Når alt håp er ute

Ulempen ved å ikke faktisk poste innleggene når jeg er ferdig med dem, er at ting forandrer seg. Noen ganger gradvis. Andre ganger brått. Innlegget jeg postet i forrige uke ble skrevet i november men situasjonen eskalerte voldsomt mellom november og nå.

I romjula ble jeg innlagt. Til Vesterålen, under en måned etter at jeg kom derfra etter et planlagt opphold. Jeg var kjempe-takknemlig for at de tok i mot meg, det var jeg jammen ikke sikker på om de ville. Men jeg tenkte yes, nå er jeg inne, nå vil jeg få hjelp. Den tanken varte ikke lengre enn frem til innkomstsamtale med legen på avdelingen. Jeg skjønte fort at til tross for at de mot meg på så kort varsel, så anså de ikke situasjonen som spesielt alvorlig. Dagen etter hadde jeg samtale med min faste psykolog på avdelingen. Jeg hadde klart å få ned tankene og følelsene mine på papiret, og fortalte henne alt. At det pleier brenne ut av seg selv på et tidspunkt men denne gangen blir det liksom bare mer og mer flammer. At jeg var fullstendig utslitt, fysisk og psykisk. At terskelen for å tenke at jeg vil dø eller skade meg eller sulte meg, bare ble lavere og lavere. At spisingen var på tur til å bli et problem igjen, selvskadingen var noe jeg ikke klarte å stå i mot lengre. At det bor et monster inni meg som vil at jeg skal dø, og at det eneste jeg kan gjøre for å roe det ned er å sulte/skade (bedre å skade seg enn å dø, vel?). At jeg var i en nedadgående spiral. At jeg var så full av fortvilelse at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. At jeg var på tur å miste håpet.

Jeg føler på ingen måte at jeg ble tatt på alvor. Nesten uansett hva jeg sa så fikk jeg tilbakemelding på at «sånn har det jo vært tidligere». Jeg forsøkte å forklare at det var anderledes nå men kom overhode ingen vei, Selv tenkte jeg at det jeg trengte var tid og rom, mennesker, forutsigbarhet, trygghet, og muligheten til å få hvilt fysisk og psykisk, for å få hodet over vannet. Ting som var vanskelig hjemme ville være de samme når jeg kom hjem igjen, men om jeg fikk mulighet til å komme meg litt mer ovenpå ville jeg kanskje klare å håndtere det bedre. Psykologen informerte meg om at jeg kunne få være der frem til onsdag 2. januar. Det vil si 6 dager. Jeg syntes i utgangspunktet at det var kort, det er ikke nok tid, men det som var vanskeligst å svelge var at datoen hadde blitt bestemt før psykologen engang hadde pratet med meg, Det spilte ikke noen rolle hva jeg sa eller hvordan jeg hadde det – det var den tiden jeg fikk, punktum. Jeg forsøkte å gjøre det beste ut av det, men det vanskelige bare fortsatte å bli enda vanskeligere.

På nyttårsaften toppet det seg fullstendig. Gråtende av bunnløs fortvilelse fortalte jeg at alt jeg ville var å dø, jeg orket ikke mer, jeg gav opp. Vakthavende lege var på avdelingen akkurat da, hun kom en kjapp tur innom og snakket med meg. Jeg fortalte hvordan det var, uten å få noen annen tilbakemelding enn å være ute i miljøet og tenke på noe annet og heller snakke med behandleren min når jeg hadde mulighet til det. Det var helt tydelig at hun ikke tok meg på alvor og hadde helt andre ting å tenke på, selv om jeg påpekte at så ille hadde det aldri vært før.

Det har jo vært vanskelig før, og jeg har følt noen ganger at jeg har stått helt på kanten av stupen. Jeg har da følt en trygghet i det faktum at dersom jeg skulle være på tur til å tippe over, så kunne jeg faktisk be om hjelp, jeg kunne sette ord på det og få den hjelpen jeg trengte. Jeg kunne strekke ut en hånd og noen ville ta den hånda. Det kan til og med kanskje være forebyggende å vite at dersom ting skulle gå skikkelig til helvete, så finnes det et sikkerhetsnett. Og så kom jeg til det punktet, for første gang i mitt liv, og jeg ba om hjelp, jeg åpnet fullstendig opp og vrengte sjela mi men fikk ingenting igjen for det. Og det i seg selv er grusomt ødeleggende; å åpne helt opp, for så å sitte igjen med en følelse at det var forgjeves og man like greit kunne latt være.

Jeg vet at om en pasient snakker om å ta livet sitt, så skal det faktisk tas på alvor og følges opp. Men jeg vet også at det finnes et (slags) unntak; at de som ofte har slike tanker og blir stemplet som «kronisk suicidale», blir møtt på en annen måte enn de som har en nylig oppstått krise. Jeg mistenker at jeg har blitt plassert i gruppe nr 1. Noe som på ingen måte stemmer. Hva kriteriene for kronisk suicidalitet er, vet jeg ikke, men jeg kan ikke gå med på at jeg faller inn under den kategorien. Jeg har hatt en periode før som har vært (nesten) like tung, men det var halvannet år siden. Men det gikk over. Ja, jeg kan i mellomtiden ha hatt tanker om selvmord, noe som trasig nok ikke er uvanlig for folk å ha, men det er stor forskjell på tanker og planer. Jeg tenker at det, i noen tilfeller, nesten blir en lettvint løsning å stemple noen som kronisk *et-eller-annet*, i stede for å hjelpe dem med å komme til bunns i noe som kanskje er stort og tidskrevende.

