Mental forstoppelse

Det å kunne skive og formulere tankene og følelsene som raser, har vært min mest verdifulle ventil og mitt viktigste våpen mot undergrunnen. Å skrive, å snakke, å sette ord på ting har bidratt til at mye har gitt mer mening. Jeg har sett nye sammenhenger, forstått mer, fått mer oversikt.

Men noe har skjedd. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Det er som om jeg ikke har tilgang til mine egne tanker og følelser. Det er som om tankene og følelsene er en glatt ål som bare glir unna hver gang jeg forsøke fange den. Jeg kan kjenne det ligger der, men jeg får ikke fatt på det, verken med fingrene eller munnen. Det er som ugjennomtrengelig hvelv. Jeg klarer verken se eller forstå sammenhenger. Alt er bare kaos og løse tråder. Og det har mildt sagt vært et problem under innleggelsen jeg nettopp er kommet hjem fra, hvor det var alfa omega å få til å sette ord på ting.

Den siste tiden har vært intens. Jeg har ikke klart å fordøye noe før neste ting har dukket opp. Det eneste jeg klarer tenke er her og nå, og det høres kanskje ut som en bra ting men det er ikke det, ikke i det hele tatt. Jeg kan kjenne det enorme presset fra alt som ligger der bak og ikke får noe utløp. Det hoper seg opp og jeg er redd for hvordan det vil utvikle seg videre.

Det har vært sånn et fåtall ganger før. Da har jeg på et tidlig tidspunkt tydd til selvskading, som har roet ned situasjonen og liksom «flushet» ut denne mentale forstoppelsen. Ingenting annet er like effektiv og kraftig, ingenting annet gir like umiddelbar og stor effekt. Alt annet er små (nesten umerkelige) forandringer over lang tid, og jeg føler ikke at jeg har tid. Jeg lengter desperat etter en «quick fix». I det lange løp er det uhensiktsmessig, men som akkurat nå er gull verdt. Jeg skal likevel forsøke å la det være.

Når "alt" bare smuldrer opp

Det jeg har fryktet (vel vitende om at det var uunngåelig) har nå skjedd; ting har blitt vanskeligere igjen. Jeg har vært redd for at alt skulle rase, men det har det ikke gjort, jeg har mer en følelse av at det smuldrer opp. Det er ikke like dramatisk, ikke går ikke like raskt, men resultatet er det samme, De siste ukene har vært vanskelig. Jeg har vært sliten og sensitiv. Å være ekstra sliten gjør meg ekstra sensitiv, og når jeg er ekstra sensitiv tåler jeg mindre og blir ekstra sliten. Jeg vet ikke hva som kom først, men det er en ond sirkel. Flere kvelder har jeg grått meg i søvn, flere morgener og ettermiddager har jeg grått i bilen både til og fra stallen. Ikke en forløsende gråt, men en tung og vond en.

Jeg er helt avhengig av struktur, forutsigbarhet og faste rutiner for å fungere. Stress og usikkerhet er mine verste fiender. Det skal dessverre lite til for at jeg blir stresset og usikker. Heldigvis er det også lite som skal til for å roe meg ned igjen, og jeg har mange gode mennesker i livet mitt som hjelper meg med å gjenvinne balanse ♥ At de svarer på et enkelt ja/nei-spørsmål kan være nok til at jeg får samlet meg. Men marginene er innmari knappe. Litt for ofte er jeg uheldig, og det kommer flere stressende ting på rad. Jeg rekker ikke ta unna. Sammen blir de små tingene store og jeg blir overveldet.

Hvordan er det meningen at jeg skal leve når alt knuser meg? Når det ikke skal mer til enn et enkelt ord, et tonefall, en liten handling, et blikk, for å ta fullstendig knekken på meg? Uavhengig om de er rettet til meg eller overhode har noe med meg å gjøre. Jeg er som en svamp og tar det til meg uansett. Ender opp i ruiner over bagateller. Hvordan i all verden skal jeg klarer å ha det sånn?

Jeg tenker veldig mye på hvordan det er for de rundt meg, hvor enormt slitsomt det må være. Ingen vet når det de sier plutselig er feil. Og det trenger ikke å være feil engang, det holder at det blir feil for MEG. Akkurat den dagen. Akkurat det øyeblikket. Jeg vet at ingen vil meg vondt, og tar det hele og fulle ansvaret for mine følelser. Jeg er en byrde, en stor sådan, og det er uutholdelig. Aller helst vil jeg trekke meg vekk, «skåne» alle for å ha meg rundt seg, samtidig det verste jeg kan gjøre når jeg har det slik som dette, er å isolere meg. Balansen mellom det sterke ønsket om å være sammen med, være nær, være en del av noe, og den store redselen for å være en belastning, innpåslitende, plagsom, masete, er umulig å finne.

Ting er ikke vanskelig hele tiden. Noen ganger føler jeg meg overraskende ovenpå, men små detaljer skaper fort store svingninger. Disse jævla svingningene, som i seg selv nesten er nok til å senke meg. Luften går så ut av meg. Og for hver nedtur kveles det lille håpet jeg har om at ting omsider er i ferd med å stabilisere seg, litt etter litt.

Man husker ikke hva andre sier, men hvordan de får deg til å føle deg

Hukommelse og konsentrasjon er liksom ikke helt min greie. Jeg er dårlig på å huske datoer og bursdager. Noen husker navn, andre husker ansikter – jeg husker ingen av delene. Det er ofte litt pinlig å ikke huske ting. Jeg husker heller ikke hva folk sier, jeg kan huske essensen av det men aldri ordene som blir brukt. Et uttrykk jeg synes er både fint og veldig sant, hvertfall for min del, er «man husker ikke hva andre sier, men hvordan de får deg til å føle deg». For dèt er noe jeg husker! I dette innlegget skulle jeg egentlig skrive om forskjellige eksempler på akkurat det, men den ene hendelsen jeg skulle skrive om ble så lang at dette innlegget skal få handle om kun den!

Ca i 2008 hadde jeg vært på en innleggelse i Fredrikstad, og skulle hjem til Lofoten. Jeg surret litt rundt i Oslo, og skulle ta fly-toget inn til Gardermoen. Fly-toget var 15 minutter forsinket, og jeg hadde beregnet alt for dårlig tid. Da jeg kom til flyplassen var det under 30 minutter til flyet mitt gikk, og jeg fikk ikke sjekket inn. En ansatt på flyplassen sa jeg kunne rekke det dersom jeg forsøke å få med kofferten min som håndbagasje. Jeg kastet ut alt av væske, inkludert mange pakker med næringsdrikker som jeg skulle ha mens jeg var hjemme, men kofferten min var selvsagt alt for svær. Jeg gikk bort til en av de svære søylene ved innsjekkingen, hvor jeg sank sammen og hulket. Jeg var en sliten, redd og stresset 19-åring som i utgangspunktet ikke var i form, verken mentalt eller fysisk. Der og da var det faktisk det verste jeg hadde opplevd. Flybilletter var svindyrt, og siden jeg hadde vært på behandling så var det helfo som hadde betalt, og jeg hadde kastet bort deres penger. Dessuten var alle næringsdrikkene mine borte! Jeg vet ikke hvorfor, men den gangen var det liksom ikke bare å gå på apoteket og få tak i slike. Fremdeles anser jeg det som noe av det tøffeste jeg har opplevd, jeg kan enda kjenne panikken og håpløsheten når jeg tenker tilbake på det. Jeg forsøkte ringe mamma, og gråt så hardt at jeg knapt klarte prate, men klarte formidle at jeg hadde mistet flyet.

