En yin til min yang

For to år siden, i en alder av 26, møtte jeg Aina. Innen kort tid ble min bestevenninne. Jeg trodde ikke man fikk nye bestevenner etter at man hadde blitt voksen, men jeg tok heldigvis skikkelig feil. Til å begynne med møttes vi oftest i klatreveggen, og etterhvert begynte vi kjøre en del turer. Vi har det utrolig gøy sammen og ler mye, samtidig som vi også kan snakker om alvorlige ting, og kan prate sammen om absolutt alt. Jeg kan virkelig være meg selv sammen med henne, og jeg er ganske sikker på at hun føler det samme når hun er sammen med meg. Aina er så uendelig mer tålmodig og fornuftig enn hva jeg selv er. Der jeg er nevrotisk, er hun mer avbalansert. På mange områder er hun det stikk motsatte av hva jeg er. Hun er yin til min yang! Etterhvert som vi har blitt bedre kjent har hun fått vite mer og mer om hva jeg sliter med, og hun har aldri vært noe annet enn støttende. Hun har ønsket å forstå, og jeg har forklart etter beste evne. Da jeg var innlagt i sommer, tok hun turen til Vesterålen for å besøke meg, og siden hun er en av mine nærmeste pårørende så var hun med på en samtale med behandleren jeg hadde. Tenk det!? Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan fortjene å ha et så fantastisk menneske som bestevenn??

I starten, da vi gjorde ting som å sitte på taket

av en gammel brannbil i fart!

På en av mange roadtrips.

Ganske tidlig i vennskapet opphørte konseptet «intimsone»

Jeg har i perioder hatt mange nære venner, men det har vært jenter jeg har møtt når jeg har vært innlagt eller i behandling. Grobunnen for de relasjonene har vært av typen «felles skjebne, felles trøst». Jeg kan egentlig ikke si noe negativt om det, for de vennskapene, var alfa omega på det tidspunktet. Slike vennskap har dessverre en tendens til å være intenst en periode, for så å enten brenne ut eller snus til noe destruktivt. Jeg tror at det er veldig sunt å ha en (relativt) «normal» bestevenn, et slags anker i den virkelige verden, og ha et vennskap bygget felles interesser og personlig kjemi, ikke bare at man tilfeldigvis hadde samme mentale lidelse på samme tidspunkt.

RELATIVT normal...

Det eneste «problemet» er at Aina ikke er spesielt begeistret for hester. Det er ikke mange ganger hun har vært med meg i stallen, og de fleste av de gangene har jeg måttet tvinge henne. Hun har likevel full forståelse for at Frøya er hele min verden og derfor har førstepri, og har ikke en eneste gang klaget på at jeg må i stallen i stede for å møte henne. Når hun først er i stallen, så synes hun Frøya er søt, og Aina er en av de få «utenforstående» som har fått lov til (/gått med på) å ri Frøya (èn gang). Aina har dessuten tålmodighet til å sitte å høre på meg når jeg snakker i det vide og det brede om hesterelaterte bekymringer og frustrasjoner, selv om hun sikkert ikke alltid skjønner hva det er jeg snakker om!

Selv Aina må innrømme av en silkemyk, nybarbert Frøya er uimotståelig!

I sommer, på et svært kritisk punkt i livet mitt, kom nyheten om at Aina var gravid. Da jeg innså at dette skjer faktisk, så kjente jeg vanvittig sterkt at dette barnet vil jeg ikke bare møte, men også bli kjent med, se vokse opp, være der for! Graviditeten var en høyst uventet overraskelse, for alle parter, men forvirringen snudde fort til glede og lykke, og de følelsene vokser seg bare større og sterkere for hver eneste dag som går. Jeg gråt av glede da jeg fikk vite kjønnet på babyen.