Etter samtalen med legen kjente jeg at den aller siste gnisten av håp sluktes. Jeg pakket ned alle sakene mine og klærne mine. Miljøkontakten min kom innom meg og trodde jeg hadde tenkt å reise hjem. Det jeg egentlig hadde tenkt var å gå ut i mørket og ikke mer komme tilbake. Jeg hadde gjort mitt beste, jeg hadde prøvd alt jeg kunne, nå var det på tide å legge inn årene. Men dersom jeg ble funnet i tide og tatt med tilbake til avdelingen, var jeg redd de som jobber der ville bli sinte på meg, og redselen var så stort at jeg ikke turte å prøve. I tillegg tenkte jeg at dersom jeg går ut den døra er det ingen vei tilbake. Jeg ønsket ikke å dø uten at noen skulle vite at jeg hadde virkelig prøvd, jeg hadde virkelig gjort alt jeg kunne på egenhånd og når det ikke var nok så hadde jeg bedt om hjelp og lagt alle kortene på bordet. Det kom jeg ingen vei men og det var virkelig ikke noe mer jeg kunne gjøre. Jeg har aldri før følt meg så alene i hele verden.

På et vis kom jeg meg gjennom natta, og da jeg våknet neste dag føltes det ganske likt som kvelden før. Det var forferdelig skremmende å være så sikker på at å dø var det eneste alternativet jeg hadde. Jeg endte opp med å ikke spise eller drikke den dagen, for det å fysisk ikke ha krefter til å gjøre noe var det eneste jeg kunne komme på som ville forhindre meg fra å gjennomføre planen min. Når jeg ble nødt til å ty til så ekstreme midler når jeg var innlagt på en psykiatrisk avdeling, hvordan i alle dager skulle det liksom gå når jeg skulle dra hjem dagen etter?

Det var andre gang jeg var der på akuttopphold. Det var også min andre erfaring med at i krise er ikke det rette plassen for meg å få hjelp. Når jeg har vært der på planlagte opphold og ikke i akutt, så har det vært fint. I krise har det vært, vel, krise. Jeg følte meg ikke tatt på alvor, ikke ivaretatt, ikke trygg. Jeg tror mye ligger i at jeg ikke har forsøkt å ta livet mitt før. Tidligere selvmordsforsøk øker nemlig risikoen betydelig. Men er det virkelig det jeg må gjøre for å bli tatt på alvor? Er det virkelig slik det fungerer?

Ettermiddagen før det som skulle være utskrivelsesdagen, var min favorittkontakt på jobb, for første gang de dagene jeg hadde vært der. Hun er den jeg snakker best og lettest med, og hun er nok en av de som kjenner meg best. Jeg snakket en del med henne, fortalte om alt som hadde skjedd og alt jeg tenkte og følte. Snakket om situasjonen hjemme. Og hun sa noe som jeg virkelig trengte å høre - hun sa at hun skjønte at det er vanskelig. Herregud så gull verdt det kan være å få høre det, i stede for å bli fortalt hva man bør gjøre og at for å bli bedre så «må man ville det selv!». Anerkjennelse på at det er forståelig at ting ikke er greit, liksom. Hun gjentok for meg flere ganger at jeg var nødt til å fortelle behandleren min det som jeg hadde fortalt henne, og hvor viktig det var at jeg gjorde det. Nattevakta som kom på var også ei jeg er veldig glad i og har god kontakt med og som heller ikke hadde vært på jobb den tiden jeg hadde vært der. Jeg fikk en fin prat med henne også. Så jeg fikk to gode prater, og fikk to ganger høre at de beklaget at jeg følte at jeg ikke hadde vært på alvor. Det trengte jeg virkelig å høre. Å si at jeg ikke følte at jeg ble tatt på alvor, var noe av det vanskeligste jeg har gjort. Alt i meg skriker at jeg bare må holde kjeft og være takknemlig for det jeg tross alt får, hvordan våger jeg å be om mer, hvordan våger jeg å være misfornøyd!?

Dagen etter var jeg klar til å dra hjem, og hadde ingen tiltro til at det var noe mer hjelp å få eller at noen ville ta tak i noe mer. Jeg aner ikke hva som gjorde utslaget, men til min store forbauselse så endte jeg opp med å bli sendt til akuttavdeling i Bodø, i stede for hjem.

Les del 2, "Når løsningen på problemet, blir et problem", her 

Da det gikk til helvete

Siden i høst har jeg tenkt mye på hva som er min personlighet og hva som er psykdom. Hva kan jobbes med og endres, og hva må aksepteres som det er? Feks, på grunn av aspergersen er jeg mer rigid og det kan jeg ikke forandre på. Det må jeg godta, og jobbe med det i stede for mot det. Andre ting er mer usikkert. Hva om jeg sliter meg ut med å bruke masse tid og energi på noe som ikke kan bli bedre/anderledes? Jeg har både gått i behandling og jobbet med meg selv på egenhånd i mange, mange år nå. Jeg er vel egentlig der at jeg har gitt opp håpet om at det kommer til å bli bedre. Kanskje må jeg heller godta at mitt liv er slik at jeg mesteparten av tiden må slite med å holde hodet over vannet, overleve på de gode øyeblikkene, og kun ha korte perioder innimellom hvor jeg får pustet ut? Et slags kompromiss mellom livet og døden.

Selv når det har vært på sitt beste, feks sensommeren i fjor da «alt gikk på skinner», har det vært noe inni meg som har gjort vondt. Skikkelig vondt, nesten fysisk vondt, inni brystet. Jeg har grått og vært redd, helt uten noen grunn. Det har blitt avfeid, av alle inkludert meg selv. Jeg konkluderte med at det måtte være «mentale voksesmerter». Litt sånn larve-til-sommerfugl, det gjør vondt når man bryter ut av kokongen. Forandring gjør vondt, selv om det er til det bedre. Men kanskje ligger det en iboende, fastboende vondhet i meg som jeg aldri kommer til å slippe fra.

Jeg tenker mye på døden. Ikke nødvendigvis fordi jeg ønsker å dø, men fordi jeg er så sliten av å ha det slik jeg har det, og av å være slik jeg er. Og det er vel egentlig den tanken som den siste tiden har kommet igjen og igjen og igjen og igjen, på repeat inni hodet mitt hver gang en liten bagatell gjør at alt i meg knuses; jeg er så lei av å ha det slik jeg har det, jeg er så lei av å være slik jeg er. Det går ikke an. Ikke i lengden. Og det har pågått lenge nå.