Relativt rask kom noen bort til meg, på et tidspunkt tror jeg det sto 5-6 ansatte rundt meg og diskuterte hva de skulle gjøre, om de skulle tilkalle lege. Det tok en stund før jeg var i stand til å kommunisere. Om jeg ikke husker feil så ringte jeg mamma og ga en av dem telefonen, slik at de kunne snakke med henne. Det var ettermiddag og det var ingen flere sjanser til å komme meg helt hjem, så det ble til at de fikk ordnet meg en billett til Bodø. Der skulle jeg overnatte og reise over til Lofoten dagen etter. Jeg husker ikke hvor lang tid det fikk før de fikk meg på beina igjen, men det tok en stund. Og her er det jeg husker best; en hyggelig dame fulgte meg til søppelkassene og mente at vi bare kunne fiske opp næringsdrikkene mine igjen. Heldigvis lå alle sammen i en stor, lukket pose. Sminken min fant vi også igjen. Hun fulgte meg til badet hvor hun insisterte, virkelig insisterte, på at jeg skyllet av alt sammen, fordi vi ikke visste hva annet som hadde vært i søpla. Man skulle jo aldri tro at jeg, med bakteriefobien, aldri i verden ville hatt noen av tingene tilbake etter at de hadde vært oppi en søppelkasse, men den gangen var ikke fobien så ille, og var jeg så utmattet at jeg knapt nok visste opp eller ned på meg selv. Dessuten var det ikke i en vanlig søppelkasse, men en slik en som kun var for flasker, så da var det forhåpentligvis begrenset hvor mye rart folk hadde kasta nedi der.

Da vi hadde skylt av alt sammen, ble jeg «overlevert» til en annen ansatt, en mann. Damen sa noe hyggelig til meg, jeg aner ikke hva. Jeg aner heller ikke om jeg takket henne, men jeg håper inderlig det! Mannen fulgte meg til innsjekkingsautomaten. Jeg vet ikke hva mamma hadde fortalt dem, jeg vet ikke hva de skjønte ut fra mengden næringsdrikker, men på vei gjennom hallen foreslo denne mannen varsom at jeg kanskje skulle drikke en, for å få i meg litt energi? Jeg gjorde som han sa. Videre tror jeg at han fulgte meg til bagasjeleveringen, og så husker jeg ikke mer. Men jeg vet at jeg kom meg på flyet til Bodø, at jeg kom meg til hotellet i Bodø, fra hotellet til flyplassen neste dag, og helt hjem.

De ansatte på flyplassen, de menneskene, jeg aner ikke hva jeg sa til dem eller hva de sa til meg, men jeg husker at de tok vare på meg. Jeg husker at ingen av dem var dømmende eller irritert, til tross for at jeg satt på gulvet og gråt hysterisk som en unge. Jeg husker at de kun var bekymret, rolig, tålmodig og omsorgsfull.

Og det hører med til historien at etter den gang sørger jeg for å ankomme flyplassen minst to (gjerne tre!) timer før flyet mitt skal gå! Jeg skal ALDRI komme så mye som i nærheten av å havne i den situasjonen igjen.

En uforutsett hendelse

Jeg var i stallen, og ble med for å hente inn tre hester en ettermiddag. Det var en del vind, noe som ofte gjør hestene litt gira og skvettende, og det var akkurat det de var. Vi gikk på rekke og rad med hver vår hest, jeg gikk fremst. Den bakerste hesten ble plutselig skremt, og satte avgårde i full galopp. Jenta som leide henne slapp leietauet, slik man skal og bør gjøre når hester tar av, for sin egen sikkerhet. Uheldigvis sto jeg i veien for hesten. Jeg hørte at noe skjedde bak oss, så jeg snudde og så henne komme mot meg. Det tok kanskje et sekund fra jeg innså at hun kom til å treffe meg, til hun meide meg ned. Og på det korte sekunder rakk jeg å bli redd, men like plutselig som det skjedde, var det hele over, og jeg lå fortumlet på bakken. Redselen var borte. Umiddelbart kjente jeg at verken hode eller overkropp var skadet, og jeg ble enormt lettet. Jeg kjente også at høyrebeinet gjorde intenst vondt, og jeg lurte nesten på om det hadde blitt knekt av ved kneleddet.

Min andre tanke oppi det hele var at jeg skulle jo på tur dagen etter, en tur jeg virkelig hadde gledet meg til! Jenta som var sammen med meg lo da jeg sa det, at det var DET jeg lå og tenkte på liksom, og jeg lo også. Det hele var av en eller annen grunn litt komisk. Jeg forsøkte sette meg opp men ble bestemt holdt nede, med beskjed om å vente til sjefen i stallen hadde kommet bort til oss. Hun hadde sett det skje, og var på tur bort til oss. Etter å ha forsikret henne om at jeg IKKE hadde slått ryggen min, fikk jeg sette meg opp, og så da at jeg hadde slått hull i buksa på kneet og ved ankelen. Det blødde litt men det var kun skrubbsår. Den mest intense smerten hadde gitt seg og jeg klarte både å stå og gå på foten. Jeg ble med for å få tak i hestene som hadde stukket av, før vi gikk inn og jeg fikk renset sårene.

Etterhvert som adrenalinet forlot kroppen, kjente jeg mer og mer på hvor redd jeg faktisk hadde vært. Stallen var full av rideskolebarn, så jeg måtte holde maska, helt til jeg satte meg i bilen for å kjøre hjem. Da kom tårene. Det er første gang siden jeg begynte i stallen at jeg hadde vært redd for min egen del. Jeg har blitt redd mange ganger, redd når jeg har sett andre har ridd og hestene har klikket, redd når hestene har stukket av og kunne blitt skadet, redd når hestene har kranglet med hverandre, men aldri redd for meg selv. Da det skjedde rakk jeg å se for meg at hun ville løpe over meg, og tråkke eller sparke meg i hodet. Og det var virkelig flaks at hun ikke tråkket på meg. Den hesten var dessuten den snilleste, roligste og mest sindige hesten vi har i stallen, og jeg vet egentlig ikke hva som var verst; at jeg ble løpt ned eller at jeg ble løpt ned av akkurat henne.

Da jeg våknet neste morgen hadde jeg vondt på dobbelt så mange plasser som jeg hadde da jeg la meg, men med godt mot satte jeg meg i bilen og kjørte den timen det tok for å komme til plassen vi skulle gå på tur fra. Jeg fortalte på forhånd hva som hadde skjedd dagen før, og vi ble enige om å gå, men at jeg måtte se det an underveis, også fikk vi bare snu om jeg ikke klarte det. Turen gikk til Munkebu, en hytte som ligger på 410 meters høyde. Stille vann og relativt slakke stigninger, ca to timer å gå hver vei, omgitt av høyreiste fjell. Munkebu har vært øverst på lista mi i fem uker nå, og jeg hadde nesten gitt den opp da jeg plutselig fikk muligheten til å gå dit. Vi var maks heldig med været, solen skinte og jeg gikk i t-skjorte nesten hele veien. Hun jeg gikk sammen med er et av mine absolutte favorittmennesker, og det gjorde en i utgangspunktet fantastisk tur enda bedre. Den bratteste stigningen kom på begynnelsen. Jeg ble raskt varm og godt i kroppen, og var utrolig nok så og si smertefri hele turen. Selv knærne, som jeg tidligere har hatt ganske vondt i, var bemerkelsesverdig samarbeidsvillige. På tilbaketuren gikk vi oppom fjelltoppen «Merraflestinden» (537 moh), for å få med en ekstra topp. Turen kunne virkelig ikke vært flottere! Rett og slett en drømmetur.

Merraflestinden til høyre i bildet!

Mange små vann, i forskjellige høyder, hele veien!

På sjølvaste Munkebu!

Oppå Merraflestinden.

