Den manglende (usynlige) puslespillbrikken

Å få aspergers-diagnosen, for seks år siden, var som et lyn fra blå himmel. Men jo mer jeg lærte om det, jo mer falt brikkene på plass. Jeg har alltid følt meg utenfor, «feil», noe har bare vært galt uansett hvor hardt jeg har prøvd. Med diagnosen fikk jeg en forklaring. Jeg tenker at det var den forvirringen og frustrasjonen jeg hadde levd med i så mange år, som gjorde at jeg sakte var i ferd med å ta livet at meg, gjennom sulting og selvskading. Det tok tid å komme på rett kjøl, rent fysisk, men jeg er sikker på at det er takket være at jeg har fått innsikt og en forståelse for hvordan jeg fungerer, og hvorfor det er sånn. Det er gull verdt. På mange måter er jeg sikker på at alle svarene diagnosen ga meg, har reddet livet mitt.

Fra blogginnlegg fra 2013, «Den stygge andungen har aspergers»:

«Jeg er den stygge andungen. Jeg forsøker å tenke, føle og oppfører seg som en and, men jeg får ikke til, jeg passer ikke inn, jeg er ikke en del av flokken. Det er noe som ikke stemmer. Jeg klarer bare ikke skjønne hva det er jeg gjør feil og jeg føler meg utenfor, mislykka, håpløs. Nå har jeg endelig fått vite at jeg ikke er noe and. At jeg heller aldri vil kunne bli noen and, men jeg skal få hjelp til å lære meg å leve likevel. ”Tilpasse og stabilisere”, i stede for ”fikse og reparere”. Jeg kan puste ut. Endelig.» 

Derfor gjør det direkte vondt når folk insinuerer (eller sier rett ut) at jeg ikke har aspergers. At jeg kan da ikke ha asperger. Fordi de med den diagnosen er jo sånne som tar ALT bokstavelig, ikke eier empati, ikke skjønner ironi eller sosiale koder og ikke klarer holde øyekontakt. Og det er jo ikke meg, det. Så da kan jeg jo umulig ha aspergers.

https://www.facebook.com/doodlebeth/posts/1507698109529472

Dette med sosiale koder er bare en brøkdel av hva en asperger-diagnose innebærer. En viktig ting å vite er at hos jenter med aspergers er symptomene ofte annerledes enn hos gutter, og det er gjerne «gutte-aspergers» folk flest forbinder med diagosen. I en artikkel sto det skrevet; «jenter med en tilstand innenfor autismespekteret fremstår atferdsmessig som mindre ”autistiske” enn gutter». Grunnen til at de fleste som diagnostiseres er gutter, er kanskje ikke fordi det er flest gutter som har det, men fordi jenter er flinkere til å tilpasse seg, og forblir derfor udiagnostisert. For jenter er det typisk at plagene ofte blir skjult bak symptomer som angst, depresjon, selvskading og anoreksi. Noen jenter eller voksne kvinner med aspergers syndrom, særlig de som har en betydelig intellektuell kapasitet, kan være vanskelig å diagnostisere, fordi de ofte greier å kamuflere vanskene sine. Dessuten er det innenfor psykisk helsevern for voksne forholdsvis lite kunnskap om voksne med autismespekterforstyrrelser. Jentene kan fremstå som tilsynelatende «normale», samtidig som de ofte lider i stillhet. Den kognitive svikten, kan være like alvorlig hos jenter som hos gutter.»

Det er også viktig å huske at asperger er i den høytfungerende enden av et ganske bredt autismespekter. I et tidligere blogginnlegg, «Ikke akkurat Sheldon Cooper», skrev jeg;

«autismespektret er dessuten vidt, fra barnet som kun snakker om dinosaurer, kun vil ha på seg superman-pyjamasen, kun vil spise loff med hvitost hvert måltid hver dag hele uken og som ikke vil ha verken blikkontakt eller fysisk kontakt, til barnet som ikke helt finner seg til rette, og det er tydelig at det er noe som skurrer. Jeg er på den «milde» siden. Og det er vel nettopp derfor at det tok 24 år før det ble oppdaget. Det er mange små ting med meg, som i seg selv ikke er verken unormale eller spesielle. Jeg er feks veldig glad i dyr. Det er noe som er typisk for jenter med asperger, men det betyr ikke at alle jenter som er glad i dyr har asperger. Det er summen av alle disse små tingene er noe som tilsammen utgjør en annerledeshet.»

Spektret er såpass bredt, at man kan ikke si at sånn-og-sånn er en person med aspergers, men heller si en person med aspergers KAN ha det sånn-og-sånn. Selv om det finnes fellestrekk, så kommer det til uttrykke på mange forskjellige måter, med mange forskjellige utfordringer og symptomer.

På facebook følger jeg en ung stand-up komiker, som er kjempemorsom og legger ut artige bilder og videoer – og han har asperger! Hvem skulle tro en med asperger kunne være stand-up komiker, liksom?

Mange har en slektning eller en filmkarakter som referansepunkt for hva som «er asperger» (forståelig nok). En ting jeg har lest mange plasser, er «har du møtt en person med aspergers, så har du møtt en person med aspergers». Mange år før jeg selv fikk diagnosen, hadde jeg en venninne som jeg etter en tid fikk vite hadde asperger. Jeg visste den gang ikke noe om det, annet enn det stereotypiske. Denne venninnen var en varm, omsorgsfull, oppegående person, og passet ikke på noen måte inn i det bildet jeg hadde av en person med asperger. Det kunne ikke falt meg inn å begynne å fortelle henne at hun derfor ikke hadde den diagnosen, i stede tenkte jeg at jeg hadde lært noe nytt.

Empati er noe jeg har i bøtter og spann. Jeg forstår mye av sosiale koder, men det kan noen ganger være vanskelig å forstå hvorfor noe blir rett og hvorfor noe blir galt, og hva jeg skulle gjort anderledes de gangene det blir galt. For å kunne fungere er jeg helt avhengig av forutsigbarhet, struktur og rutiner. Stress og usikkerhet gjør meg direkte dårlig.

Jeg fremstår som svært oppegående, og det er jeg egentlig glad for. Det har ikke alltid vært slik, jeg har brukt mange, mange år på å komme til dette punktet! Det er mye jeg får til og det er mye jeg klarer. Men folk flest treffer meg på mitt beste, og kjenner ikke til noen andre versjoner av meg. Som når jeg har jobbet som en engasjert og oppmerksom ridelærer en lang ettermiddag, og begynner gråte med det samme jeg setter meg i bilen fordi jeg har brukt opp kreftene for lengst. Som når jeg gråter meg i søvn fordi det er så frustrerende å ikke skjønne ting jeg føler at jeg burde skjønt. Som når jeg skader meg selv fordi alt er så fullstendig kaos og jeg desperat trenger noe som er konkret. Som når jeg føler at verden er så forvirrende at jeg ikke har lyst å leve lengre.

Jeg er ganske åpen, men det er ikke alt jeg deler. Jeg er ganske redd for at de rundt meg skal skjønne hva som egentlig foregår i krikene og krokene inni hodet. Noen av tingene får meg faktisk til å føle at jeg er gal, og det er en forferdelig følelse. Jeg har lyst å ramse opp alle symptomene mine, for å forsvare og rettferdiggjøre diagnosen jeg har fått, men har samtidig egentlig ikke lyst til det. Hvorfor skal jeg måtte bevise og overbevise?

