Da det gikk til helvete

Siden i høst har jeg tenkt mye på hva som er min personlighet og hva som er psykdom. Hva kan jobbes med og endres, og hva må aksepteres som det er? Feks, på grunn av aspergersen er jeg mer rigid og det kan jeg ikke forandre på. Det må jeg godta, og jobbe med det i stede for mot det. Andre ting er mer usikkert. Hva om jeg sliter meg ut med å bruke masse tid og energi på noe som ikke kan bli bedre/anderledes? Jeg har både gått i behandling og jobbet med meg selv på egenhånd i mange, mange år nå. Jeg er vel egentlig der at jeg har gitt opp håpet om at det kommer til å bli bedre. Kanskje må jeg heller godta at mitt liv er slik at jeg mesteparten av tiden må slite med å holde hodet over vannet, overleve på de gode øyeblikkene, og kun ha korte perioder innimellom hvor jeg får pustet ut? Et slags kompromiss mellom livet og døden.

Selv når det har vært på sitt beste, feks sensommeren i fjor da «alt gikk på skinner», har det vært noe inni meg som har gjort vondt. Skikkelig vondt, nesten fysisk vondt, inni brystet. Jeg har grått og vært redd, helt uten noen grunn. Det har blitt avfeid, av alle inkludert meg selv. Jeg konkluderte med at det måtte være «mentale voksesmerter». Litt sånn larve-til-sommerfugl, det gjør vondt når man bryter ut av kokongen. Forandring gjør vondt, selv om det er til det bedre. Men kanskje ligger det en iboende, fastboende vondhet i meg som jeg aldri kommer til å slippe fra.

Jeg tenker mye på døden. Ikke nødvendigvis fordi jeg ønsker å dø, men fordi jeg er så sliten av å ha det slik jeg har det, og av å være slik jeg er. Og det er vel egentlig den tanken som den siste tiden har kommet igjen og igjen og igjen og igjen, på repeat inni hodet mitt hver gang en liten bagatell gjør at alt i meg knuses; jeg er så lei av å ha det slik jeg har det, jeg er så lei av å være slik jeg er. Det går ikke an. Ikke i lengden. Og det har pågått lenge nå.

Det er som om jeg klamrer meg til livet, til det jeg har som er godt. Jeg bruker det for alt det er verdt. Lager avtaler (og følger de), går kanskje litt på autopilot. Gjør det jeg «skal», gjør alt det «rette», er «flink». Ikke fordi det blir bedre av den grunn, men fordi det blir verre dersom jeg ikke gjør det. For om litt glipper, så glipper alt.

En kveld i midten av januar, var det noe som glapp. Formen var dårlig, dårligere enn «normalt». Jeg hadde kjent en stund på at jeg nærmet meg bristepunktet. Og det kom. Det var snakk om en bagatell, sånn egentlig, men alt bare raste, sånn skikkelig. Kvelden ble etterhvert så ille at jeg dro til legevakta, for første gang siden i fjor vår. Til alt hell var det favorittlegen min som hadde vakt, og jeg fikk en god samtale med henne. Fortsatt er jeg 10-ish måneder skadefri, enn så lenge. I dagene som fulgte tok jeg fri fra stallen. For å få hvilt litt. Det har jeg nemlig gjort et par ganger før; tatt fri èn dag, og det har vært godt. Men det viser seg at èn dag holder. Noe mer enn det, og det blir bare krøll. På stallfri dag nr tre kjente jeg at en så lang pause var det dummeste jeg kunne gjort. Jeg klarte ikke dra opp i stallen. Alt låste seg fullstendig. Den dagen kom jeg meg ikke ut av døra hjemme en gang. Dvs jeg kom meg ut, for å gå meg en liten tur i mørket, men snudde etter 300 meter fordi hele kroppen bare sa stopp. Flere andre ting ble med ned i dragsuget. Jeg deaktiverte flere sosiale medier, for å ytterligere isolere meg selv. Og jeg følte meg enda jævligere. På dag nr fire var jeg ikke ute i det hele tatt. Bare lå på sofaen og kjente blodet bli til sort, tjukk tjære inni årene mine. Stenge meg selv inne, stenge verden ute. Ville forsvinne; først gradvis, før jeg forsvant helt. Jo lengre tid som gikk, jo vanskeligere ble det å stoppe det, å snu det. Hver dag var langt som et vondt år. Alt var ugjennomtrengelig sort. Jeg var fylt av mørket, men helt tom på samme tid. Det er første gang på seks år at det har gått så langt.

Samtalen med legevaktslegen den første kvelden stakk hull på min 2-måneders lange «mentale forstoppelse» som har gjort at jeg har hatt en real skrivesperre. Dagen etter legevaktsbesøket fikk jeg skrevet ut ganske mye. Men å sitte alene med alle tankene ble fryktelig tungt. Siden sosiale medier var deaktivert, hadde jeg heller ingen av mine faste lese-venner jeg kunne sende en tekst til. Jeg tittet mye på bilder av Frøya, med en forvirrende følelse av savn og likegyldighet. Hun var bare noen minutter unna, men uendelig fjern. Jeg lengtet etter henne, men noe i meg sa at hun hadde det bedre uten meg. Alt gikk i stå inni hodet. Før jeg drar fra stallen pleier jeg alltid, alltid, å si sov godt til Frøya, og «vi sees i morgen!». Den siste kvelden jeg var i stallen, den kvelden alt gikk til helvete, gjorde jeg ikke det. Fordi jeg ikke visste om jeg kunne holde det jeg lovet. Det kjentes ut som jeg aldri ville se henne igjen.

Jeg forsøkte å få tak i psykologen min, bare for å finne ut av at han ikke var på jobb hele uka. Dagene besto for det meste i å lure på om jeg ikke skulle treffe bunnen snart? Hvor dypt er det mulig å falle? Da bunnen endelig kom, var det en lettelse. Jeg hadde falt så sakte og lenge at sammenstøtet ikke ble dramatisk. Etter flere døgn hvor alt bare ble verre og verre, og mørkere og mørkere, for hver time som gikk, stoppet det omsider opp. Og der var sjansen min. Desperat karret jeg meg opp i stallen, og fikk pratet med Marie; daglig leder i stallen samt god venn, som har betydd enormt mye for meg de siste tre årene. Da den mentale forstoppelsen slapp, var mye at det som kom ut ting jeg trengte snakke med henne om. Uten filter fikk jeg vrengt ut det jeg trengte å få ut. Underveis kjente jeg at en god del av det som hadde slått knute på seg ble rettet ut, og det som var fastlås ble låst opp. Hun er en fin venn, et fint menneske, og generelt bare så uendelig mye finere enn hva hun selv skjønner. Hun aner ikke hvor mye hun hjelper meg. Mye løsnet og etter det har jeg vært i stallen mange timer, hver eneste dag.

Det er mange jeg kunne (og absolutt burde) tatt kontakt med når ting ble så ille, men jeg klarte ikke. Heldigvis skjønte to andre gode venner fra stallen at noe var galt og rakte ut en hånd, forsikret meg om at de var der for meg, at det bare var å ta kontakt, uansett. Tenk å ha sånne mennesker i livet sitt, det betyr alt i hele verden! Jeg innser enda mer hvilken avgjørende rolle stallen spiller i livet mitt. Stallen ER livet mitt. Alle mine sterkeste følelser er knyttet opp mot stallen, på godt og vondt. Sitter jeg med tanker og følelser alene så skal det ikke så mye til før de slår krøll på seg, men om jeg er flink til å snakke om ting, be om hjelp og råd og støtte, så klarer jeg å holde det ved like. Det må jeg gjøre, ikke bare for min egen del, men også for de jeg har rundt meg og omgås med i stallen. Det er umulig å ikke tenke at jeg er et mareritt å forholde seg til når det stormer som verst (og ofte ellers også). Følelsene raser og humøret svinger og det er umulig å vite hva som er galt og hva som er rett, jeg vet det ikke selv en gang! Men jeg forsøker å tenke at de andre i stallen ville umulig vært så snille og tålmodige med meg som de er, dersom jeg hadde vært så horribel som jeg ser for meg at jeg er.