Jeg vet at mye vil forandre seg når babyen kommer ca i slutten av måneden. Mye har forandret seg allerede. Og det gjør ikke noe, faktisk så synes jeg at det er fint. Jeg hater egentlig forandring, men akkurat denne støtter jeg 100% opp under. Babyen er liksom fremtiden. Jeg har alltid hatet fremtiden, og velger helst å ikke forholde meg til den. Men nå gleder jeg meg til å se barnet vokse. Jeg har allerede kjøpt klær helt opp i str 2-3 år. Disse månedene siden nyheten kom, har vært de lengste månedene i hele mitt liv. Tiden går uutholdelig sakte!

Sjekk den, a! (og neida, jeg er ikke naken;

jeg har på meg en strapless overdel!)

Ting skjer!! 😍

Etterhvert som magen har blitt større og tyngre, har vi byttet ut spontante bilturer og sene kvelder med netflix og late ettermiddager hjemme på sofaen. Og nettopp der, på sofaen, sammen med henne, har det blitt naturlig å gjøre noe jeg har hatt en voldsomt aversjon mot i ganske mange år; nemlig å spise godteri. Over det siste året har jeg ved flere anledninger «kjent på vannet», men nå, sammen med henne, har det vært helt natulig å slå seg løs og ha en tilnærmet normal jentekveld med bingewatching av series og godterispising. Det er en skikkelig big deal, men vi har ikke laget noe big deal ut av det, og det gjør det mye lettere for meg. Jeg er ikke er der at jeg alene kjøper meg en sjokolade på butikken en dag bare fordi jeg har lyst på det, men jeg kjenner gleden og verdien av å kunne hygge seg i godt selskap, i stede for å være den særingen som sitter i et hjørne og verken tar i mot vått eller tørt.

Hun sier hun ikke sovner av å bli pjusket i håret

men jeg er ikke så sikker!

Og når vi ligger der på sofaen, så blir vi til stadighet avbrutt av den lille der inne i magen. «Åh, nå skjer det noe!» nesten roper hun ut, og røsker min hånd til seg for å plasserer den der bevegelsene er. Jeg har kjent fra de aller første små sparkene, til det ble kraftigere spark, det kjentes ut som babyen hadde helt «tulltak» der inne. Jeg kunne både kjenne og se hikk da det begynte å komme, og nå som det er mindre plass til å bevege seg er både hode, rumpe, bein og armer gjenkjennbar når babyen vaker som en liten (stor!) laks der inne. Herregud, for en styrke i en så liten kropp! Jeg blir ikke lei av å kjenne, og etterhvert nå også se bevegelsen, det er så fascinerende at jeg blir målløs. Den delen er kanskje det som er det aller fineste når vi treffes. Og bedre skal det bli. Jeg kan ikke vente til jeg får møtt den lille prinsessa ansikt til ansikt!

På fjelltur, i oktober, 5 måneder-ish på vei! 

Jula 2017

Jeg elsker Aina av hele mitt hjerte, hun er en brikke jeg har manglet i livet mitt, som jeg ikke visste om før den var på plass. Vi er så nære at utallige mennesker har satt spørsmålstegn ved hvilken relasjon vi «egentlig» har til hverandre, og det er ganske morsomt. Hun er riktignok mer enn en bestevenn; hun er en søster. Og hun er tatt i mot med åpne armer av familien min. Mamma er nå i bestemormodus. I fjor var Aina sammen med oss på julaften. Det var en utrolig fin jul. I år gjentok vi suksessen, og kjæresten hennes var også med. Hun er rett og slett familie.

Kontraster

Fremdeles er det slik at jeg ikke vet om jeg kommer til sprenges i tusen biter eller om dette bare er slik det skal føles, med tanke på alt som foregår for tiden. Jeg vet bare at selvskadingstankene kommer sterke og ofte for tiden, og jeg klarer ikke alltid stå i mot. Og selv om jeg er fast bestemt på at jeg ikke skal «tilbake» til spiseforstyrrelsen igjen, så er jeg nok nærmere en tilbakefall enn jeg har vært siden jeg startet min recovery i 2014. Alle andre er liksom så forbanna positive og sikre på at «dette kommer til å gå bra!». Selv er jeg ikke alltid like sikker.