Når noe er vanskelig for meg kan jeg ofte «trøste» meg med at det er pga aspergersen, det å ha en krok å henge det på gjør det ofte mer overkommelig. Det er en forklaring, ikke en unnskyldning. Men det er sjeldent at jeg snakker så mye om det, for å spare meg selv for bagatelliserende kommentarer som «det er normalt» og «sånn er det for alle i blant!» og «det er ingen som har det bra hele tiden!». Selv om mange sikkert mener det som trøstende, så er det kjempevanskelig å få slike kommentarer. Det sier liksom noe om at problemet ligger hos meg. At det at ting blir så ekstra vanskelig for meg, er fordi det bare er jeg som ikke får til det som «ALLE» andre får til. Jeg som gjør noe feil. Jeg som ikke er bra nok. Jeg som ikke er flink nok. Jeg som ikke prøver hardt nok. Jeg som må ta meg sammen.

Asperger/autisme ikke egentlig er en psykisk lidelse, men en utviklingsforstyrrelse. Det er ikke egentlig noe som er galt eller feil, det bare er en annen måte å være på, at man har en litt annen fungering. I større eller mindre grad. Det er medfødt, så det er ikke noe man kan få. Det er heller ikke noe man kan bli frisk av, men med tilrettelegging, rutiner, støtte og forståelse så kan man fint leve med det.

Jeg er så takknemlig for at jeg den gangen for seks år siden møtte en psykolog som så forbi det stereotypiske, og satte sammen brikken ingen før har tenkt hadde noe med hverandre å gjøre. Han så på hele bildet. Heldigvis.

Øyeblikk #33 (jeg og hun, hun og jeg)

Frøya har en del helseplager. Det er mye bekymringer. Mye å tenke på. Hun oppfører seg dessuten rart innimellom, jeg kjenner henne ikke igjen til tider. Sykdommen hun har sitter i hjernen, jeg lurer på om det er noe som har skjedd oppi der som har forårsaken er forandring i personligheten hennes. Hun er ikke den trygge, stødige hesten hun pleide være. Det er så forvirrende for meg og gjør så forferdelig vondt. Men så kommer det øyeblikk, hvor alt bare klaffer og jeg føler vi er ett, jeg og hun, hun og jeg.

Det er søndag, det har vært en lang uke og jeg er sliten. Den dårlige samvittigheten gnager i meg; jeg burde ri Frøya, hun trenger å få brukt seg litt. Jeg orker egentlig ikke, og som en kompromiss tenker jeg at jeg skal ri henne, men barbak (barbak = uten sal), og kun i skritt. Når vi kommer inn i hallen så er det to jenter som har ridetime. Selv om jeg egentlig ikke skulle trave, så prøver jeg litt likevel. Det er litt utfordrende å trave barbak, men jeg kjenner at jeg klarer sitte nede i traven, bedre enn jeg har følt at jeg har klart noen gang tidligere. Det er første gang jeg ikke har følt meg som en potetsekk som sitter og humper på ryggen hennes. Jeg klarer følge hennes bevegelse. Hun kjennes så fin ut. Vil trave, vil jobbe. Instruktøren sier at vi bare skal trave over trav-bommene på midten, som egentlig er lagt opp til de to som rir på time (bommer = stokker som ligger på bakken. Trav-bommer = bommer med slik avstand at hestene kan trave over). Det har jeg aldri gjort barbak før, men vi forsøker. Frøya er fin, mens jeg må jobbe litt med balansen, og vi rir over bommene flere ganger. Instruktøren gir oss tilbakemelding, og jeg føler litt at jeg også er med på timen. Det er en god følelse.

På langsidene settes det ut kavaletter («stokker» som ikke ligger på bakken, men som er høyere, slik at hestene må løfte ekstra på bena for å komme seg over, eventuelt hoppe, alt ettersom hvor høyt de stilles). De andre galopperer over. Jeg spør instruktøren om hun tror at det er greit for Frøya å trave over? De er ikke stilt så høyt, kanskje 20-30 cm over bakken. Frøya har jo den gamle sene-skaden i foten sin, dessuten så går hun på antibiotika akkurat nå og skal ta det litt med ro. Vi får likevel klarsignal. I det vi kommer mot kavaletten i lett trav, kjenner jeg på hele hesten at hun fyrer seg opp, jeg forsøker holde henne litt tilbake, men forbereder meg samtidig på det jeg kjenner komme; hun traver ikke over, hun HOPPER, og fortsetter i galopp. Jeg må klamre meg litt fast, men kjenner at jeg sitter godt, og får roet henne ned igjen. Det er ikke så mye annet å gjøre enn å le. Morsomme lille apekatt!

Vi forsøker igjen, og det samme skjer. Vi forsøker nok en gang, og det samme skjer nok en gang. Jeg kunne holdt henne mer igjen, være strengere, men jeg har på følelsen av at hun trenger å få ut litt krutt, under kontrollerte forhold. Frøya har det gøy! Og hun tar ikke av mer enn at jeg klarer holde meg på. Ville hun hatt meg av, så ville jeg falt av. Vi bytter vei, og det skjer igjen. Men på det neste forsøket så klarer hun roe seg ned, og holde seg i trav. Hun løfter beina i stede for å hoppe over. Vi prøver en siste gang, også denne gangen tar hun det med ro, og jeg tenker at nå har hun fått det ut av systemet sitt. Jeg klapper og roser henne masse. Hun er så fin, så fin, så inderlig fin.

Veien tilbake til seg selv

Til å begynne med var det mye bedre å komme hjem fra den tre uker lange akuttinnleggelsen enn jeg hadde trodd det skulle være. Jeg dro opp i stallen noen timer etter at jeg kom hjem, og det kjentes helt rett og veldig fint å være der igjen.

Jeg var så utmattet etter alt som hadde skjedd, at det var ro i hodet mitt, for første gang på lenge fikk jeg en pause. Jeg følte ikke så mye, verken godt eller dårlig. Det var deilig og jeg bestemte meg for å bare nyte det så lenge det varte. Matlysten var enorm, og jeg valgte å lytte til den og bare spise akkurat det jeg ville ha, når jeg ville ha det.

To dager etter at jeg kom hjem hadde jeg time hos psykologen min. Ting har sklidd litt ut og plutselig var det et halvt år siden, så det var på høy tid å ta opp den kontakten igjen. Samtalen gikk over all forventning. Jeg hadde håpet at jeg kunne få litt hyppigere oppfølging enn 1 gang i mnd, i hverfall når situasjonen var som den var, og det ble jeg møtt på. I et avgrenset tidsrom skulle jeg få tettere oppfølging, to timer i uka, og det skulle settes i gang samarbeidsmøter og ting skulle planlegges og alt føltes veldig trygt og godt.

I Bodø fikk jeg strengt tatt ikke behandling, men de passa på meg mens det sto på som verst. Så får jeg heller den behandlingen jeg trenger her hjemme, av folk som kjenner meg og som kommer til å være der i det lange løp. Det tror jeg er det beste.

Så ble det litt vanskeligere igjen.