Det er som om jeg klamrer meg til livet, til det jeg har som er godt. Jeg bruker det for alt det er verdt. Lager avtaler (og følger de), går kanskje litt på autopilot. Gjør det jeg «skal», gjør alt det «rette», er «flink». Ikke fordi det blir bedre av den grunn, men fordi det blir verre dersom jeg ikke gjør det. For om litt glipper, så glipper alt.

En kveld i midten av januar, var det noe som glapp. Formen var dårlig, dårligere enn «normalt». Jeg hadde kjent en stund på at jeg nærmet meg bristepunktet. Og det kom. Det var snakk om en bagatell, sånn egentlig, men alt bare raste, sånn skikkelig. Kvelden ble etterhvert så ille at jeg dro til legevakta, for første gang siden i fjor vår. Til alt hell var det favorittlegen min som hadde vakt, og jeg fikk en god samtale med henne. Fortsatt er jeg 10-ish måneder skadefri, enn så lenge. I dagene som fulgte tok jeg fri fra stallen. For å få hvilt litt. Det har jeg nemlig gjort et par ganger før; tatt fri èn dag, og det har vært godt. Men det viser seg at èn dag holder. Noe mer enn det, og det blir bare krøll. På stallfri dag nr tre kjente jeg at en så lang pause var det dummeste jeg kunne gjort. Jeg klarte ikke dra opp i stallen. Alt låste seg fullstendig. Den dagen kom jeg meg ikke ut av døra hjemme en gang. Dvs jeg kom meg ut, for å gå meg en liten tur i mørket, men snudde etter 300 meter fordi hele kroppen bare sa stopp. Flere andre ting ble med ned i dragsuget. Jeg deaktiverte flere sosiale medier, for å ytterligere isolere meg selv. Og jeg følte meg enda jævligere. På dag nr fire var jeg ikke ute i det hele tatt. Bare lå på sofaen og kjente blodet bli til sort, tjukk tjære inni årene mine. Stenge meg selv inne, stenge verden ute. Ville forsvinne; først gradvis, før jeg forsvant helt. Jo lengre tid som gikk, jo vanskeligere ble det å stoppe det, å snu det. Hver dag var langt som et vondt år. Alt var ugjennomtrengelig sort. Jeg var fylt av mørket, men helt tom på samme tid. Det er første gang på seks år at det har gått så langt.

Samtalen med legevaktslegen den første kvelden stakk hull på min 2-måneders lange «mentale forstoppelse» som har gjort at jeg har hatt en real skrivesperre. Dagen etter legevaktsbesøket fikk jeg skrevet ut ganske mye. Men å sitte alene med alle tankene ble fryktelig tungt. Siden sosiale medier var deaktivert, hadde jeg heller ingen av mine faste lese-venner jeg kunne sende en tekst til. Jeg tittet mye på bilder av Frøya, med en forvirrende følelse av savn og likegyldighet. Hun var bare noen minutter unna, men uendelig fjern. Jeg lengtet etter henne, men noe i meg sa at hun hadde det bedre uten meg. Alt gikk i stå inni hodet. Før jeg drar fra stallen pleier jeg alltid, alltid, å si sov godt til Frøya, og «vi sees i morgen!». Den siste kvelden jeg var i stallen, den kvelden alt gikk til helvete, gjorde jeg ikke det. Fordi jeg ikke visste om jeg kunne holde det jeg lovet. Det kjentes ut som jeg aldri ville se henne igjen.

Jeg forsøkte å få tak i psykologen min, bare for å finne ut av at han ikke var på jobb hele uka. Dagene besto for det meste i å lure på om jeg ikke skulle treffe bunnen snart? Hvor dypt er det mulig å falle? Da bunnen endelig kom, var det en lettelse. Jeg hadde falt så sakte og lenge at sammenstøtet ikke ble dramatisk. Etter flere døgn hvor alt bare ble verre og verre, og mørkere og mørkere, for hver time som gikk, stoppet det omsider opp. Og der var sjansen min. Desperat karret jeg meg opp i stallen, og fikk pratet med Marie; daglig leder i stallen samt god venn, som har betydd enormt mye for meg de siste tre årene. Da den mentale forstoppelsen slapp, var mye at det som kom ut ting jeg trengte snakke med henne om. Uten filter fikk jeg vrengt ut det jeg trengte å få ut. Underveis kjente jeg at en god del av det som hadde slått knute på seg ble rettet ut, og det som var fastlås ble låst opp. Hun er en fin venn, et fint menneske, og generelt bare så uendelig mye finere enn hva hun selv skjønner. Hun aner ikke hvor mye hun hjelper meg. Mye løsnet og etter det har jeg vært i stallen mange timer, hver eneste dag.

Det er mange jeg kunne (og absolutt burde) tatt kontakt med når ting ble så ille, men jeg klarte ikke. Heldigvis skjønte to andre gode venner fra stallen at noe var galt og rakte ut en hånd, forsikret meg om at de var der for meg, at det bare var å ta kontakt, uansett. Tenk å ha sånne mennesker i livet sitt, det betyr alt i hele verden! Jeg innser enda mer hvilken avgjørende rolle stallen spiller i livet mitt. Stallen ER livet mitt. Alle mine sterkeste følelser er knyttet opp mot stallen, på godt og vondt. Sitter jeg med tanker og følelser alene så skal det ikke så mye til før de slår krøll på seg, men om jeg er flink til å snakke om ting, be om hjelp og råd og støtte, så klarer jeg å holde det ved like. Det må jeg gjøre, ikke bare for min egen del, men også for de jeg har rundt meg og omgås med i stallen. Det er umulig å ikke tenke at jeg er et mareritt å forholde seg til når det stormer som verst (og ofte ellers også). Følelsene raser og humøret svinger og det er umulig å vite hva som er galt og hva som er rett, jeg vet det ikke selv en gang! Men jeg forsøker å tenke at de andre i stallen ville umulig vært så snille og tålmodige med meg som de er, dersom jeg hadde vært så horribel som jeg ser for meg at jeg er.