Jeg lever på Oppturene, på Øyeblikkene, men dersom jeg begynner å tenke over ting så svartner alt. Når jeg er ute og gjør ting så klarer jeg holde det på avstand, men når jeg sitter hjemme er det verre. Jeg er ute mest mulig, men til slutt så må man liksom hjem. Følelsene svinger mye. Først kan det gå litt bra. Så føles det som alt er på tur å gå til helvete. Så er det rolig igjen. Så blir det ille igjen. Stadig vekk, frem og tilbake, opp og ned. Plutselig står jeg på kanten av verdens høyeste fjell og er i ferd med å miste balansen, plutselig ligger jeg i en hengekøye mellom to palmer på en kritthvit strand med en kald drink. Selv etter en god dag med mange oppturer, så kan jeg på kvelden falle helt sammen. Jeg kan gå fra å sitte rolig og se en hyggelig film, til å ut av det blå være nødt til å hive etter pusten mens tårene spruter av redsel og panikk over mørket som plutselig omsvøper meg.

Utad har jeg hatt en «god fungering» i sommer. Jeg har vært mye ute, mye sosial, mye i stallen, kost meg mye! Begrenset tid til blogging, skriving, funderinger (heldigvis). Fokuset mitt har vært på å leve, her og nå. Det har forundret meg at jeg føler meg så mye verre når jeg oftere enn noen gang føler på ren lykke. Kanskje er det sånn at desto bedre jeg fungerer ute, desto større blir kontrasten når jeg kommer inn døren hjemme og brått slutter å fungere. Kanskje er det ikke nødvendigvis sånn at jeg har det verre når jeg har det ille, men jeg faktisk har det bedre når jeg har det bra. Forskjellen mellom de to blir dermed større og er vondere å kjenne på enn før.

Jeg forsøker (spesielt i mørke stunder) å minne meg selv på at «ikke hver dag er god, men det er noe godt i hver dag». Det er mitt mantra. Noen dager er vakre, noen dager er tøffe. Sånn er det bare, og det gjelder vel for alle, men jeg er helt bestemt på at dersom man leter, så vil man finne minst en god ting å ta med seg videre. Jeg setter pris på alle Oppturene og Øyeblikkene jeg får, for de er ingen selvfølge. Nå kommer de tett i tett, men i mange år var det langt mellom hver gang de dukket opp. Jeg har det mye vondt, men jeg har det jammen meg mye godt også.

En påminnelse om livet, fra livet

Akkurat når mørket truer og jeg begynner å fantasere om å gi litt slipp, så viser livet seg fra sin beste side ♥

Fredag;

Jeg har mer eller mindre akkurat kommet i gang med turridning, og liker best trygge og brede veier og stier. Likevel lot jeg med lokke med på en "off-road"-tur; ned i fjæra, gående i havet, så opp på land, gjennom lyng og over hauger, mye ulendt terreng som skremmer meg, men som hestene trives i og håndterer helt fint. Fjordinger er jo tross alt terreng-hester. De er laget for å gå i naturen, og det viste Frøya meg virkelig. Hun var ikke redd vann i det hele tatt, bare gikk ut i havet, ville smake på det til og med, og synes faktisk det smakte helt fabelaktig. Finne veien gjennom terrenget, klatre opp og ned små knauser - hun elsket det! Hun liker å gå tur, men jeg har aldri før sett henne nyte det på den måten. Vi gikk sammen med våre gode venner Tarzan og forrytteren hans. De har vært der mange ganger og ledet vei. Frøya fulgte tillitsfullt etter Tarzan, men tok seg likevel god tid til å smake på alt det grønne rundt seg. Helt fantastisk tur, en av de beste opplevelsene jeg har tatt i mitt liv, selv om jeg underveis var ganske nervøs innimellom. Jeg kunne ikke vært stoltere eller mer imponert over den fantastiske ponnien min!