Samtidig som det føltes ok å være i stallen, så var det også skikkelig vanskelig. Før jula så var ting skikkelig på g, fysisk var jeg i fin form og jeg kunne bruke kroppen nesten ubegrenset. Dessuten hadde jeg rideskola to dager i uka og hadde god oversikt over alt og alle. Det føltes som om jeg hadde mistet alt sammen. Tidligere kunne jeg måke 10-12 bokser, men når jeg kom hjem så låste nakke og skuldre seg fullstendig etter kun 1 boks. Å løfte tunge ting som vanndunker eller sponsekker var bare å glemme. Psykisk var jeg veldig ustabil. Det gikk greit å være i stallen på dagtid når det kun var en annen person der, men helgene ble vanskelig. Første lørdag hjemme fikk jeg rett og slett angst av å være der, enda jeg kun skulle måkke for Frøya og ga en liten tur med henne. Hjertet dundret, jeg kaldsvettet, og jeg måtte puste gjennom munnen fordi det føltes som om nesen ikke fikk luften ned i lungene. Jeg følte ikke at jeg var den jeg var før jeg dro, og selv om jeg var hjemme så følte jeg ikke at jeg var «tilbake». Stallen, som tidligere har vært den tryggeste plassen i verden, og menneskene i stallen, som er de jeg kjenner best og stoler mest på. Hvorfor i alle dager reagerte jeg da som jeg gjorde??

Det føltes som at jeg hadde rykket helt tilbake til start, både fysisk og psykisk. Før jul hadde jeg vært redd for at det skulle skje, at jeg skulle trenge å bli innlagt. Det føltes nemlig som jeg hadde hendene full av tråder, ift stall og hest og rideskole og ansvar. Dersom jeg mistet så mye som en tråd, så ville alt rakne. Og det var akkurat det som skjedde. Jeg kom tilbake og visste ikke noe om noe, og klarte ikke noe av noe. Dessuten var den sterke kroppen jeg hadde brukt halvannet år på å bygge opp, borte. Det kjentes ut som alt var brutt ned og jeg lurte på om det ville ta et nytt halvannet år på å bygge opp igjen? Jeg kjente meg skikkelig bitter.

Jeg forsøkte å fortelle meg selv at jeg må gi det tid! Mye mer tid enn jeg kanskje hadde sett for meg på forhånd. At psyken hangler er jammen ikke rart. Og at kroppen ikke er på g har sannsynligvis en klar sammenheng med at jeg i de tre ukene før hadde ligget til sengs i omtrent 23 timer i døgnet, og i tillegg ikke drukket noe på flere dager, og ikke spist noe i enda flere dager. Ting var som de var og det var ikke noe å gjøre med det, jeg måtte bare ta tiden til hjelp. Det var bare å glemme alt som het «må/burde/skulle». Det gjorde at det igjen ble litt lettere.

Rideskolen to dager i uka ble for mye, det ble for mange unger, for mye stress, for mye uforutsigbarhet, for intenst. Så jeg startet opp med den roligste dagen, og overlot den andre dagen til en av de andre, som heldigvis gladelig påtok seg det ansvaret. Med Frøya kjente jeg at det ble for mye ansvar, for mye press, og hadde heldigvis mulighet for å overlate en del av ansvaret til en god stallvenninne. Da slapp jeg være nødt til å dra dit hver dag, og jeg kunne velge å ikke dra i stallen i helgene. Inntil videre. Jeg tilbrakte mer tid utenfor stallen, og tok livet generelt mer med ro.

Da jeg ble utskrevet fra Bodø var det seks uker til neste planlagte innleggelse i Vesterålen (som heldigvis/merkelig nok ikke ble påvirket av akuttoppholdet). Jeg bestemte meg for å bruke de seks ukene til å trappe opp gradvis. Tok det lengre tid, så var det greit, men jeg skulle passe meg for å gjøre det for fort. Jeg følte på en måte at jeg fikk blanke ark, i forhold til mat og drikke og aktivitet og alt. Jeg fikk en sjanse til å bygge alt opp på ny, men på en bedre måte.

Etter tre uker lettet sløret. Kroppen og matlysten stabiliserte seg. Følelsene kom tilbake, både de gode og de vonde. Jeg tenkte at faen, nå er det tilbake, og jeg ble overmannet, men fikk hjelp hos psykologen, til å plassere ting og se sammenhenger, og det hjalp. Jeg kom mer i balanse, og klarer mer, både fysisk og psykisk, men tok samtidig med meg en del; fortsette å ha aktiviteter utenfor stallen, ikke gjøre ting fordi jeg føler jeg må/burde/skulle, være flinkere til å hvile, osv. Kroppen har tatt seg fort opp igjen, og jeg begynner føle meg mer som meg.

Mellom døden og livet

Skrevet i november 2018

Det har vært mye denne høsten. En egentlig intetsigende setning; «det har vært mye». Men jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal si det.

Frøya har fått påvist to sykdommer og det føles som det stadig vekk er noe nytt som feiler henne. Dessuten vil stallen fra november neste år miste en stor del av inntekten, og det er usikkert hvordan det skal løses, hva vi skal gjøre og hva som vil skje. Fremtiden er med andre ord (ekstra) uviss. Det er ikke det at jeg er negativ, jeg tenker heller at jeg er realistisk. Det kan gå bra, men jeg vet at det kan hende at det ikke gjør det. Det vet vi ikke. Det er faktisk ikke alltid at ting ordner seg. Noen ting kan man snakke om og løse opp i, andre ganger kan man ikke gjøre noe fra eller til, man må bare vente og se hva som skjer. Det er ikke nødvendigvis slik at jeg går og kverner på det, men det ligger der, og jeg kan fysisk kjenne tyngden av det, på skuldrene mine og på brystkassen min. Og der blir det liggende. Og det sliter meg ut. Fysisk og psykisk. Det er ikke den typen slitenhet som «en god natts søvn» (eller to eller tre eller fem eller ti) vil kunne fikse.

Det siste halvannet året har jeg skadet meg selv kun èn gang. Jeg har aldri hatt det så vanskelig som dette før, uten å ha skadet meg. Samtidig har jeg heller aldri før hatt så stort behov for å ikke skade meg. Selv om ønsket er der. Et inderlig ønske, en intens lengsel, en nesten uimotståelig dragning mot en utblåsning, en pause, et pusterom. Jeg vil, men bør ikke, kan ikke, skal ikke. Ikke akkurat nå. Så får vi se hvor lenge «akkurat nå» varer.

I perioder, med ujevne mellomrom, tar håpløsheten overhånd og tankene om døden dukker opp. Livet vil ikke gi slipp på meg, men det vil liksom ikke døden heller. Jeg føler meg fanget. Jeg vil så gjerne ha det bra, og gjør alt jeg kan for å ha det, men tankene og følelsene lar seg ikke alltid styre. Bevisst går jeg inn for, hver eneste dag, å fokusere på det som er bra. Det som jeg får til, det jeg er i stand til. Det jeg har å være takknemlig for. Og det er mye, det er virkelig det. Jeg er ressurssterk, oppegående, jeg har gode folk rundt meg, jeg har mulighet til å gjøre det jeg brenner for. Jeg er HELDIG, på så innmari mange måter. Hvorfor kan det ikke være nok?

Jeg er mye i stallen. «For mye», er det mange som sier. Det er sikkert godt ment, men de skjønner ikke, og jeg kan liksom ikke helt forklare, at alternativet er så mye verre. At jeg er så fyllt til randen av tanker om å skade meg selv at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, og akkurat nå er den eneste grunnen til at jeg ikke skader meg, at jeg er i stallen. Og at jeg når jeg kommer hjem fra stallen er så sliten at det eneste jeg orker er å legge meg. Ja, det blir litt for mye, og ja, jeg blir litt for sliten men det er det beste av to «onder», og dette «ondet» kommer det i tillegg så utrolig mye bra ut av. For herregud så mye mestring, glede og lykke jeg også får!