Kanskje er det litt slik som det er med Frøya. Hun er verdens beste lille ponni... så fremst hun ikke er sulten. Jo mer sulten hun er, jo mer ufyselig blir hun. Ufin, urasjonell, usympatisk. Ikke noe greit å være henne, ikke noe greit å være rundt henne. Men dersom hun har mat i magen er hun uimotståelig. Vi hjelper henne, og tilrettelegger slik at hun ikke får sjansen til å bli for sulten; dersom hun skal bli sjekket av dyrlege eller skal bli stelt av barn eller skal gå tur eller noe annet hvor hun trenger være aktiv og tilstede, så får hun stå og spise litt forkant (også får hun faste måltider, selvsagt, hun mener kanskje selv at hun burde fått oftere og mer mat, men hadde hun fått det som hun ville så ville hun blitt altfor tjukk!)

På en måte var det kanskje godt at ikke psykologen min var tilgjengelig, for å finne ut av dette på egenhånd er jo det beste. Det er en verdifull erfaring å ta med seg videre. Den langsiktige planen er jo å avslutte behandlingen i spesialisthelsetjenesten, og siden i sommer har oppfølgingen blitt nedtrappet. Jeg har et stort, godt og trygt privat nettverk, som jeg må bruke for det det er verdt. Den triste realiteten er den at jeg for det meste av mitt voksne liv ikke har hatt nære venner. Det har vært psykologer og behandlere som har vært mine nærmeste. De jeg har snakket med, de jeg har fortalt alt til. Men å fortelle «alt» til en psykolog og å fortelle «alt» til en venn er to vidt forskjellige ting. Overgangen er utfordrende, selv om jeg føler meg ganske sikker på at jeg holder meg innafor det som er greit, kan jeg bli usikker på om jeg har sagt for mye eller lent meg for mye på en person. Men jeg forsøker å ikke bare ta, men også gi tilbake. Ikke fordi jeg må eller burde, men fordi jeg vil og ønsker. Det er godt å kjenne at det går begge veier, at jeg kan være der og stille opp for de som er der og stiller opp for meg.

Å endelig nå overflaten etter mange dager i komplett mørket, herregud for en følelse! Men selv om den akutte krisen er over, går det fremdeles ikke bra. Jeg får trekke pusten, men er fremdeles uendelig sliten og lei av å være som jeg er, og å ha det som jeg har det. Og jeg vet at flere nedturer vil komme. Jeg kommer til å miste fotfestet nok en gang. Rakne i sømmene atter igjen. Det er vel strengt tatt bare et spørsmål om tid. Jeg er så trist. Fryktelig trist. Gråter mye og ofte. Hudløs. Frustrasjonen i meg er ofte større enn hva jeg klarer å bære.

Men jeg er i stallen.

Når alt blir svart

Det er HELT absurd hvor glad jeg er i ponnien. Hesten min. Hun er ikke min, egentlig, men uten å nøle kaller jeg henne min. Det er jeg som har henne, jeg som rir henne, jeg som steller henne, jeg som kjøper dekken og grimer og alle småting hun trenger. Jeg som hver kveld vasker rumpe, lår og bein i periodene hun er ekstra dårlig i magen sin. Jeg som nesten bekymrer på meg magesår, fordi jeg er så redd hun ikke skal ha det bra. Jeg som gjør alt i min makt for at akkurat hun skal ha det så bra som overhode mulig. Jeg som elsker henne av hele mitt hjerte, elsker henne mer enn noe annet. Hun er MIN.

Jeg føler at jeg får bedre og bedre kontakt med henne, og båndet mellom oss blir sterkere og sterkere. Hun reagerer annerledes på meg enn hun gjorde i starten, jeg er ikke lengre i tvil om at hun kjenner meg igjen og vet hvem jeg er. Når jeg rir kan jeg ofte kjenne hva hun tenker og hva hun pønsker på, jeg kjenner bevegelsene henne, og er komfortabel og trygg. Jeg har prøvd å ri andre hester innimellom, og da er det plutselig som om jeg ikke kan ri, jeg må holde meg fast i salen og har dårlig balanse og får ikke til noe som helst. Man lærer mye av å ri forskjellige hester, men jeg rir ikke for å lære, jeg rir for å ri Frøya. Jeg vil bare ri henne, vil bare være med henne. Sammen blir vi bedre, begge to. På samme måte som noen hester kalles en "enmannshest", er jeg et "enhestmenneske".

Og helt uten å vite det om det selv, gjør hun uendelig mye for meg. Jeg har det veldig tungt til tider. I noen øyeblikk låser det seg helt for meg og alt er så mørkt at jeg vil bare dø, jeg klarer ikke mer, jeg vil ikke mer. Men jeg kan ikke, så det jeg vil da er å skade meg selv alvorlig, skade meg så mye jeg overhode klarer, lemleste meg selv fullstendig, til jeg er nærmere døden enn livet. Da er det èn eneste ting som stopper meg, og det er tanken på Frøya. Jeg må være hos henne, jeg må være der for henne, jeg klarer ikke tanken på å ikke kunne ta vare på henne, ikke et eneste sekund.

Å leve er ingen selvfølge

Magisk nydelig sang med et viktig budskap 

Vi har vel alle sammen en tendens til å ta hverandre for gitt, til å ta vår egen helse og vårt eget liv for gitt. Helt til noe skjer. Det er trist at vi ofte trenger brutale påminnelsen for å huske å sette pris på vårt liv og livene til de vi har rundt oss, de vi er glade i. At vi puster, og at våre nærmeste puster, det er ingen selvfølge. Livet er skjørt, og kan mange ganger være både brutalt og urettferdig. En ting er sikkert, kjærlighet er noe det aldri kan bli for mye av! Vi bør bli flinkere til å si til de vi er glad i, at vi er glade i de. Få ting er vel verre enn å plutselig sitte igjen med usagte ord som man aldri igjen vil få sjansen til å si den det gjelder. Jeg prøver så godt jeg kan å uttrykke takknemlighet og kjærlighet til alle de i mitt liv som betyr noe for meg (og jeg synes faktisk at det å si det høyt forsterker de gode følelsene)! ♥

Et nydelig syn som møtte meg på vei ut av stallen!