Lørdag;

På formiddagen så skrittet jeg en kort tur med Frøya, bare ned til veien og tilbake (tar ca 5 minutter) - MEN - jeg red uten sal! Jeg har begynt å ri henne litt barbak (barbak = uten sal) innimellom, det er en utrolig fint å være så nær hesten, kjenne varmen hennes og alle bevegelsene hennes så tydelig. Vi har kun vært inne i ridehallen, for jeg må trene litt på balansen, og så håper jeg at jeg får ridd på tur barbak etterhvert. Dette var en bitteliten start, en slags oppvarming, og det føltes veldig bra!

Senere på dagen traff jeg ei venninne, ei som har blitt en veldig god venninne som jeg har det utrolig gøy sammen med. Vi møttes for å henge sammen og spille pokemon sammen (ja, jeg spiller pokemon, gjør ikke alle det?? Og det er tross alt mye morsommere å spille sammen). Vi fanget litt pokèmon, vi hørte på mye musikk, vi spiste is og drakk brus, vi facetimet med en amerikaner (om pokèmon), vi dro til avsidesliggende plasser, vi dro for å se på midnattssola, vi tok tullete bilder, vi snakket og lo og tøyset. Så undervurdert det er å bare henge! Å møtes uten å planlegge hva man skal gjøre. Det er ikke alle venner man bare kan gjøre sånn med, og jeg er uendelig glad for at jeg har en sånn venn!

Søndag;

På formiddagen fikk jeg besøk i stallen av en venninne og hennes to jenter på 2 og 4 år. De fikk stelle og børste Frøya. Jeg har ikke sett henne med barn før, men vi så umiddelbart at det ikke var noe problem, hun var bare utrolig oppmerksom, varsom og forsiktig med de små menneskene. Det var veldig fint å se, hun og jentene koste seg sånn sammen! Minstejenta var litt skeptisk, men gikk etterhvert med på å børste henne litt. Eldstejenta var litt tryggere og hun fikk ri, vi gikk mange runder rundt i ridehallen. Jeg ser stadig nye sider av Frøya, og elsker henne stadig høyere og høyere!

Noen timer senere dro jeg og Frøya på tur sammen med en av hestene fra privatstallen og hans eier. Vi har ikke vært på tur sammen før, og hestene kjenner ikke hverandre så godt, men det gikk bra. Faktisk gikk det over all forventing. Vi fikk en helt fantastisk 2-timers tur på fjellet, med herlig vær og en helt magisk utsikt! Frøya var rolig og avslappet og bare koste seg, og det samme gjorde jeg.

Og nå sitter jeg igjen med verdens viktigste tanke;

"okei, jeg fortsetter litt til"!

«Jeg må ta vare på meg selv for å kunne ta vare på henne»

I forrige innlegg skrev jeg om (enda) en dårlig opplevelse på legevakta. Det er i etterkant av en slik hendelse at det kan gå skikkelig til helvete. Og det kunne det lett ha gjort. Men det gjorde det ikke. På turen hjem så roet jeg nemlig meg selv ned ved å tenke på Frøya. Fokuserte på henne; den store, stødige, snille, varme, myke, rolige kosebamsen. Hadde det hendt meg noe så ville hun jo blitt godt ivaretatt, men, jeg vil jo aller helst ta vare på henne selv. Så jeg må ta vare på meg selv for å kunne ta vare på henne. Jeg må ta vare på meg selv for å kunne ta vare på henne. Jeg må ta vare på meg selv for å kunne ta vare på henne. Det får bli mitt mantra.

Jeg har så utrolig mange eksempler på hvor fantastisk hun er på alle mulige måter. Når jeg er redd, er hun rolig. Man kan vel trygt si at jeg er en nevrotisk person, og det er mang en gang under ridetimer har jeg vært redd, engstelig og anspent. Ikke på grunn av henne, men feks fordi det har vært fremmede hester eller ryttere inne i ridehallen sammen med oss (noe som stresser meg enormt, men overhode ikke henne!). At rytteren er anspent er noe hester ofte reagerer veldig på, og de blir gjerne usikre selv, men ikke Frøya mi. Hun er trygg, rolig og stødig som et fjell. Også er det andre ganger, i andre situasjoner, hvor hun er redd eller usikker, feks de gangene jeg leier eller rir henne på korte turer. Da er det jeg som er rolig, og gjør alt jeg kan for å trygge henne. Så vi tar liksom litt vare på hverandre, føler jeg.