Jeg har både fått og tatt mer ansvar i stallen. Jeg gjør mer og jeg klarer mer, og føles ubeskrivelig godt. Det er mye som er bra. Veldig mye! Jeg har jevnt over aldri hatt det så bra som jeg har det. Føler meg mer voksen. Tryggere. Mye av tiden. Men det svinger. Kontrastene er større enn noen gang før. Jeg har fått det mye bedre enn jeg har hatt det tidligere, men dalene er fremdeles like dype. Frustrasjonen, en nesten konstant følelse av å være overveldet, dårlig samvittighet. Jeg jobber i stallen og hjelper til og har ridetimer og koser meg sammen med barna og hestene og er i de øyeblikkene helt på topp, men i bilen på tur hjem renner tårene i strie strømmer og alt jeg klarer tenke er at jeg ikke fatter hvordan jeg skal holde ut et eneste minutt til. Hvordan kan jeg ha det så jævlig dårlig, når jeg har det så jævlig bra?

Gode relasjoner og god kommunikasjon

Straks er det tid for ny innleggelse, faktisk er det under et halvt døgn til jeg drar avgårde. De seks ukene før forrige innleggelse gikk alt på skinner. Disse seks ukene etter forrige innleggelse har ikke gjort det.

Da jeg kom hjem sist, begynte jeg rett i en jobb. Min første jobb bortsett fra sommerjobber da jeg var yngre. Selv om jeg synes det er i overdrive å si at «jeg jobber», for jeg er der kun noen få timer i løpet av uka, og gjør egentlig ikke så mye vettugt. Hele greia er vel egentlig mest en prøve. Det er i en skjermet bedrift hvor alt blir tatt hensyn til og tilrettelagt, så langt det lar seg gjøre. To av de som er sjefer der kjenner jeg godt fra stallmiljøet, akkurat det føles veldig trygt så det gjør at det er overkommelig for meg å være der. Likevel er det mye mer slitsomt enn jeg på forhånd hadde kunnet forestille meg (enda så god jeg er på å tenke det verste!). Jeg føler meg uendelig mer sliten av 3 timer på «jobb», hvor jeg ikke gjør så mye fysisk, enn jeg blir etter en hel dag i stallen med mye fysisk arbeid.

Dèt, sammen med en god del andre ytre omstendigheter, har gjort meg sliten. Sånn skikkelig sliten. Helt på grensen til utmattet. Ikke fysisk, men mentalt. Det som tar aller mest knekken på meg er den uendelige følelsen av å være en byrde og å være ubrukelig, a waste of space. Å få være til hjelp for andre, hjelper meg! Så jeg har vært mye i stallen, og gjør mest mulig der. Både for å kunne være til hjelp, og for å slite meg selv ut fysisk. Selv om jeg mentalt er sliten så har jeg veldig mye rastløsthet og uro i meg, og fysisk (stall)arbeid gir meg et konstruktivt utløp for det. Har jeg vært 10 timer i stallen en dag og er så sliten at jeg knapt klarer stå på beina, så er sjansen for at jeg ender opp med å skade meg selv (som er det uroen ellers ville ført til) den kvelden betydelig redusert.

Nå som ting er vanskelig, setter jeg enda større pris på stallen og stallmiljøet. Jeg har tidligere skrevet litt om at det ikke har vært den samme trygge og gode plassen for meg det siste året, sammenlignet med tidligere, men det har til alt hell gått seg til. Tidligere daglig leder er tilbake på jobb etter et års permisjon, og ting har sakte men sikkert gått tilbake til normal. Stallen er igjen blitt en plass hvor jeg kan senke skuldrene og føle meg trygg og komfortabel og hjemme. Jeg innser virkelig hvor viktig det er med (og hvor avhengig jeg er av) både gode relasjoner og god kommunikasjon. På alle området i livet mitt.

Når hodet mitt lager storm i vannglass, som det ofte gjør, så har jeg mange folk i stallen jeg kan støtte meg på. I mitt siste innlegg her skrev jeg om at det skal lite til før jeg blir stressa, men at det også skal lite til for å roe meg ned igjen. En liten prat, å få luftet noe, eller kanskje bare en enkel kommentar, kan fungere som nøkkel når jeg kjenner at jeg er i ferd med å låse meg. At de hjelper meg så mye, kanskje til og med uten å vite om det selv, styrker mitt ønske om og behov for å hjelpe dem og gjøre noe for dem på en eller annen måte.

Selv om det er utfordrende nå, så er jeg i stand til å både se og sette pris på det som er godt ♥

Man husker ikke hva andre sier, men hvordan de får deg til å føle deg

Hukommelse og konsentrasjon er liksom ikke helt min greie. Jeg er dårlig på å huske datoer og bursdager. Noen husker navn, andre husker ansikter – jeg husker ingen av delene. Det er ofte litt pinlig å ikke huske ting. Jeg husker heller ikke hva folk sier, jeg kan huske essensen av det men aldri ordene som blir brukt. Et uttrykk jeg synes er både fint og veldig sant, hvertfall for min del, er «man husker ikke hva andre sier, men hvordan de får deg til å føle deg». For dèt er noe jeg husker! I dette innlegget skulle jeg egentlig skrive om forskjellige eksempler på akkurat det, men den ene hendelsen jeg skulle skrive om ble så lang at dette innlegget skal få handle om kun den!

Ca i 2008 hadde jeg vært på en innleggelse i Fredrikstad, og skulle hjem til Lofoten. Jeg surret litt rundt i Oslo, og skulle ta fly-toget inn til Gardermoen. Fly-toget var 15 minutter forsinket, og jeg hadde beregnet alt for dårlig tid. Da jeg kom til flyplassen var det under 30 minutter til flyet mitt gikk, og jeg fikk ikke sjekket inn. En ansatt på flyplassen sa jeg kunne rekke det dersom jeg forsøke å få med kofferten min som håndbagasje. Jeg kastet ut alt av væske, inkludert mange pakker med næringsdrikker som jeg skulle ha mens jeg var hjemme, men kofferten min var selvsagt alt for svær. Jeg gikk bort til en av de svære søylene ved innsjekkingen, hvor jeg sank sammen og hulket. Jeg var en sliten, redd og stresset 19-åring som i utgangspunktet ikke var i form, verken mentalt eller fysisk. Der og da var det faktisk det verste jeg hadde opplevd. Flybilletter var svindyrt, og siden jeg hadde vært på behandling så var det helfo som hadde betalt, og jeg hadde kastet bort deres penger. Dessuten var alle næringsdrikkene mine borte! Jeg vet ikke hvorfor, men den gangen var det liksom ikke bare å gå på apoteket og få tak i slike. Fremdeles anser jeg det som noe av det tøffeste jeg har opplevd, jeg kan enda kjenne panikken og håpløsheten når jeg tenker tilbake på det. Jeg forsøkte ringe mamma, og gråt så hardt at jeg knapt klarte prate, men klarte formidle at jeg hadde mistet flyet.

Relativt rask kom noen bort til meg, på et tidspunkt tror jeg det sto 5-6 ansatte rundt meg og diskuterte hva de skulle gjøre, om de skulle tilkalle lege. Det tok en stund før jeg var i stand til å kommunisere. Om jeg ikke husker feil så ringte jeg mamma og ga en av dem telefonen, slik at de kunne snakke med henne. Det var ettermiddag og det var ingen flere sjanser til å komme meg helt hjem, så det ble til at de fikk ordnet meg en billett til Bodø. Der skulle jeg overnatte og reise over til Lofoten dagen etter. Jeg husker ikke hvor lang tid det fikk før de fikk meg på beina igjen, men det tok en stund. Og her er det jeg husker best; en hyggelig dame fulgte meg til søppelkassene og mente at vi bare kunne fiske opp næringsdrikkene mine igjen. Heldigvis lå alle sammen i en stor, lukket pose. Sminken min fant vi også igjen. Hun fulgte meg til badet hvor hun insisterte, virkelig insisterte, på at jeg skyllet av alt sammen, fordi vi ikke visste hva annet som hadde vært i søpla. Man skulle jo aldri tro at jeg, med bakteriefobien, aldri i verden ville hatt noen av tingene tilbake etter at de hadde vært oppi en søppelkasse, men den gangen var ikke fobien så ille, og var jeg så utmattet at jeg knapt nok visste opp eller ned på meg selv. Dessuten var det ikke i en vanlig søppelkasse, men en slik en som kun var for flasker, så da var det forhåpentligvis begrenset hvor mye rart folk hadde kasta nedi der.

