blir slik, men når det skjer så er det utrolig fint!

Alt er forandret, men ingenting er annerledes

Dagene er okei. Ettermiddager, kvelder og helger er det verre med. Når verden «stenger» og hjelpeapparatet blir utilgjengelig, så er ting vanskelig. Slik har det vært i mange år nå. År. Og derfor ble det for en tid tilbake sendt en søknad til kommunen hvor det ble bedt om en bolig som var tilknyttet en døgnbemannet base. Jeg klarer hverdagslige ting som vasking og støvsuging og rydding og alle andre praktiske ting helt fint, så jeg må få ha en egen leilighet, mitt eget hjem, men jeg trenger noen jeg kan be om hjelp når tankene og følelsene blir for mye. Legevakt er i praksis og teori det eneste hjelpe-tilbudet jeg har utenom samfunnets 09-16 åpningstider, og det er langt fra ideelt. Hvem jeg møter på, hvordan jeg blir møtt av den jeg møter, hvor lenge jeg må vente er faktorer som fort kan gjøre at jeg føler meg dårligere når jeg drar derfra enn når jeg kom. Jeg trenger noe mer forutsigbart, stabilt og varig. Noen jeg kan bli kjent med, noen som er tilgjengelig, og i relativt umiddelbar nærhet.

Dette er en liten øy og det tilbudet som jeg har behov for, det finnes ganske enkelt ikke. Det kommunen kom opp med til meg var en kommunal leilighet, litt mer sentral enn hvor jeg bodde før. Og kommunen er tilsynelatende fornøyd med å ha funnet noe til meg, til tross for at det ikke er i nærheten av det vi ba om. Bolig hadde jeg jo allerede, selv om ikke alle forholdene der var helt ideelle. Nå ha jeg flyttet, men ingenting har forandret seg, bortsett fra at jeg nå har mange flere tusen kroner i utgifter hver måned.

Etter at jeg flyttet har hjemmetjenesten begynt å komme til meg i helgene, det er bedre enn ingenting, men det er svært mange forskjellige mennesker og det gjør det vanskelig å bli kjent med dem. Jeg vet aldri hvem som kommer, eller når den som har vært hos meg vil komme igjen. De kommer kun til avtale tidspunkt, og det vil ikke kunne funke å ringe dem når jeg har det tungt, så selv om de kan være gode å ha, så fyller den ordningen ikke det behovet jeg har.

Jeg har flyttet, mye bra har skjedd, jeg har gjort mye bra, og kommet langt på mange områder, likevel er situasjonen den samme. Til tross for god oppfølging på mange områder, trenger jeg fremdeles noe mer.

"Lev hver dag som om..."

For fire år siden skrev jeg et innlegg om uttrykket «lev hver dag som om det var din siste».

«Det er det verste sitatet jeg veit om, det gir meg akutt og lammende dødsangst! Hva om du hadde fått vite at i dag var din siste dag, enten jorden går under om 24 timer eller om det er en sykdom som dreper deg. Tror du at du ville nytt den dagen? No way. Og om alle skulle levd hver dag som om den var deres siste? Det hadde blitt mayham! Ingen hadde jobbet noen plasser, butikkene ville blitt ranet, folk ville gjort akkurat det de ville fordi det ikke ville fått noen konsekvenser!»

Innlegget er et av de mange gamle innleggene jeg har skjult på bloggen, men facebooks «tilbakeblikk» minnet meg på det. Selv om innlegget ikke ligger ute så lå linken der fortsatt, og jeg ble minnet på tre gode alternativer som noen av mine venner postet i kommentarfeltet. Original-utrykket hater jeg fortsatt like sterkt, så jeg har lyst å dele de tre omformuleringene (jeg er jo så glad i omformuleringer som gjør ting enklere å forklare/forstå/håndtere!) jeg fikk, de var nemlig veldig gode! Den siste er min favoritt;

-Lev hver dag som om det var din første.

-Lev hver dag som om du skal leve for alltid.

-Lev hver dag.

Alt som KAN gå galt

Jeg innser plutselig det absurde i at jeg skal drive på med hest. Jeg, som ikke tåler det uforutsigbare, det uplanlagte. Stallen er litt «flytende», dog innenfor de gitte tidsrommene jeg er der. Noen ganger skal hestene spise inne, andre ganger ute. Noen ganger skal de har regndekken på, andre ganger vinterdekken. Noen ganger kan de plutselig finne på å rømme ut av beitet, og de må hentes inn og gjerdet må fikses. Noen ganger kommer veterinæren. Noen ganger er det en hest som er syk eller skadet. De tingene takler jeg. Men så kommer alt det andre. Jo mer jeg er der og jo mer jeg selv rir, jo mer ser og hører jeg om hva som kan skje, hva som kan gå galt, enten det er litt galt eller veldig galt. Ting som kan skje, ting man egentlig bare må regne med at vil skje, før eller siden. Når jeg står midt oppi det så takler jeg situasjonen, og det går jo som regel bra. Men så er det etterpå at det blir ille. Når jeg kommer hjem, og tankene og bildene av alt som kunne skjedd spilles av i hodet mitt. Og jeg får ikke skrudd det av. Igjen og igjen ser jeg levende for meg alle mulige scenarioer, alle mulige utfall (hvorav samtlige ender i katastrofe). Alt som KAN gå galt, på en eller annen måte.

Jeg ser for meg hester som steiler så høyt at de falle bakover og lander på rytteren. Jeg ser for meg hester som snubler ut i dype grøfter og ruller rundt over rytteren. Jeg ser for meg grøfter med hull i og brukne hestebein (for brekker hester et bein så er det som regel over og ut for den). Jeg ser for meg hester som sparker etter andre hester, men treffer rytteren. Jeg ser for meg ryttere som blir kastet av og lander på hodet eller nakken. Jeg ser for meg hester som sparker etter andre hester og treffet rett i hodet eller hals. Jeg ser for meg hester som sloss og som er i ferd med å ta livet av hverandre uten av vi får gjort noe med det. Jeg ser for meg hunder som blir tråkket på av de svære hestene.

Man kan rett og slett ikke tenke sånn når man holder på med hester! Men jeg klarer jo ikke la være. Bildene borer seg inn i tankene mine. Det er visstnok en type tvangstanker (tvangstanker = «uønskete, påtrengende, gjentatte tanker, følelser, ideer eller bilder»).

De dagene jeg er i stallen på dagtid er vi som regel bare to stykker der. Jeg og daglig leder, Marie. Hun er på total motsatt ende av skalaen enn hva jeg er. Mens jeg tenker på alt som kan skje, er hun mer der at hun heller tar det som det kommer. Skulle det skje noe så håndterer hun det der og da, men hun går ikke rundt å bekymrer seg. Jeg lufter ofte alle disse bekymringene mine for henne, og Marie blir imponert over min livlige fantasi. Det hjelper ofte litt på. For hadde det vært noe man virkelig hadde trengt å bekymre seg for, så hadde jo hun også vært bekymret! Hun er en god person som jeg er blitt veldig glad i dette siste året, og som jeg har stor tillit til. Jeg snakker en del med henne, forteller henne ting. Hun forteller meg også ting, og det er fint at det går «begge veier». Etter mange mange år i psykiatrien er det godt å ha noen jeg snakker med, og ikke bare til.

