Beklager at min smerte kom på et tidspunkt som var ubeleilig for deg

Jeg kommer inn på venterommet på legevakta. Leger står i døra. Jeg har møtt han mange ganger før. Han er typen som lar dagsformen diktere hvordan han behandler meg. Har han en god dag så er han tålmodig, synes innmari synd på meg. Huffer seg noe verre og sier «stakkars» så ofte at det er på grensen til å bli nedlatende. Snakker om meg som barn og om familien min, som han kjenner fra før. Har han en dårlig dag så er han verdens mest usympatiske type. Han er kort og utålmodig og ufin og veldig uprofesjonell. Tidligere har han feks spurt meg om jeg synes at «det var rettferdig at han måtte drive å sy meg sammen når han hadde så veldig hodepine». Han har en annen gang «tvunget» en sykepleier til å hjelpe han å stifte sårene mine, selv om jeg ikke visste hva i alle dager det var og bare gråt, og både jeg og sykepleieren åpenbart var ekstremt ukomfortabel med hele situasjonen.

Med det samme jeg kommer inn døren skjønner jeg at dette ikke er en god dag. Hele han utstråler irritasjon, og han mumler noe til meg. Jeg hører egentlig hva han sier, men vil være sikker så jeg spør «hva var det du sa nå?». Han stopper og snur seg mot meg, og gjentar «jeg har andre ting å gjøre enn å drive å sy deg midt på natten». Så snur han seg tilbake igjen og fortsetter å gå. Med ryggen til meg sier han klart og tydelig; «det er no tull. Dette er bare tull!». Perpleks stopper jeg opp og spør han om han vil jeg bare skal dra igjen da. Utålmodig sier han at enten får jeg komme igjen og gå inn på behandlingsrommet så vi får sydd, eller så får jeg bare dra. Jeg går inn, men kjenner umiddelbart at jeg ikke vil dette. Så jeg sier at jeg bare drar igjen, jeg. «Okei» sier han kort og går sin vei.

Denne opplevelsen velger jeg å fortelle om fordi jeg ikke har tenkt å bare svelge dette unna i stillhet. Fordi det der, er ikke greit. Fordi verken jeg eller noen andre skal behøve å «tåle» slike opplevelser bare fordi skaden er selvpåført. Fordi jeg skal ikke skamme meg over hva jeg sliter med. Fordi jeg ikke klarte reagere og si noe til han da. Fordi jeg klarte ikke forsvare meg selv. Men jeg klarer det nå. Beklager at min smerte, mitt sammenbrudd, mitt tilbakefall kom på et tidspunkt som var ubeleilig for deg. Jævla rævhåll.

At leger kan være sliten og frustrert og ha dårlige dager, SKJØNNER jeg, det har jeg full forståelse for, men det finnes da grenser for hva man skal finne seg i?! Det er ikke slik at jeg forventer trøst og oppmerksomhet og stakkars meg her og stakkars meg der. Det eneste jeg ønsker er at legen skal gjøre JOBBEN sin, og ha sånn passelig med respekt, samt helt grunnleggende folkeskikk.

Jeg er stolt over meg selv for at jeg tok et bevisst valg om å dra, i stede for å tafatt sette meg ned og vise han såret, og så være ydmyk og takknemlig for at han var så generøs og storsinnet at han tok seg tid til å sy dumme meg. Som regel blir jeg bare helt nikkedukke rundt autoritetspersoner og så klarer jeg ikke tenke en eneste tanke før etterpå. Men ikke denne gangen! Når jeg viser frem sår er jeg på mitt mest blottlagte og sårbare, og det var ikke snakk om at jeg skulle la han se meg slik. Såret var (heldigvis) ikke stort eller komplisert, så jeg tenker at det er enklere for kroppen å ta hånd om det selv, enn det vil være for sjelen å tilbringe et sekund lengre med den doktoren. Jeg gikk ut derfra med hevet hode.

"Håp" hører ikke hjemme her

Det er liksom ikke så mye nytt. Eller, litt nytt er det, men ikke noe jeg kan dele, foreløbig. Ellers går det som vanlig mye i klatring og stall, som gjør meg glad og lykkelig, og tiden i mellom disse aktivitetene er like uutholdelig som tidligere. Jeg svinger mellom høy lykke og dyp ulykkelighet. De tingene jeg enda ikke kan dele, er ting som henger i løse luften og jeg må bare vente og se hva som blir av dem, men jeg har ventet lenge, i flere år faktisk og jeg hater å vente. Hater usikkerhet og uforutsigbarheten, de to tingene er noe av det vanskeligste å håndtere, og sannsynligvis det som gjør meg så utrygg og humøret så svingende. Det er stressende nok selv for mennesker uten aspergers.