Det var jammen godt at turen så kort tid etter hendelsen i stallen, for senere samme dag ble det gradevis bare mer og mer vondt. 2 døgn etter hendelsen hadde jeg vondt mer eller mindre over hele kroppen. Stiv og støl, mørbanka, fra nakke til ankel. Bortsett fra blå knær og skrubbsår var (heldigvis!) smertene kun muskulære. Aller verst var det kanskje på høyre side av ribbeina, det gjorde vondt å trekke pusten, det gjorde vondt å stå oppreist, det var vondt å komme borti, det var vondt å le, det var vondt å ha klær. Dag tre var enda verre. Jeg gråt en del, ikke nødvendigvis av smertene i seg selv, men av ubehaget over å ikke kunne kontrollere dem. Jeg synes det er så rart at jeg skal bli så påvirket av å ha vondt! Jeg, som over mange år har skadet meg selv både mye og ofte, som har påført meg selv svært store smerter, men jeg har taklet de smertene uten problemer. Blitt så vant til de at det faktisk ikke lengre gjør spesielt vondt, selv om det burde gjøre det. Det blir noe helt annet når smertene ikke er selvpåført eller selvvalgt. Det føles forferdelig å ikke ha kontroll over kroppen min.

Dag fire og fem var heldigvis bedre, de verste spenningene i nakken har gitt seg, ribbein og rygg er litt mindre ømt. Jeg har vært på to små fjellturer, og det var godt å kjenne at kroppen er mer min egen igjen.

Forferdelig vondt, men forferdelig viktig

Skrevet under innleggelsen i juli:

«Jeg vet ikke hva jeg egentlig hadde sett for meg da jeg ba om hjelp, men det var hvertfall ikke dette. Da jeg kom hit så var jeg så klar for å dø at jeg ikke så for meg at jeg skulle hjem igjen. Jeg har brukt de siste par månedene til å skape gode minner med alle mine nære, jeg var så sikker på at det gikk mot slutten. Jeg følte ikke at jeg hadde noen ting å fortsette med hjemme, jeg hadde ingen tråd å plukke opp igjen, jeg kunne umulig komme hjem og bare ta opp livet mitt der jeg slapp.

Jeg har vært svært åpen og ærlig om hvordan jeg har det nå. Jeg har bedt og tigget om å få være her lengre, men det er ikke snakk om. Så jeg må hjem, fullt og helt overlatt til meg selv resten av sommeren, uten noe form for oppfølging. Fra september av er det laget en plan, en plan som er ganske anderledes enn det som har vært tidligere. I utgangspunkt tenker jeg at anderledes kan være både bra og nødvendig. Det er jo absolutt forandring jeg trenger, men jeg er svært usikker på hvordan akkurat dette vil fungere i praksis. Første punkt er at jeg skal trappe ned avtaler hos psykologen min, fra èn gang i uka til èn gang i måneden. Akkurat det er greit, for jeg tror strengt tatt ikke jeg vil få så mye mer ut av å treffe han fire ganger i måneden enn jeg vil gjøre av å gå dit en gang i måneden. Videre vil jeg frem mot jul ha to nye planlagte innleggelser. Etter jul vil det gjøres en ny vurdering.

Jeg er i fritt fall og aner ikke om jeg lander på beina eller på nakken eller om jeg i det hele tatt kommer til å lande. Jeg griper etter halmstrå. Desperat – til tross for den sterke følelsen av resignasjon. Jeg føler at jeg har brent så mange broer, gjort meg ferdig med så mange ting, at det føles overveldende å skulle begynne på veien tilbake mot livet. Det er ekstremt mye ambivalens. En del praktiske ting må komme i orden, men jeg må også gå noen runder med meg selv. Til syvende og sist er det jeg selv som må finne ut om jeg vil leve, eller ikke. Om det er verdt det, eller ikke.

Og klarer jeg ikke velge livet, så kan jeg hvertfall forsøke å utsette døden en stund til. Kanskje får det være godt nok, akkurat nå.»

I siste liten ble ting snudd 180 grader. Det skjedde i løpet av de siste par dagene, egentlig i løpet av de siste to samtalene med psykologen jeg hadde der borte. Hun var bare helt fantastisk. Hun er en av de flotteste personene jeg har møtt. En sånn som bryr seg, ikke bare som psykolog og fagperson, men som et menneske. Utrolig nok er hun enda finere denne siste innleggelsen enn ved første innleggelse. Og for et hell at jeg traff på akkurat henne, på akkurat det tidspunktet. De siste samtalene vi hadde tok brått en annen vending en tidligere. Første ble jeg sjokkert og forvirret, jeg følte at hun var kald og avvisende, at jeg ikke ble tatt på alvor, komplett motsatt av tidligere. Jeg skjønte heldigvis fort at bakgrunnen for det hun sa var omsorg, håp og tiltro. Grunnen til at hun sa det var ikke fordi hun ikke brydde seg om meg, men nettopp fordi hun brydde seg. Ville meg vel. Jeg har ikke den minste tvil om at hun har «my best intrests in mind». Vi fikk snakket om det, og avslutningen ble veldig god.

Den korte versjonen er at hun mener jeg vil kunne klare meg mer på egenhånd, at jeg ikke skal være så avhengig av psykisk helsevern. At jeg har vært svært sykt tidligere og hatt behov for hjelp da, men at behovet er mindre/borte nå. At jeg faktisk vil kunne klare meg bedre dersom jeg ikke er tilknyttet PHV (psykisk helsevern).

Psykologen sa jeg var den friskeste pasienten hun hadde møtt på avdelingen. Hun (og flere av de andre der) brukte uttrykk som ressurssterk, reflektert, oppegående. De hadde sånn troa på meg. Det var fint og skremmende på samme tid. Umiddelbart tenkte jeg at det er en hel masse forventninger jeg ikke helt vet hvordan jeg skal klare leve opp til. Samtidig er jeg enig. Til tross for det jeg sliter med, så har jeg virkelig et svært godt utgangspunkt for å klare meg. Jeg har god kontakt med familien min, jeg har nære og gode venner, jeg har et godt nettverk i stallen, jeg er i god fysisk form, ved hjelp av skriving klarer jeg formulere og bearbeide mange ting på egen hånd, jeg har gått gjennom mye og kommet sterkere fra det.

Noen av tingene som ble sagt under innleggelsen tar jeg med meg videre, men noen ting synes jeg var litt unyansert. Det er ikke sånn at jeg var syk og nå er jeg frisk, og må starte å leve et normalt liv. Utfordringene mine er der og det vil de være resten av livet, jeg er ikke frisk og vil heller ikke kunne bli det – MEN jeg er absolutt åpen for tanken på å stå på egne ben i større grad. Akkurat det har jeg aldri tenkt på som et alternativ før, jeg har ikke engang visst at det var et alternativ, «for jeg er jo syk!», men man MÅ ikke være i systemet selv om man ikke er «frisk». Å klare seg uten PHV betyr ikke at jeg skal være frisk, men at jeg i stede håndterer mine utfordinger selv (evn ved hjelp av mitt private nettverk).

Jeg har brukt mye tid og energi på å være redd for å bli avsluttet fra PHV, til tross for forsikringer om at jeg ikke kom til å bli det. Nå opplever for første gang et behov/ønske om å være mer selvstendig, skape litt avstand på PHV i stede for å klamre meg til det. Å «ta ansvar for mitt eget liv» er et uttrykk jeg misliker sterkt, fordi jeg på ingen måte føler at jeg ikke har gjort det til nå, men jeg skal fokusere enda mer på det fremover. Jeg skal forsøke finne trygghet i meg selv og de rundt meg. Jeg har allerede mange gode strategier, som jeg er flink til å benytte meg av, og som jeg nå må bygge videre på.