Kanskje er det litt slik som det er med Frøya. Hun er verdens beste lille ponni... så fremst hun ikke er sulten. Jo mer sulten hun er, jo mer ufyselig blir hun. Ufin, urasjonell, usympatisk. Ikke noe greit å være henne, ikke noe greit å være rundt henne. Men dersom hun har mat i magen er hun uimotståelig. Vi hjelper henne, og tilrettelegger slik at hun ikke får sjansen til å bli for sulten; dersom hun skal bli sjekket av dyrlege eller skal bli stelt av barn eller skal gå tur eller noe annet hvor hun trenger være aktiv og tilstede, så får hun stå og spise litt forkant (også får hun faste måltider, selvsagt, hun mener kanskje selv at hun burde fått oftere og mer mat, men hadde hun fått det som hun ville så ville hun blitt altfor tjukk!)

På en måte var det kanskje godt at ikke psykologen min var tilgjengelig, for å finne ut av dette på egenhånd er jo det beste. Det er en verdifull erfaring å ta med seg videre. Den langsiktige planen er jo å avslutte behandlingen i spesialisthelsetjenesten, og siden i sommer har oppfølgingen blitt nedtrappet. Jeg har et stort, godt og trygt privat nettverk, som jeg må bruke for det det er verdt. Den triste realiteten er den at jeg for det meste av mitt voksne liv ikke har hatt nære venner. Det har vært psykologer og behandlere som har vært mine nærmeste. De jeg har snakket med, de jeg har fortalt alt til. Men å fortelle «alt» til en psykolog og å fortelle «alt» til en venn er to vidt forskjellige ting. Overgangen er utfordrende, selv om jeg føler meg ganske sikker på at jeg holder meg innafor det som er greit, kan jeg bli usikker på om jeg har sagt for mye eller lent meg for mye på en person. Men jeg forsøker å ikke bare ta, men også gi tilbake. Ikke fordi jeg må eller burde, men fordi jeg vil og ønsker. Det er godt å kjenne at det går begge veier, at jeg kan være der og stille opp for de som er der og stiller opp for meg.

Å endelig nå overflaten etter mange dager i komplett mørket, herregud for en følelse! Men selv om den akutte krisen er over, går det fremdeles ikke bra. Jeg får trekke pusten, men er fremdeles uendelig sliten og lei av å være som jeg er, og å ha det som jeg har det. Og jeg vet at flere nedturer vil komme. Jeg kommer til å miste fotfestet nok en gang. Rakne i sømmene atter igjen. Det er vel strengt tatt bare et spørsmål om tid. Jeg er så trist. Fryktelig trist. Gråter mye og ofte. Hudløs. Frustrasjonen i meg er ofte større enn hva jeg klarer å bære.

Men jeg er i stallen.

Gode relasjoner og god kommunikasjon

Straks er det tid for ny innleggelse, faktisk er det under et halvt døgn til jeg drar avgårde. De seks ukene før forrige innleggelse gikk alt på skinner. Disse seks ukene etter forrige innleggelse har ikke gjort det.

Da jeg kom hjem sist, begynte jeg rett i en jobb. Min første jobb bortsett fra sommerjobber da jeg var yngre. Selv om jeg synes det er i overdrive å si at «jeg jobber», for jeg er der kun noen få timer i løpet av uka, og gjør egentlig ikke så mye vettugt. Hele greia er vel egentlig mest en prøve. Det er i en skjermet bedrift hvor alt blir tatt hensyn til og tilrettelagt, så langt det lar seg gjøre. To av de som er sjefer der kjenner jeg godt fra stallmiljøet, akkurat det føles veldig trygt så det gjør at det er overkommelig for meg å være der. Likevel er det mye mer slitsomt enn jeg på forhånd hadde kunnet forestille meg (enda så god jeg er på å tenke det verste!). Jeg føler meg uendelig mer sliten av 3 timer på «jobb», hvor jeg ikke gjør så mye fysisk, enn jeg blir etter en hel dag i stallen med mye fysisk arbeid.

Dèt, sammen med en god del andre ytre omstendigheter, har gjort meg sliten. Sånn skikkelig sliten. Helt på grensen til utmattet. Ikke fysisk, men mentalt. Det som tar aller mest knekken på meg er den uendelige følelsen av å være en byrde og å være ubrukelig, a waste of space. Å få være til hjelp for andre, hjelper meg! Så jeg har vært mye i stallen, og gjør mest mulig der. Både for å kunne være til hjelp, og for å slite meg selv ut fysisk. Selv om jeg mentalt er sliten så har jeg veldig mye rastløsthet og uro i meg, og fysisk (stall)arbeid gir meg et konstruktivt utløp for det. Har jeg vært 10 timer i stallen en dag og er så sliten at jeg knapt klarer stå på beina, så er sjansen for at jeg ender opp med å skade meg selv (som er det uroen ellers ville ført til) den kvelden betydelig redusert.

Nå som ting er vanskelig, setter jeg enda større pris på stallen og stallmiljøet. Jeg har tidligere skrevet litt om at det ikke har vært den samme trygge og gode plassen for meg det siste året, sammenlignet med tidligere, men det har til alt hell gått seg til. Tidligere daglig leder er tilbake på jobb etter et års permisjon, og ting har sakte men sikkert gått tilbake til normal. Stallen er igjen blitt en plass hvor jeg kan senke skuldrene og føle meg trygg og komfortabel og hjemme. Jeg innser virkelig hvor viktig det er med (og hvor avhengig jeg er av) både gode relasjoner og god kommunikasjon. På alle området i livet mitt.

Når hodet mitt lager storm i vannglass, som det ofte gjør, så har jeg mange folk i stallen jeg kan støtte meg på. I mitt siste innlegg her skrev jeg om at det skal lite til før jeg blir stressa, men at det også skal lite til for å roe meg ned igjen. En liten prat, å få luftet noe, eller kanskje bare en enkel kommentar, kan fungere som nøkkel når jeg kjenner at jeg er i ferd med å låse meg. At de hjelper meg så mye, kanskje til og med uten å vite om det selv, styrker mitt ønske om og behov for å hjelpe dem og gjøre noe for dem på en eller annen måte.

Selv om det er utfordrende nå, så er jeg i stand til å både se og sette pris på det som er godt ♥

Når hverdagen truer

Det er fem uker siden jeg kom hjem fra forrige innleggelse. Jeg har faktisk hatt det ganske så bra denne perioden! Det har vært så mange gode stunder, jeg har levd fullt og helt, og jeg har flere ganger ledd så jeg har mistet pusten og nesten fått hold i siden. Jeg har rett og slett kost meg!

Nå for tiden er det mye som skjer, på mange områder, og det er svært få ting som går slik jeg hadde trodd/forventet/håpet/planlagt. Heldigvis er det ingenting konkret som er galt nå. Likevel går jeg rundt med en følelse av at det hele er et korthus som kan komme til å rase sammen ved første vindkast. En følelse av at dette er for godt til å være sant. Det kan umulig fortsette slik.