Hun er den perfekte hesten for meg. Og med det mener jeg ikke at hun føyer seg etter alt jeg vil, for jeg må virkelig jobbe med henne. Hun kan være en sta hest som har sine egne idèer og planer. Så vi jobber med å jobbe sammen. Vi har kommet langt disse fire månedene hun har vært her, det synes jeg selv og jeg har fått høre det fra andre også. Det går fremover! Steg for steg! Vi får til mer og mer sammen. Det er verdens beste følelse. Og jeg kan ikke beskrive hvor utrolig deilig det er å kunne måle konkret fremgang i andre ting enn «antall kilo kroppen har gått opp» og «antall dager siden siste kutt».

Hadde Frøya vært en mer nervøs og usikker hest, så hadde jeg ikke kunnet ha henne. Jeg er så glad for at den ble en sånn god match mellom oss! Marie i stallen sier at «man får den hesten det er meningen at man skal ha». Det føles som jeg, selv om jeg ikke skjønte det før nå, har gått rundt de siste 26 årene og bare ventet på Frøya.

2012 & døden VS 2016 & livet

Fire år er gått. Jeg husker (heldigvis?) absolutt ingenting av hva det var som hadde skjedd den gangen, hvorfor jeg var på sykehus eller hva som ble gjort der. Men jeg vet at utrolig mye har skjedd og ekstremt mye har forandret seg de siste fire årene.

  

Den gang...

Jeg er (relativt nylig!) blitt en person som gleder seg til helger og ferier! Ene og alene takket være Frøya og de flotte menneskene i stallen. Jeg er fremdeles en stooor fan av hverdagen, men kan absolutt se fordeler med fridager innimellom (fordi fridager = ekstra stall- og hestetid!).

Frøya ♥

Joda, jeg sover om nettene, dog noen netter er dårlige. Jeg trenger små hvite piller for å slå meg litt ut innimellom, men det begynner å bli flere år siden jeg hadde som vane å bli sittende oppe i det mørkeste mørke til klokken var nærmere dag enn natt, fordi jeg trengte være så hinsides trett når hodet traff puta at hjernen ikke hadde kapasitet til å se for seg alle mulige katastrofetanker og potensielle angsttriggende situasjoner. 

Det er noe over to år siden jeg innså at jeg var veldig veldig nærme å få til det "kunststykke" å sulte meg selv i hjel, og etter litt betenkningstid bestemte jeg meg for at jeg heller ville leve. Så jeg lever. Med skuffer og skap som stadig vekk trenger påfyll av mat. Og takket være et stabilt matinntak og en sunn vektøkning har jeg vært i stand til å finne det som gjør at livet er verdt å leve.

Jeg befinner meg på et sted jeg egentlig aldri noen gang trodde jeg skulle befinne meg; på tross av mange tøffe tak og stormer som herjer nådesløs innimellom, lever jeg i et liv som jeg elsker og som jeg ønsker å leve.