Det at jeg hjemme skulle ha mindre oppfølging mellom innleggelsene, når det jeg følte og mente jeg trengte var MER, var brutalt. Å be om hjelp fra PHV når ting har blitt overvelmende, har alltid vært det rette, det jeg har blitt oppfordret til å gjøre, det eneste jeg har kunnet gjøre. At det ikke lengre skal være løsningen, plan A, er uvant. Jeg må ta et oppgjør med tankene mine. Akkurat nå setter jeg spørsmålstegn ved alt jeg noen gang har følt, tenkt, gjort og skrevet. Det er en stor jævla omstillingsprosess, dette her. Forferdelig vondt, men også forferdelig viktig. Jeg må få samlet tankene, men også gi meg selv god tid til det, for jeg skal samtidig forsøke å tenke mindre og leve mer.

Jeg har aktivt jobbet i retning døden en stund. Nå skal jeg forsøke å aktivt velge livet, med alt som det innebærer. Jeg vet ikke hvordan det vil gå, men jeg skal forsøke. Prøve finne litt ut av hvem jeg er. Kanskje en klisje men, «prøve finne meg sjæl». Kanskje er dette starten på et nytt kapittel.

Jeg tenker at jeg møtte denne psykologen på rett tidspunkt. Hadde jeg møtt henne tidligere og hun hadde sagt det så ville jeg gått i vranglås og kanskje blitt enda verre. Kanskje hadde det samme skjedd nå også, om det hadde vært noen andre enn akkurat henne som hadde tatt opp dette. Om ikke så alt for lenge håper og tror jeg at jeg vil se tilbake og si hei, hun forandret faktisk livet mitt ♥

En eksistensiell krise

Det har gått (relativt) bra så lenge, det var nesten så jeg trodde det kunne vare. Flere ganger har jeg sagt at dette stall-livet er det jeg vil gjøre med livet mitt, resten av livet mitt. De siste ti årene har i stor grad bestått av anoreksi, alvorlig og hyppig selvskading, depresjon og isolasjon. Jeg tillot meg selv å tro/håpe at det verste var over, at jeg hadde lagt det verste bak meg, at det ville bli bedre herfra. Stallen var mitt håp og min fremtid, mitt hjem, min redning. Jeg burde skjønt at det var for godt til å være sant. Problemet ligger inni meg. Det spiller ingen rolle hvor jeg er eller hvor bra jeg har det – jeg vil alltid komme til å ødelegge for meg selv.

Jeg aner ikke hvor veien videre går nå. Det var godt å være innlagt, få en pustepause og ha mennesker tilgjengelig døgnet rundt. Men så kom jeg hjem til akkurat det samme jeg reiste fra, og jeg innser for alvor at dette klarer jeg ikke lengre. Nå er det stopp. Stallen har blitt kaldt og fremmed for meg det siste halve året, det har gått fra å være paradis til å bli en plass jeg gruer meg til å dra til. Jeg har mistet stallgleden, mistet gnisten. Mye er gjort for å fikse på det, men det har kommet til et punkt hvor jeg tenker det ikke er så mye mer å gjøre. Jeg orker ikke mer, jeg har nådd grensa mi, og det er egentlig en stund siden det skjedde. Det har mye å gjøre med meg og min sårbarhet. Ekstremt følsom, ikke bare når jeg har en dårlig dag men alltid, bortsett fra når jeg har en ekstra god dag (men kanskje selv da også). Og da kan man jo bare tenke seg til hvordan det er på en dårlig dag. Denne våren har det vært en del dårlige dager, og jeg har havnet i en ond sirkel. Jeg er for følsom, og det er noe jeg ikke klarer å styre.

Stallen er hele livet mitt her, det er der hele livet mitt er. Jeg elsker fortsatt Frøya over alt på denne jord og er ikke klar til å gi slipp på henne, men jeg føler jeg bare ødelegger oss begge to. Selv om det blir slik at jeg ikke kan fortsette å være/jobbe i stallen på ukedagene vil jeg fortsatt ha Frøya i helgene. Men jeg kan ikke ha fem tomme dager i uken. Jeg vet hvordan livet mitt var før jeg fikk begynne i stallen, og jeg kan ikke gå tilbake til det. Psykologen min omtaler stallen som min livsnerve, som er et strålende beskrivelse. Uten den har jeg ingenting og er jeg ingenting. Nå er jeg usikker på om jeg «har» den lengre.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og det eneste jeg kjenner er at jeg vil vekk vekk vekk, så jeg forsøker det. Jeg rømmer, rett og slett. Til familie og venner i Oslo-området. Enveis-billett ble bestilt, jeg kom hit forrige uke. Her nede blir jeg så lenge det føles bra å være her og så lenge jeg har en plass å være. I midten av juli er det planlagt en ny 2-ukers innleggelse på samme sted som sist. Det holder meg gående litt til. Men bare litt. Og etter det? Jeg vet ikke om det er noe vei videre.

Er det verdt et nytt forsøk?

I mars for et år siden hadde jeg det tungt, svært tungt, og jeg ble innlagt på denne avdelingen på en tirsdag. To dager senere måtte jeg hjem igjen. Her er et blogginlegget «den fatale misforståelsen» som jeg postet etter at jeg kom hjem;

"(...)

Natt til torsdag, samme uka, er det en «hendelse». Jeg trodde rammene var stramme og trygge, men det skjer noe jeg ikke trodde skulle skje, noe som i følge min forståelse overhode ikke er etter avtale. Det blir utrygt, fullstendig kaos bryter ut i meg og jeg ender opp med å gjøre noe dumt. Torsdag morgen kommer noen timer senere og jeg blir hentet til samtale. Vi sitter rundt et bord, de er tre stykker, tre autoritetspersoner, og ingen av dem er på min side. To damer; en miljøterapaut og psykiater, samt en mannlig lege. Han snakker på vegne av dem alle. Kort og greit; de mener jeg har brutt en avtale, og jeg blir derfor utskrevet umiddelbart. «Utskrevet» i teorien. I praksis er det mer «kastet ut».

Jeg prøver å forklare, desperat etter å oppklare misforståelsen. Vi må ha hatt forskjellige oppfatninger av hva denne avtalen egentlig var. De må gjerne kaste meg ut, det er helt greit, men la meg hvertfall fortelle min side av saken? Legen sier at det spiller ingen rolle hva jeg sier, han er «fullstendig likeglad». Jeg prøver, han sier at det jeg sier er «piss». Jeg sier at jeg ikke lyver, han sier at JO, det gjør jeg. Han sier at «hans jobb er å gjennomskue mennesker, og han gjennomskuer meg». Jeg gjør mitt beste for å holde meg rolig og saklig, men føler meg mer og mer desperat etter å oppklare dette. En isfront er alt jeg møter. Jeg innser at de på forhånd har bestemt seg for at jeg med viten og vilje har brutt en avtale, og ingenting jeg sier eller gjør vil endre på det. Men det de sier stemmer ikke og jeg klarer ikke la være; jeg må forsvare meg. Jo mer jeg prøver forklare jo mer hisser han seg opp.

Til slutt smeller det et hånlig; «du argumenterer som en 2-åring!» fra andre siden av bordet. Da gir jeg opp, og reiser meg for å går så fort jeg kan, men jeg er ikke kjapp nok. Patetiske tårene renne allerede før jeg før kroppen har reagert på ordren om å komme seg opp og vekk. Faen. De skulle ikke få se meg gråte, hvertfall ikke den forbanna legen. Til og med på kroppsspråket hans ser jeg hvor utrolig lite han har til overs for meg.