Det har vært sommer og fri, som betyr unntakstilstand. Jeg har alltid elsket hverdagen, med sine vaner og rutiner og faste avtaler, og jeg har hatet ferie og helger for da var det ingen struktur på noe som helst. Nå har det snudd fullstendig på hodet. Denne gangen har unntakstilstanden vært deilig. Jeg har nytt den. Det begynte vel egentlig allerede etter den første innleggelsen som var i april/mai. Ting har sklidd ut, og hverdagen ble byttet ut med blant annet en lang ferie i Oslo, diverse utflukter, enda en innleggelse, og rekordmasse sosialt samvær. Venner og familie har hatt fri, været har vært bra, og det har vært lettere å gjort ting sammen. Selv om jeg har hatt det ganske tungt en lengre periode i sommer, så har jeg likevel gjort så mange gode ting, og jeg har elsket denne tilværelsen. Men det kan selvsagt ikke fortsette slik.

Veldig snart så MÅ jeg tilbake til hverdagen, men hvordan ser min hverdag ut nå? Hva inneholder den? Jeg kan ikke gå tilbake til den hverdagen jeg har hatt tidligere. For kun inntil en uke siden var det meste bare løse tråder, men nå har heldigvis et par ting falt på plass. Hvordan det vil bli fremover vil tiden vise. Nå er det èn uke til neste to-ukers innleggelse, og det er når jeg kommer hjem fra den at hverdagen for alvor begynner. Hvordan enn det vil bli.

Autismehjernen

Dette må være en av de beste beskrivelsene jeg har lest! Forståelig og ufarliggjørende (fra hjelptilhjelp.no) 👌

Biler er de som flest av oss kjenner til og som vi er mest vant med. Bil er sånn sett det vanligste. Biler er mer fleksible enn et tog. En bil kan kjøre på veldig forkjellige veier, og det er ingen sak å stoppe, snu, kjøre en annen rute enn det man hadde tenkt, og i hele tatt er blien sånn sett ganske praktisk. Et tog er også praktisk, men på en annen måte. Toget er mindre fleksibelt, det må gå på skinner, og det må følge bestemte rutetider. Til gjengjeld kan det kjøre svært fort og være virkelig effektivt når alle gjør det de skal. Om bilen derimot skulle prøve å gjøre togets jobb, eller omvendt, ville det ikke fungert. På samme måten er det forskjell på å ha autisme og å ha en nevrotypisk hjerne. Det ene er ikke bedre enn det andre, men det er to forskjellige måter å være på.

Videre kom jeg over en annen beskrivelse, som også er svært forklarende og en god metafor (funnet her).

Sien (silen) = en person uten autismes evne til å håndtere utfordringer i hverdagen.

Tragten (trakten) = min evne som autist til å håndtere og overkomme en utfordring i hverdagen. En forhindring kan være nok til at alt annet går i stå!

Sand = flow i hverdagens mange små oppgaver og utfordringer

Stein = de store utfordringer

ÈN ting kan få alt annet til å stoppe opp, det står "de store utfordringer" men det trenger ikke nødvendigvis være noe stor ting. Ofte en "filleting" eller en detalj man henger seg fullstendig fast i, og alt bare stopper opp. Selv om man sannsynligvis vet at det er en "filleting" så får man bare ikke til å gi slipp på den, uansett hvor hardt man prøver. Hva man tenker/vet og hva man føler/hvordan man reagerer har ikke nødvendigvis noen sammenheng.

Hvem er jeg?

Hvem er jeg, egentlig?

Hun som strever, hun som gråter, hun som har lange rekker med blå tråd under klærne men likevel er i stallen og later som ingenting, ignorerer hevelsen og det konstante strekket i huden, prøver være «seg selv» (hvem enn det er!?). Eller hun som smiler fra hjertet og ler fra magen og føler lykke og glede og som faller sammen oppløst i tårer når hun kommer inn døra hjemme?

En del av meg er oppegående og reflektert, den andre delen av meg er et sammensurium av kaos og forvirring og i en evig kamp om å (i beste fall!) holde det hele i sjakk. Lyn og torden og eksplosjoner og orkan og tornado, en rake motsetning til mitt rolige ytre.

På ene siden er jeg en pasient, en byrde, et problem, en som tar opp verdifulle ressurser. På andre siden er jeg en ressurs, en som hjelper til, en som stiller opp.

Noen ganger er folk snille med meg, andre ganger får jeg frem det verste i folk. Noen mennesker får frem det beste i meg, andre får frem noe i meg jeg ikke engang visste fantes. Noen ganger er jeg så full av følelser at det nesten renner over. Andre ganger er jeg iskald, ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi det er som om jeg er skrudd av. Noen gang entusiastisk og full av liv. Andre ganger apatisk, på autopilot.

Fraværet av balanse er påfallende. Det er store kontraster, et enormt sprik mellom de to «sidene».

Hvordan er det mulig å ha det så jævlig dårlig, når man også kan ha det så bra? Hvordan går det an å ha det så bra, når man også kan ha det så jævlig tungt? Kanskje er det vanskelig for andre å skjønne det. Jeg skjønner det strengt tatt ikke selv engang. Man skulle liksom tro at det ene liksom utelukke det andre, men det gjør ikke det, ikke hos meg. Jeg føler at jeg lever et dobbeltliv. To forskjellige liv, som leves relativt uavhengig av hverandre. Jeg trenger å få leve ett liv, et helt liv, ikke dette konstante enten/eller. Jeg bare aner ikke hvordan.

Innsiden av gjøkeredet

Heldigvis har jeg ikke vært så mye innlagt, men det har blitt noen ganger, på noen forskjellige plasser. Jeg har opplevd mye rart, alt fra Gjøkeredet-tilstander til institusjoner som har føltes som et andre hjem. Jeg har sett personale gå above and beyond for pasientene. Pasienter som har gått above and beyond for hverandre. Personale som har vært stygge og uprofesjonelle. Pasienter som har manipulert og vært ufine. Jeg var vitne til at min (på daværende tidspunkt) beste venninne tok overdose rett fremfor meg, uten at jeg skjønte hva hun gjorde før det allerede var gjort. Det gikk bra med henne, men det var helt grusomt. Det er ni år siden, jeg tenker enda på det innimellom.

Vennskapene man danner under en innleggelse er unikt, det er et helt spesielt samhold, man er sammen om noe svært andre kan forstå. Spesielt når man er innlagt sammen over lang tid. Det er liksom oss mot verden! Og jeg savner det, sånn innimellom. Jeg har møtt så mange bra folk, som jeg har hatt det uendelig bra med. Folk jeg har grått med og ledd med. Folk som ikke dømmer, men som forstår, fordi de selv kjenner det på kroppen. I den «virkelige» verden blir det ikke det sammen, selv med de samme folkene.

Fra «Girl, Interrupted», en kultfilm!