Når håpet dør og alt du vil er å dø med det

«Denne følelsen er annerledes enn noe jeg har kjent tidligere. Fortvilelsen og håpløsheten som har herjet av og på i flere år, har nå glidd over i resignasjon. Det fyller hele meg. Føles så bestemt, så endelig. Forædersk betryggende og farlig behagelig. Hele verden stanser opp. Det vil si, MIN verden har stanset opp. Alle andre fortsetter som før rundt meg, og blir bare fjernere og fjernere. Jeg hører ikke hjemme her og det blir klarere for hver sekund som tikker vekk. Jeg klamrer meg fast til det jeg får tak i, usikker på hvorfor, når det jeg egentlig vil er å gi slipp.»

Det startet i begynnelsen av februar, og ble gradvis verre og verre. Innimellom følte jeg meg litt bedre, som om det slapp litt opp, løsnet litt på grepet rundt halsen min... kun for så å strammes enda mer, og gjøre enda mer vondt. Uutholdelig vondt. Jeg kunne kjenne at håpet inni meg visnet hen, at det kveltes, at det gled vekk, at det døde – og det eneste jeg klarte å tenke var at jeg ønsket å dø sammen med det. Ikke bare tenkte jeg det, jeg sa det høyt til hjelpeapparatet. Jeg ba om hjelp, ba om at noen andre fant på noe lurt før jeg fant på noe dumt. Det var lite igjen som var uprøvd, men vi hadde noen få kort igjen å spille på. Som innleggelse. Så jeg ble innlagt, noe som var en kort og forferdelig opplevelse som endte opp med å bare styrke følelsen av resignasjon. Tomheten vokste inni meg og jeg lurte på om jeg fremdeles var et menneske.

Jeg har ikke visst hva jeg skulle gjøre. Ingen har visst det. Kanskje var det rett og slett ikke så mye som kunne gjøres, annet enn å bare ta en dag av gangen. Jeg fikk litt tettere oppfølging, måtte kutte ut alt som hadde med klatring å gjøre, men ellers holdt jeg alle avtaler og fulgte "timeplanen" min slavisk. Selv om jeg overhode ikke kunne se vitsen med noe av det. Det fantes ikke lengre noe vits, med noe som helst. Alt bare bygde på seg og det ble tyngre for hver dag som gikk. Jeg var helt ferdig.

Torsdag kveld i forrige uke var siste gang jeg hadde en sånn full krasj-følelse hvor hele verden bare kollapser rundt meg. Det er en uke siden nå, og jeg begynner å tørre håpe på at det er over, for denne gang. Etter ganske nøyaktig to måneder, fanget i en spiral som stadig gikk nedover, så roer det seg omsider. Jeg aner ikke hvorfor. Jeg aner ikke hva som utløste det i utgangspunktet. Det virker så tilfeldig, og det er utrygt. Jeg vet aldri når disse super-nedturene kommer, eller hvor lenge de varer. Sist gang var i fjor sommer. Denne gangen varte det dobbelt så lenge og var dobbelt så ille. Jeg er redd for hvordan neste gang vil bli.

Men akkurat nå nyter jeg roen. Får mer kontakt med det inni meg som er MEG, og forsøker sortere følelsene og tankene om alt som har skjedd. Håper jeg og hjelpeapparatet kan lære noe av dette som vi kan ta med videre. Jeg har fortsatt mye angst og usikkerheter i meg, men "bare" den normale mengden som nok alltid vil være der. Ikke verre enn at det er til å leve med. Ikke verre enn at det er plass til mye, ekte glede også. Fremdeles har jeg ikke så mye energi, men jeg håper det vil komme seg etterhvert. Klatringen får jeg bare ta en lengre pause fra nå, også bruker jeg tiden og den energien jeg har i stallen, jeg kjenner at det er der og bare der jeg vil være. Trenger være. Hestene er så gode og herlige, de andre menneskene er fantastiske, det gjør så innmari godt for HELE meg å være der.

Livet er vakkert, jeg er glad jeg lever, og jeg nyter det. For en måned siden trodde jeg ikke det var mulig å føle det slik igjen. Alt var kullsvart og ingenting ville noen gang bli bedre. Men det ble det. Livet har svingninger, for noen langt dypere og mørkere enn for andre, men det positive med svingninger er jo at før eller siden går det oppover, garantert.

Så lenge jeg puster, har jeg fortsatt en sjans

Januar 2013, innlegget "I stormens øye";

«Jeg ser helvete som ligger bak meg,

og helvete som potensielt ligger foran meg.

Helvete er rundt meg, over alt.

Men her og nå er det stille og rolig.

Alt har bygd seg så opp inni meg

at det er blitt forsteinet.

Det gjør ikke noe.

Jeg tror ikke jeg er deprimert.

Jeg tror ikke jeg har angst.

Jeg tror ikke jeg er spiseforstyrret.

Jeg er ikke drevet av onde makter,

av demoner, av monstre.

Dette er meg.

Hvert steg jeg tar er 100% bevisst.

Og stegene fører nedover.

Trapp trapp nedover, med hode, kropp og sjel.

Det er dette jeg må gjøre for å klare meg på egen hånd.

«Klare meg» i den forstand at jeg ikke drukner.

Strengt tatt så drukner jeg nå også,

men så sakte at jeg venner meg til det.

Jeg føler meg forpliktet til å leve,

derfor velger jeg ikke døden.

Men jeg velger heller ikke livet.

Jeg lever, men kun halvhjertet.»