Jeg tør ikke tro eller håpe at det vil bli bedre så snart det kommer på plass (dersom det kommer på plass), for så lett kan det vel ikke være? Det er sjeldent at ting blir som man har tenkt seg, er det ikke? «Håp på det beste, forbered deg på det verste», men det går faen ikke an. De to lar seg ikke kombinere. Bare man slipper inn litt håp så er det gjort. Da blir man revet med og mister fotfestet. Og så gjør det så forferdelig vondt når håpet knuses. For det gjør det jo, som regel. Jeg er ikke negativt, jeg er realistisk. All erfaring tilsier at ting ikke går etter planen. Jeg forventer ikke at det går dårlig, men jeg er forberedt på det. «Håp» har ingenting her å gjøre.

Når "det rette" bare føles helt feil

Akkurat nå vil du ikke kunne se noen nye skader på kroppen min. Kanskje er det i det lange løp «bra», men her og nå er det helvete. Det er bare helt jævlig. Jeg skjønner at det er «det rette» å gjøre, men slik det er nå så er det INGENTING i meg som kjenner at dette er en bra ting. Jeg klarer virkelig ikke se for meg at jeg aldri skal gjøre meg selv noe igjen noen gang. Kanskje må jeg bare ta tiden til hjelp, kanskje vil det bli lettere etterhvert? Kanskje ikke.

Hodet, tankene, følelsene, er fortsatt lika fucka. Kanskje mer enn før, til og med, siden jeg nå ikke har noe form for utløp. Fysisk selvdestruktivitet kan undertrykke mye rart, og holde ting i sjakk. Til overflaten kommer nå en smerte og en redsel som har vært undertrykt av sult og selvskading, såkalt «følelsesregulering», i mange mange år. Og uten den reguleringen kommer tankene og følelsene sprettende opp. Flommende over. Det finnes ingen buffere eller støtdempere. Jeg har det så vondt psykisk at jeg får et sterkt, fysisk ubehag, og jeg har ingen redskaper til å stoppe det. Når det blir for ille på mørke kvelder, ber jeg desperat om hjelp fra hvitkledde mennesker. Er jeg heldig så møter jeg et eller flere mennesker som har tid til meg, tålmodighet med meg og forståelse for meg. Det bare er dessverre ikke alltid jeg er heldig.

Det handler ikke om å finne en annen strategi når ting blir ille, for jeg tror ikke det finnes noe med tilsvarende kraft og effektivitet. Jeg har vært inne på det før, at greia kanskje ikke er å finne noe annet når ting blir for ille, men heller å forebygge at ting blir så ille. Stabilitet, forutsigbarhet, struktur og trygghet på alle plan er nøkkelord, men det er uendelig langt unna å være på plass, så det hjelper meg lite her og nå. For tiden er det en spesifikt ting jeg går rundt og venter på, noe som forhåpentligvis kan hjelpe meg på sikt, men heller ikke det hjelper meg her og nå.

Min eneste motivasjon for å fortsette dette tilsynelatende meningsløse forsøket på å gjøre «det rette», er stallen og klatringen. Selvskading har kommet til et punkt nå hvor jeg faktisk må velge. Aktivitetene jeg har, livet jeg lever nå - det lar seg ikke kombinere med selvskading. (U)heldigvis. Det er enten-eller som gjelder (ingen gråsoner, noe som jo normalt sett en ideel situasjon for meg). Problemet er at timene med klatring og stall er langt færre enn timene alene med monstrene. I stallen og klatreveggen er jeg lykkelig. Men er jeg lykkelig nok til at det veier opp for alle timene jeg ikke er det? Jeg forventer ikke at jeg skal være lykkelig hele tiden, det er det vel ingen som er, men det er sånn at når jeg ikke er lykkelig, er jeg dypt ulykkelig. Igjen er det enten-eller. Kontrastene er for store. Det kan da ikke være meningen at det skal være sånn?

Jeg er ikke nødvendigvis fryktelig optimistisk. Men jeg forsøker. /Jeg forsøker. Men jeg er ikke nødvendigvis fryktelig optimistisk.

«Kommer du ikke angre på det der?»