Bildene blir jeg ikke kvitt. Og jeg har ikke tall på hvor mange kvelder jeg har blitt liggende våken og gråte etter at jeg har lagt meg, mens jeg høyt tigger om å få fred, fordi hodet kjører lysbildefremvisning av alle mulige skrekkelige og skremmende scenarioer (og det er mye mer enn bare ting som har med hestene og stallen å gjøre, bare for å ha det sagt). Forgjeves slår jeg meg selv gjentatte ganger hardt i hodet med hendene. Sobril er en god venn, og jeg forsøker ta det de kveldene jeg vet det er stor sannsynlighet for at hodet vil eksplodere med det samme det treffer puta. Men jeg kan ikke ta dem for ofte. Og noen ganger, når hodet er helt oppskrudd, merker jeg ikke noe til dem.

Marie er uendelig god å ha. 50% venn og 50% læremester/veileder. Hun er så trygg og rolig med hestene og med alt hun foretar seg. Jeg er alltid så redd for å gjøre noe feil (og at det skal ha katastrofale følger), men gang på gang forsikrer hun meg om at det går grei. Det gjør at jeg tør fortsette, litt til, litt til, og enda litt til. Jeg blir jo bare mer og mer redd, men jeg tenker at på et eller annet tidspunkt så er det nødt til å snu; jeg må bare holde ut til da.

...og pust med magen (2/2)

Og så kommer det, som en knyttneve i magen, slår luften ut av meg, drar bakken vekk under beina mine, følelsene jeg ikke klarer styre, tankene jeg ikke klarer holde unna, jeg mister kontroll, jeg holder ikke ut, jeg klarer det ikke. Så gjenvinner jeg både pusten og balansen og fortsetter å være lykkelig, som om ingenting har skjedd. Kanskje med litt blå tråd på plasser ingen kan se. Kanskje blå under øynene fordi jeg ikke får sove om nettene. Jeg later som ingenting. Trykker vekk og ned det som ikke passer inn i en lykkelig sommerhverdag. Jeg fortsetter som før, vel vitende om at det kommer til å koke over igjen og igjen, og jeg kommer til å falle igjen og igjen.

Les også: Smil med hjertet... (1/2)

Det går bra - helt til det plutselig ikke gjør det

Jeg har vært så usikker på om jeg skulle skrive om det som skjedde i årets påske, men jeg tror jeg skal forsøke. Det er noe jeg tenker på, så det må ut, enten det havner på bloggen eller bare lagret i en mappe sammen med alle de andre dokumentene som inneholder ting jeg sikkert aldri kommer til å åpne opp, men som jeg trenger vite at jeg har.

Jeg hadde en nedtur og ende opp på legevakta. Det var dypt, men ikke for dypt, jeg er forsiktig, jeg har alltid kontroll – trodde jeg. Da legen så såret, konstaterte hun umiddelbart at det faktisk var «for dypt», og at jeg måtte opp på sykehuset. Jeg ble så redd, og oppriktig overrasket, jeg skjønte ikke hva som hadde skjedd, jeg var jo hundre prosent sikker på at jeg ikke hadde vært i nærheten av noe «farlig». Foten ble bandasjert og jeg gikk de 100 meterne rundt bygningen og inn på selve sykehuset. Selvsagt var det en turnuslege som var på jobb, som selvsagt ble usikker og da selvsagt måtte ringe bakvakta. Sykepleieren var erfaren og hyggelig og omsorgsfull, jeg er så glad hun var der.

Vi måtte vente en evighet før bakvakta omsider kom, og han la ikke skjul på at han ikke var spessielt fornøyd med å bli ringt inn. Han hilste knapt på meg. Jeg kan ikke gå i detalj, men måten han behandlet meg og foten på, var helt uakseptabel. Jeg har møtt mange kjipe leger, men han her tar kaka. Jeg gråt så jeg hikstet, av smerte og angst, uten at han så mye som løftet på blikket. Da han var ferdig bare gikk han, uten å se på meg. Den snille sykepleieren var dessverre ikke i rommet da han «behandlet» meg, hadde jeg hatt henne som oppbacking så ville jeg sendt inn en klage, men uten en tredjepart føler jeg ikke at jeg kan stole på min egen opplevelse. Jeg var i ferd med å gå helt i oppløsning, ønsket ikke å bli innlagt med mindre det kunne være på legevakta, der jeg kjenner dem og de kjenner meg. Litt flaks hadde jeg midt oppi det hele, for legevakta hadde en ledig seng og jeg ble trillet ditt i en rullestol, ikke fordi det egentlig var nødvendig, men mest for syns skyld.

De fleste som har fulgt bloggen min en stund, har kanskje fått med seg hvor vanvittig mye angst jeg har for å bli dårlig (typ kvalme og oppkast). Og dårlig, kan man jo bli av antibiotika. Dårlig kan man også bli av en stygg infeksjon. Jeg har blitt tilbudt antibiotika mang en gang, uten å ta i mot det. Denne gangen var det anderledes, det var det ingen tvil om. I to døgn brukte jeg så og si all min tid på å bestemme meg for å ta antibiotika, og så ombestemme meg, og så finne ut at jeg skulle ta det, og så ombestemme meg igjen. Jeg var så redd og fortvilt, fanget i en umulig situasjon, tvunget til å velge mellom pest og kolera. Alle legene og sykepleierne jeg snakket med anbefalte på det sterkeste at jeg tok medisin, at det egentlig ikke var noe alternativ å ikke gjøre det. Det gjorde meg enda reddere, og jeg gråt og skammet meg intenst over å ha havnet i en slik situasjon. Det var jo «min egen feil». Å skade seg selv er som russisk rullett, men jeg hadde jo vært så sikkert på at jeg hadde kontroll!

Tok jeg medisinen så kunne det gå bra, men jeg kunne også få fæle bivirkninger. Tok jeg ikke medisinen, kunne det gå bra, men dersom det ikke gjorde det så kunne det blitt veldig ille veldig fort, og jeg ville endt opp med å måtte ta antibiotika uansett, og sannsynligvis en kur som ville være ganske sterkere/lengre enn den lille forebyggende jeg ble anbefalt. Men så var det jo den lille muligheten for at det ikke ville bli noen infeksjon... Jeg ville nok tatt sjansen på at det kom til å gå bra, hadde det ikke vært for at den fæle legen ikke bare hadde vært brutal, men også uhygienisk i sin behandling. Etter en prat med en lege som forklarte meg ganske grundig hvorfor en infeksjon som starter innenfra virkelig ikke er noe man vil ha, endte jeg opp med å ta i mot medisinen. Hvordan det faktisk gikk å ta antibiotikaen har egentlig ikke noe med saken å gjøre. Å bestemme seg for å ta det eller ikke høres kanskje ut som en bagatell for noen, men for meg var det en helvete. Dagene og ukene som fulgte etter at jeg hadde skadet meg, var helt grusomme. Ikke i form av bivirkninger, men i form av angst og redsel. Nåde den som sier, eller i det hele tatt insinuerer at jeg har «lært ei lekse», for det er virkelig ikke sånn det funker. Men det satt en støkk i meg, skikkelig. Det var helt forferdelig, samtidig som jeg er veldig klar over at det kunne gått LANGT verre.