Et fremskritt av de større

Å ri tur med hest i fint vær og grønn naturen må vel være et drømmescenario for de fleste. Det var mitt mål og min drøm, da jeg begynte i stallen, å en dag kunne ri på tur! Siden den gang har jeg vært på tur to ganger, og det har vært to kjempedårlige opplevelser. Den ene gangen var hesten, som ellers er en rolig og stødig hest, helt stresset og tullete. Hun skvatt til av ingenting, hun sparket til en av de andre hestene når den kom for nært og da vi skulle trave så satte hun i galopp og jeg fikk ikke stoppet henne. Andre gang var faktisk med Frøya, for ikke så lenge siden. Jeg red og ei fra stallen gikk sammen med oss. Frøya var stressa og frakoblet hele veien, og da vi var nesten hjemme så satte hun i full galopp, uten noe forvarsel, og stanset ikke før vi var ved stallen. Jeg fikk ikke kontakt med henne overhode, hun bare for avgårde, og jeg måtte bare klamre meg fast med armer og bein for ikke å falle av. Hun var stresset, hun ville ikke være alene, hun ville hjem, ja vel, ok. Gjort er gjort. Jeg måtte finne på noe annet lurt, for jeg må jo kunne ri på tur med henne. Ikke alene igjen, den er grei, men jeg er ikke villig til å ri uansett hvor mange andre jeg rir sammen med dersom jeg ikke kjenner at jeg er trygg og at jeg har kontroll på henne.

Så, jeg begynte å gå små turer med henne. Vi snakker SMÅ turer altså, typ vi kan fremdeles se de andre hestene som står på beitene ved stallen, men jeg ser en klar fremgang hos henne. Tidligere var hun stresset bare vi gikk forbi inngangen til beitet, og jeg måtte omtrent tvinge henne med meg. Det har forandret seg veldig. I stede for å stresse er hun nå mer opptatt av å snuse etter godbitene hun vet dukker opp fra lommen når hun pent følger etter meg, eller kikke lengselsfullt på alt det grønne gresset i grøfta.

Verdens beste ♥

Siden den dumme opplevelsen vår har Frøya vært på mange og lengre turer i området, med de andre hestene når det har vært rideskole, og det har nok også vært med på å trygge henne. Så for ikke så lenge siden tok jeg mot til meg, salet på henne, og red opp til gamlestallen. En veldig kort tur som tar i underkant av et minutt hver vei. Det var der hun la på sprang sist gang, så da tenkte jeg det var et fint sted å starte. Hun var litt nølende, men gjorde ingen tegn til noen utfall, og da vi kom tilbake til stallen var jeg så glad at jeg hadde tårer i øynene. Det var i det minste en start, som jeg selv var strålende fornøyd med!

Jeg har gjort det igjen, flere ganger, ridd litt lengre før vi har snudd, og ridd inn på utendørsbanen som ligger rett ved gamlestallen. Der har hun ridd flere timer med rideskolen. Banen ligger dessuten «vegg-i-vegg» med beitet hun står på så hun kan se rett bort på alle kompisene sine, så der er hun komfortabel. Er det fint vær så er det så mye bedre å ri der enn å ri inne. Jeg er glad hun aksepterer å være «alene» der, så slipper vi være avhengig av andre.

På utebana!

Så skjedde det, omsider. Ei av de andre jentene skulle ut på tur, og jeg bestemte meg impulsivt for å slenge meg med. Frøya tuslet rolig bak den andre hesten, og var helt super; jeg fikk bremset henne, jeg fikk stoppet henne, jeg fikk styrt henne og jeg fikk snudd på henne. Jeg fikk til og med holdt henne igjen i roligskritt da den andre hesten begynte å trave, og det er ganske utrolig! Hun var relativt rolig og avslappet, og det samme var jeg. Så nå, NÅ, er vi faktisk i gang! Jeg kan sette meg opp på henne ute, og føle meg trygg, og det i seg selv er noe jeg for kort tid siden ikke kunne se for meg at jeg ville oppnå. Jeg tar høyde for at jeg sikkert kommer til å få noen dårlige opplevelser og utfordringer innimellom, sånn er det når man har å gjøre med levende dyr. I mellomtiden så nyter jeg disse oppturene og fremskrittene til det fulle ♥

Det er verdt det

Facebook gir meg stadig vekk tilbakeblikk til blogginnlegg fra 2013 og 2014. Så jævlig ALT var, så grusomt vondt jeg hadde det, og jeg kjenner så innmari godt på hvor mye bedre alt er i dag! Jeg har kommet lang, tross alt.

Innlegget «Siste sjanse» fra januar 2014.