I sommer har jeg gått med korte ermer når det har vært naturlig å gjøre det. Jeg har fryktet kommentarer på arrene mine, men likevel ikke vært forberedt på det selv, om jeg vet det er en sjanse for at hvem som helst plutselig skal komme med en kommentar eller et spørsmål. Tidligere i sommer hadde jeg time på sykehuset. Det var en varm dag, så jeg hadde på meg en lys, fin sommerkjole uten ermer. Jeg ble sittende på venterommet sammen med en litt eldre mann. Vi satt stille lenge, helt til han plutselig sa «kommer du ikke til å angre på det der?». Jeg så han kikket på armene mine, men visste ikke om han snakket om arrene eller om tatoveringene. Og av de to alternativene visste jeg ikke hva som ville være verst. Jeg spurte han om mente tatoveringene, og det var det. «Nei» svarte jeg fast og bestemt, hvorpå han spurte «du har kanskje tatt de nylig?», og da orket jeg ikke snakke noe mer med han.

Påfølgende helg var jeg på en innflyttingsfest, hvor jeg ble sittende sammen med to litt eldre menn. Da jeg tilfeldigvis nevnte at jeg har mange tatoveringer begynte de å snakke om hvor mange som tar tatoveringer når de er ung, som de ender opp med å angre på, og hvor vanlig det er å fjerne tatoveringer. At når man blir eldre vil man ikke nødvendigvis like de samme tingene eller stå for det man stod for da man var yngre. Ingenting var rettet direkte mot meg, det var liksom bare «generelt». Alle mine forsøk på å forsvare tatoveringer (altså tatoveringer «generelt sett», selvsagt) ble overkjørt og det hele pågikk så lenge at jeg til slutt ble så ukomfortabel at jeg sa fra. De svarte naturligvis at det ikke var sånn de mente det, og jeg endte opp med å bare føle meg ekstrem dum og ille til mote.

Å få negative kommentarer eller direkte kritikk for arrene er noe jeg kan takle mye bedre enn om jeg får det på tatoveringene. Arrene er gammel historie, symptomer på sykdom. Tatoveringene derimot, er noe jeg har ønsket meg, noe jeg har valgt, liker, elsker, det jeg liker aller best av kroppen min. Å kritisere arrene, noe jeg ikke kan noe for, er smakløst. Men å kritisere tatoveringene mine, noe jeg er stolt at, er stygt og respektløst. Jeg kan si meg enig i at dersom man en tatovering på fylleferie på Ibiza så vil man sannsynligvis angre, og ønske å få den fjernet. Hos meg er det ikke tilfelle, verken fylle-, Ibiza- eller angredelen. Alle mine er planlagte og gjennomtenkte, hver eneste en har en fin historie og en spesiell mening, som jeg mer enn gjerne deler dersom noen oppriktig ønsker å høre. Men det er ting jeg vil fortelle til noen som er genuint interessert, ikke for å forsvare meg! Jeg skulle ikke trenge forsvare meg.

Fordi mitt beste ikke er bra nok

Det er fredag, 21 desember. Dagen verden skulle gå under men ikke gjorde det likevel. Det er siste dag på avdelingen før julen kommer for fullt. Jeg har lakket neglene for første gang på lenge, pyntet meg i skjørt og fin topp. Har virkelig bestemt meg for å forsøke å ha en fin juleavslutning sammen med de andre. Frokosten blir som alltid inntatt på avdelingen, og den går greit. Det er vanskelig å være den eneste som spiser frokost der, for de fleste andre spiser frokost hjemme før de kommer. At frokosten min er en næringsdrikk får meg til å føle meg enda dummere. Men det er overkommelig. Det går greit.