Da vi hadde skylt av alt sammen, ble jeg «overlevert» til en annen ansatt, en mann. Damen sa noe hyggelig til meg, jeg aner ikke hva. Jeg aner heller ikke om jeg takket henne, men jeg håper inderlig det! Mannen fulgte meg til innsjekkingsautomaten. Jeg vet ikke hva mamma hadde fortalt dem, jeg vet ikke hva de skjønte ut fra mengden næringsdrikker, men på vei gjennom hallen foreslo denne mannen varsom at jeg kanskje skulle drikke en, for å få i meg litt energi? Jeg gjorde som han sa. Videre tror jeg at han fulgte meg til bagasjeleveringen, og så husker jeg ikke mer. Men jeg vet at jeg kom meg på flyet til Bodø, at jeg kom meg til hotellet i Bodø, fra hotellet til flyplassen neste dag, og helt hjem.

De ansatte på flyplassen, de menneskene, jeg aner ikke hva jeg sa til dem eller hva de sa til meg, men jeg husker at de tok vare på meg. Jeg husker at ingen av dem var dømmende eller irritert, til tross for at jeg satt på gulvet og gråt hysterisk som en unge. Jeg husker at de kun var bekymret, rolig, tålmodig og omsorgsfull.

Og det hører med til historien at etter den gang sørger jeg for å ankomme flyplassen minst to (gjerne tre!) timer før flyet mitt skal gå! Jeg skal ALDRI komme så mye som i nærheten av å havne i den situasjonen igjen.

Forferdelig vondt, men forferdelig viktig

Skrevet under innleggelsen i juli:

«Jeg vet ikke hva jeg egentlig hadde sett for meg da jeg ba om hjelp, men det var hvertfall ikke dette. Da jeg kom hit så var jeg så klar for å dø at jeg ikke så for meg at jeg skulle hjem igjen. Jeg har brukt de siste par månedene til å skape gode minner med alle mine nære, jeg var så sikker på at det gikk mot slutten. Jeg følte ikke at jeg hadde noen ting å fortsette med hjemme, jeg hadde ingen tråd å plukke opp igjen, jeg kunne umulig komme hjem og bare ta opp livet mitt der jeg slapp.

Jeg har vært svært åpen og ærlig om hvordan jeg har det nå. Jeg har bedt og tigget om å få være her lengre, men det er ikke snakk om. Så jeg må hjem, fullt og helt overlatt til meg selv resten av sommeren, uten noe form for oppfølging. Fra september av er det laget en plan, en plan som er ganske anderledes enn det som har vært tidligere. I utgangspunkt tenker jeg at anderledes kan være både bra og nødvendig. Det er jo absolutt forandring jeg trenger, men jeg er svært usikker på hvordan akkurat dette vil fungere i praksis. Første punkt er at jeg skal trappe ned avtaler hos psykologen min, fra èn gang i uka til èn gang i måneden. Akkurat det er greit, for jeg tror strengt tatt ikke jeg vil få så mye mer ut av å treffe han fire ganger i måneden enn jeg vil gjøre av å gå dit en gang i måneden. Videre vil jeg frem mot jul ha to nye planlagte innleggelser. Etter jul vil det gjøres en ny vurdering.

Jeg er i fritt fall og aner ikke om jeg lander på beina eller på nakken eller om jeg i det hele tatt kommer til å lande. Jeg griper etter halmstrå. Desperat – til tross for den sterke følelsen av resignasjon. Jeg føler at jeg har brent så mange broer, gjort meg ferdig med så mange ting, at det føles overveldende å skulle begynne på veien tilbake mot livet. Det er ekstremt mye ambivalens. En del praktiske ting må komme i orden, men jeg må også gå noen runder med meg selv. Til syvende og sist er det jeg selv som må finne ut om jeg vil leve, eller ikke. Om det er verdt det, eller ikke.

Og klarer jeg ikke velge livet, så kan jeg hvertfall forsøke å utsette døden en stund til. Kanskje får det være godt nok, akkurat nå.»

I siste liten ble ting snudd 180 grader. Det skjedde i løpet av de siste par dagene, egentlig i løpet av de siste to samtalene med psykologen jeg hadde der borte. Hun var bare helt fantastisk. Hun er en av de flotteste personene jeg har møtt. En sånn som bryr seg, ikke bare som psykolog og fagperson, men som et menneske. Utrolig nok er hun enda finere denne siste innleggelsen enn ved første innleggelse. Og for et hell at jeg traff på akkurat henne, på akkurat det tidspunktet. De siste samtalene vi hadde tok brått en annen vending en tidligere. Første ble jeg sjokkert og forvirret, jeg følte at hun var kald og avvisende, at jeg ikke ble tatt på alvor, komplett motsatt av tidligere. Jeg skjønte heldigvis fort at bakgrunnen for det hun sa var omsorg, håp og tiltro. Grunnen til at hun sa det var ikke fordi hun ikke brydde seg om meg, men nettopp fordi hun brydde seg. Ville meg vel. Jeg har ikke den minste tvil om at hun har «my best intrests in mind». Vi fikk snakket om det, og avslutningen ble veldig god.

Den korte versjonen er at hun mener jeg vil kunne klare meg mer på egenhånd, at jeg ikke skal være så avhengig av psykisk helsevern. At jeg har vært svært sykt tidligere og hatt behov for hjelp da, men at behovet er mindre/borte nå. At jeg faktisk vil kunne klare meg bedre dersom jeg ikke er tilknyttet PHV (psykisk helsevern).

Psykologen sa jeg var den friskeste pasienten hun hadde møtt på avdelingen. Hun (og flere av de andre der) brukte uttrykk som ressurssterk, reflektert, oppegående. De hadde sånn troa på meg. Det var fint og skremmende på samme tid. Umiddelbart tenkte jeg at det er en hel masse forventninger jeg ikke helt vet hvordan jeg skal klare leve opp til. Samtidig er jeg enig. Til tross for det jeg sliter med, så har jeg virkelig et svært godt utgangspunkt for å klare meg. Jeg har god kontakt med familien min, jeg har nære og gode venner, jeg har et godt nettverk i stallen, jeg er i god fysisk form, ved hjelp av skriving klarer jeg formulere og bearbeide mange ting på egen hånd, jeg har gått gjennom mye og kommet sterkere fra det.

Noen av tingene som ble sagt under innleggelsen tar jeg med meg videre, men noen ting synes jeg var litt unyansert. Det er ikke sånn at jeg var syk og nå er jeg frisk, og må starte å leve et normalt liv. Utfordringene mine er der og det vil de være resten av livet, jeg er ikke frisk og vil heller ikke kunne bli det – MEN jeg er absolutt åpen for tanken på å stå på egne ben i større grad. Akkurat det har jeg aldri tenkt på som et alternativ før, jeg har ikke engang visst at det var et alternativ, «for jeg er jo syk!», men man MÅ ikke være i systemet selv om man ikke er «frisk». Å klare seg uten PHV betyr ikke at jeg skal være frisk, men at jeg i stede håndterer mine utfordinger selv (evn ved hjelp av mitt private nettverk).