Misforståelser og det å ikke bli trodd er noe av det verste jeg vet. Jeg sitter inne på rommet og gråter hysterisk. Siden de overhode ikke stoler på meg, sitter det en sykepleier sammen med meg som skal «passe på meg» til transporten kommer. Jeg hikster og hyperventilerer, prøver desperat å ta meg sammen, men til ingen nytte. Sykepleieren overser meg fullstendig der hun sitter to meter unna meg og leser i en avis. Jeg får roet meg såpass ned at jeg klarer si noen ord mellom hikstene, og prøver snakke med sykepleieren. Følelsen jeg har inni meg er så grusomt at jeg føler at jeg var i ferd med å dø, kveles, jeg ønsker så inderlig å forklare henne at jeg ikke er en løgnaktig, manipulativ person. Jeg fortaller henne at de kjenner meg jo ikke overhode. Alle jeg har hjemme, alle mine venner, min familie, mine personer i behandlingsapparatet, de vet at jeg ikke lyver, at jeg er pålitelig. At misforståelser kan skje – og at det er nettopp det som har skjedd her. Mens jeg sier det kjenner jeg hvor godt det vil være å komme hjem til alle disse personene.

Jeg fikk et så godt inntrykk da jeg kom. De var så forståelsesfulle, imøtekommende, varsomme. Tilrettela så mye for meg som overhode mulig. Brått ble det snudd til iskald likegyldighet. Som om jeg hadde gjort noe fullstendig utilgivelig og ble plassert i eksil. Etter tre timers venting kom endelig transporten. Hun som «voktet» meg sier et kort hade før hun haster inn en annen dør som låses bak henne. Det er ingen som følger meg ut. Ingen som ønsker meg lykke til. Ingen som tar seg bryet med å komme for å si hade til meg.

Jeg er ingenting."

Det er en av de verste opplevelsene jeg har hatt, og den satt svært sterkt i meg i mange måneder etterpå. Etterhvert som tiden gikk slapp det litt taket, og jeg grubler ikke like ofte over det lengre, men magen knyter seg enda når jeg tenker på det.

Og dit, hvor jeg aldri igjen skulle sette mine ben, drar jeg frivillig tilbake. For nå går det slik det så mange år tidligere har gått på denne tiden; nedover. Humør og motivasjon og livsglede bare synker og synker. Jeg kan fortsatt føle meg glad, og ha det bra innimellom, det bare skal mye mindre til enn ellers, for å gjøre meg enda tristere enn ellers. Lite skal til før alt raser på en sånn måte at det føles altfor brutalt, intenst og omfattende til å kunne leve med. Lunta er kort, og som så mange ganger før så imploderer jeg i stedet for å eksplodere, noe som tærer voldsomt på.

Noe må gjøres for å stoppe denne nedadgående spiralen jeg er i. Så mange ganger har jeg brent helt ut, og tiltakene som har blitt satt i gang har vært brannslukking. Håpet nå er at dette kan bremses, og at jeg kan få hjelp til å skifte kurs før hele min verden står i full fyr. Jeg sitter ikke med så mange alternativer. For en måneds tid siden ba jeg derfor psykologen min sende en henvisning til denne avdelingen igjen. Sist var det en akuttinnleggelse, uten mye forberedelser for noen av oss, så da går det an å håpe på at en planlagt innleggelse vil være bedre og mer oversiktlig. Sånn egentlig forventet jeg å få blankt avslag, kunne ikke se for meg noe annet scenario enn at de var like lite lysten på å se meg igjen som jeg var på å se de igjen. Til min store overraskelse kom en relativt kjapp tilbakemelding med dato for forvern-samtale, via telefon siden avdelingen er såpass langt unna. Behandleren jeg og min psykolog snakket med var en jeg ikke traff på mens jeg var der sist, og det i seg selv er et godt utgangspunkt. Jeg fikk et bra inntrykk av henne, og har litt større tro på at det kanskje kan bli annerledes denne gangen.

Mental frontkollisjon

Det var mandag og ukens faste ridetime sto for tur. Hun som pleier være instruktør var borte, så en annen skulle instruere på den timen. Jeg er ofte veldig stresset og nervøs før ridetimene. Det er så ille at jeg er helt gelè i hele kroppen, men jeg vet at det går over så snart jeg setter meg opp på Frøya og vi kommer i gang. Sånn var det den mandagen også, og jeg var ekstra nervøs siden jeg ikke hadde ridd for akkurat denne instruktøren før. I stallen er det mange frivillige unge jenter som hjelper til, en av oppgavene deres er å ordne hestene klare til ridetimene. Noen ganger ordner jeg Frøya selv, men denne gangen var jeg usikker på om jeg klarte komme tidlig nok til å strigle henne. Jeg ba derfor jentene om å ha henne klar, men da klokken var fem og jeg kom så var hun verken børstet eller salet på. Timen var allerede i ferd med å begynne, de andre deltagerne var gått inn i hallen med sine hester. Jeg ble bedt om å gjøre Frøya klar raskt, men alt i meg bare låste seg. Det ble for mye, det kjentes ut som jeg holdt på å bli kvelt. Selv om jeg hadde ordnet henne i full fart ville det uansett vært en så dårlig start for meg at stresset ville sitte i meg hele ridetimen, og det er ikke godt for verken meg eller Frøya. Med en voksende klump i halsen sa jeg at jeg fikk heller bare droppe timen da, og så dro jeg igjen. Så snart jeg satt meg inn i bilen kom tårene, jeg klarte ikke tenke, jeg hev etter pusten. Ting hadde bygget seg opp over flere dagen, og dette var dråpen. Alt i meg bare raste. Alt gikk til helvete.

De neste 8 timene var helt forferdelige. Jeg tenkte meg selv inn i en labyrint som jeg ikke kom meg ut av. Klar for å kaste inn håndkle, for det fantes ingen andre alternativer. Det føltes som stallen var et avsluttet kapittel i livet mitt, og med det så ville jeg ikke lengre ha en grunn til å stå opp, ikke lengre ha noe å fylle dagene med. Livet mitt før stallen besto hovedsakelig at selvskading og sulting, og det kan jeg ikke gå tilbake til. Da dør jeg. Stallen er livet mitt, men plutselig kjente jeg på en sterk motstand. Det var ikke lengre en plass jeg ville dra til, ikke lengre en plass jeg ville være i. Den følelsen hadde startet å vokse i meg også før den ridetimen som ikke ble noe av. Etter sommeren er det kommet en ny daglig leder i stallen. Hun er bare helt super, og jeg er kjempeglad for at det ble nettopp hun som tok over, likevel er det jo en stor forandring og det tar tid å bli kjent. Jeg er følsom, altfor følsom. Jeg vet det er meg det står på, ikke henne, men det gjør det ikke noe mindre vanskelig. Jeg kvier meg for å ta opp ting, ene og alene fordi jeg føler meg så jævlig dum. Det er så pinlig å være så skjør og sensitiv. Det er jeg som er problemet og det er urettferdig av meg å plage andre med det. Aller helst burde jeg bare gjøre alle rundt meg en stor tjeneste og grave meg ned. Jeg orker ikke meg selv, og da kan jeg ikke forvente at noen andre skulle orke meg heller.

Når jeg våkner neste morgen tenker jeg at jeg skal gi det hele en siste sjanse, jeg har tross alt ingenting å tape. Jeg bruker hele dagen på å nøste opp i alt som hadde gjort at det hadde bygget seg opp. Fastlegen er første punkt, jeg ringer med en gang legekontoret åpner og får time samme formiddag. Mens jeg venter på at tiden skulle gå, drar jeg innom stallen. Til alt hell får jeg snakke med den nye daglige lederen, og får tatt opp absolutt alt jeg har tenkt på, lurt på, grublet på og kvernet på uten å klare å ta det opp. Hun er forståelsesfull, åpen og ærlig - virkelig helt super. Jeg tror på henne når hun sier at hun ønsker at jeg skal trives i stallen.

Etterpå har jeg legetime, hvor jeg får en «debriefing» etter det som skjedde på de åtte timene hvor det sto på som verst. Som alltid er fastlegen rolig og fornuftig, og hun bekrefter alle de fornuftige tankene jeg jo egentlig har. De siste brikkene faller på plass. Livet føles overkommelig igjen.