Jeg er knapt ferdig med næringsdrikken min før jeg begynner å grue meg til lunsj. De andre sitter og småprater, og den hverdagslige tonen blir etterhvert for surrealistisk for meg. Jeg trekker meg unna. Setter meg inn på et annet rom, pakket inn i to pledd. Distraherer jeg meg selv som best jeg kan, med musikk på ørene og et sudokublad mellom hendene. Timene tikker og lunsjen nærmer seg med stormskritt. Jeg ser de andre dekker opp til lunsj, jeg kjenner lukten av julemat og tilslutt ser jeg klokken på mobilen viser 12.00. Kontakten min kommer for å hente meg, men jeg vil ikke. Selvsagt vil jeg ikke. Jeg kommer med alle mot-argumentene jeg har. Sånne argumenter som er så gjennomsyret av anoreksien at det er latterlig, så stereo-typ at jeg ikke orker ramse dem opp engang. Tårene mine triller. Hun er streng, og sier at det ikke er noe å diskutere, lunsj skal jeg spise, jeg skal spise det vi er blitt enig om og sånn er det med det! Jeg finner trygghet i at hun er så bestemt. Det jeg derimot kan velge mellom, er å spise sammen med henne og de andre, eller å sitte på samtalerommet. Det er ikke egentlig noe valg, for blir jeg sittende alene har jeg ikke sjans om å få i meg maten. Klokken er halv et før jeg får tatt meg sammen og sluttet å gråte. 30 minutter fra eller til er for folk flest ubetydelig, mens det i mitt hode er nærmest katastrofe. Men det har egentlig ikke så mye å si, jeg vet det ikke ville være lettere selv om klokka hadde vært 12.00.

Det jeg skal spise til lunsj er noe jeg og kontakten min har kommet frem til etter mange runder med «diskusjoner»; dvs hun som foreslår og presser mens jeg trasser og nekter. Planen er som følger; en soyayoghurt, 1 porsjonspakke rismelk og 10 mandler. Jeg blir dratt inn i den gode stemningen rundt bordet, yoghurten og mandlene glir ned på et vis. Det vil si 9 av mandlene, for den siste mandelen sniker jeg umerkelig ned i bh-en, triumferende i barnslig trass. Den lille melkepakken blir stående foran meg, uåpnet. Selv navnet håner meg; «rice dream». Jeg har så langt ikke klart å fullføre en hel planlagt lunsj, og i dag er heller ikke dagen. Det går ikke, rett og slett. Jeg har ikke sjans. De andre er ferdig å spise, og begynner å rydde av bordet. Jeg blir sittende, anspent og musestille, nakken bøyd, håper intenst at ingen legger merke til den fulle melkepakken. Tårene min renner over når jeg hører kontakten min si «du er ikke helt ferdig med måltidet enda». Å bli sittende å gråte over et måltid, er ubeskrivelig pyton. Jeg blir sittende, som et barn som ikke får gå bra bordet før maten er spist opp. For at gråten ikke skal bryte ut i hulking, biter meg i kinnene og presser en knyttneve i panna.  Men jeg har tapt, og jeg vet det så inderlig vel. Når jeg er kommet så langt at jeg faktisk sitter og gråter, er klumpen i halsen blitt så stor at det faktisk er fysisk umulig for meg å svelge noe som helst.

Jeg merker at noen setter seg ved siden av meg, og så hører jeg kontakten min si til meg «du vet hva som skjer dersom du ikke følger avtalen». Jeg får nemlig ikke være på avdelingen dersom jeg ikke følger matplanen vi har laget. Hun har truet med det før, og i dag er tydeligvis dagen hun gjør alvor av det. «Enten fullfører du måltidet, eller må du dessverre dra herfra. Valget er ditt». Som om det er et valg!! Kunne jeg velge å bare spise det jeg liksom skal, så ville jeg for faen ha gjort det. Da hadde dette da ikke vært noe problem. At hun slenger med et «dessverre» føles som et hån. Oppløst i tårer og så hudløs som jeg kan bli, «VELGER» jeg selvsagt å gå. Det er nok det beste for de andre pasientene også. At jeg sitter gråtende midt i fellesarealet må være dritkjipt for dem å være vitne til. De som skal ha en koselig og fin juleavslutning, med julemat, julekaker, brus og julefilm. Jeg tørker tårene, setter på steinansiktet, pakker sammen og går derfra uten intensjoner om å noen gang sette mine ben der igjen.

Gråten er av redsel, det skremmer meg at dette er så vanskelig. Og så blir jeg kastet ut når jeg trenger støtten som mest!? I dag kunne jeg ikke gjort noe anderledes, for jeg gjorde så godt jeg kunne. Faktisk gjorde jeg mitt aller beste men det var ikke godt nok. Jeg føler meg sviktet, og jeg er frustrert og sint.

Det aller verste, det som gjør at jeg ser at jeg kommer til å tape om jeg er på egen hånd (noe jeg er redd for at jeg er nå), er den intense følelsen av at det jeg hadde klart spise var til ingen nytte! Jeg kunne like gjerne gått med en gang og sluppet spise den yoghurten og de mandlene. Det var fullstendig bortkastet! Jeg vet det ikke er sant, men følelsen er så overveldende. Kroppen og hodet er kapret. Tora er innestengt i et kott, langt bak i hodet. Tora kan skrive og formulere, men det er det hele. Det er spiseforstyrrelsen som tenker, føler, snakker, handler. Det gikk opp for meg da jeg kom hjem og kledde av meg, og mandelen som jeg helt hadde glemt, falt ned på gulvet.