Jeg har brukt mye tid og energi på å være redd for å bli avsluttet fra PHV, til tross for forsikringer om at jeg ikke kom til å bli det. Nå opplever for første gang et behov/ønske om å være mer selvstendig, skape litt avstand på PHV i stede for å klamre meg til det. Å «ta ansvar for mitt eget liv» er et uttrykk jeg misliker sterkt, fordi jeg på ingen måte føler at jeg ikke har gjort det til nå, men jeg skal fokusere enda mer på det fremover. Jeg skal forsøke finne trygghet i meg selv og de rundt meg. Jeg har allerede mange gode strategier, som jeg er flink til å benytte meg av, og som jeg nå må bygge videre på.

Det at jeg hjemme skulle ha mindre oppfølging mellom innleggelsene, når det jeg følte og mente jeg trengte var MER, var brutalt. Å be om hjelp fra PHV når ting har blitt overvelmende, har alltid vært det rette, det jeg har blitt oppfordret til å gjøre, det eneste jeg har kunnet gjøre. At det ikke lengre skal være løsningen, plan A, er uvant. Jeg må ta et oppgjør med tankene mine. Akkurat nå setter jeg spørsmålstegn ved alt jeg noen gang har følt, tenkt, gjort og skrevet. Det er en stor jævla omstillingsprosess, dette her. Forferdelig vondt, men også forferdelig viktig. Jeg må få samlet tankene, men også gi meg selv god tid til det, for jeg skal samtidig forsøke å tenke mindre og leve mer.

Jeg har aktivt jobbet i retning døden en stund. Nå skal jeg forsøke å aktivt velge livet, med alt som det innebærer. Jeg vet ikke hvordan det vil gå, men jeg skal forsøke. Prøve finne litt ut av hvem jeg er. Kanskje en klisje men, «prøve finne meg sjæl». Kanskje er dette starten på et nytt kapittel.

Jeg tenker at jeg møtte denne psykologen på rett tidspunkt. Hadde jeg møtt henne tidligere og hun hadde sagt det så ville jeg gått i vranglås og kanskje blitt enda verre. Kanskje hadde det samme skjedd nå også, om det hadde vært noen andre enn akkurat henne som hadde tatt opp dette. Om ikke så alt for lenge håper og tror jeg at jeg vil se tilbake og si hei, hun forandret faktisk livet mitt ♥

Spøkelsene er med meg

Ting har vært og er fortsatt vanskelige, men ikke nødvendigvis noe verre enn jeg hadde sett for meg. Å reise vekk løser strengt tatt ikke så mye, for problemene bor jo ikke hjemme i nord; de bor oppi hodet på meg. Spøkelsene mine er med meg. Jeg kom hit først og fremst for å få puste. Og det får jeg, ikke hele tiden, men innimellom, og det er gull verdt. Gull verdt er det også å bare kunne drive rundt uten ansvar (vel vitende om at det kun er i et begrenset tidsrom). Det er ingenting jeg må eller skal eller bør, kun ting jeg ønsker og har lyst til.

Alt fokus nå er på å holde det gående, holde ting i sjakk frem til innleggelsen i midten av juli. Men selv om jeg fokuserer på det, så kan jeg ikke tenke på det, for om jeg tenker på det så begynner tiden å gå i sirup. Alle disse nye inntrykk, som gjør meg fryktelig sliten, de er effektivt også, i forhold til tankekjør og vonde følelser. Om jeg sliter meg selv så ut at det eneste jeg kjenner på er utkjørtheten, så bidrar det til å holde ting i sjakk. Og det er jo, ja, slitsomt, to say the least. Og det går jo ikke i lengden. Men akkurat nå er det kanskje det som må til.

Jeg bestilte enveisbillett på turen ned, og koste meg med den friheten det var å kunne bli (nesten) så lenge jeg ville, samtidig som jeg visste at jeg hadde mulighet til å plutselig kunne reise hjem dersom jeg følte for det. Men nå er hjemoverturen bestilt, jeg har to netter igjen før jeg reiser tilbake til nord. Da er det 4 uker siden jeg kom nedover. Det blir godt å komme hjem, kjenner jeg. Forhåpentligvis så godt at de tre ukene frem til den nye innleggelsen vil være overkommelig.

365 fantastisk og og frustrerende dager!

I dag, 13. februar, er det et helt år siden elskede Frøya kom til meg!

Dette året med Frøya har gitt meg en endeløs rekke med gleder og oppturer, men også ekstrem mange bekymringer og mye usikkerhet. Hun er min første hest, og uten noe form for erfaring har det vært veldig tungt tid tider. Jeg har vært så bunnløst fortvilt og rådvill, følt meg så uendelig hjelpesløs. Utallige ganger har jeg grått i stallen, i bilen på tur hjem, på gulvet når jeg har kommet inn døra hjemme og/eller i senga når jeg har lagt meg. Mange timer har jeg ligget våken og grublet meg halvt i hjel. Jeg har fått masse tips og råd hos de rundt meg med mange års erfaring, og det er gull verdt, men det er dessverre ikke sånn at det finnes noe fasitsvar og endelige løsninger. Ofte er det to alternativer; man «må bare prøve seg frem», eventuelt «må bare vente og se».

Da rideskolen startet opp igjen i fjor høst, ble hun plutselig klin umulig. Det var en utfordring å ri henne, selv for de som kunne ri. Hun var tverr og sta, ville ikke gjøre som hun fikk beskjed om, aller helst ville hun bare løpe inn i midten og stille seg der. Også jeg, som hadde ridd henne hele sommeren, slet med å få til noe som helst. Det sto på en lang periode, og jeg var så fryktelig, fryktelig redd for at noen skulle finne ut at hun passet faktisk ikke i rideskolen og derfor ikke kunne bli værende i stallen. Det er tross alt ikke alle hester som er rideskolehester, og det er flere hester som har kommet til oss som har blitt sendt bort igjen fordi det bare ikke funket. Og hva ville da skje, jeg har ikke råd til å ha henne i en privatstall, ville hun bli sendt tilbake til de tidligere eierne helt oppe i Harstad?

Siden hun kom har ikke Frøya vært så veldig god i magen, avføringen har alltid vært litt løs og kuruke-lignende, men etter sommeren ble det bare verre og verre. Hun bæsjet ut både hale, rumpe, bakbein og lår daglig. Hun var i fin form, heldigvis, vi merket ikke noe forandring i personligheten eller humøret hennes, og det er jo et godt tegn tross alt. Hun ble undersøkt av to forskjellige dyrleger, det ble fastslått at det ikke var noe alvorlig, men det skal jo ikke være sånn, hun kunne ikke gå rundt og være så dårlig. Jeg fikk mange forskjellige råd, og prøve forskjellige ting. Som regel ble hun litt bedre noen dager, før det var tilbake til samme gamle. Innimellom ble hun litt bedre av seg selv, før hun plutselig ble like ille igjen. Hele tiden var det et steg frem og et steg tilbake. Det var umulig å se noe mønster ift hvilken høyball hun spiste av, om hun fikk hestegodbiter eller ikke, om hun sto i luftegård eller på beite. Det ble bare verre og verre. Hun var så dårlig at hver gang hun fjertet så (bokstavlig talt) sprutet det ut diare-vann. I perioder var vask av rumpe, lår og bakbein fast kveldsrutine, hver kveld. Halen var nødt til å være i flette til en hver tid, ellers ble den en eneste stor bæsjeklump.