Jeg tror det er lett å romantisere en innleggelse; man blir liksom innlagt og så blir ting fikset og så kommer man ut igjen, god som ny. Det er ikke i nærheten av realiteten. Å være innlagt er intenst, og det er ikke slik at det utelukkende er positivt. Det er ikke uten grunn at innleggelsen nå i mai var min første elektive innleggelse siden 2009 (da snakker jeg om innleggelse på behandlingssteder, ikke korte «oppbevarings-innleggelser» på det lokale sykehuset/KAD). Frem til i vår har jeg gang på gang blånektet å engang vurdere innleggelser, fordi jeg ikke har orket tanken, selv om andre rundt meg har ment at jeg absolutt burde. Det føles ofte godt og trygt å være innlagt, og man blir fort vant til det. Litt for godt vant, og da er det vondt når man må dra hjem. Enkelte ganger kan det til og med føles verre når man kommer hjem enn det var før man dro, hvertfall helt til å begynne med. Man blir så veldig vant til den tryggheten, og de færreste føler seg «klar» til å reise. Da er det ikke sånn at man blir mer klar om man får litt ekstra tid, man må bare hoppe ut av reiret og håpe at vingene funker.

Det er en brutal overgang fra å ha noen rundt seg 24/7 til å bli helt overlatt til seg selv. Kontrasten er enorm. En dag kan jeg sitte og gråte på rommet på avdelingen, fordi livet er alt for overveldende og det er for mye for meg og hele jeg er i ferd med å gå i oppløsning - og alt jeg trenger gjøre er å trykke på en rød knapp, så kommer det noen som kan sitte der sammen med meg. Noen jeg kan snakke med og som kan snakke med meg og hjelpe meg med å roe ned. Neste gang jeg har det slik så kan jeg ikke gråte, fordi jeg er i stallen og det er mange andre folk der, og selv om jeg vet det er et par stykker jeg kunne bedt om hjelp, kanskje ikke snakket med fordi det jeg bærer på er for heavy, men de kunne vært litt sammen med meg - men jeg klarer det ikke fordi alt inni meg har låst seg fullstendig, og jeg føler meg så jævlig alene i verden.

Alle disse opplevelsene, erfaringene og minnene, det er en del av bagasjen min. De former meg, på godt og vondt. Det gjør at enkelte, helt vanlige ting gir meg horrible assosiasjoner. Eller gjøre at jeg kommer på en morsom historie, for så å kommer på at det kun en morsom dersom man har slitt/sliter psykisk og har en grov galgenhumor, og som regel hører det da overhode ikke hjemme i en normal setting.

Feks når man åpner opp en ny høyball så er plastikken rundt ballen svært stram, og liksom «spretter» til siden når man drar kniven langs kanten. Den trekker seg til sidene og blir bare bredere og bredere jo lengre kutt man lager. Omtrent på samme måte som menneskehud gjør når man skjærer i den. Plastikken er som huden og høyet er som fettvevet. Og det tenker jeg på hver gang jeg åpner en ny høyball. Det gir meg ikke nødvendigvis dårlige assosiasjoner, faktisk er det sånn at jeg heller føler for å le av meg selv, men herregud for en sjuk tanke det er, jeg kan jo ikke si det høyt til noen!

Ofte kan jeg føle meg så uendelig utenfor, fordi de fleste menneskene jeg har i livet mitt er «normale» mennesker (og det er jo absolutt en god ting, bare for å ha det sagt!). Det er jo menneskelig å ønske å passe inn sammen med andre, og jeg har jo mye til felles med dem, men det er en stor del av meg som jeg må trykke vekk og ned. «Psykiatri-delen» av meg, som de færreste har et utgangspunkt for å forstå. Jeg vil ikke være «hu der», som sier rare ting som kanskje gjør andre ukomfortable eller usikre, eller kanskje forvirring eller bekymret.

Men så er det fint da, at jeg har innpass i «hverdagslivet», til tross for bagasje. Selv om balansegangen er vanskelig. Jeg er glad jeg kan se det litt utenfra, selv om jeg innimellom står midt i sjøl. Og at jeg har mange mennesker i livet mitt som godtar meg, selv om de ikke skjønner alt. Langt fra alle har det.

En eksistensiell krise

Det har gått (relativt) bra så lenge, det var nesten så jeg trodde det kunne vare. Flere ganger har jeg sagt at dette stall-livet er det jeg vil gjøre med livet mitt, resten av livet mitt. De siste ti årene har i stor grad bestått av anoreksi, alvorlig og hyppig selvskading, depresjon og isolasjon. Jeg tillot meg selv å tro/håpe at det verste var over, at jeg hadde lagt det verste bak meg, at det ville bli bedre herfra. Stallen var mitt håp og min fremtid, mitt hjem, min redning. Jeg burde skjønt at det var for godt til å være sant. Problemet ligger inni meg. Det spiller ingen rolle hvor jeg er eller hvor bra jeg har det – jeg vil alltid komme til å ødelegge for meg selv.

Jeg aner ikke hvor veien videre går nå. Det var godt å være innlagt, få en pustepause og ha mennesker tilgjengelig døgnet rundt. Men så kom jeg hjem til akkurat det samme jeg reiste fra, og jeg innser for alvor at dette klarer jeg ikke lengre. Nå er det stopp. Stallen har blitt kaldt og fremmed for meg det siste halve året, det har gått fra å være paradis til å bli en plass jeg gruer meg til å dra til. Jeg har mistet stallgleden, mistet gnisten. Mye er gjort for å fikse på det, men det har kommet til et punkt hvor jeg tenker det ikke er så mye mer å gjøre. Jeg orker ikke mer, jeg har nådd grensa mi, og det er egentlig en stund siden det skjedde. Det har mye å gjøre med meg og min sårbarhet. Ekstremt følsom, ikke bare når jeg har en dårlig dag men alltid, bortsett fra når jeg har en ekstra god dag (men kanskje selv da også). Og da kan man jo bare tenke seg til hvordan det er på en dårlig dag. Denne våren har det vært en del dårlige dager, og jeg har havnet i en ond sirkel. Jeg er for følsom, og det er noe jeg ikke klarer å styre.

Stallen er hele livet mitt her, det er der hele livet mitt er. Jeg elsker fortsatt Frøya over alt på denne jord og er ikke klar til å gi slipp på henne, men jeg føler jeg bare ødelegger oss begge to. Selv om det blir slik at jeg ikke kan fortsette å være/jobbe i stallen på ukedagene vil jeg fortsatt ha Frøya i helgene. Men jeg kan ikke ha fem tomme dager i uken. Jeg vet hvordan livet mitt var før jeg fikk begynne i stallen, og jeg kan ikke gå tilbake til det. Psykologen min omtaler stallen som min livsnerve, som er et strålende beskrivelse. Uten den har jeg ingenting og er jeg ingenting. Nå er jeg usikker på om jeg «har» den lengre.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og det eneste jeg kjenner er at jeg vil vekk vekk vekk, så jeg forsøker det. Jeg rømmer, rett og slett. Til familie og venner i Oslo-området. Enveis-billett ble bestilt, jeg kom hit forrige uke. Her nede blir jeg så lenge det føles bra å være her og så lenge jeg har en plass å være. I midten av juli er det planlagt en ny 2-ukers innleggelse på samme sted som sist. Det holder meg gående litt til. Men bare litt. Og etter det? Jeg vet ikke om det er noe vei videre.

Er det verdt et nytt forsøk?

I mars for et år siden hadde jeg det tungt, svært tungt, og jeg ble innlagt på denne avdelingen på en tirsdag. To dager senere måtte jeg hjem igjen. Her er et blogginlegget «den fatale misforståelsen» som jeg postet etter at jeg kom hjem;

"(...)