Den enorme skammen

Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har grått hos lege eller på legevakten. Jeg har jo gjort det mot selv selv, og er så er jeg så storforlangende at jeg forventer noen andre skal fikse det jeg har ødelagt, ordne opp i det jeg har fucked up? Det er en grusom følelse. Det føles helt forjævlig. De fikser meg, til tross for at vi alle er vel vitende om at jeg har gjort akkurat dette altfor mange ganger før, og kommer til å gjøre det altfor mange ganger igjen, vel vitende om at dette i bunn og grunn er fullstendig bortkastet tid og energi. Vel vitende om at jeg ikke egentlig fortjener hjelp. Likevel hjelper de. Og da kan jeg ikke på toppen av det hele uttrykke smerte! Jeg har absolutt ingen rett til å klage. De spør om det gjør vondt, jeg svarer at det går bra. Jeg prøver ha et steinansikt, men klarer ikke alltid stoppe de små grimasene av smerte som plutselig kommer, klarer ikke la være å knytte hånda på armen som blir sydd, i en knyttneve så stram at knokene hvitner. Jeg klarer heller ikke kontrollere den andre hånda som automatisk smyger seg opp til bakhodet mitt, hvor den umerkelig tar tak i en håndfull hår og strammer til, i et forsøk på å distrahere meg.

Smerten gjør at tårene ligger klar. Smerte alene er ikke god nok grunn, men blandes skammen inn så slipper de ut. Skam utløses av å møte kjipe leger som snakker til meg eller behandler meg på en måte som bekrefter hvor bortkastet det er å hjelpe meg, hvor lite jeg fortjener det. Det skal sies at det ikke er snakk om gråt av typen hulking og snufsing, men mer av typen tårer som renner ut uansett hvor mye man forsøker holde igjen, og hvor mye man enn forbanner hver eneste en av dem.

En gang jeg måtte til legevakta tidligere i høst, møtte jeg på min gamle fastlege. Han som blant annet utbrøt «du kom til å dø!» første gang jeg var hos han pga selvskadingen, og som en annen gang sa «det må ha vært vondere når du gjorde dette» og bare fortsatte å sy når jeg sa at armen ikke var ordentlig bedøvd. På natten er dørene hos legevakten stengt, og legen «buzzer» meg inn når jeg ringer på. Denne natten sto jeg ute i mørket og kulde i hele femten minutter, før han tok seg bryet med å slippe meg inn. Deretter lot han meg sitte alene på venterommet i godt over en time, uten å gi meg noe info om hvor lenge jeg måtte vente, eller noen spørsmål om hvordan det gikk. Da jeg endelig kom inn spurte han om det var noe vits å sy meg i det hele tatt, jeg gjorde det jo så ofte, det gikk jo ikke an.

Heldigvis klarte jeg å bli forbanna og tok til motmæle, la ut om at det faktisk ikke skjer ofte i det hele tatt, tvert i mot, og spurte hva som skulle være vitsen med å ikke sy meg! Han stirret taust på meg en stund, før han spurte han om jeg ville bli på sykehuset over natten. Jeg svarte nei, han sa at han egentlig var nødt til å legge meg inn. Jeg svarte ikke, han sa ikke noe mer, bare sydde. Hardhendt, utålmodig, arrogant, usympatisk. Da han var ferdig ble jeg stående og vente på hva han skulle si videre. «Hade» sa han bare, uten å engang se opp. Han, som egentlig måtte legge meg inn, orket ikke. Jeg var en vanskelig pasient som han tydeligvis konkluderte med at ikke var worth the efford. Steinansiktet hadde jeg på helt til jeg kom ut i høstmørket. Jeg gråt hele veien hjem.

Samtidig som jeg føler meg som verdens største idiot, føler jeg meg bitteliten, mindre enn minst. Nederst på rangstigen, under amøber, der er jeg. Det er kanskje «bare» en følelse, men den er til gjengjeld vanvittig sterk. Jeg skulle ønske de visste hvor mye det koster meg og hvor vanskelig det er å be om hjelp. Hvor ydmyk og takknemlig jeg er for at de tar seg tid, for at de gir meg bedøvelse, for at de tar i mot meg, selv om jeg på ingen måte fortjener det. Det jeg egentlig fortjener, er kanskje at alle behandler meg slik jeg ble behandlet den kvelden? Kanskje. Men de aller fleste har normal folkeskikk (og holder kjeft om hva de egentlig tenker).