Jeg har også vært redd for at hun blir utestengt av flokken oppe på beite. Hun er den som er aller lavest i rang, hvilket betyr at alle de andre hesjer med henne og jager på henne. Det skjærer meg i hjertet at de andre er så stygge med henne, hun som aldri gjør noe galt, hun går alltid unna når de andre kommer, hun passer seg alltid, hun ypper aldri med noen. Som regel står alle hestene sammen, de er jo flokkdyr, men ofte vandrer Frøya avgårde, og står langt unna de andre. Kanskje er det fordi hun blir stengt ute, kanskje trives hun i eget selskap og liker å gjøre sine egne ting, jeg vet ikke, men det gjør meg så bekymret og trist at jeg ikke har visst hvor jeg skal gjøre av meg. Det er ofte når det er foringstid at hestene blir mest amper og skal vise hvem som er sjef, så jeg har vært så redd for at de andre jager henne vekk slik at hun ikke får slippe til matfatet. Kanskje synes hun det er ok å holde seg litt for seg selv, men å tenke på at hun skal stå sulten og se på at de andre spiser, er en uutholdelig vond tanke som har holdt meg våken mange kvelder.

Det er ikke før denne siste måneden at ting på magisk vis falt på plass på alle områder (bank-i-bordet!!). I jula begynte jeg blande ut høyet med en annen type høy som er mye mildere, og som ikke er pakket inn i plast. Det ble en umiddelbar forbedring, og i motsetning til tidligere forsøk så har det faktisk holdt seg bra denne gangen (bank-i-bordet igjen). Hun ble satt i luftegård, for om hun står sammen med de andre hestene på beite så spise alle hverandres mat, og hun vil ikke få det høyet hun skal ha. Den siste uken har hun begynt å være litt på beite sammen med resten av flokken, noen timer per dag. Hun blir satt inn etter at hun har spist frokosten sin, også blir hun tatt ned til luftegården igjen slik at hun får spise middag i fred og ro der. Etter en måneds pause fra beite var jeg litt usikker på hvordan det ville gå å sette henne inn igjen, men det går etter all forventning. Noen av de andre hestene vil hilse på henne, noen overser henne, ellers er det rolig og fint. Det har dessuten vært utrolig fint vær denne uken så hestene har fått stå uten dekken og kost seg i sola, så jeg tror Frøya har kost seg skikkelig. Det er viktig å få være sammen med andre hester!

I rideskolen er hun eksemplarisk (vel, ikke egentlig, men sammenlignet med tidligere er hun en helt annen hest). Hun har sine dager hvor hun bare ikke vil samarbeide, men hun er ikke en «problem-hest». Det tok en tid, men med hjelp av mange ridetimer utenom rideskolen, og en instruktør som ridde henne og satte henne på plass med jevne mellomrom, har hun blitt mye bedre. Hun er mer villig til å jobbe. Når hun kom kunne hun omtrent ikke galoppere, men nå galopperer hun mer enn gjerne, og jeg mistenker at hun faktisk synes det er gøy, til og med!

Når hun har vært så dårlig i magen (og kanskje blitt fra tatt noe av maten sin oppe på beite) har hun gått ned litt i vekt og blitt litt for tynn. Hun får ganske mye mer mat nå, og siden hun står alene får hun også i seg alt sammen. Det hjelper nok på, for hun er blitt så energisk, så våken. Det er liv og lys i øynene hennes, hun ser mye mer våken ut og følger mer med. Jeg har ikke sett henne slik før, og det er bare helt fantastisk å se!

Denne siste måneden har jeg dessuten følt at jeg virkelig har fått kontakt med henne. Det er tydelig at hun reagerer når hun ser meg, og at hun vet hvem jeg er. Hun søker mer kontakt enn tidligere, og stoler mer på meg, tror jeg. Vi har kanskje rett og slett bare blitt godt kjent med hverandre! Og sånt tar naturlig nok tid. Men nå er vi her, endelig. Frøya er alt for meg, rett og slett. Jeg skal ha henne med meg resten av livet. Det har vel ligget i kortene en stund at det måtte bli en Frøya-tatovering, og at det er et år siden hun kom er en helt ypperlig anledning. Fire dager før årsdagen fikk jeg det gjort.

Underveis har jeg mange ganger satt spørsmålstegn om jeg er god nok, om hun kanskje burde hatt en annen forrytter som er bedre og flinkere enn hva jeg er, men har heldigvis vært så egoistisk at jeg har villet ha henne helt for meg selv. Så da har hun fortsatt å være min da, og blir bare mer og mer min for hver dag som går. Når de mørke tankene kommer, er det tanken på Frøya som holder meg gående. Jeg har en grunn til å stå opp om morgenen, jeg har en grunn til å komme meg ut av huset hver dag, jeg har en grunn til å sørge for at kroppen min er sunn og frisk, hun har rett og slett gitt meg en grunn til å leve.

Når alt blir svart

Det er HELT absurd hvor glad jeg er i ponnien. Hesten min. Hun er ikke min, egentlig, men uten å nøle kaller jeg henne min. Det er jeg som har henne, jeg som rir henne, jeg som steller henne, jeg som kjøper dekken og grimer og alle småting hun trenger. Jeg som hver kveld vasker rumpe, lår og bein i periodene hun er ekstra dårlig i magen sin. Jeg som nesten bekymrer på meg magesår, fordi jeg er så redd hun ikke skal ha det bra. Jeg som gjør alt i min makt for at akkurat hun skal ha det så bra som overhode mulig. Jeg som elsker henne av hele mitt hjerte, elsker henne mer enn noe annet. Hun er MIN.

Jeg føler at jeg får bedre og bedre kontakt med henne, og båndet mellom oss blir sterkere og sterkere. Hun reagerer annerledes på meg enn hun gjorde i starten, jeg er ikke lengre i tvil om at hun kjenner meg igjen og vet hvem jeg er. Når jeg rir kan jeg ofte kjenne hva hun tenker og hva hun pønsker på, jeg kjenner bevegelsene henne, og er komfortabel og trygg. Jeg har prøvd å ri andre hester innimellom, og da er det plutselig som om jeg ikke kan ri, jeg må holde meg fast i salen og har dårlig balanse og får ikke til noe som helst. Man lærer mye av å ri forskjellige hester, men jeg rir ikke for å lære, jeg rir for å ri Frøya. Jeg vil bare ri henne, vil bare være med henne. Sammen blir vi bedre, begge to. På samme måte som noen hester kalles en "enmannshest", er jeg et "enhestmenneske".

Og helt uten å vite det om det selv, gjør hun uendelig mye for meg. Jeg har det veldig tungt til tider. I noen øyeblikk låser det seg helt for meg og alt er så mørkt at jeg vil bare dø, jeg klarer ikke mer, jeg vil ikke mer. Men jeg kan ikke, så det jeg vil da er å skade meg selv alvorlig, skade meg så mye jeg overhode klarer, lemleste meg selv fullstendig, til jeg er nærmere døden enn livet. Da er det èn eneste ting som stopper meg, og det er tanken på Frøya. Jeg må være hos henne, jeg må være der for henne, jeg klarer ikke tanken på å ikke kunne ta vare på henne, ikke et eneste sekund.