Dette husker jeg. Veldig godt. Så spiseforstyrret at jeg var i ferd med å gå i stykker. Levde mer eller mindre på grønnsaker, fordi det er «sunt», og alkohol, fordi det gjorde meg mett og nummen. Bokset mot spøkelser og skygger, uten å få inn et eneste slag. Uten å vinne en eneste kamp. Kanskje prøvde jeg ikke egentlig. Kanskje hadde jeg innerst inne allerede gitt opp. Det føltes som en knyttneve i magen å lese dette igjen.

Den forpliktelsen jeg nevner i siste avsnitt er fortsatt gjeldende, og den er nok hovedgrunnen til at jeg fortsatt er her. Andre ting igjen har forandret seg siden den gang. Opphavet til smerten er dog fremdeles den samme, selv om utløpet og formuleringene er anderledes i dag. Jeg er kanskje mindre destruktiv i adferden, men de vonde følelsene er der. Tankene er der. Monstrene er der. En del av meg? For alltid? Kanskje. Men forhåpentligvis i mindre og mindre grad. I mens må jeg bare puste. Og kjempe, og jobbe, og forsøke, og prøve, og feile, og prøve igjen, alt det der, ja, men alltid først og fremst; pust. Så lenge jeg puster, har jeg fortsatt en sjans.

Urinstinkt

Dette er et ekstra personlig, nært og vondt (hvertfall til å begynne med) innlegg, les med respekt, som alltid ♥

I slutten av 2013 begynte jeg å merke mer og mer til en rar og vond følelse. Jeg hadde mange vonde følelser, men akkurat denne utmerket seg. Det sies jo ofte at de som har anoreksi forsøker å «forsvinne», ikke bli lagt merke til, gjennom å gjøre seg så liten som mulig (noe som paradoksalt nok har stikk motsatt effekt). Jeg hadde også et stort og sterkt ønske om å forsvinne. Bare ikke gjennom å bli liten og umerkelig, så jeg tror ikke den følelsen hadde noe å gjøre med spiseforstyrrelsen. Jeg ville bokstavelig talt bli borte. Det var ikke det at jeg tenkte jeg ville dø, for det ville jeg ikke – jeg bare ville ikke eksistere mer. Jeg ville grave meg ned, gå i dvale, og... ja. Forsvinne.

Jeg sluttet mer eller mindre å svare på meldinger, og mistet kontakten med de svært få vennene jeg hadde regelmessig kontakt med. Jeg stengte foreldrene mine ute, så godt det lot seg gjøre. Den eneste jevnlige menneskelige kontakten jeg hadde var med menneskene i behandlingsteamet, de var den eneste tråden jeg hadde til samfunnet. En viktig tråd, men på mange måter kunstig. Jeg lekte med tanken på å kutte kontakten med de også. Jeg tenkte mye på å slette bloggen, slette instagram-kontoen, slette facebook-profilen. Melde meg ut av verden, rett og slett. Siste steg i mitt forsvinningsnummer. Heldigvis kom jeg aldri så langt.

Kanskje er det et slags urinstinkt? Jeg er/var alvorlig syk, i både kropp, hode og sjel. Vi mennesker er jo i bunn og grunn dyr, og det er naturlig for et skadet eller sykt dyr å trekke seg unna for å slikke sine sår i fred. Men hadde jeg trukket meg noe mer bort enn jeg gjorde, vet jeg ikke om jeg ville funnet veien tilbake. Det er en skummel tanke. Og at jeg nå tenker på dette som skummelt, er veldig bra. For den gangen gjorde jeg nemlig ikke det. Jeg var bare så sliten og trett, og alt jeg ville var å slippe å føle meg slik, uten at jeg visste hvordan jeg skulle få det til.

Jeg vet ikke når det skjedde, men denne følelsen begynte på et tidspunkt å bli svakere og svakere. Kanskje har det en sammenheng med at jeg begynner bli bedre ernært. Kanskje har det en sammenheng med at dagene blir lysere og lengre, for selv om jeg elsker mørketiden og på ingen måte blir i dårligere humør av lange og mørke dager, så kjenner jeg at «lysetiden» gjør meg litt lettere til sinns. På samme måte som det tok en stund før jeg skjønte at denne følelsen kom, har det også tatt en stund før jeg nå plutselig kjenner at den er i retur.

Mitt sterke behov for å komme bort fra verden, er blitt erstattet av et minst like sterkt behov for å komme nærmere verden. Trangen til å sperre meg inne, alene, er erstattet med en trang til å komme meg ut, treffe andre. Ønsket om å opphøre å eksistere er erstattet med en vilje til ikke bare å eksistere, men å leve.

Kropp på autopilot og apatisk i hode

Da jeg ble innlagt på sykehuset og hadde fått sonden, var det en venninne som skrev til meg at hun at hun underlig inderlig håpet at jeg fortsatte å kjempe selv om jeg har fått sonde. Jeg spurte hva hun mente, og hun svarte at hun hadde sett så mange jenter som resignerer til sykdommen med en gang de har fått innlagt sonde. At da trenger de ikke gjøre noe selv lengre. Jeg skjønte det ikke, for jeg tenkte at å sonde var jo begynnelsen på kampen, og det helt motsatte av resignasjon! Det hørtes bare rart ut. Men nå derimot, skjønner jeg nøyaktig hva hun mente. Livet med sonden er enkelt. Jeg trenger liksom ikke gjøre noe. Sonden har alt ansvaret, sonden gjør all jobben. Jeg har gått fra å spise tre grønnsaksmåltider om dagen, til å knapt få i meg et om dagen. De har ikke så mye å si, sånn fysisk, de små måltidene er mer symbolske enn nyttige, men det er likevel helt feil Det går feil vei. Det er jo meningen at jeg skal begynne å spise MER, og etterhvert klare bytte ut enkelte sondemåltider med ordentlige måltider, og til slutt klare meg uten sonde.