I papirene mine har jeg flere ganger sett at selvskadingen min omtales som «villet egenskade». Jeg regner med at det som skiller egenskade og villet egenskade, er at egenskade kan ha vært et uhell. Men i hodet mitt er «villet egenskade» en slags dobbel bekreftelse på at jeg har gjort det selv. Ikke bare har jeg skadet meg selv, jeg har dessuten gjort det med vilje og viten. Skammelig... Skammen og vissheten om at alt sammen er min egen feil, gjør også at jeg ikke kan ta smertestillende når det verker mens såret gror. Det har kanskje skjedd en gang eller to, men ikke uten at jeg har kunnet forsvare det med at det var stor fare for å få betennelse, og da kunne jeg ta en ibux siden den er betennelsesdempende. Jeg fortjener ikke lindring.

De rundt meg minner meg stadig på at det er sykdom, at jeg faktisk er syk. Jeg vet de har rett. Som jeg skrev i innlegg Trangen og Behovet, er det nettopp trangen og behovet som styrer. Herregud, hva skulle jeg ikke gitt for at å ikke skade seg kunne bli et alternativ! Så enkelt er det ikke, men jeg klarer ikke forklare hvorfor. Eller, det er dypere enn det; jeg klarer ikke forstå hvorfor. Ja jeg er syk, men jeg tør ikke skylde på sykdommen, i redsel for å få et «ta ansvar for deg selv» eller «ta deg sammen» sleng i trynet. Jeg klarer nemlig ikke noen av delene og jeg har ikke noe svar på hvorfor.

Alt dette føles som en sannhet, men en liten del av meg skjønner at det kanskje ikke er den hele og fulle sannheten. Legen på legevakta omtaler jeg jo feks som en «kjip drittsekk», og ikke «en ærlig og oppriktig type» (= det er en mulighet for at det er han det er noe galt med, ikke meg). Dessuten ville det jo aldri, aldri, aldri falt meg inn i dømme andre selvskadere slik jeg dømmer meg selv. De er jo syke! De både trenger og fortjener hjelp, mens jeg er bare håpløst og verdiløs (= henger ikke på greip). Når jeg faller inn i slike onde tankesirkler, hvor jeg mener det er meg det er noe galt med og ikke kan gi «skylden» til noen sykdom, så må jeg huske å stille meg selv et viktig spørsmål. Om dette ikke er sykt, er det da «friskt» eller «normalt»? Og det er det jo aldri. For her er det jo noe som er galt. Fryktelig galt.

Les gjerne også:

Vonde møter på legevakten
Vonde møter hos fastlegen

Legevakt, selvskading og ambivalens

Korridorpasient

Ondskap i sin reneste form

For 5 uker siden postet 15 år gamle Amanda Todd en 9 minutter lang video på youtube, hvor hun forteller sin historie. Long story short (men se videoen... gjør det); det begynte da hun som 12-åring blottet puppene sine på webam til en fyr hun snakket med over internettet. Et år senere kontaktet denne fyren henne igjen. Han visste hvem hun har, hvor hun bodde, hvilken skole hun gikk på, hvem vennene hennes var, og han truet med å sende ut toppløsbilde av henne. Noe han også gjorde. Hun skiftet skole, men et år senere laget mannen en facebookside, hvor han brukte bildet hun hadde sendt han som profilbilde, og alle hennes nye venner fikk dermed vite hva som hadde skjedd. Igjen skiftet hun skole. Hun traff en gutt som hun likte, og hun trodde det var gjensidig. De lå sammen, selv om han hadde kjæreste. Senere ble Amanda banket opp av kjæresten til denne gutten. Det skjedde utenfor skolen og mange stod å så på, men ingen gjorde noe (bortsett fra å filme det). Hun gjemte seg i en grøft, hvor faren hennes til slutt fant henne. Da hun kom hjem prøvde hun ta selvmord ved å drikke blekemiddel. På facebook dukket det opp kommentarer som «She deserved it», «Did you wahs the mud out of your hair?» og «I hope she dies». Hun flyttet igjen, og da hun postet denne videoen var det et halvt år siden hendelsen på den siste skolen. Folk postet fortsatt bilder av blekemidler og grøfter på facebook, hvor de «tagget» henne skrev kommentarer som «she should try a different bleach», «I hope she dies this time», «better luck next time», «drink up Amanda» og «I hope she sees this and kills herself». Hun slet med angst, depresjon og selvskading. Hun avslutter med

«I have nobody. I need someone. My name is Amanda Todd.»