Natt til torsdag, samme uka, er det en «hendelse». Jeg trodde rammene var stramme og trygge, men det skjer noe jeg ikke trodde skulle skje, noe som i følge min forståelse overhode ikke er etter avtale. Det blir utrygt, fullstendig kaos bryter ut i meg og jeg ender opp med å gjøre noe dumt. Torsdag morgen kommer noen timer senere og jeg blir hentet til samtale. Vi sitter rundt et bord, de er tre stykker, tre autoritetspersoner, og ingen av dem er på min side. To damer; en miljøterapaut og psykiater, samt en mannlig lege. Han snakker på vegne av dem alle. Kort og greit; de mener jeg har brutt en avtale, og jeg blir derfor utskrevet umiddelbart. «Utskrevet» i teorien. I praksis er det mer «kastet ut».

Jeg prøver å forklare, desperat etter å oppklare misforståelsen. Vi må ha hatt forskjellige oppfatninger av hva denne avtalen egentlig var. De må gjerne kaste meg ut, det er helt greit, men la meg hvertfall fortelle min side av saken? Legen sier at det spiller ingen rolle hva jeg sier, han er «fullstendig likeglad». Jeg prøver, han sier at det jeg sier er «piss». Jeg sier at jeg ikke lyver, han sier at JO, det gjør jeg. Han sier at «hans jobb er å gjennomskue mennesker, og han gjennomskuer meg». Jeg gjør mitt beste for å holde meg rolig og saklig, men føler meg mer og mer desperat etter å oppklare dette. En isfront er alt jeg møter. Jeg innser at de på forhånd har bestemt seg for at jeg med viten og vilje har brutt en avtale, og ingenting jeg sier eller gjør vil endre på det. Men det de sier stemmer ikke og jeg klarer ikke la være; jeg må forsvare meg. Jo mer jeg prøver forklare jo mer hisser han seg opp.

Til slutt smeller det et hånlig; «du argumenterer som en 2-åring!» fra andre siden av bordet. Da gir jeg opp, og reiser meg for å går så fort jeg kan, men jeg er ikke kjapp nok. Patetiske tårene renne allerede før jeg før kroppen har reagert på ordren om å komme seg opp og vekk. Faen. De skulle ikke få se meg gråte, hvertfall ikke den forbanna legen. Til og med på kroppsspråket hans ser jeg hvor utrolig lite han har til overs for meg.

Misforståelser og det å ikke bli trodd er noe av det verste jeg vet. Jeg sitter inne på rommet og gråter hysterisk. Siden de overhode ikke stoler på meg, sitter det en sykepleier sammen med meg som skal «passe på meg» til transporten kommer. Jeg hikster og hyperventilerer, prøver desperat å ta meg sammen, men til ingen nytte. Sykepleieren overser meg fullstendig der hun sitter to meter unna meg og leser i en avis. Jeg får roet meg såpass ned at jeg klarer si noen ord mellom hikstene, og prøver snakke med sykepleieren. Følelsen jeg har inni meg er så grusomt at jeg føler at jeg var i ferd med å dø, kveles, jeg ønsker så inderlig å forklare henne at jeg ikke er en løgnaktig, manipulativ person. Jeg fortaller henne at de kjenner meg jo ikke overhode. Alle jeg har hjemme, alle mine venner, min familie, mine personer i behandlingsapparatet, de vet at jeg ikke lyver, at jeg er pålitelig. At misforståelser kan skje – og at det er nettopp det som har skjedd her. Mens jeg sier det kjenner jeg hvor godt det vil være å komme hjem til alle disse personene.

Jeg fikk et så godt inntrykk da jeg kom. De var så forståelsesfulle, imøtekommende, varsomme. Tilrettela så mye for meg som overhode mulig. Brått ble det snudd til iskald likegyldighet. Som om jeg hadde gjort noe fullstendig utilgivelig og ble plassert i eksil. Etter tre timers venting kom endelig transporten. Hun som «voktet» meg sier et kort hade før hun haster inn en annen dør som låses bak henne. Det er ingen som følger meg ut. Ingen som ønsker meg lykke til. Ingen som tar seg bryet med å komme for å si hade til meg.

Jeg er ingenting."

Det er en av de verste opplevelsene jeg har hatt, og den satt svært sterkt i meg i mange måneder etterpå. Etterhvert som tiden gikk slapp det litt taket, og jeg grubler ikke like ofte over det lengre, men magen knyter seg enda når jeg tenker på det.

Og dit, hvor jeg aldri igjen skulle sette mine ben, drar jeg frivillig tilbake. For nå går det slik det så mange år tidligere har gått på denne tiden; nedover. Humør og motivasjon og livsglede bare synker og synker. Jeg kan fortsatt føle meg glad, og ha det bra innimellom, det bare skal mye mindre til enn ellers, for å gjøre meg enda tristere enn ellers. Lite skal til før alt raser på en sånn måte at det føles altfor brutalt, intenst og omfattende til å kunne leve med. Lunta er kort, og som så mange ganger før så imploderer jeg i stedet for å eksplodere, noe som tærer voldsomt på.

Noe må gjøres for å stoppe denne nedadgående spiralen jeg er i. Så mange ganger har jeg brent helt ut, og tiltakene som har blitt satt i gang har vært brannslukking. Håpet nå er at dette kan bremses, og at jeg kan få hjelp til å skifte kurs før hele min verden står i full fyr. Jeg sitter ikke med så mange alternativer. For en måneds tid siden ba jeg derfor psykologen min sende en henvisning til denne avdelingen igjen. Sist var det en akuttinnleggelse, uten mye forberedelser for noen av oss, så da går det an å håpe på at en planlagt innleggelse vil være bedre og mer oversiktlig. Sånn egentlig forventet jeg å få blankt avslag, kunne ikke se for meg noe annet scenario enn at de var like lite lysten på å se meg igjen som jeg var på å se de igjen. Til min store overraskelse kom en relativt kjapp tilbakemelding med dato for forvern-samtale, via telefon siden avdelingen er såpass langt unna. Behandleren jeg og min psykolog snakket med var en jeg ikke traff på mens jeg var der sist, og det i seg selv er et godt utgangspunkt. Jeg fikk et bra inntrykk av henne, og har litt større tro på at det kanskje kan bli annerledes denne gangen.

Å akseptere seg selv

I know I'm a mess... Who talks too much and feels too much, and I know that it drives you crazy, but that is the one way I know how to stay sober, and everytime I try to suck it up and shut up and just be cold and normal, I end up drunk. Or on pills or at a funeral.

-Amelia (Greys Anatomy, s12e9)

Jeg kjenner meg veldig igjen i det, bare med destruktive tanker og følelser og sammenbrudd, i stede for alkohol og piller. Jeg skrev et innlegg med utgangspunkt i dette sitatet i februar i fjor også, og når jeg så det igjen i år kom andre og nye tanker frem.

Jeg ser hvor veien går nå, inn i samme mørket som så mange ganger før, og jeg vil ikke, det går ikke. Orker ikke leve et langt liv dersom dette skjer igjen og igjen og igjen. Noe må forandres, og det starter vel med meg, inni meg. Jeg må gjøre ting annerledes, prøve noe annet, jeg aner ikke hva eller hvordan så jeg må bare starte en eller annen plass, med et eller annet. Prøve meg frem. Trenger det så sårt.

I det siste har jeg tenkt mye på denne sårbarheten min. Den er en så stor del av hvem jeg er. Jeg føler mye og intenst. Blir lett opprørt. Er mer eller mindre hudløs i perioder. Små ting føles store. Det skal ikke mye til før alt tipper over og føles overveldende. Det er ofte både slitsomt og pinlig, å være en slik person. Jeg har i det lengste tenkt at det kanskje er noe jeg ville «vokse av meg». Er man i begynnelsen av tjueårene er det liksom sosialt akseptabelt å være sårbar og liten, i slutten av tjueårene føler jeg meg mest av alt patetisk. Men jeg klarer ikke forandre det, jeg klarer ikke «ta meg sammen» (og tro meg, jeg har prøvd!!).