På ettermiddagen er jeg nok en gang på plass i stallen. Også i dag er den nye daglige lederen som har rideskolen. Uventet får jeg tilbud om å være med på den siste ridetimen, og jeg griper sjansen. Det er alltid skummelt å ri for en ny instruktør, men det går kjempebra. Jeg får mange gode tilbakemeldinger. De andre jentene i den gruppa er så morsomme og snille, halvparten så gammel som det jeg er men vi kommer likevel godt overens. Det er en sprang-time. Ikke det jeg er mest interessert i, men Frøya er en tøffing og hun gønner på. Det går så bra og er så gøy at jeg kunne grått av glede og lettelse. Instruktøren har ikke sett meg ri på et år og blir positivt overrasket over hvor langt jeg har kommet siden den gang, og det er jo fint å høre.

Livet har plutselig gått fra å føles overkommelig til å faktisk føles helt fantastisk.

Det er skummelt hvor brå og brutale svingningene kan være. Det er jo selvsagt en fin erfaring å se at selv om alt kan rase på et øyeblikk, så trenger det ikke nødvendigvis være så mye som skal til for å rette opp i det. Hadde jeg bare kunnet huske det på nedturene.

Hva om kjærlighet ikke er nok

Da jeg fikk vite at jeg, for alvor, skulle få mulighet til å ha en hest på fòr, var jeg skeptisk. Redd for at jeg ikke ville klare ansvaret, redd jeg ikke ville ta godt nok vare på hesten. Marie forsikret meg om at det ville gå helt fint, og jeg har jo mange rundt meg som jeg kan be om hjelp og råd. Så jeg tok sjansen, og fikk Frøya på hel-fòr. Etterhvert som jeg ble bedre og bedre kjent med henne, og gladere og gladere i henne til jeg til slutt begynte å elske henne, så sverget jeg på at hun aldri skal «lide» uansett hva jeg gjør mot meg selv. Hun skal komme først, alltid. Hun skal få alt hun trenger, og mer til. Den høyt elskede hesten er min førsteprioritet her i livet. Ingenting jeg gjør mot meg selv skal gå på bekostning av henne.

At jeg skulle slutte helt med å skade meg, var urealistisk å forvente, men det skjer ikke like ofte som før. Og de gangene det har skjedd siden hun kom, har jeg likevel vært i stallen, som om ingenting har skjedd. Jeg har dog tillatt meg selv å ta èn dag fri fra selve ridningen, men kun èn, og har likevel vært i stallen og stelt med henne. En dag fri innimellom bør hun jo få uansett.

Når ting har gått bra lenge, så begynner man å anta at det kommer til å fortsette å gjøre det. Det er ofte når man begynner føle seg trygg at man går på en smell. Og det skjedde; jeg var uheldig. Ikke med selve skaden, men med legen jeg møtte på legevakten. Jeg fikk ikke den behandlingen jeg skulle fått. Ikke fordi han ikke ville, men fordi han mente han ikke kunne, at det ikke lot seg gjøre. Jeg var svært uenig, det ville ikke vært noe problem, men hva jeg mente betydde ingenting. Det førte til at jeg plutselig ikke kunne ri. Jeg kunne plutselig ikke sette Frøya først. Ikke uten at det gikk på helsa løs.

Et sår som er behandlet holder seg helt og lukket selv om man er aktiv. Et sår som ikke blir det, vil bevege på seg og potensielt rives opp dersom man er aktiv. Et sår som blir behandlet gror på en uke. Et sår som ikke blir det, bruker 1 til 2 måneder. Denne gangen var jeg heldig; det tok ikke mer enn litt over en uke før det hadde rukket å bli såpass mye bedre at det hvertfall ikke kunne bli verre, og jeg kunne starte rolig opp igjen. Kanskje høres ikke det lenge ut, men det var i slutten av sommerferien, og jeg gikk fra å ri 6 dager i uken til bom stopp.

Den dårlige samvittigheten tok et solid kveletak på meg. Den gnagende følelsen av å ikke være i stand til å ta godt nok vare på henne. Det viktigste for meg er at Frøya har det bra. Hun er min sol og måne og stjerne, hun er hele min verden, hele mitt liv. Uten henne har jeg ingen grunn til å stå opp hver morgen, ingenting å kjempe for. Jeg klarer meg ikke uten henne, men er samtidig veldig klar over at om jeg ikke klarer ta godt nok vare på henne så må jeg la noen andre gjøre det. Å måtte si henne fra meg, det er min største frykt og mitt verste mareritt.

Noe av det som skremmer meg mest er at denne hendelsen ikke har dempet den intense trangen jeg har til å skade meg. I følge all logikk burde dette vært et wake-up call, men det er ikke det. Og det gjør at jeg føler meg enda jævligere. Jeg vet at jeg risikerer å bli tvunget til å måtte ta en pause, kanskje en lengre en, men jeg klarer likevel ikke å la være.

Jeg kan gi henne all verdens omsorg, kos, stell og kjærlighet, men det er ikke slik at det nødvendigvis er nok. Hun trenger oppdragelse, opplæring, grenser, trening, og det er ekstremt begrenset hva jeg, med min korte «karriere», får til. Jo mer jeg tenker, jo mer innser jeg hvor lite jeg vet. Jo mer jeg gjør, jo mer innser jeg hvor lite jeg kan. Den siste tiden har jeg blitt stadig mer usikker, og trengt stadig mer hjelp med henne. Jeg er heldig som får hjelp. Hun som instruerer meg pleier også ri Frøya selv innimellom for å få henne mer «på plass», på en måte jeg ikke kan. Det er jeg evig takknemlig for! Samtidig knuser det meg at det er noe jeg ikke får til selv.

Hun lider ingen nød, den hesten, tvert i mot så har hun det som plommen i egget. Likevel føler jeg ikke at det jeg gjør er godt nok. Jeg gir alt jeg har for henne, og får tilbakemeldinger på at jeg er flink med henne, men klarer ikke tro på det, klarer bare ikke tro på at det jeg gjør er godt nok. Frøya fortjener det beste og jeg lever i konstant redsel for at «det beste» rett og slett ikke er meg.

Nummenhet

Det motsatte av glede er ikke smerte; det er tomhet. Den skremmer meg, for det er det er det aller verste som kan skje; at jeg blir tom, at ingenting lengre betyr noe, at det som er viktigst for meg i hele verden, som feks Frøya, bare glir vekk. Når ingenting er viktig for meg, når jeg «mister» alle følelser jeg har for alt som holder meg igjen og alt jeg kjemper for, det er i de vinduene ting fort kan bli farlig. Jeg blir kald og tom. Det pleier som regek ikke vare så lenge av gangen (bank i bordet), men det er grusomt mens det står på, og der og da er det umulig å tro på at det noen gang kommer til å gli over.

Mens jeg tenkte på dette så dukket det på magisk vis (dvs facebooks tilbakeblikk) opp et gammelt blogginnlegg, hvor jeg skrev om nettopp dette med tomhet;

«Det mange ikke skjønner er at når man er langt nede så er det ikke sånn at det er ekstrem tristhet man føler. Tvert i mot så «mister» man følelsene sine. Det er som om man dør innvendig, at man bare er et skall. Man er ikke trist, man er bare fryktelig tom. Men det er viktig å tenke på det som en nummenhet, og ikke en tomhet. Tomhet betyr at det ikke er noe der. Nummenhet betyr at det er der, men at man ikke klarer føle det. Følelsene er der enda; glede, håp, stolthet, kjærlighet, empati, interesse, og de kan føles igjen. De kommer til å føles igjen. De er ikke borte, det er bare numment.»