Under videoen skrev hun:

«I'm struggling to stay in this world, because everything just touches me so deeply. I'm not doing this for attention. I'm doing this to be an inspiration and to show that I can be strong. I did things to myself to make pain go away, because I'd rather hurt myself then someone else. Haters are haters but please don't hate, although im sure I'll get them. I hope I can show you guys that everyone has a story, and everyones future will be bright one day, you just gotta pull through. I'm still here aren't I?»

Det er en ting å bli mobbet av klasse«kamerater», eller «bekjente», det kan man flytte fra, komme seg unna. Men når folk man ikke engang kjenner, folk man aldri har møtt og aldri har gjort noe som helst mot sier at de hater deg, gjør narr av smerten din og ønsker at du dør, da er det jammen ikke rart at det blir for mye. Man kan ikke rømme fra internett.

Onsdag denne uken tok hun livet av seg. Uten at det legger noe som helst demping på hetsingen. Det er ekstremt mange stygger bilder som spiller på hennes tidligere selvmordsforsøk og hennes død. Bilde av henne med "slagord" som «Show tits and die crying», «Life's a bleach», «but why is the bleach gone» og «I don't allways post tits to random guys, but when I do I cry and drink bleach». Jeg ante faktisk ikke at det gikk an å være så hjerteløs, så fæl, så grusom. Det er sjokkerende, hjerteskjærende og hårreisende.  Kanskje føler disse menneskene seg tøff men er ikke noe mer enn noen feige jævler. Det er så altfor lett å sitte foran en pc-skjerm og spy ut stygge og støtende ting. Dette er rett og slett ondskap i sin reneste form.

Jeg har rappotert de stygge facebooksidene jeg har kommet over, og håper dere også kan gjøre det. (Klikk her, her, her, her og her). Du trykker på den lille stjernen ved siden «liker»- og «melding»knappene. Rapporter side -> hatmeldinger -> rettet mot personer med en funksjonshemning eller sykdom (for eksempel, jeg tenker det var det alternativet som var nærmest).

I et kommentarfelt på yotube, la jeg spesielt merke til denne kommentaren;

«She didn't just commit suicide, she was encouraged, helped, had the rope given to her, tied for her and then those people, those bystanders and bullies were the ones that pushed her into death's sleep.»

Og det er helt sant. Dette kan nesten ikke kalles selvmord. Det er drap. En annen kommenterte «bullies are killers».  Nettavisen skriver at det kanadiske politiet setter inn store resurser for å ta hovedpersonene bak «mobbingen» (mobbing i gåsøyne, for det er liksom ikke et dekkende ord). Jeg håper noen blir tatt. Jeg håper noen blir straffet. Man kan ikke gjøre slike ting, og så bare slippe unna med det.

Jeg har skrevet et innlegg om mobbing tidligere (se her), med blant annet en svensk reklamefilm som illustrerer nettmobbing på en veldig god måte;

Det er laget en veldig fin film om nettopp nettmobbing, «Cyberbully» fra 2011. Den beskrives hvor lite som «skal til», hvordan det kan ta helt av og hvor vanskelig det er å stoppe det. Det er ganske tydelig at det er en "ungdomsfilm", men så er det jo nettopp ungdom som trenger se den. En veldig viktig film, selv om den kanskje ikke er verdens beste. Anbefales! Den er lagt ut på youtube, og du finner den her.

Med rett til å dømme?

I går så jeg en link som en venn av meg postet på facebook. Beskjeden var «her er pokker meg noe å lese på for de av dere som ikke gidder å gjøre noe, kunne ikke vært mer enig... Er jo faktisk en del av skattepengene mine som går med til å betale de som ikke gidder...» og overskriften på linken var «Sterkt funksjonshemmede Torstein: - Blir forbanna av ungdom på trygd».

Jeg kjente det stakk i brystet. Etter å ha lest artikkelen stakk det enda mer. Jeg er nemlig en ungdom på trygd, jeg er en av de han er forbanna på.