Jeg har hele tiden hatt mer flaks enn jeg sannsynligvis har godt av. Mer flaks enn jeg burde ha. Sårene mine gror alltid fint og problemfritt. Bortsett fra noen områder uten følelse, har jeg ingen varige skader. Det gir meg utvilsomt en falsk følelse av trygghet. «Det går bra, det gjør jo alltid det!». Og det stemmer jo på et vis! For det går jo bra – helt til det plutselig ikke gjør det.

Bekreftelse ("det er ikke farlig, det er normalt")

Bakteriefobien min er et stadig tilbakevendende tema. Selv om jeg er normalvektig og ikke redd for kalorier og alt det der, er det enormt mye angst og stress knyttet opp til spising, mat og matsituasjoner. Første og fremst er jeg redd for bakterier, redd for å bli dårlig av mat. Redd for at det er noe galt med maten, redd for at de som har tilberedt maten ikke er like psykelig nøye med hygiene som meg, redd for at det er mat kroppen min ikke er vant til å spise og derfor vil reagere på. Det gjør meg sårbar og usikker, noe som i seg selv fører til angst og stress.

Jeg har lenge holdt det for meg selv (med noen få unntak), vil ikke blande andre inn i det. Både fordi jeg føler meg dum og tenker at det er teit, men mest fordi jeg tenker at jeg ikke kan gjøre meg selv avhengig av å få bekreftelse fra andre. Jeg må finne ut av det sjøl, liksom! Men jeg klarer jo ikke det. Får ikke til. Så kanskje er det sånn at aspergersen gjør meg til en person som trenger bekreftelse, gjennom hele livet? Kanskje er det greit? Det føles hvertfall greiere at det er sånn, når jeg kan henge det på aspergers-knaggen.

Her er eksempler på ting og tanker som gjør meg redd/usikker; smakte den litt rart? Skal den lukte sånn? Pleier det se sånn ut? Husker jeg å sjekke om forseglingen var hel? Hva er den flekken? Hvor lenge har den vært åpen? Den var gått ut av dato, men jeg så det ikke før jeg hadde spist den, hva skjer nå?? Jeg hadde spist halve før jeg så at den var stygg på andre siden, er det farlig?? Var servitøren borti maten min med tommelen sin når hun kom med maten? og så videre og så videre i en helt evighet.

Jeg trenger ikke medfølelse og jeg trenger hvertfall ikke at det bagatelliseres, det jeg trenger er en slags mellomting, nemlig forståelse. Jeg trenger også som regel en slags realitetssjekk. Jeg trenger at andre skjønner at jeg er redd og usikker, samtidig som de ikke mater frykten min. Utsagn som «æsj, ja det var ekkelt!» eller «ja, jeg skjønner at du reagerer på at det var sånn!» (med mindre det blir etterfulgt av et stort MEN) gir meg grunn til å tro at det faktisk ER noe å være redd for! Realitetssjekk er mer; «det der er ikke farlig, det der er noe jeg overhode ikke tenker på, det der er helt normalt», men uten at det bagatelliseres, som med et «og så?» eller et bryskt «det der er da ikke noe å være redd for!». Skjønner du forskjellen? Gir det mening?

Den jeg oftest går til når det har skjedd noe jeg blir usikker på, er en venninne som også har denne angsten. Når to vaklende mennesker møtes kan vennskapet gå èn av to veier; enten snubler man i hverandres føtter eller så støtter man hverandre. Hun og jeg, vi støtter hverandre. Når jeg forteller henne om en opplevelse som skaper angst hos meg, så skjønner hun den angsten, hun skjønner den så inderlig godt, og når hun likevel forteller meg at det ikke er farlig, og forteller meg alle de gjennomtenkte og rasjonelle grunnene til at det ikke er farlig, så skaper det er ro som ingen andre kan klare skape hos meg i slike situasjoner. Hun er gull verd og jeg håper virkelig at hun finner like mye støtte i meg som jeg finner i henne ♥

Et annet eksempel; mamma var lenge litt sånn at hun matet frykten min. Når jeg sa at jeg tenker mye på dette med at andre har tatt på plasten maten er pakket inn i, og at jeg jo tar på den plastikken når jeg bruker maten, altså etter at jeg har vasket hendene, og tenker at da får jeg jo alle bakteriene på hendene, så svarte mamma at jeg kunne jo ta matvarer som står litt lengre bak, for de er det hvertfall færre folk som har tatt på. Hun sa det jo i beste mening, men det ble jo en bekreftelse på at det VAR farlig, at det var noe som måtte unngåes. Det jeg trengte høre var; det ikke gjorde noe, det hadde ikke noe å si, DET ER IKKE FARLIG, DET ER NORMALT. Det er noe jeg har tatt opp med mamma etter at jeg innså hva det er jeg trenger fra andre, og hun forstår, fine mammaen min.

Jeg vet jo ikke hva som er normalt, når det kommer til bakterier og mat-hygiene. Andres reaksjon er viktig. At deres umiddelbare reaksjon sier egentlig alt om situasjonen. Noen flere eksempler; jeg var nylig ute og reiste sammen med mamma og pappa. Vi kjøpte ferdigpakket salat og fikk med engangsbestikk. Min pose med bestikk var litt åpen i bunnen, det gjorde meg usikker («tenk om, tenk om, tenk om!»), noe jeg sa til mamma. Det hun gjorde da var å gi meg sitt, og å selv bruke det jeg hadde fått (et klart og tydelig tegn på at det er ikke farlig, det er helt normalt). En annen dag spiste vi på en kafe, og jeg bestilte et glass juice. Det var ferskpresset juice, og jeg kunne se at hun bak disken lagde den. Hun puttet flere epler ned i juice kverna, men uten å vaske hendene først, dvs hun tok rett på eplene uten å vaske hendene (og hvem vet om eplene var vasket engang!). Hadde jeg ikke sett det, så hadde jeg bare drukket juicen og det hadde jo helt sikkert gått fint, men når jeg så det så kunne jeg virkelig ikke få meg til å drikke den. Jeg sa det til pappa, og han skjønte det, men HAN drakk den (også en klar og tydelig beskjed om at det er ikke farlig, det er helt normalt)!.

Jeg må forsøke å finne grensa mellom sunn renslighet og å være besatt av hygiene, jeg må bli flinkere til å stole på maten, flinkere til å stole på andre som lager mat jeg skal spise. Kanskje må jeg også bli flinkere til å stole på kroppen min som jo er i stand til å håndterer og bekjemper det aller meste (bank i bordet), og ikke blir forgiftet og dør dersom jeg skulle komme til å spise med en gaffel som har ligget direkte på et kafe-bord. Kanskje nøkkelen ligger i å få bekreftelse og støtte fra andre. Kanskje er ikke målet å bli «frisk», men at jeg i det minste kan bli såpass trygg at dette blir en mindre uutholdelig og altoppslukende del av mitt liv, og mindre belastende for de som lever rundt meg.