«Jeg er ikke så veldig på det der med at et nytt år er en kjempeforandring, en ny start, å si farvel med et år og hallo til et helt nytt et. Det er bare som en ny dag, eller en ny uke, men i litt større format. Til tross for det, tenker jeg at 2014 skal bringe forandringer. 2012 og 2013 har vært sterkt preget av selvskading og spiseforstyrrelse. Monstrene har regjert og herjet, og blitt så store og mektige at de har fylt meg til randen. Jeg vil ikke at dette året, eller noen andre år for den saks skyld, skal være en reprise.

Tilbake til overskiften; siste sjanse. Jeg lurer på hvor lenge er det mulig å «holde ut»? Hvor lenge vil kroppen klare slike påkjenninger som den har blitt utsatt for, og fremdeles blir utsatt for? Hvor lenge vil sjelen min klare holde seg fast til dette skallet av et menneske, før det blir revet løs og fly vekk for alltid? Hvor mange ganger kan et menneske treffe rock bottom før alt bare sier stopp? Da jeg fikk sonde i april var jeg forferdelig dårlig, og så gikk det mye opp og ned før jeg i august endelig fikk fjerne den. Det gikk litt bra, eller i det minste sånn passe stabilt, en liten stund. De siste månedene har det gått ytterligere nedover med ting, og jeg er dårlig nå. Veldig dårlig. Jeg har ikke lyst å fortsette slik. Jeg orker heller ikke fortsette slik. Jeg klarer det ikke, verken fysisk eller psykisk.

(...)

Det er ikke noe «magisk» eller «plutselig» med dette. Jeg har ikke sett lyset i enden av tunnelen eller hatt en åpenbaring. Jeg bare vet at det er sånn det er. Å dø av/med anoreksi skal ikke være min skjebne. Recovery (i mangel av et dekkende norsk ord det for) er det beste eneste alternativet. I perioder har jeg ignorert det faktumet, i perioder har jeg ikke vært i stand til å ta det steget som kreves, i perioder har jeg utsatt det.  Det handler ikke om at dette er et «nytt år» med «nye sjanser» og «nye muligheter» - det handler om livet mitt. Hele livet mitt. Resten av livet mitt. Det handler det ikke om motivasjon, men om å innse at man lever ikke med en spiseforstyrrelse. Enten kjemper du aktivt mot den, eller du passivt lar den ta livet fra deg og tilslutt livet av deg.

Jeg tør ikke si at jeg skal bli frisk. Det kjennes uoppnåelig. Jeg vet ikke om jeg noen gang har hatt et normalt forhold til mat, og tør derfor ikke satse på at jeg kan få det. På grunn av tvangstanker og aspergersen vil sannsynligvis mat være utfordrende på en eller annen måte resten av livet mitt. Men det jeg vet, er at det er et enormt rom for forbedring. Jeg vet jeg kan nå et punkt hvor mat og spising ikke er selve livet mitt, men kun er en del av livet mitt.

Det er ikke sånn at jeg kommer til å begynne å spise tre tusen kalorier i dag og legge på meg tjue kilo i morgen. Det er snakk om små valg, små skritt, som tilsammen utgjør en forskjell som på sikt vil vokse seg større og større. Ta dag for dag. Måltid for måltid. Munnfull for munnfull. Utfordring for utfordring. Det har jeg tenkt og sikkert sagt før også, men likevel, noe er annerledes denne gangen.»

Det er gått to år. Nå er jeg der hvor jeg den gangen håpet jeg ville komme. Ikke frisk, det har det aldri vært realistisk å håpe på, men mye bedre. Og hey, jeg er faktisk 20 kilo tyngre og spiser tre tusen kalorier per dag, hvertfall nesten. Dette takket være små skritt. Munnfull for munnfull. Dag for dag.

2015 har vært tøft på mange måter, monstrene har fortsatt å herje på flere områder, men det er stall, klatring, håp, mening, mestring og glede som har definert året. Monstrene har vært til stede, men de har ikke regjert!