Torstein mener det er grotesk at så mange nordmenn vil være uføre. Han mener ungdom uføretrygder seg for småting. Han mener ungdom går arbeidsløse fordi de ikke finner den perfekte jobben. Han mener at om man ikke kan få drømmejobben, så er det ikke OK å sitte på trygd og vente. Han mener at folk gjør det for lettvint for seg selv.

Det er nok en del som snurrer Nav rundt lillefingeren, men langt fra mange nok for at det skal rettferdiggjøre disse utsagnene. Jeg klarer verken jobbe eller gå skole slik livet mitt er nå, og jeg kjenner veldig mange flotte mennesker som er i samme situasjon som meg. Å få høre at vi BURDE gjøre NOE, siden vi tross alt ikke er lam, vel.. Det gjør forbanna vondt. Det minner meg om når man sier til unger som ikke vil spise opp maten sin, at de må tenke på alle barna i Afrika.

Torstein selv ønsker å bli veileder i Nav. Og han sier...

«Det hadde vært så perfekt, det. Når noen kommer inn døra der og ser meg ligge bak pulten, så tror jeg de tenker seg om to ganger før de prøver å klage til seg alle mulige goder. Det hadde dessuten vært godt å få snakke litt med dem som drømmer om et liv i senga, og høre om de har tenkt nøye nok gjennom det.»

Det må være den mest usympatiske uttalelsen jeg har hørt på lenge. «Klage seg til alle mulige goder»?!? Og jeg kan garantere at ingen, ingen, INGEN drømmer om et liv i senga!

Som om det ikke var nok fordommer mot «trygdemottakere». Jeg skammer meg over å få penger fra Nav, men jeg har ikke noe valg. Noen mennesker tenker at jeg er lat, at jeg driver dank. Noen mennesker mener jeg er «heldig» som slipper jobbe. Mennesker som ikke vet noe som helst om meg og den situasjonen jeg er i. Mennesker som Torstein. Han kjemper hardt, og all ære til han for det, men han kan ikke forvente at alle er like sterke som han. Det blir som på tv-shop; de selger et produkt som hjelper deg gå ned i vekt, og som er så enkelt og effektivt at en 5-barnsmor i full jobb kan si «if I can do it, you can do it! Everyone can do it!». Nei, det er faktisk ikke alle som kan det.

Erna Solberg var også intervjuet i saken. Hun har heldigvis hodet litt mer på rett plass, og vil ikke gå med på at nordmenn er for raske til å uføretrygde seg. «Alle kan ikke være like sterke som Lerhol. Og det må være greit at ikke alle er det. Spørsmålet er hvordan vi kan hjelpe dem tilbake, så de får den selvsikkerheten og motivasjonen de trenger.»

"FHM-chubby!? "Jeg KLIKKER!!

Du må ha fått det med deg? Nei? Les på dagbladet og vg ...

Jeg har ikke tenkt å nevne navnet hans en gang, alle veit hvem han er; denne "riksklysa", en skikkelig manne-dåse, en oppblåst, arrogant, selvgod, overlegen slesking! Han påstår at uttalelsen ikke var vondt ment og at han synes hu ser bra ut men sier at da hun stormet ut tenkte han "skjerp deg" og mente hun burde tåle det. Ja visst, det er jo "top model" og det er sånn man får høre i den bransjen, men det er jo nettopp i bransjen problemet ligger! Hvordan kan ei vakker og slank ung jente som Eirin Hagstrøm bli kalt CHUBBY og PLUS SIZE?

Chubby-bildet

Hvilket inntrykk gir det de mange tusen unge jentene (og damene for den saks skyld) som sitter hjemme i stua og ser på dette idiotiske opplegget? Bare å høre om det får meg til å føle meg obese, og trangen til å krype sammen under dyna (og bli der til evig tid) er overveldende.

Jeg kan jo strengt tatt bare snakke for meg seg; jeg som slavisk har fulgt med på Top Model USA og Norge siden tidenes morgen, mest av alt for å se på de tynne jentene, se hva de spiser (de spiser jo aldri!?) og hvordan de trener, og håpe på å få med meg tall og bmi og cm, for å kunne sammenligne meg selv med de. Jeg kan ikke skjønne hvilke andre grunner det finnes til å se på det? Så i år har jeg for første gang tenkt å konsekvent unngår å se dette latterlige mediasirkuset. Selv om jeg ble nødt til å se kveldens episode..

FHM selv, herlige, gøyale FHM som jeg selv leser og elsker, sier bare.. "WTF?" Agreed...