Les gjerne også «Angsttanker, tvangstanker»

Summen av "laster"

«Summen av laster er uforanderlig» er et uttrykk jeg har brukt mange ganger. Som regel i forbindelse med selvskading og spiseforstyrrelse - det ene har avløst det andre gang på gang på gang, over flere år. Kanskje er det feil å kalle det en «last» når det er snakk om psykiske lidelser, som jo er noe man ikke kan kontrollere, men det kan uansett brukes som en metafor; summen er den samme mens «utbetalingen» forandrer form. Dytter man inn en skuff, blir en annen skjøvet ut. Det er ikke nødvendigvis det at jeg tror på at det er slik, altså, så noen selvoppfyllende profeti tenker jeg ikke det er. Men ofte skjer ting på en måte som får meg til å tenkte på nettopp dette.

Denne gangen handler det om noe annet enn selvdestruktiv adferd. Det sorte, altoppslukende mørket som har sittet i meg så lenge, har gradvis og nesten umerkelig glidd over i/blitt erstattet av en lammende angst. Angst for alt og ingenting. Angst for å være alene, angst for å være sammen med andre. Hjertebank med høy puls, hjertebank med normal puls men med en følelse av at hjertet slår så tungt at det nesten knuses. Jeg hyperventilerer ikke, får til å puste normalt, men det er som om oksygenet ikke når ned i lungene mine. Jeg blir ikke svimmel eller svimer av, men det er som jeg har tåke i hodet, og jeg får en følelse av at jeg forsvinner ut av meg selv. Som om jeg er i ferd med å opphøre å eksistere. Ofte kommer det bølger av angst, noen ganger er de trigget av hendelser, situasjoner eller tanker, andre ganger kommer de helt ut av det blå.

Det er det som er litt skummelt med psykiske lidelser, som angst, at den kan finne på å skifte uttrykk og intensitet uten forvarsel. Angst har vært med meg lenge, men aldri noe som har vært i nærheten av å ligne dette. Tidligere har den kommet i mindre doser, og den har alltid kommet i kontrollerte situasjoner, for eksempel når jeg er hjemme alene. Nå kommer den når som helst. Og for en som er avhengig av forutsigbarhet, er det ganske så på grensen til uutholdelig.

En gang på legekontoret, hvor jeg plutselig fikk en vanvittig hjertebank da jeg gikk gjennom venteværelset. Jeg får heldigvis sitte i et lite, privat venteværelse hvor det som regel ikke er noen andre, men jeg må fortsatt gå gjennom det store for å komme dit, og det ble tydeligvis for mye. Selv lenge etter at jeg kom inn i det trygge, lille, må jeg aktivt kjempe mot tårene og den store klumpen i halsen. Noen ganger blir det sånn. Andre ganger går det helt fint. Og hvordan det går later ikke til å ha noen sammenheng med hvordan jeg føler meg før jeg drar dit, eller hvor mange mennesker det er der, eller hvem de menneskene er, eller noe annet jeg kan komme på.

Nå på flyplassen i Bodø, da jeg var på tur sørover. En tur jeg har tatt mellom 1 og 3 ganger i året de siste 10 årene, og som aldri har vært noe problem. Denne gangen var været fint, jeg hadde oversiktlige og overkommelige planer med fine mennesker i en overkommelig mengde dager. Men da jeg landet i Bodø, skjedde det noe. Plutselig kjente jeg at jeg var i ferd med å miste fatningen. Jeg ble sittende helt stille, turte ikke røre meg eller snakke med noen, fordi da ville panikken ta meg. All fokus på å ikke la panikken bære avgårde med meg. «Ta deg sammen, Tora, fy faen, ta deg sammen!!» Tårene bare rant. Fokuserte på å puste kontrollert, ikke fordi jeg var redd jeg skulle hyperventilere, men for ikke å begynne å hulke høyt. Jeg var så fortvilet, helt ute av stand til å vite hva jeg skulle gjøre med meg selv. Ved å booke et fly hjem til Lofoten i stede for å fly videre til Oslo, ville jeg bare gjøre det enda vanskeligere for meg selv neste gang jeg skulle ut reise. Det fristet likevel, men på et vis greide jeg å skru min indre autopilot på, og den fikk meg inn i flyet.

Det er vanskelig å føle en lettelse over at mørket har sluppet litt taket, for dette er ikke på noen som helst måte noe bedre.

Angsttanker, tvangstanker

Jeg har jo hele veien kalt det bakteriefobi/bakterieangst. Angst. Diagnosen har likevel vært tvang. Dette har jeg ikke kjent meg igjen i, fordi selv om jeg vasker hendene ofte og er veldig opptatt av renslighet og hygiene, har jeg jo ingen faste tvangsmessige ritualer jeg må gjøre. Det handler ikke om ting jeg må gjøre, men om ting jeg er redd for at skal skje. Redsel = angst. Jeg tok det opp med psykologen min, og han forklarte meg at tvangstanker og tvangshandlinger ikke er det samme.

Tvangshandlinger er noe man føler seg tvunget til å gjøre, selv om det er unødvendig, som å sjekke noe, telle eller vaske. Tvangstanker er noe litt annet; det er ubehagelige/skremmende, uønskede, gjentatte og påtrengende tanker (eller bilder) som dukker opp i hodet. Noen kan for eksempel se for seg at de skader andre, noe de aldri har gjort og aldri vil komme til å gjøre, men tankene er der hele tiden. Jeg har heldigvis ingen slike «hva visst jeg»-tanker som har å gjøre med andre mennesker, men jeg mange «tenk om»-tanker, spesielt når det kommer til, ja nettopp, bakterier. Invaderende og ukontrollerbare tanker som dukker opp i tide og utide.

Jeg kan komme med noen eksempler. Jeg hadde kjøpt meg en flaske vann. Etter at jeg hadde åpnet den og tatt en slurk, begynte jeg plutselig å lure på om forseglingen på flasken hadde vært intakt? Når man åpner en uåpnet flaske, så er den gjerne litt ekstra vanskelig å få opp, og man hører det lille «kneppet» når forseglingen brytes. Hadde ikke flasken vært litt vel lett å åpne? Hadde jeg egentlig hørt det kneppet? Tenk om flasken allerede hadde vært åpnet, tenk om noen hadde åpnet den i butikken og tatt en slurk av den, av en eller annen grunn? Hadde vannet smakt litt rart? Lukter det som det pleier?

Da jeg kom hjem etter å ha vært i stallen for første gang, var det noe brunt i papiret da jeg pusset nesa. Hva var det? Var det møkk? Hadde jeg, på en eller annen måte klart å få en bit møkk opp i nesa? Hadde jeg kanskje hatt møkk på hånda, og så klødd meg på nesa, selv om jeg jo er ganske sikker på at jeg aldri pleier å ubevisst røre ansiktet med hendene med mindre jeg er ren på hendene? Dersom det er møkk, burde jeg ikke da ha luktet det ganske sterkt? Men hva annet kan det være? Tenk om jeg har gått rundt med møkk i nesas sårbare slimhinner i mange timer! Jeg skylte nesa i saltvann helt til det bare kom blod hver gang jeg pusset nesa.