Kanskje er dette en plass å starte. Kanskje må jeg jobbe med å godta meg selv for den jeg er. Kanskje må jeg la meg selv få være den jeg er. Sårbar, engstelig, usikker av natur. Jada, jeg har sikkert mange andre (og gode) egenskaper også, men sårbarheten er nok den som spiller den største rollen i hverdagen min. Kanskje må jeg la meg være meg, i stede for å hele tiden unnskylde meg selv. Gang på gang har det vist seg at å prøve å trykke ned den siden av meg, å prøve å stenge det inne, gjøre meg bare enda dårligere. Kanskje må jeg akseptere at jeg ikke kan forandre dette.

Dette er nok det rette tidspunktet for dette, for jeg har tross alt aldri i mitt liv før hatt så mange mennesker rundt meg, som jeg faktisk kan være helt meg selv sammen med. Foreldrene mine har selvsagt vært der hele livet mitt, og det er ikke alltid lett, men vi snakker mye sammen, jeg forklarer så godt jeg kan, og de skjønner nok til at de klarer henge med å svingene.

Også er det alle de i stallen, da. Alle de fantastiske menneskene jeg etterhvert har fått bli kjent med der. Jeg mistenker at det er sånn at man ikke kan være hestemenneske uten å være et skikkelig følelsesmenneske, så jeg har hele veien følt meg akseptert og forstått. Jeg har vært forsiktig, og sluppet det ut gradvis, mer og mer etterhvert som jeg har blitt bedre kjent med de. Og de har både tålt og taklet følelsene mine. Det er ikke alle jeg er like åpen med, men det er mange. Følelsene som kommer er selvsagt stallrelatert, det er ikke slik at jeg lar ALT slippe ut. Men det er jo engang sånn at de fleste følelsene jeg har, både på godt og vondt, tross alt er relatert til Frøya og det som skjer i stallen. Det er mange år siden jeg har hatt noen jeg føler at jeg kan støtte meg på utenom de som jobber i helsetjenesten. Psykolog, lege og psykiatrisk sykepleier har vært helt uvurdelig de siste årene, og er det strengt tatt fortsatt, men det er godt å ha noen bånd i «den virkelige verden» også.

Nytt år, men same procedure as every year

Det er noe som ligger og ulmer. Noe vondt og ubehagelig som ligger som et trykk rundt tinningene mine. Et eller annet aktivt driver å sniker seg innpå meg. Når jeg tenker over det, er det jo dette som skjer hvert år, på starten av året. De første 3 månedene er ofte de verste. Jeg bare klarer som regel ikke se det der og da. Jeg har egentlig ikke sett det før nå. Jeg har tenkt at januar er en vanskelig måned, og jeg har trodd at det handler om selvskading, men jeg skjønner nå at det gjør visst ikke det likevel. Nå ser jeg at den vanskelige perioden har pleid å strekke seg ut over januar. Ofte er et mønster lettere å oppdage når man har fått det mer på avstand.

Jeg føler meg oftere nedstemt. De positive følelsene blir både mindre og svakere. Tankene om «å gi opp» og «det er ingen vits» dukker opp stadig oftere. Jeg trekker meg mer og mer unna andre mennesker, og har større tilbøyelighet til å ta dårlige valg. Det skal mye mindre til for å gjøre meg trist, usikker og opprørt. Blir jeg først lei meg så blir jeg veldig, veldig lei meg. Jeg har en liten djevel på skulderen som til stadighet minner meg på hvor nyttesløst, meningsløst og håpløst alt egentlig er. Når jeg er sammen med andre så klarer jeg å «ta meg sammen», noe som bare gjør at jeg føler meg verre fordi det føles som jeg er falsk.

Det har altså vært slik i flere år, uten at jeg vet hvorfor det skjer. Tanken på et nytt år er deprimerende nok i seg selv, alt presset om å bli ny og bedre, alt slankepresset, perioden hvor sykdommer som omgangssyke og forkjølelser herjer verst (=automatisk økt angst), mye dårlig vær (selv om «vi går mot lysere tider»), vakuum etter den intense julegleden (og det slitsomme julestresset). Men jeg vet ikke, det er ikke noe konkret årsak jeg kan sette fingeren på.

At jeg denne gangen oppfattet det allerede i januar er helt utrolig. Vanligvis så er det små steiner som begynner å rulle også får de med seg større og større steiner og alt skjer så snikende og gradevis og uten den fjerneste anelse om hvordan jeg har havnet der, har jeg gang på gang endt opp helt på kanten av stupet.

Når jeg er obs på hva som er i gang og skjønner hva det er som skjer, så kanskje kan jeg være litt i forkant. Ta tak i ting litt tidligere, be om hjelp litt tidligere, Kanskje kan vi forebygge, og håndtere situasjoner som oppstår, når de oppstår, i stede for å måtte drive med brannslukking, slik som alle andre år, fordi det allerede hadde gått for langt. Kanskje.

Realistisk optimisme?

På ene siden har jeg de som er blindt optimistiske, som forteller meg at det kommer til å gå bra, at jeg kommer til å bli frisk, håper jeg jeg blir «bra snart», som ønsker meg «god bedring» (som om jeg lider av noe man kan bli bra av?)! Mennesker som ikke kan så mye om aspergers eller de tingene jeg sliter med, mennesker som ikke har den faglige kunnskapen eller erfaring med det. Det er ment godt, jeg vet jo det, men jeg kan ikke tro og håpe på at jeg skal bli «frisk», for det er det ikke mulig for meg å bli. Det er vanskelig at andre skal gå rundt og håpe og vente på at jeg skal bli frisk, for det er urealistisk. Jeg kommer bare til å skuffe dem.

På den andre siden er det fagfolka, helsepersonell, både i og utenfor behandlingsteamet mitt, som stempler meg som «kronisk», som har deprimerende lite tro på hva jeg kan klare, som forventer at jeg skal falle, som regner med at det kommer til å gå nedover igjen på et eller flere områder. Som ikke engang tenker tanken på at det finnes en mulighet for at jeg ikke skal skade meg selv. Vi jobber ikke med å få meg «frisk», det har vi ikke gjort på mange år nå. Målet er hele tiden å stabilisere og tilrettelegge. Jo mer forutsigbart og avklart ting er, jo mildere er symptomene. Og det er bra, og det er vel sånn det må være, men kan vi ikke tillate oss å ha litt TRO, og se litt LYST på fremtiden min?

For meg er ting veldig enten-eller. Jeg foretrekker at det er slik, men for en gangs skyld så skulle jeg ønske det ikke var så sort-hvit. Det går ikke an å se bare en side. Akkurat her trenger jeg en mellomting. Realistisk optimisme.

Det er som å være født med bare en fot. Den kommer aldri til å gro ut, men jeg kan få en kunstig fot. På den ene siden gjør det at jeg utad kan se helt normal ut, og ved hjelp at også andre hjelpermidler, kan jeg leve et tilnærmet normalt liv. På den andre siden er det likevel noe som er annerledes, og det kommer det alltid til å være.