Jeg føler på ingen måte at jeg har gitt opp. Jeg holder jo ut. Jeg står jo i det. Å gi opp er ikke et alternativ. Bare at det er egentlig ikke godt nok. Jeg burde gjøre mer. Men hvordan klare det, når bare det å holde ut er alt jeg er i stand til. Egentlig føler jeg ikke at jeg gjør noe som helst. Hjemmetjenesten kommer å kobler meg av pumpen og på pumpen. Jeg ber dem ikke om det, jeg ber dem ikke la være å gjøre det – jeg gjør ingenting. Dagavdelingen, psykologen og legen gir meg timer og lager avtaler, og gir meg beskjed om når taxien kommer å henter meg. Jeg adlyder. Ikke som et barn, men som en robot. Med andre ord; jeg gjør egentlig ikke noe som helst selv. Jeg har snakket med flere om det, og de mener at jeg valgte jo å godta å få sonde, at jeg velger jo å møte opp til timene og avtalene jeg har, jeg velger jo å ikke rive ut sonden og bare gi opp hele greia. Men å gjøre det motsatte av disse tingene ser jeg ikke på som et alternativ, og siden det ikke er noe alternativ til det jeg gjør så er det jo heller ikke et valg å gjøre det. Det er liksom bare sånn det er. Så jeg fortjener overhode ikke at andre sier jeg er flink eller modig eller tøff eller sterk.

På sykehuset, første dag med sonden.

At jeg er så bestemt på at jeg ikke kan gi opp, betyr ikke at dette ikke er fryktelig vanskelig, veldig nært både uutholdelig og uoverkommelig. Det føles rett og slett ut som jeg dør innvendig. Før jeg fikk sonden så var jeg i ferd med å dø fysisk. Nå kjennes det som jeg er i ferd med å dø inni meg. Det er vanskelig å forklare. På utsiden «kjemper» jeg men på innsiden visner jeg vekk. Det er grusomt. Jeg er i ferd med å bli et tomt skall, uten at det synes på utsiden. Kroppen går på autopilot og hodet er apatisk.

Jeg har dyktige mennesker rundt meg, som fort oppfattet at her var det kanskje depresjonen som var på ferde. Det har de nok ganske så rett i. Dette er noe som skjer gang på gang, at depresjonen, den største av alle monstre, the queen bee, sniker seg stille inn på meg. Med fløyelsmyk bevegelser legger den seg over skuldrene mine, rundt halsen min, foran øynene mine, inn i hodet mitt, sløver alle sanser. Og jeg skjønner ikke at det er den. Jeg har skrevet om det tidligere, feks i innlegget "Depresjonens jernklo". Nå har den heldigvis blitt «avslørt» ganske tidlig, så forhåpentligvis vil det ikke gå så galt som det pleier å gjøre når jeg sitter alene med depresjonen, uten å vite at det faktisk er den. Når dens tanker og følelser kjennes ut som mine egne. Når dens løgnene om håpløshet og meningsløshet kjennes ut som mine egne sannheter. Når den til slut er kommer så tett inn på meg at jeg ikke lengre klarer skille mellom oss to, selv når jeg skjønner at det er depresjonen som herjer.

En venninne sa noe veldig lurt til meg. Det mange ikke skjønner, er at når depresjonen er på sitt verste så er det ikke ekstrem tristhet man føler. Tvert i mot så «mister» man følelsene sine. Som jeg skrev, så er det som om man dør innvendig, at man bare er et skall. Man er ikke trist, man er bare fryktelig tom. Men det er viktig å tenke på det som en nummenhet, og ikke en tomhet. Tomhet betyr at det ikke er noe der. Nummenhet betyr at det er der, men at man ikke klarer føle det. Følelsene er der enda; glede, håp, stolthet, kjærlighet, empati, interesse, og de kan føles igjen. De kommer til å føles igjen. De er ikke borte, det er bare numment. Jeg kjenner at det gjør noe med meg å tenke på det på den måten. At jeg finner strategier og får hjelp gjør meg ikke frisk og lykkelig, men det gjør at jeg overlever disse ekstra mørke periodene. Depresjonen er en blodtørst vampyr, og jeg må bruke alle triksene i boka i tillegg til rå muskelstyrke for å holde den på en armlengdes avstand mens jeg venter på at solen skal stå opp.

When life keeps getting worse

Sylvia: So what do you do when your life gets as bad as it can.. and just keeps getting worse.

Al: You just keep going.

(Fra filmen "Sylvia" om Sylvia Plath fra 2003)

Ondskap i sin reneste form

For 5 uker siden postet 15 år gamle Amanda Todd en 9 minutter lang video på youtube, hvor hun forteller sin historie. Long story short (men se videoen... gjør det); det begynte da hun som 12-åring blottet puppene sine på webam til en fyr hun snakket med over internettet. Et år senere kontaktet denne fyren henne igjen. Han visste hvem hun har, hvor hun bodde, hvilken skole hun gikk på, hvem vennene hennes var, og han truet med å sende ut toppløsbilde av henne. Noe han også gjorde. Hun skiftet skole, men et år senere laget mannen en facebookside, hvor han brukte bildet hun hadde sendt han som profilbilde, og alle hennes nye venner fikk dermed vite hva som hadde skjedd. Igjen skiftet hun skole. Hun traff en gutt som hun likte, og hun trodde det var gjensidig. De lå sammen, selv om han hadde kjæreste. Senere ble Amanda banket opp av kjæresten til denne gutten. Det skjedde utenfor skolen og mange stod å så på, men ingen gjorde noe (bortsett fra å filme det). Hun gjemte seg i en grøft, hvor faren hennes til slutt fant henne. Da hun kom hjem prøvde hun ta selvmord ved å drikke blekemiddel. På facebook dukket det opp kommentarer som «She deserved it», «Did you wahs the mud out of your hair?» og «I hope she dies». Hun flyttet igjen, og da hun postet denne videoen var det et halvt år siden hendelsen på den siste skolen. Folk postet fortsatt bilder av blekemidler og grøfter på facebook, hvor de «tagget» henne skrev kommentarer som «she should try a different bleach», «I hope she dies this time», «better luck next time», «drink up Amanda» og «I hope she sees this and kills herself». Hun slet med angst, depresjon og selvskading. Hun avslutter med

«I have nobody. I need someone. My name is Amanda Todd.»