Jeg spiste en del smøreost med urter en periode. Plutselig en dag etter at jeg hadde spis noen skiver lavkarbobrød med smøreost, begynte jeg å tenke på om jeg ville sett forskjell på urter og sort mugg? Tenk om osten faktisk hadde mugget? Kanskje hadde jeg ikke satt lokket skikkelig på en dag, slik at det hadde stått åpent fra dagen i forveien og gjort at det begynte å dannes mugg? Jeg vet ikke om det er noe som gjør at mat mugger, men tenk om? Jeg gikk sporens strek til kjøleskapet for å titte i smøreosten, rote litt rundt nedi med en kniv og studere den under et sterk lys. Det som tidligere åpenbart hadde vært urter, var plutselig blitt udefinerbart og mistenksomt. (Needles to say, jeg har sluttet ost med urtene og spiser nå kun ensfarget smøreost)

Slike type tanker i slike type situasjoner, går på repeat i hodet mitt. I beste fall i flere timer, i verste fall mange dager i strekk, enkelte ganger opptil en uke. Det er ikke tanker jeg tenker, det er tanker som bare kommer. Som nevnt tidligere; ubehagelige, uønskede, påtrengende, ukontrollerbare, innvanderende. Å «bare ikke tenke på det» er ikke et alternativ, hadde det vært så enkel så hadde det ikke vært tvangstanker. Disse tankene forårsaker angst, det er det ingen tvil om, men det er altså tvangen som er synderen. Tvangstankene gir meg angst, samtidig som jeg går rundt med angst for situasjoner og hendelser som kan utløse tvangstankene.

I mange tilfeller kan det hjelpe å be andre om bekreftelse på at det ikke er sant, at det ikke stemmer, eller at det er innmari usannsynlig. Det er likevel ekstrem sjeldent at jeg ber om det, fordi jeg føler meg bare så teit. Jeg rett og slett skammer meg, og føler meg både dum og nesten paranoid. Å snakke om det (en gang i blant i hvertfall, muligens), å lære om det, å forsøke se på det fra en objektiv vinkel, gjør at jeg kanskje kan se på det på en litt annen måte. Det er faktisk en sykdom. Det er ikke noe jeg kan noe for, eller har noe kontroll over. Å leve på denne måten er det ingen som ønsker.

...de andre tingene

(motstykket til forrige innlegg «De små tingene...»)

Desember er altså min «fri-måned». Det har den ikke vært denne gangen. Noe som er rart, siden jeg har det bedre fysisk og har et bedre forhold til mat enn jeg har hatt på mange år. Årsaken til det er sammensatt, men det som har utpreget seg mest er den evinnelige bakterieangsten, som bunner i en intens fobi for å kaste opp.

Jul og vinter er høysesong for sykdom. Jula handler om å være sammen, men i de fleste sammenkomster er det tilsynelatende mat som er hovedpunktet og høydepunktet. Med min bakterieangst som er sterkt knyttet opp til mat, blir det en dårlig svært kombo. Jeg som er helt nazi på hygiene, og som feks kaster en cherrytomat dersom den triller fra skjærebrettet og ned på kjøkkenbenken, til tross for at kjøkkenbenken alltid er ren og pen.

Jeg lager aller helst min egen mat, hjemme hos meg selv. Å spise hjemme hos foreldrene mine er utfordrende, og så vidt innenfor hva jeg er i stand til å takle. Å spise hos andre? Spise mat noen andre har tilberedt, uten å vite hva de har brukt og nøyaktig hvordan de har tilberedt den (sammenlignet med min overdrevne hygiene-standard)? Fullstendig, komplett, helt uoverkommelig. Og selv om jeg hadde hatt med egen mat, ville det å bruke fat og bestikk blitt for vanskelig. Bare noe så hverdagslig som å drikke fra et glass på besøk hos andre, ville med stor sannsynlighet forårsaket flere dager med angst og intens uro.

Selv det å være sammen med andre gjøre meg nervøs. Små nys og host, utsagn om vondt i magen eller noen som er litt lenge på do, gjør at jeg automatisk tenker «smitte!» og jeg må kjempe mot panikken. Kort fortalt; bare det å være i en situasjon som potensielt kan trigge angsten, trigger angsten.

Jeg vet det er dumt. Det er teit. Jeg føler meg dum. Jeg hater, virkelig hater at jeg er sånn. Det er flaut. Jeg skammer meg. Det er ikke min feil, det er ikke noe jeg velger eller kan noe for, men jeg skammer meg likevel.

Det går så mye bedre med så mange andre ting, men denne angsten er et anker som holder meg igjen. Som en bil med håndbrekket på. Det handler jo egentlig ikke om sykdom eller bakterier, det handler om angst. Det er fullstendig urasjonell. Men så er det jo det som er definisjonen på angst; at det er urasjonelt.

Mat og spising har blitt betydelig forbedret over en lang periode, men er nå blitt mer... innviklet. Det handler mest om andre ting, og er ikke direkte relatert til spiseforstyrrelsen (altså ingen skam eller anger eller ønske om å gå ned i vekt eller bli tynn/tynnere/tynnest). Apetitt er mangelvare, ingenting smaker godt og ingenting frister. I tillegg har gammel skrekk og merkelig matfobi plutselig begynt å dukke opp igjen. Heller ikke det er en følge av spiseforstyrrelse, men det er akkurat den type angst som er en stor grunn til at jeg utviklet en spiseforstyrrelse in the first place. Dessuten er bakteriefobien veldig knyttet opp mot mat og spising, og det hjelper jo ikke akkurat. Jeg tenker jo at jeg har det under kontroll, men det er fryktelig frustrerende og utmattende.

Tailspinning

Tailspinning – å miste kontroll, å spinne ut av kontroll

Dersom jeg har et «svakt øyeblikk» og finner ut at jeg skal sulte meg i hjel, er det strengt tatt ikke så farlig. Ikke sånn akutt, i hvertfall. Jeg kommer på bedre tanker igjen, enten det er etter fem minutter eller et par timer. Bare jeg får pustet, og latt de sterkeste følelsene roe seg ned. Ingen permanent skade vil skje. Om det eventuelt blir noen kalorier for lite til et måltid, kan jeg ta det igjen neste måltid, eller i verste fall neste dag. Tiden er på min side.

Det som derimot er ganske akutt farlig, er om jeg har et «svakt øyeblikk» og finner ut at jeg skal skade meg (i den grad man kan kalle selvskading «noe man finner ut av at man skal gjøre», da). Tiden er ikke min venn, og uopprettelig skade vil skje i løpet av et skjørt, lite øyeblikk.

MEN - det som er like  skummelt med begge delene, er at dersom det først skulle skje, så er terskelen for at det skal skje igjen blitt betydelig lavere. Om så det bare er èn gang, et lite glipp. Det lager rom for tvil, og slår sprekker i grunnmuren min. Det er derfor jeg er så jævlig nøye med spisingen, som jeg skrev om i forrige innlegg. Jeg kjører et strengt regime, det er ingen andre måter å gjøre det på. Det er normalt å snuble, men jeg har ikke råd til å gjøre det.