Hva om kjærlighet ikke er nok

Da jeg fikk vite at jeg, for alvor, skulle få mulighet til å ha en hest på fòr, var jeg skeptisk. Redd for at jeg ikke ville klare ansvaret, redd jeg ikke ville ta godt nok vare på hesten. Marie forsikret meg om at det ville gå helt fint, og jeg har jo mange rundt meg som jeg kan be om hjelp og råd. Så jeg tok sjansen, og fikk Frøya på hel-fòr. Etterhvert som jeg ble bedre og bedre kjent med henne, og gladere og gladere i henne til jeg til slutt begynte å elske henne, så sverget jeg på at hun aldri skal «lide» uansett hva jeg gjør mot meg selv. Hun skal komme først, alltid. Hun skal få alt hun trenger, og mer til. Den høyt elskede hesten er min førsteprioritet her i livet. Ingenting jeg gjør mot meg selv skal gå på bekostning av henne.

At jeg skulle slutte helt med å skade meg, var urealistisk å forvente, men det skjer ikke like ofte som før. Og de gangene det har skjedd siden hun kom, har jeg likevel vært i stallen, som om ingenting har skjedd. Jeg har dog tillatt meg selv å ta èn dag fri fra selve ridningen, men kun èn, og har likevel vært i stallen og stelt med henne. En dag fri innimellom bør hun jo få uansett.

Når ting har gått bra lenge, så begynner man å anta at det kommer til å fortsette å gjøre det. Det er ofte når man begynner føle seg trygg at man går på en smell. Og det skjedde; jeg var uheldig. Ikke med selve skaden, men med legen jeg møtte på legevakten. Jeg fikk ikke den behandlingen jeg skulle fått. Ikke fordi han ikke ville, men fordi han mente han ikke kunne, at det ikke lot seg gjøre. Jeg var svært uenig, det ville ikke vært noe problem, men hva jeg mente betydde ingenting. Det førte til at jeg plutselig ikke kunne ri. Jeg kunne plutselig ikke sette Frøya først. Ikke uten at det gikk på helsa løs.

Et sår som er behandlet holder seg helt og lukket selv om man er aktiv. Et sår som ikke blir det, vil bevege på seg og potensielt rives opp dersom man er aktiv. Et sår som blir behandlet gror på en uke. Et sår som ikke blir det, bruker 1 til 2 måneder. Denne gangen var jeg heldig; det tok ikke mer enn litt over en uke før det hadde rukket å bli såpass mye bedre at det hvertfall ikke kunne bli verre, og jeg kunne starte rolig opp igjen. Kanskje høres ikke det lenge ut, men det var i slutten av sommerferien, og jeg gikk fra å ri 6 dager i uken til bom stopp.

Den dårlige samvittigheten tok et solid kveletak på meg. Den gnagende følelsen av å ikke være i stand til å ta godt nok vare på henne. Det viktigste for meg er at Frøya har det bra. Hun er min sol og måne og stjerne, hun er hele min verden, hele mitt liv. Uten henne har jeg ingen grunn til å stå opp hver morgen, ingenting å kjempe for. Jeg klarer meg ikke uten henne, men er samtidig veldig klar over at om jeg ikke klarer ta godt nok vare på henne så må jeg la noen andre gjøre det. Å måtte si henne fra meg, det er min største frykt og mitt verste mareritt.

Noe av det som skremmer meg mest er at denne hendelsen ikke har dempet den intense trangen jeg har til å skade meg. I følge all logikk burde dette vært et wake-up call, men det er ikke det. Og det gjør at jeg føler meg enda jævligere. Jeg vet at jeg risikerer å bli tvunget til å måtte ta en pause, kanskje en lengre en, men jeg klarer likevel ikke å la være.

Jeg kan gi henne all verdens omsorg, kos, stell og kjærlighet, men det er ikke slik at det nødvendigvis er nok. Hun trenger oppdragelse, opplæring, grenser, trening, og det er ekstremt begrenset hva jeg, med min korte «karriere», får til. Jo mer jeg tenker, jo mer innser jeg hvor lite jeg vet. Jo mer jeg gjør, jo mer innser jeg hvor lite jeg kan. Den siste tiden har jeg blitt stadig mer usikker, og trengt stadig mer hjelp med henne. Jeg er heldig som får hjelp. Hun som instruerer meg pleier også ri Frøya selv innimellom for å få henne mer «på plass», på en måte jeg ikke kan. Det er jeg evig takknemlig for! Samtidig knuser det meg at det er noe jeg ikke får til selv.

Hun lider ingen nød, den hesten, tvert i mot så har hun det som plommen i egget. Likevel føler jeg ikke at det jeg gjør er godt nok. Jeg gir alt jeg har for henne, og får tilbakemeldinger på at jeg er flink med henne, men klarer ikke tro på det, klarer bare ikke tro på at det jeg gjør er godt nok. Frøya fortjener det beste og jeg lever i konstant redsel for at «det beste» rett og slett ikke er meg.

Et etterlengtet pusterom

Søndag for halvannen uke siden var en dårlig dag. En dårlig dag som plutselig ble èn dårlig dag mer enn jeg klarte. Og jeg følte at nå er det nok. Jeg orker ikke mer. Jeg er lei av å hele tiden «holde ut», lei å å akkurat klare meg. Lei av den konstante kampen det er å bare holde hodet over vannet. Det går ikke an å fortsette slik.

Jeg tilbragte dagen i stallen, hvor jeg hadde hele to store fremsteg med Frøya, men selv ikke det fikk meg til å føle noe positivt. Jeg var bare helt tom når jeg burde vært kjempelykkelig, og av erfaring vet jeg at det er et skikkelig dårlig tegn.

Dro hjem, tok en tablett for å roe meg. Lovet meg selv at jeg skulle be om time hos fastlegen dagen etter. Mange dårlige ettermiddager har jeg lovet meg selv å gjøre nettopp det påfølgende dag, men når neste morgen kommer så føler jeg meg litt bedre, akkurat nok til at jeg ikke føler jeg kan kreve å få en akuttime. Og så kommer ettermiddagen på ny og det er på'an igjen. Men ikke denne gangen, for denne gangen ringte jeg legekontoret mandags morgen, og fikk time litt senere på dagen.

Fastlegen min er verdens beste lege og en aldeles herlig person. Hun ser meg og tar meg på alvor og gjør det som står i hennes makt for å hjelpe meg. Jeg sa at det er for mye for meg hele tiden, noe må skje, noe må forandres, jeg trenger noe mer, jeg klarer ikke mer. Vi snakket om alternativer, eller rettere sagt mangel på sådanne, men vi var enige om at det i første omgang så hadde det å få være på KAD-sengene noen dagen kunnet tatt brodden av det, sånn akkurat her og nå. KAD (kommunal akutt døgnplass) består av tre enerom tilknyttet den lokale legevakta her. Tidligere har (u)regelmessige, kortvarige opphold på KAD har hjulpet meg veldig mye. Selv om det ikke kan regnes som behandling, men mer oppbevaring, så har en slik time-out innimellom har vært alfa omega i perioder.

Situasjonen er dessverre den at jeg ikke har vært på KAD siden i mars i år. Da ble det nemlig brått bestemt at jeg ikke lengre fikk være der (dvs jeg ble fortalt at det hadde vært innstramninger og at «psykiatriske pasienter» ikke lengre fikk være på KAD-plassene). Men den fantastiske legen min tok èn telefon til sjefen på legevakta, og på null komma niks hadde hun skaffet meg en seng der – allerede samme kveld.