Under videoen skrev hun:

«I'm struggling to stay in this world, because everything just touches me so deeply. I'm not doing this for attention. I'm doing this to be an inspiration and to show that I can be strong. I did things to myself to make pain go away, because I'd rather hurt myself then someone else. Haters are haters but please don't hate, although im sure I'll get them. I hope I can show you guys that everyone has a story, and everyones future will be bright one day, you just gotta pull through. I'm still here aren't I?»

Det er en ting å bli mobbet av klasse«kamerater», eller «bekjente», det kan man flytte fra, komme seg unna. Men når folk man ikke engang kjenner, folk man aldri har møtt og aldri har gjort noe som helst mot sier at de hater deg, gjør narr av smerten din og ønsker at du dør, da er det jammen ikke rart at det blir for mye. Man kan ikke rømme fra internett.

Onsdag denne uken tok hun livet av seg. Uten at det legger noe som helst demping på hetsingen. Det er ekstremt mange stygger bilder som spiller på hennes tidligere selvmordsforsøk og hennes død. Bilde av henne med "slagord" som «Show tits and die crying», «Life's a bleach», «but why is the bleach gone» og «I don't allways post tits to random guys, but when I do I cry and drink bleach». Jeg ante faktisk ikke at det gikk an å være så hjerteløs, så fæl, så grusom. Det er sjokkerende, hjerteskjærende og hårreisende.  Kanskje føler disse menneskene seg tøff men er ikke noe mer enn noen feige jævler. Det er så altfor lett å sitte foran en pc-skjerm og spy ut stygge og støtende ting. Dette er rett og slett ondskap i sin reneste form.

Jeg har rappotert de stygge facebooksidene jeg har kommet over, og håper dere også kan gjøre det. (Klikk her, her, her, her og her). Du trykker på den lille stjernen ved siden «liker»- og «melding»knappene. Rapporter side -> hatmeldinger -> rettet mot personer med en funksjonshemning eller sykdom (for eksempel, jeg tenker det var det alternativet som var nærmest).

I et kommentarfelt på yotube, la jeg spesielt merke til denne kommentaren;

«She didn't just commit suicide, she was encouraged, helped, had the rope given to her, tied for her and then those people, those bystanders and bullies were the ones that pushed her into death's sleep.»

Og det er helt sant. Dette kan nesten ikke kalles selvmord. Det er drap. En annen kommenterte «bullies are killers».  Nettavisen skriver at det kanadiske politiet setter inn store resurser for å ta hovedpersonene bak «mobbingen» (mobbing i gåsøyne, for det er liksom ikke et dekkende ord). Jeg håper noen blir tatt. Jeg håper noen blir straffet. Man kan ikke gjøre slike ting, og så bare slippe unna med det.

Jeg har skrevet et innlegg om mobbing tidligere (se her), med blant annet en svensk reklamefilm som illustrerer nettmobbing på en veldig god måte;

Det er laget en veldig fin film om nettopp nettmobbing, «Cyberbully» fra 2011. Den beskrives hvor lite som «skal til», hvordan det kan ta helt av og hvor vanskelig det er å stoppe det. Det er ganske tydelig at det er en "ungdomsfilm", men så er det jo nettopp ungdom som trenger se den. En veldig viktig film, selv om den kanskje ikke er verdens beste. Anbefales! Den er lagt ut på youtube, og du finner den her.

Depresjonens jernklo

Depresjonen er kanskje den skumleste av alle monstrene. Med anoreksien så er monstret ganske tydelig, det merkes gjennom mat og fullstendig forvridde tanker. Med selvskadingen er det også tydelig, gjennom ønske om selvskading og faktisk skading. Tvangstankene merkes også; telling-telling-telling, vasking-vasking-vasking. Angsten kommer med hjertebank, kaldsvetting og dansende sorte prikker foran øynene. Men depresjonen, den er musestille, helt rolig, uendelig sterk. Det den har med seg, er et altoppslukende mørke som kan sees fra innsiden av et hodet. Jeg kan kjenne at «mørket senker seg», men siden den er så stille, tror jeg at det er mine egne tanker og følelser jeg sitter med. Jeg tror depresjonens løgner om håpløshet og meningsløshet er min egen sannhet. Den er så tett innpå meg at jeg ikke klarer skille mellom oss. Jeg bruker ofte uttrykket «det er depresjonen som snakker», men selv om jeg ser det, så klarer jeg ikke tro på det.

For den gjør meg likegyldig til det som betyr noe. Gjør at jeg viker unna det som kunne gjort meg godt. Gjør at jeg trekker meg unna i stede for å strekke ut hendene. Gjør meg latterlig sårbar og frynsete i nervene. Gjør at jeg anser de «feile» valgene som de eneste valgene. Gjør at jeg kan klarer å lese «avvisning» eller «bekreftelse på hvor fælt menneske jeg er» i alt andre sier og gjør (eller ikke sier og gjør). Gjør at små ting som jeg før lett kunne taklet, nå føles som både en katastrofe og verdens undergang. Og depresjonen gjør at jeg godtar at «det er ikke noe å gjøre med det». Gjør at mamma må ringe meg å beordre meg til å legge skitne klær i en pose, slik at hun kan komme å hente det og vaske det for meg, fordi jeg ikke har tiltak til å få det gjort selv (new low). Gjør at jeg kan sitte i sofaen i mange dager på rad, med persiennene lukket, uten å så mye som se ut av vinduet.  Gjør meg bitteliten. Gjør meg selvdestruktiv.

Jeg fikk en fin kommentar på ett innlegg jeg skrev for noen dager siden. Anita skrev om The Bloggess, som på sin blogg har skrevet: Depression is a lying bastard. Life will be brighter again. I promise. Ok, så det vil bli lysere. Men når? Og hvordan holder man ut frem til det skjer? Hvordan finner man noe å holde fast i? Hvordan klarer man å holde fast i det noe?