Jeg går rundt og er livredd for et svakt øyeblikk (samtidig som jeg ikke lar det bli en selvoppfyllende profeti). Det kan ikke glippe, jeg kan ikke let my guard down et sekund. Hele tiden på vakt. Kan ikke trå feil. Skulle det skli ut, vil det koste meg så mye ekstra krefter å «skli det inn» igjen. Og siden alle mine krefter går med til å kjempe meg fremover og ikke la noe skli ut, har jeg jo ingen ekstra krefter.

Breaking point

(En slags fortsettelse på innlegget om fredagen)

Lørdag

Det er landsmøte i IKS, og etter en lang dag er jeg ute og spiser sammen med en gjeng flotte og nydelige IKS-damer. Restauranten har kun èn vegetarrett på menyen, men det er jo forsåvidt akkurat nok. «Sprø grønnsaker». Ok. Hele fire forskjellige grønnsaker, pluss sopp jeg ikke tør smake på, woket i god saus. Den hvite, typisk kinesiske risen tør jeg ikke røre. Jeg bestiller drinker også, etter å googlet kaloriinnholder i hver enkelt drink på lista. Ikke nødvendigvis fordi jeg skal velge den med minst kalorier, jeg har bare et behov for å vite det. Jeg blir småirritert på meg selv, men klarer legge det litt bort. Jeg sitter, ikke tilfeldig, mellom to av de jeg føler meg aller tryggest på. Disse menneskene rundt bordet er generelt noen av de tryggeste jeg kunne spist med. Det er virkelig kjempekoselig. Jeg er med i samtalen. Stemningen er god. Latteren sitter løst. Jeg «glemmer meg bort» og slapper helt av.

Timene går, og en etter en begynner de andre å ta kvelden. Jeg vil ikke gå, for jeg vet at utenfor døren venter uroen på meg. Det er altså ikke sånn at jeg er redd for at den er der, jeg VET at den er der. Heller ikke gjennom denne dagen har jeg fått i meg i nærheten av det jeg burde. Middagen jeg akkurat spiste bestod kun av grønnsaker, og det er ikke nok. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er nesten natt, og altfor sent for å ringe mamma for å få råd. Når de siste drar hver til sitt, blir jeg gående alene rundt i byen. I nesten halvannen time trasker jeg rundt, og går innom alle åpne kiosker for å titte på maten, kakene, godteriet.

Jeg elsker å gå i kiosker/butikker, spesielt Deli De Luca og 7-eleven, som bugner av søtsaker og godsaker. Jeg er som et barn i en godteributikk. Vel vitende om at det ikke finnes noe jeg skal ha, det eneste jeg skal gjøre er å titte. Det er bare sånn det er. Jeg ser på alle de gode sjokoladene og kakene og er helt komfortabel med tanken på at dette er noe jeg aldri skal spise igjen, på samme måte som jeg vet at jeg aldri igjen skal spise kjøtt, selv om jeg noen ganger kan savne salami. Det er trist, men jeg har godtatt det. Jeg har fryktelig lyst på et brød-produkt; en børek med fetaost og spinat, eller en panini med mozarella og tomat, eller vegetar-vårruller, eller calzone med pesto, men vet at verken magen eller hodet vil være i stand til å takle et sånn måltid.

Oslo har liksom pleid å være en friplass, hvor jeg kan «unne» meg ting. Kornprodukter som ikke nødvendigvis er fullkorn, og ikke nødvendigvis har en «fornuftig» mengde smeltet ost i seg. Wraps. Salat med pasta (som ikke er fullkorn) og (masse) fetaost. Sorbet med fudge-strøssel. Brownie. Cookie. Belgisk vaffel med sjokoladetrekk. Hvetebolle med sjokoladebiter. Og oreokake, herregud, oreokake! Men det er det tydeligvis slutt på.

I går kjøpte jeg meg kakao på Starbucks på Gardermoen. Kakao er det siste jeg har igjen, men jeg merker det blir lenge tid mellom hver gang jeg tør. Det blir vanskeligere og vanskeligere å holde unna tanken på alle kaloriene, og tanken på om det er verdt alle de kaloriene jeg ikke skal tenke på. Jeg koser meg sjeldent med det, men tvinger den omtrent i meg for å «opprettholde» evnen til å kunne drikke kakao. Det føles bare dumt, meningsløst og bortkastet. Smaken er «dårlig samvittighet», ikke «god».

Søndag

Det er kjempevanskelig å vite hva jeg skal spise, og jeg merker hvor bundet jeg er til rutinene jeg har kommet inn i de siste månedene. Til tross for anstrengelsen og innsatsen min, er det langt fra nok jeg får i meg. Jeg har brukt det jeg vanligvis spiser hjemme som mal på hvor mye jeg burde få i meg denne helgen, noe som jo allerede er for lite. For lite mat, for lite energi, for lite variert. Først nå innser jeg hvor dårlig det faktisk står til. De siste dagene har jeg enkelte ganger brukt opptil tre timer på å finne ut hva jeg skal spise. Eller, for å gjøre det enda mer patetisk; brukt opptil tre timer på å velge mellom de 2-3 alternativene jeg kan spise.

Utmattet av uroen, oppgitt over meg selv, og direkte skremt av hvor dårlig jeg klarer meg, og ser jeg meg nødt til å betale halvannen tusen kroner ekstra for å reise hjem mandag ettermiddag i stede for tirsdag morgen. Det er snakk om å komme hjem «tre måltider tidligere». Halvannen tusen sure kroner jeg burde og kunne spart eller brukt på andre ting, men dette går bare ikke. Jeg må rett og slett komme meg hjem. Hjem til et helvete som er hakket mindre jævlig enn dette.

Smerteansamling

På forhånd må jeg si at dette nok er et lite givende innlegg å lese.

Fredag:

Jeg skal til Oslo, og jeg har gledet meg til det i mange måneder. I forrige uke var det storm, og det skal all verdens krefter til for å frivillig få meg opp i et fly når det er så mye som i nærheten av storm. Nå er været heldigvis fint. Men når alle passasjerene er stablet inn i det busslignende propellflyet, forteller flyvertinnen at de forventer litt risting over fjorden. Jeg stiver fullstendig. Hva betyr «litt», og hva legger hun i «risting»? Jeg er ikke redd for å fly, altså, men siden jeg har en psykelig angst for å kaste opp, er jeg redd for at det skal være så mye turbulens at jeg blir dårlig. Frustrerende nok er ofte denne angsten så sterk at den gjør meg kvalm, og det gjør den akkurat nå. Jeg er på gråten. Dette er ikke noe som vanligvis får meg til å gråte, ikke en «god grunn» til å gråte, men det er noe med det der med dråpen som får glasset til å renne over. Ofte slipper jeg ikke gråten til når jeg egentlig vil gråte, det er liksom ikke alltid det passer, og det virker som jeg ufrivillig «samler» opp disse tårene. Og da skal det ikke mer til enn en filleting for å få demringen til å briste. Jeg sitter der på flyet å vil gråte, tilsynelatende fordi jeg er redd men like mye fordi den middagen i går var vanskelig, den samtalen tidligere i uken var dum, den kommentaren jeg fikk i forrige uke var vanskelig å tolke; i det hele tatt en hel masse oppsamla småting som tilsammen resulterer i en helvetes tåreflom.