Trygt på plass i senga ♥

Dag en; sliten og trøtt

Tre døgn ble jeg der, fra mandag kveld til torsdag ettermiddag. Tirsdag og onsdag ettermiddag var jeg en kort tur oppe i stallen for å snuse på Frøya, gi henne kveldsgrøten sin og en nattakos. Bortsett fra det lå jeg i sykehussengen, helt utslått. Jeg så på tv, løste sudoku og sov. Når man sover andre plasser enn hjemme så sover man som regel litt urolig de første nettene, men jeg sov som en stein. Det var kjente, trygge omgivelser for meg. Og det var liksom ikke før jeg slappet av at jeg kjente hvor inderlig utmattet jeg faktisk var. Jeg innser at jeg er mer sliten enn jeg har skjønt, og at selv om jeg sitter hjemme og tenker at jeg skal slapper av, så slapper jeg faktisk ikke av. Til tross for at jeg sitter i ro med kroppen så spinner hodet og tankene avgårde, selv om jeg kanskje ikke tenker over det. Jeg får liksom aldri sjansen til å hvile ordentlig ut. Men det fikk jeg de dagene på legevakta. De første to døgnene var det som om jeg hadde løpt maraton, jeg var bare fullstendig kake. Den tredje dagen begynte formen å stige så smått, og jeg kjente meg klar for å returnere til hverdagen.

Jeg er så takknemlig, jeg trengte dette så sårt. Ingenting er egentlig løst, jeg trenger fortsatt en forandring på en eller annen måte, men i påvente av «noe mer» var dette lille oppholdet helt avgjørende. Og ikke minst var det en uhyrlig viktig erfaring; det hjelper å rekke ut hånda og spørre om hjelp.

Dag tre; litt lettere i hodet og kropp, og klar til å dra hjem

Kontraster

Fremdeles er det slik at jeg ikke vet om jeg kommer til sprenges i tusen biter eller om dette bare er slik det skal føles, med tanke på alt som foregår for tiden. Jeg vet bare at selvskadingstankene kommer sterke og ofte for tiden, og jeg klarer ikke alltid stå i mot. Og selv om jeg er fast bestemt på at jeg ikke skal «tilbake» til spiseforstyrrelsen igjen, så er jeg nok nærmere en tilbakefall enn jeg har vært siden jeg startet min recovery i 2014. Alle andre er liksom så forbanna positive og sikre på at «dette kommer til å gå bra!». Selv er jeg ikke alltid like sikker.

Jeg lever på Oppturene, på Øyeblikkene, men dersom jeg begynner å tenke over ting så svartner alt. Når jeg er ute og gjør ting så klarer jeg holde det på avstand, men når jeg sitter hjemme er det verre. Jeg er ute mest mulig, men til slutt så må man liksom hjem. Følelsene svinger mye. Først kan det gå litt bra. Så føles det som alt er på tur å gå til helvete. Så er det rolig igjen. Så blir det ille igjen. Stadig vekk, frem og tilbake, opp og ned. Plutselig står jeg på kanten av verdens høyeste fjell og er i ferd med å miste balansen, plutselig ligger jeg i en hengekøye mellom to palmer på en kritthvit strand med en kald drink. Selv etter en god dag med mange oppturer, så kan jeg på kvelden falle helt sammen. Jeg kan gå fra å sitte rolig og se en hyggelig film, til å ut av det blå være nødt til å hive etter pusten mens tårene spruter av redsel og panikk over mørket som plutselig omsvøper meg.

Utad har jeg hatt en «god fungering» i sommer. Jeg har vært mye ute, mye sosial, mye i stallen, kost meg mye! Begrenset tid til blogging, skriving, funderinger (heldigvis). Fokuset mitt har vært på å leve, her og nå. Det har forundret meg at jeg føler meg så mye verre når jeg oftere enn noen gang føler på ren lykke. Kanskje er det sånn at desto bedre jeg fungerer ute, desto større blir kontrasten når jeg kommer inn døren hjemme og brått slutter å fungere. Kanskje er det ikke nødvendigvis sånn at jeg har det verre når jeg har det ille, men jeg faktisk har det bedre når jeg har det bra. Forskjellen mellom de to blir dermed større og er vondere å kjenne på enn før.

Jeg forsøker (spesielt i mørke stunder) å minne meg selv på at «ikke hver dag er god, men det er noe godt i hver dag». Det er mitt mantra. Noen dager er vakre, noen dager er tøffe. Sånn er det bare, og det gjelder vel for alle, men jeg er helt bestemt på at dersom man leter, så vil man finne minst en god ting å ta med seg videre. Jeg setter pris på alle Oppturene og Øyeblikkene jeg får, for de er ingen selvfølge. Nå kommer de tett i tett, men i mange år var det langt mellom hver gang de dukket opp. Jeg har det mye vondt, men jeg har det jammen meg mye godt også.

Bristepunktet VS voksesmerter

Bristepunkt; når det er rett før begeret flyter over, rett før det smeller, rett før alt raser, rett før alt går i stykker, rett før det går galt.

Voksesmerter; når man vokser eller forandrer seg så gjør det vondt, men det kommer noe godt ut av det, man kommer ut sterkere på den andre siden.

Hvordan vet man om man er i en tunnel og om man bare fortsetter så når man åpningen i andre enden, eller om det er en spiral man er i, som man bare graver seg dypere og og hardere ned i gjørmen? For begge deler gjør like vondt, gjør det ikke?

Hvordan vet man om virketrangen man har i kroppen, er uro eller rastløshet? Når man ikke klarer sitte stille, hvordan kan man vite om det er fordi man har energi og tiltakslyst, eller om det er fordi følelsene i hodet er så mange at de renner ut i kroppen og lager ubalanse? For det kan kjennes ganske likt, kan det ikke?

Hvordan kan man vite om trangen til å deaktivere facebook, lukke blogg og fjerne instagram er for å beskytte seg selv, eller for å ødelegge seg selv? Når verden føles helt overveldende og alt man kjenner er at man må vekk, hvordan vet man om det betyr at man trenger en pause eller om det betyr at man ønsker forsvinne?

Når man er frustrert og føler seg håpløs og mislykket i alt man gjør og alt man er, hvordan kan man vite om alt går dårlig eller om det bare føles som alt går dårlig? Hvordan vet man forskjellen?

Når man ikke klarer halvparten av det man ser de rundt seg klarer, fordi man blir så sliten i hodet at man bare vil gråte og får så vondt i kroppen at man blir dårlig, hvordan vet man om løsningen er å pushe seg selv for å bli sterkere, eller om å pushe seg bare gjør vondt verre?

Når man sover flere timer færre enn man har gjort tidligere, hvordan vet man om det er fordi kroppen ikke lengre trenger like mye søvn, eller om det er fordi hodet er for urolig til å finne roen?

Jeg er tom, alt har stoppet opp – er det normalt i den situasjonen jeg er i nå eller er det et tegn på at nå er det like før noe ryker?

«Falling feels like flying, until you hit the ground» er det et uttrykk som sier. Man vet ikke hva det er man egentlig gjør før man eventuelt treffer bakken, brått.

Forandringer er i gjære. Alt står på vent nå, men når høsten kommer så starter ballen å rulle. Forandringer generelt er svært vanskelig for meg, og jeg vet allerede at de som kommer vil bli spesielt vanskelige. Det er helt umulig å forutse hvordan det vil bli eller hvordan jeg vil håndtere det. Akkurat nå får jeg ikke gjort noe som helst med det, annet enn å vente. Vente, mens jeg ser om all denne ventetiden alene kanskje er nok til å felle meg.