Det er forferdelig sant og forferdelig fint og forferdelig viktig! Når jeg står midt i det så hjelper dette meg ikke, men når hodet er klart og jeg klarer være nogen lunde rasjonelt, så er det en stor trøst å tenke på dette. Ingenting i livet er konstant, og noen ganger kan det være en lettelse.

Å åpne opp for følelser

Etter denne tøffe vinteren/første delen av våren er det godt å bare være. Nærmere bestemt; bare være i stallen. Behovet mitt for å dele ting har endret seg. Jeg behøver en pause fra all tenkingen, og fokusere mer på å føle og å være her og nå. Jeg har ikke hatt lyst å skrive like mye som tidligere, så jeg har latt være. Den lange krisen har gjort at jeg har snakket veldig mye med veldig mange forskjellige mennesker om veldig mye forskjellig – nå har jeg ikke lengre like mye som må ut.

De første ukene etter at den dårlige perioden var over, så følte jeg ikke så mye. Alt var stille og rolig og platt, noe som passet godt for en utslitt sjel. Så begynte jeg å føle mer igjen. Den siste tiden har jeg følt veldig mye, hele tiden. Mye glede og kjærlighet til hestene og stallen, men også mye redsel og tristhet, som jeg ikke helt vet hvor kommer fra.

Jeg har med jevne mellomrom små «sammenbrudd» hvor jeg bare gråter og det kjennes ut som sjelen min revner. Jeg vet aldri hva som utløser det, for noe jeg kan takle helt fint en dag er bare helt krise en annen dag. En morgen jeg skulle i stallen, var jeg ikke forberedt på at noe skulle være annerledes, jeg trodde den morgenen skulle være som alle andre morgener, men det var det ikke, og alt i meg bare raste. Alene i stallen sto jeg og måkket en boks mens tårene rant i så strie strømmer at jeg ikke klarte se forskjell på torv og hestebæsj. Jeg vet ikke hvorfor det ble så fælt akkurat den morgenen, jeg vet bare at det ble det.

En annen dag, en lørdags formiddag, skulle jeg ri så jeg gikk for å hente Frøya på beitet. Vi hadde hatt det så bra sammen de siste ukene og hadde fått til så mye fint, og jeg så frem til enda en ridetime hvor vi skulle fortsette å jobbe. Men været var fint og Frøya hadde andre planer, hun ville heller være ute så hun nektet å bli med. Og når 400 kilo ikke vil bli med, så blir det ikke med. Jeg dro, jeg dyttet, jeg lokket, jeg truet, men til ingen nytte. Hun blånektet, så til slutt var det ikke annet å gjøre enn å sette seg ned på bakken og lå tårene strømme. Jeg tror aldri i mitt liv jeg har vært så lei meg før, eller følt meg så avvist av noen jeg elsker så uendelig høyt. Gråtende kjørte jeg hjem og la meg, og så ikke for meg at jeg noen gang ville få til noe som helst med henne igjen (men det stemte jo selvsagt ikke).

I forrige uke hadde jeg en privat ridetime, på ettermiddagen. Det var på ettermiddagen, og det var to andre der fra før, med to stooore hestene fra privatstallen. Jeg kjenner både hestene og menneskene fra før, men ble likevel utrolig stresset, jeg ble så redd for å ri i veien for dem, de har holdt på meg hest i mange år mens jeg bare daffer rundt på min lille fjording uten å egentlig vite hva jeg holder på med. Det bygde seg bare mer og mer opp helt til jeg bare begynte å gråte der jeg satt. Hun som instruerte meg var kjempefin og forståelsesfull, og det gjorde at jeg klarte å fortsette å ri, men jeg var anspent i hele kroppen og ukonsentrert, og selv om jeg klarte ta meg sånn passelig sammen så lå tårene i øyekrokene hele tiden. Jeg vet jo at ingen av de to andre som red synes jeg var i veien eller så dum ut, men jeg var bare så himla kjemperedd og ukomfortabel.

Det hjelper å få snakket om det. Selv om det ikke er noe å «løse» eller noe man kan finne svar på, så holder det å få luftet det. Ting som skjer i stallen får jeg snakket om med de andre i stallen, oftest med daglig leder i stallen Marie, men etterhvert som jeg har blitt kjent med de andre så kan jeg snakke med de også når det er hendelser knyttet spesifikk til hest eller ridning. Frustrasjon og usikkerhet i den sammenhengen er noe de fleste har vært igjen, og forsåvidt noe man opplever med jevne mellomrom også etter at man er kommet gjennom nybegynner-fasen.

Men det er jo litt pinlig, synes jeg! Å være så jævlig sippete. Jeg kan fint begynne å gråte helt uten noe «god grunn», uten at noe spesielt har skjedd. Jeg er sårbar og følsom og klarer ikke styre verken tankene eller følelsene som kommer og gjør meg opprørt. Min kloke psykolog spurte meg om det er slik at kontakten jeg har med Frøya gjør at jeg føler mer. Og det gjør jeg jo. Jeg føler mye mer! Helt enorme mengder kjærlighet, omsorg, stolthet, glede, lykke, og alle andre følelser i den gata. Da sa han at om man åpner opp for flere følelser, så kommer alle, ikke bare de gode. Og når jeg ser på det på den måten, så veier de gode gledene opp for det vonde kaoset.

Når verden får farger igjen (og redselen for å miste de, igjen)

Jeg klarer smile. Lenge har jeg gått rundt å ikke kunne smile. Kanskje med munnen, men ikke fra hjertet. Nå klarer jeg faktisk ikke la være å smile. Jeg vil bare bamseklemme alle. Jeg går rundt og føler masse gode følelser som jeg ikke har følt på kjempelenge, og jeg kan kjenne at jeg har det godt! Livet er vakkert!

Så blir jeg litt for ivrig, gjør litt for mye, blir litt for sliten, og kjenner at jeg enda er skjør. Må fokusere på å sette en fot foran den andre og ikke bli for revet med. Puste og ta det med ro. Ingenting haster. I stallen koser jeg med sånn, er der bare mer og mer nå. Uten å nødvendigvis ha noe jeg må gjøre, jeg bare surrer rundt og er til. Det er fint. Jeg har omsider fått ridetimer fast en gang nå, og det er fint å jobbe litt mer strukturert sammen med Frøya mi.

Også blir jeg brått redd. Jeg har skrevet om det før, for et år siden, «Jo bedre man har det jo mer har man å tape». Hestene og stallen er hele livet mitt. Tidligere hadde jeg klatreveggen og det miljøet også men nå er det liksom bare hest som gjelder. Det er kun det jeg ønsker gjøre, kun det jeg vil drive på med. Å satse alt på et kort, det gjør meg voldsomt sårbar. Det er mye «tryggere» å ikke ha noe, å ikke bry seg om noe, da har man heller ikke noe å miste eller tape. Men det blir en verden fullstendig blottet for farger, og hva er da vitsen i å leve?

Jeg er så fylt av glede og kjærlighet til hestene og stallen. Jo «dypere» inn i stallmiljøet jeg kommer, og blir enda bedre kjent med de andre og får mer erfaring med hest, jo mer stoler jeg på at stallen ikke er noe jeg kommer til å miste sånn helt uten videre. Redselen som nå dukker opp er ikke over å potensielt tape stallen/hestene, men å tape følelsene jeg har for det. For det har skjedd før. Det skjedde nå i vinter/vår, at ingenting betydde noe og ingenting kunne gjøre meg glad. Uansett hvor hardt jeg prøvde (og ikke minst ØNSKET) så kunne jeg ikke se noen farger. Nå er de tilbake igjen, men de blitt borte en gang så kan det skje igjen.