Jeg har ikke noen problemer med det å gråte foran andre, eller å gråte generelt. Det er bare det at disse tårene representerer en enorm redsel og smerte. Selv om ingen direkte kan se det, er det likevel ikke noe som hvem som helst får se. Jeg prøver distrahere meg selv. Tenker at det ville være supergreit med setevarmer i flysetene. Titter på de andre menneskene. Jeg sitter i fem-seteren bakerst i flyet, ved siden av tre voksne damer i speideruniform, og smugtitter fascinert på alle merkene de har på skjortene. Men tankene borer seg tilbake i hodet mitt, så jeg leter frem mobilen, og setter på musikk for å avlede tankene. Lyset for setebelte er påslått, men jeg tar sjansen likevel. Den er på flightmode. Det verste som kan skje er at speiderne vil se meg og sende meg bebreidende blikk. Den sjansen får jeg bare ta. Jeg sitter med hele kroppen i spenn, kun beltet forhindrer meg i å sprette ut av setet.

20 minutter senere lander vi trygt på bakken i Bodø. Flyvertinnen hadde rett, det var litt risting, omtrent som en litt humpende busstur. Jeg slapper av i musklene, og lar kroppen synke tilbake i setet. Slipper ut pusten, og lurer på om jeg har pustet i det hele tatt underveis. Jeg er så lettet at jeg kan gråte, men jeg minner meg selv på at jeg ikke er fremme enda, jeg er ikke trygg enda, noe kan fremdeles gå galt. Halvannen time senere lander vi like trygt på bakken på Gardermoen, etter en behagelig tur med et stort SAS-fly. Tårene presser likevel fremdeles på. Jeg tenker på å ringe til avdelingen, men hun jeg vil snakke med er jo ikke der, og jeg vet uansett ikke hva jeg skal si. Klumpen i halsen er så stor at jeg nesten brekker meg når jeg prøver svelge den unna. I motsetning til 90% av de andre passasjerene, tar jeg ikke rullefortauene eller rulletrappen på vei til bagasjeutleveringen. Akkurat nå anser jeg det som en luksus jeg ikke fortjener, og jeg hater at jeg tenker slik.

På flyplassen hjemme begynte jeg på boken Evig Søndag av Linnea Myre, og på toget inn til Oslo 4 timer senere, leser jeg ut de siste sidene. Boken er fin, veldig fin faktisk, jeg merker at jeg flere ganger smiler for meg selv av de kyniske og gjenkjennbare tankene hennes. Men den minner meg også om mange smertefulle ting. Jeg pakker ned boken og vurderer igjen å ringe avdelingen. Minner meg selv på dette med «små valg». Akkurat nå er jeg sårbar nok til å klare å åpne meg opp for den nye kontakten, fortelle litt, forhåpentligvis få noen oppmuntrende ord. I stede utsetter jeg det, utsetter til klokken er over halv fire. Da har de nemlig tatt helg og gått hjem, og det er for sent. «Problemet» er løst, jeg føler lettelse men vet det ikke er en bra ting.

Så drar jeg til min aller beste venninne, som jeg alt for sjeldent møter. Vi spiser middag, går litt på butikker, snakker om det lille miraklet hun bærer i magen som kan komme når som helst nå. Det er utrolig fint, og vi får noen verdifulle timer sammen. Men så drar jeg innover til Oslo igjen, og kvelden kommer sammen med tårepress og en enormt uro. Jeg har nemlig ikke spist nok i løpet av dagen, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Mellom hyllene på Rimi traver jeg fullstendig rådløs rundt. Etterhvert gjør jeg det eneste jeg kan gjøre; ringe mamma. Jeg har en regel om at «de der hjemme» ikke trenger vite hva jeg spiser i løpet av en dag, men jeg bryter den regelen, fordi jeg mener det er viktig at mamma vet hvordan denne dagen har sett ut dersom hun skal gi meg råd om hva jeg skal spise til kvelds. Jeg kan høre at hun blir oppgitt og bekymret, og den velkjente, dårlig samvittighet skyller over meg. Samtidig vet jeg at hun tåler det. Jeg trengte virkelig hjelpen hennes og hun er glad for å kunne hjelpe.

Jeg elsker jo denne byen, å gå rundt her er jo liksom av noe det beste jeg vet om. Men det er ikke sånn denne gangen. Ryggen min er ikke rett, hodet mitt er ikke hevet. Luften er ikke friskere, fargene er ikke klarere, ingenting stemmer. Det er ikke like deilig å være her som jeg trodde det skulle bli. Når jeg tenker meg om, blir ting ikke lengre like fin som jeg håper på. I et forsøk på å trøste meg selv tenker jeg at det betyr at «følelseslivet» mitt er flatt, noe som igjen betyr at bunnene heller ikke blir like dype som jeg frykter. Men det ikke er sant i det hele tatt.

Tårene i øyekroken og klumpen i halsen som har fulgt meg gjennom nesten hele dagen, forsvinner typisk nok i det samme jeg låser meg inn på hotellrommet mitt, og faktisk har mulighet til å slippe alt ut. Enda flere tårer som er spart opp.

Gamle strategier

Del 2

(fortsettelse på del 1 - den aller verste beskjeden)

Resten av uka skygger jeg unna både Cecilie og Siri. Svarer ikke på mail eller telefon, dukker ikke opp til avtaler. Ovenfor alle andre later jeg som ingenting. Går rundt på autopilot, mens jeg desperat venter på at jeg skal våkne opp og finne ut at det bare er et mareritt. Men det gjør jeg ikke. Dette skjer virkelig. Jeg klarer ikke snakke om det, klarer ikke tenke på det, klarer ikke skrive om det. Jeg klarer ikke husker hvordan jeg føler, hvordan jeg gråter, hvordan jeg hyler, hvordan jeg puster. Trykket inni meg er så enormt at jeg er sikker på at dersom jeg ikke får utløp for det, vil hjertet mitt stoppe. Jeg går rundt som en levende trykkoker, og har ikke noe annet valg enn å gi etter for mine gamle og dårlige strategier. Litt fordi jeg ikke vet hva annet jeg skal gjøre, mye fordi jeg ikke finner noen grunn til å ikke gjøre det. Så jeg gjør det, og det lindrer, dessverre, om enn kun litt og kun midlertidig.

Så tar jeg meg selv i å angre på å ha gitt etter. Eller, kanskje ikke angrer. Jeg angrer sjeldent på noe. Det som er gjort er gjort. Men jeg merker at jeg plutselig befinner meg på en plass jeg ikke ønsker å være. Kanskje klarer jeg ikke se framover, eller gå framover, men betyr det nødvendigvis at jeg må bakover?