Det tåpelige håpet

Til tross for mange lyspunkt, har det på mange måter vært en tung høst. Jeg er sliten, sliten, sliten; ikke på grunn av det jeg gjør, men på grunn av alt jeg tenker og føler. I midten av september fikk jeg være noen dager på KAD (kommunal akutt døgnplass) i noen dager, hvor jeg fikk hvilt meg. Det var gull verdt, og kjenner at det er på tide igjen. Jeg har kjent det en stund nå, men det har vært så mye som har skjedd, spesielt i stallen. Frøya er kanskje ikke helt avhengig av meg, men jeg er helt avhengig av henne. Jeg må se at hun får dekken på seg om natta, at vannbøtta hennes er full, at hun har det bra, at hun får grøten sin, at hun har det fint, at hun er fornøyd, at hun er varm nok, at hun ikke er for varm, osv. Hun har vært dårlig i magen sin, så da følger jeg ekstra nøye med på henne, og da er det ekstra viktig at hun får grøten sin, som skal hjelpe til med å stabilisere magen, og det er ekstra viktig at de forskjellige mengdene er nøyaktige. Når hun er dårlig må hun dessuten vaskes i rumpa hver kveld. Jeg føler allerede at jeg ber andre om hjelp hele tiden, så det sitter langt inne å skulle be om hjelp med både rumpevask og grøt (som dessuten må stå minst en time og svelle, så det er ikke akkurat fort gjort å lage den).

Søndag ettermiddag var jeg så sliten at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg ringte legevakta. Sykepleieren i andre enden, ei som ellers er en av de som er tålmodige og snille, var krass mot meg i telefonen. Jeg skjønte ikke hvorfor, det fikk jeg først vite etterpå, men fikk ingen mulighet til å forklare meg. Legen var en av de gode, faktisk den beste av de alle, og jeg fikk både pratet og grått litt. Hun hjalp meg innse at det er bedre for Frøya at jeg er borte noen dager, og så kommer (litt) sterkere tilbake, enn at jeg konstant går rundt på grensen til å krasje fullstendig. Jeg har jo folk jeg kan spørre om grøtlaging og rumpevasking, opptil flere faktisk, det eneste jeg trenger gjøre er faktisk å spørre.

Etter legevakta drar jeg opp i stallen, og den første jeg spør sier seg villig til å ordne med Frøya i noen dager. Jeg forteller også hvorfor; at jeg skal til psykologen neste dag og skal da be om noen dagers innleggelse. Mandags morgen drar jeg opp i stallen igjen, som jeg gjøre hver mandag, for å hjelpe til med hestene. Det blir en kortere dag enn ellers, for jeg har time hos psykolog klokken 13. Jeg får snakket med daglig leder i stallen før jeg drar, forteller at jeg skal be om innleggelse, og ber henne om å møkke boksen til Frøya de dagene jeg blir borte. Så drar jeg hjem og pakker litt, og kjenner at alt er i orden, alt er lagt til rette for at jeg faktisk kan få et par dagers avbrekk uten stress eller dårlig samvittighet.

Dumme, dumme, dumme meg som trodde det ville ordne seg!!

Tidligere har jeg mange ganger fått vært på KAD, men jeg har ikke fått lov til å være der på en lang stund nå. Fastlegen min fikk godsnakket meg inn den gangen i september, før det hadde jeg ikke vært der siden mars. Psykologen min har lenge vært i dialog med sjefen på legevakta for å få til en klar avtale med ordentlige rammer, og det er nesten i boks. Men jeg fikk vite litt om disse rammene, og alt de gjør er å få tilbudet til å virke utrygt.

Det kan lages rammer og retningslinjer, men når alt kommer til alt så er det legen som er på jobb som skal vurdere om jeg får være på KAD. Sjefen på legevakta kan ikke bestemme, det er helt opp til vakthavende lege. Mange leger kjenner meg og er imøtekommende og forståelsesfulle, men ikke alle. Når jeg er så dårlig at jeg må be om å få være på KAD (og da står det faktisk ganske dårlig til!), da tåler jeg faktisk ikke å treffe på en lege jeg må diskutere med, som i verste fall både avviser meg og får meg til å føle meg verre. Jeg tåler ikke engang tenke på mulighet for at det kan skje.

Når jeg er på KAD, så tør jeg verken spise eller drikke noe de har der. Vann og mat har jeg med meg hjemmefra, og har pleid å dra hjem en gang per dag for å hente påfyll. INGEN har NOENGANG sagt til meg at det var et problem at jeg dro ut en tur. Faktisk har jeg ofte blitt oppfordret av sykepleierne til å komme meg litt ut! Men det har visst ikke falt i god jord, får jeg vite NÅ. Når jeg er der, så må jeg være der. Om jeg skal drive å dra hjem og i stallen og diverse så er noe av poenget med å være på KAD borte, visstnok. Det er ikke sånn at jeg har vært å ridd og herjet i stallen (da jeg den ENE av de mange innleggelsene var innom stallen), det var kun for å gi Frøya sin daglige klem og kos. Noen få ganger har jeg vært på avtaler, feks på legekontoret eller lignende, og jeg har da dratt fordi sykepleierne har sagt til meg at det ikke var noe problem at jeg dro på det, tvert i mot. Og å hente mat og vann, det er faktisk en nødvendighet. Jeg har hele tiden blitt møtt med forståelse for at jeg ikke klarer spise eller drikke noe de har der. Jeg vet ikke nøyaktig når synet på hva som var greit og ikke greit forandret seg, men jeg burde fått beskjed!

Og atter en gang blir selvskading et tema. Det har visstnok vært bekymring for at jeg skal skade meg mens jeg er der. Jeg har ALDRI gjort det, og jeg kommer ALDRI til å gjøre det. At jeg ikke skader meg der trenger ikke være en avtale - det er en selvfølge! Igjen tas oppholdet i Stokmarknes opp, da jeg skadet meg selv der mens jeg var innlagt på allmenn-psykiatrisk avdeling i mars. Det var en helt annen plass, en helt annen avdeling, et helt annet sykehus, en helt annen setting, det skjedde basert på en misforståelse, ikke et avtale-brudd (for jeg holder avtalene jeg inngår, nemlig!) - skal det brukes mot meg til evig tid?? Jeg har til og med selv snakket om det med sjefen på legevakta. Frustrert og oppløst i tårer spurte jeg han igjen og igjen om det var pga hendelsen på Stokmarknes at jeg plutselig ikke lengre fikk være på KAD. Han forsikret meg om at det IKKE var derfor, og sa at jeg aldri har gitt han noen grunn til å ikke stole på meg.

Holdningen til sykepleieren på søndag gjør meg også skeptisk, og jeg lurer på om det er sånn at noen av de andre har samme oppfatning som henne? Det hele føles utrygt, og sykepleierne er jo vanligvis de som er den størst tryggheten.

Så da blir det ingen KAD. Og jeg gjorde meg sårbar og sa ting jeg ikke hadde trengt å si til andre i stallen - til ingen nytte. Å skrive om det er en ting, da kan de som vil velge å lese. Å si det face-to-face blir noe helt annet, jeg er redd jeg tvinger på dem informasjon som de kanskje ikke vil ha. Jeg føler meg dum og teit, føler jeg har ropt ulv-ulv, er redd for å bli stemplet som oppmerksomhetssyk, redd for å bli sett på som sytete. Jeg kan være ærlig og åpen direkte med folk, men kun når jeg må. Jeg trodde jeg måtte denne gangen, men tok feil. Vil ta det tilbake, men kan ikke det.

De engang trygge sengene på KAD føles nå fjernere enn de gjorde den perioden jeg ikke fikk være der i det hele tatt.

Og jeg sitter igjen uten noen plan B.