Det er vel ikke rart at det gjør meg redd? Det er vel ikke noe unaturlig med det? Utfordringene mine er mange, det er ikke noe å legge skjul på eller bagatellisere. Jeg blir ofte overveldet og det skal ikke så veldig mye til for å stresse meg opp eller vippe meg av pinnen, å finne balanse (på de fleste området i livet mitt) er noe av det vanskeligste jeg vet om, men, MEN, jeg er klar over disse tingene, og det i seg selv er en styrke. Tror jeg nok.

Årsak og virkning (og sammenhenger)

Nå er det snart tre uker siden «det» plutselig, uventet, etterlengtet og i grevens tid slapp taket. Jeg tror ikke jeg ville holdt ut stort lengre. De dårlige følelsene er ikke blitt borte, de er der enda, de ligger der, men gjøre ikke så mye mer enn akkurat det. Som om de ikke har krefter til å gjøre noe mer. De tar ikke lengre overhånd. Det er stille og rolig i hodet mitt. Jeg puster og lever og nyter. Det vil nok ikke vare for evig, dårligere dager og øyeblikk vil komme, det vil alltid komme. På samme måte som dårlige dager ikke vil vare for evig, bedre dager og øyeblikk vil komme (skulle ønske den andre var like lett å tro på som den første).

"Etter ganske nøyaktig to måneder, fanget i en spiral som stadig gikk nedover, så roer det seg omsider. Jeg aner ikke hvorfor. Jeg aner ikke hva som utløste det i utgangspunktet. Det virker så tilfeldig, og det er utrygt. Jeg vet aldri når disse super-nedturene kommer, eller hvor lenge de varer."

(Fra innlegget; «Når håpet dør og alt du vil er å dø med det»)

Kanskje er det ikke så tilfeldig og uforutsigbart likevel. Jeg har prøvd, både alene og sammen med psykologen, å nøste opp i det som skjedde, hva som utløste det. Det er vanskelig når det ikke er en åpenbar, konkret, direkte sammenheng mellom ting, men en abstrakt, 1000-biters-puslespill-av-en-sandstrand sammenheng. Jeg synes generelt det er vanskelig å se hvordan ting henger sammen. Alt som ikke er konkret er frustrerende og tungt å skulle forholde seg til. Nesten så ille at det er et bedre alternativ å bare kalle det «tilfeldigheter» og la det være med det, i stede for å prøvde løse det opp... Men bare nesten. Denne nylige nedturen har vært så fæl og smertefull at vi (jeg og behandlingsteamet mitt) er nødt til å pirke i det. Det føles viktig å lære noe av det, finne noe det går an å ta med seg videre. Og ideelt sett dra nytte av på et senere tidspunkt.

Det siste året har jeg tenkt at den eneste begrensningen jeg har, er den fysisk. Det var den eneste målestokken forholdt meg til. Var jeg i stand til å gjøre det, eller i stand til å presse meg til å gjøre det, så kunne jeg gjøre det. Tidligere har jeg vært syk og svak, og det har satt sine naturlige begrensningen. Nå er kroppen min frisk og sterk og jeg føler meg som en bulldoser som bare kan kjøre på. Jeg lyttet ikke til kroppen, overså de mange fysiske tegnene frem til det ble såpass ille at jeg fikk betennelse i skulder, og til slutt ble så ekstremt utmattet at jeg var like trett etter ni timers søvn som jeg var da jeg la meg, og å gjøre noe som helst fysisk arbeid gjorde meg akutt svimmel og intenst kvalm.

Og hodet da. Overarbeidet, overstimulert, overveldet. Kroppen fløy rundt med et motvillig hode på slep, alle dets ønsker om ro og hvile ble overkjørt av bulldoser-kroppen som var i stand til å presse seg så hardt så hardt så hardt! Jo mer aktiv jeg var jo mindre tid ble det til å tenke og føle. En lang stund går det bra å gjøre det. Etterhvert går det dårlig. Plutselig går det ikke i det hele tatt.

Etter mange år med undervekt, underernæing, 90% av tiden tilbragt liggende/sittende og i isolasjon, er det kanskje ikke rart at det ble for mye. I tillegg til at jeg var svært mye mer fysisk aktiv, var jeg også ekstremt mye mer sosial. Jeg var vakt i klatreveggen, og tok i tillegg mange ekstravakter og var ofte selv å klatret eller bare dro innom også når jeg ikke hadde vakt. Jeg hjalp til i rideskolen hvor jeg forholdt meg til barn og ungdommer og foreldre flere timer i strekk. Og selvsagt alle nye menneskene jeg ble kjent med i både veggen og stallen. Å få anerkjennelse og gode tilbakemeldinger fra folk ble som en rus. Det føltes som gå fra å være ingen, noen som ikke gjorde noe bemerkelsesverdig og egentlig ikke betydde noe, til å gjøre noe for andre, bli lagt merke til, være noen, rett og slett! Etter å ha stengt meg inne/hatt en svært begrenset antall folk å forholde meg til i så mange år tidligere, ble det en solid sosial overdose. Jeg ser det tydelig nå; for mange folk, for mange inntrykk, for mye å forholde seg til. Det ga meg jo i utgangspunktet noe fint, men som i så mange andre sammenhenger så overdrev jeg det jeg gjorde og kjørte det hele på ræv.

Det som har gjort at ting har lettet litt nå er kanskje at jeg har gjort noen forandringer. Eller, jeg har blitt tvunget til å gjøre noen forandringer. Det har vært bra for meg, men det føltes alt annet enn bra til å begynne med. At jeg måtte kutte fullstendig ut å være i veggen var et enormt nederlag. At jeg ikke hadde verken overskudd eller lyst til å fortsette å hjelpe til på rideskolen føltes like jævlig. Men nå som jeg har fått det litt på avstand føles det bedre. Klatringen skal jeg gi meg selv en lang pause fra, og starte igjen når jeg har lyst og overskudd. Etter å ha hoppet over mange vakter, forsøker jeg å starte forsiktig opp igjen med det. Hvem jeg har vakt sammen med er alfa omega, heldigvis er jeg på vaktlag sammen med en god venninne som jeg føler meg trygg på og trygg sammen med. Rideskolen er jeg ferdig med, men jeg fortsetter å dra opp på ettermiddagene når det er rideksole, og bare pusle rundt. Som regel hver dag, uten å ha oppgaver jeg MÅ gjøre. Jeg får likevel som regel gjort et og annet fornuftig, og uten noe press og forventninger så går det fint, jeg kjører mitt eget løp, i mitt eget tempo, og koser meg med det. Det holder å gjøre litt, jeg trenger ikke å føle at jeg må gjøre alt. Selv om jeg føler jeg bare daffer rundt så får jeg likevel gode tilbakemeldinger fra folk rundt meg, så da er det vel godt nok det jeg gjør.

Jeg må bare ta det med ro! «Bare». Det virker som at jo mer jeg gjør, jo høyere tempo jeg har, jo uroligere blir jeg. Hvor enn bakvendtland det måtte høres ut. Rastløs og ute av stand til å roe ned, havner jeg i en ond sirkel som ikke stopper før jeg møter veggen fullstendig. Ting blir ikke ille plutselig, og det blir heller ikke bra plutselig. Forebygging er viktig. Ikke la det gå så lang at jeg blir for sliten. Jeg tåler å ha en travel dag, men ikke mange slike over lengre perioder. Nok søvn og nok mat må komme høyt på prioriteringslista. Jeg må være flinkere til å jobbe med forholdet mellom aktivitet og hvile, og tenker at jeg kanskje kan gjøre begge deler samtidig. Drar jeg opp i stallen så trenger jeg ikke løpe rundt og stresse, jeg kan setter meg ned på en gressflekk å se på hestene når sola skinner. Jeg kan møkke luftegårder i et så rolig tempo at jeg ikke engang blir svett. Det tar kanskje ekstra lang tid da, men det er deilig å surre rundt og bare være. Det er godt nok.