Det løsner, bittelitt. Jeg krampholder meg fortsatt fast i trivielle ting, og vil ikke snakke om Det, men jeg begynner skrive litt. Noen stikkord, noen setninger. Etterhvert kommer også avsnitt. Jeg oppdager at det jeg skriver, er til Cecilie. Men tør ikke sende den. Vil ikke, klarer ikke, ser vel egentlig ikke poenget. Jeg tenker at hun allerede er borte. Alle er borte. Jeg er selv i ferd med å bli borte. Håpløsheten er fullstendig, komplett altoppslukende. Ingenting betyr lengre noe som helst. Skal jeg se på tv3 eller skal jeg skifte kanal, skal jeg stå opp eller bli liggende, skal jeg spise eller ikke spise, skal jeg fortsette i behandling eller ikke, skal jeg prøve litt til eller bare gi opp. Uansett hva det er jeg tenker på, så kommer jeg frem til samme konklusjon; det betyr ikke noe, det har ingenting å si, det spiller ingen rolle, samme kan det være. Jeg tenker tilbake på alt jeg har vært gjennom det siste året, og det eneste jeg klarer tenke er at alt slitet, alle kampene, all smerten, ALT har vært til ingen nytte. 

I helgen drar jeg på fest begge dagene. Alkoholen mykner meg opp, følelsene jeg har undertrykt kommer litt opp mot overflaten, jeg både ler og gråter. Når den ene venninnen min spør meg oppriktig om hvordan det går, svarer jeg som sant er; ikke bra. Jeg klarer å kjenne at jeg har det ikke bra, og jeg vet ikke hvordan dette kan løses. Har strengt tatt ikke tro på at dette KAN løses. Natt til søndag kommer jeg hjem klokken tre, og bestemmer meg for at det er nå eller aldri. Og det blir «nå». Jeg limer den ferdigskrevne teksten inn i mailen. Tingene jeg skriver, gjør meg redd for at Cecilie skal bli sint, eller skuffet, eller såret, eller verst av alt; være enig med meg om at det bare er å gi opp. Fingeren min kjemper for å trykke på «send». Når det endelig er gjort, spør Gmail meg om jeg vil angre. Jeg bare stirrer dumt på skjermen, før jeg x-er bort vinduet, klapper igjen skjermen og går å legger meg.

Bare sånn... Faen heller!

Dagen på avdelingen i dag ble som forventet ganske tøff. Denne siste dagen før sommerferien har i lang tid tatt stor plass i hodet mitt. Så stor plass at jeg liksom mentalt ikke har klart komme meg forbi den, for å kunne tenke på tiden etterpå. Faktisk så stor plass at jeg tvile på at det ville finnes noe «etterpå». Men jeg er her enda. Sannsynligvis og forhåpentligvis vil jeg i ettertid kunne se at det var denne dagen som var tyngst. At gruingen, redselen og frykten for denne måneden er verre enn selve det å komme seg gjennom disse 30 dagene.

Jeg gråt en del i dag, og det var forløsende. Cecilie var sammen med meg de gangene jeg gråt - forståelsesfull, trygg og god som alltid. Det er vanskelig å skulle gråte foran andre, men jeg synes at det er bedre å gråte sammen med andre enn alene. En slags konstruktiv gråt, om man kan kalle den det. Det er bedre at jeg fikk det ut der, enn at jeg skulle gått hjem og bli sittende alene med det. Egentlig var det ganske godt, jeg fikk på en måte gråte ut, grått meg litt ferdig.

My mama told me that sometimes people have to cry out their tears

to make room for a heart full of smiles.

Vi fikk lagt mange avtaler for disse ukene, og det er beroligende. Avtaler som er enkle å forholde seg til og som gir lite rom for tvil. Som alltid så skrev Cecilie avtalene ned på et ark til meg. Men fire uker er lenge, og jeg vet at arket vil miste noe av sin "kraft" etterhvert som tiden går. Monstrene vil overtale meg til at avtalene ikke gjelder lengre, det er jo sååå lang tid siden de ble skrevet ned. Derfor fikk jeg med meg fire ark, et for hver uke. De forskjellige ukes-arkene er brettet i to og stiftet igjen, og jeg får ikke åpne de forskjellige arkene før starten på en ny uke. Det er utrolig lurt, og det deler opp ventetiden for meg. En uke, og en uke, og en uke, og en uke, i stede for fire uker på en gang. En hel måned uten kontakt med Cecilie føles intet mindre enn brutalt, men sånn er det. Hun fortjener en ferie. Nå har jeg likevel, på en måte, en liten hilsen fra henne hver mandag. Det hjelper enormt mye. 

En av de tingene jeg fryktet mest var at det var noe jeg skulle glemme å snakke med Cecilie om i dag, en sånn ting som var viktig og som ville gi altfor stort rom for tvil dersom jeg skulle gå rundt med det i en måned før jeg fikk tatt det opp med henne. Jeg hadde skrevet ned alle tingene jeg etterhvert hadde kommet på, men det er så typisk at det er en ting man kommer på når det er for sent. Og selvsagt skjedde det. Fem minutter etter at jeg hadde dratt fra avdelingen kom jeg på noe. Ikke noe jeg hadde glemt, men noe jeg ikke engang hadde tenkt på før. Tanken slo ned i meg som lyn fra klar himmel; Cecilie mener at det vil gå fint, men sier hun det fordi hun må? Ville hun innrømt det dersom hun ikke trodde det ville gått bra?

Jeg hadde heldigvis glemt noe på avdelingen, og da jeg gikk tilbake for å hente det benyttet jeg sjansen til å ta det opp med Cecilie. Mente hun oppriktig at jeg kan klare dette, at det faktisk vil gå bra? Og det bekreftet hun uten å nøle. Cecilie pleier som oftest/alltid å ha rett, hvertfall når det gjelder sånne viktige ting, så jeg kan ikke annet enn å tro på henne. Det er veldig, veldig bra at jeg fikk tatt opp den siste tingen, for det er noe som ville surret mye oppi hodet mitt. Jeg gikk fra avdelingen med hevet hode og en trygghetsfølelse jeg aldri hadde trodd jeg skulle være i stand til å føle i en slik situasjon.

Etterpå gikk jeg på kjøpesentret sammen med mamma. Inne på en butikk så jeg en kurv med mange små bokstaver. Jeg ville ikke ha noe «home», «love» eller noe sånn dritt. Da jeg kom på hva jeg ville ha, lo jeg litt for meg selv. Så fortalte jeg det til mamma og vi lo litt sammen. Jeg begynte lete etter bokstavene. Det var ikke flere N-er, men tok i stede en Z, liggende gjør den jo samme nytten.

FAEN! Hihi!

Jeg tenker FAEN heller... Kom igjen, Tora! Mener Cecilie at jeg vil klare dette, så gjør jeg jo det. Da jeg kom hjem i dag så jeg at hun hadde sendt meg en mail. Blant annet skrev hun "....og jeg mener OPPRIKTIG at dette går fint, tro på det!". Et "siste" motiverende, oppbyggende og viktig spark i rumpa. Klarer jeg følge avtalene vi har laget, vil jeg komme meg gjennom denne måneden. Det kan gå bra, det kan gå mindre bra, men målet mitt er rett og slett bare at det skal gå. Og det vil det nok gjøre. Allerede i morgen er jeg en dag nærmere 6 august.