Av en eller annen blodig urettferdig grunn mangler jeg fullstendig apetitt. Det er ingenting jeg har lyst på, å lage seg mat er et uoverkommelig ork, og kostholdet mitt består i hovedsak av enkle løsninger. Det vil si, så «enkelt» som kan kan bli når man ikke spiser kjøtt, ikke spiser ditt, ikke spiser datt, egentlig ikke spiser det aller meste. Men det jeg spiser er sunt og næringsrikt, og å få i meg nok kalorier er pri 1. Jeg vet hvor viktig det er, både i det korte løp og i det lange løp.

Jeg skal fortsette å kjempe. Fortsette med å lete etter og finne flere og mer effektive måter å holde monstrene på en armlengdes avstand. Dag for dag. Steg for steg. Hver dag får jeg bekreftet at det er verdt det.

En stor takk til 2015

 

Det er så kort oppsummert at det ikke er i nærheten av å få plass til alt som jeg tenker og føler!

Året 2015 er året hvor jeg har holdt en sunn og stabil vekt. Året hvor jeg ikke bare har funnet meningen MED livet, men enda viktigere; meningen I livet! Klatring og stall er noe jeg har snust borti tidligere, men har vært for syk til å se meningen med. Nå kan jeg ikke se noen mening uten. Det føles som en uendelig stor belønning for at jeg har fått en sterkere og sunnere kropp, i tillegg er det en enorm motivasjon til å holde meg på riktig vei.

Det å ha et svar til spørsmålet «hva gjør du?» er utrolig stort for meg. Jeg hadde mer eller mindre slått med til ro meg tanken om at jeg måtte unngå nye mennesker til evig tid for ikke å få nettopp det spørsmålet. I så mange år har svaret vært «ingenting» og det er så forferdelig, uutholdelig pinlig å ikke ha noe ordentlig svar, ikke ha noe å vise til, å være en som tilsynelatende ikke bidrar med noe her i verden. Men nå kan jeg, med stolthet, si at jeg jobber i stallen. Hva så om det verken er betalt arbeid eller en 9til4-jobb; for det er det jeg gjør - der jobber jeg, der bidrar jeg, der gir jeg alt jeg har.

Så kommer klatringen i tillegg. Jeg både klatrer selv og er vakt i veggen. Der føler jeg meg hjemme, der føler jeg meg trygg på hva jeg gjør og sier, på samme måte som i stallen. Vi har et reglement, jeg vet hva som er lov og hva som ikke er lov, alt er (som regel) enkelt å forholde seg til. Både i stallen og i veggen kan jeg mye, samtidig som jeg på mange måter bare så vidt er kommet i gang, jeg enda har mye å lære, og jeg gleder meg til fortsettelsen!

 

I året som har gått har jeg både flyttet og fått "lappen". Det var en stor lettelse å få begge deler i boks, og har gjort hverdagen min mye enklere. Jeg har fått mer frihet, mer selvstendighet. Når man kjører bil og leier en leilighet hvor man selv eier alt av møbler og ting og tang, føler man seg brått mer voksen. Og det er en god følelse!

Jeg har gått skikkelig på tryne mange ganger. Ja det har vært mye positivt i året som har gått, men tårer og blod har herjet side om side med latter og glede. Selv om jeg har vært på legevakta ofte, og det i år har vært mer alvorlig enn tidligere, har jeg oftere og oftere, jo lengre ut i året vi har kommet, hatt andre alternativer. Da i form av klatring og turer i stallen. Selvskadingen er ikke borte, men der det tidligere kun var selvskading som "funket" finnes det nå flere og mer konstruktive ting jeg kan også vende meg til, de gangene det klaffer slik. Og det må da kunne regnes som et skritt i riktig retning!

Hvordan 2016 vil bli vet jeg ikke, men for første gang på mange år ser jeg lyst på et nytt år! Ved mange årskifter har jeg tenkt at det kommende året hvertfall ikke kan bli verre enn det som har gått... og jeg har tatt feil flere ganger. Denne gangen tenker jeg at dette året umulig kan bli bedre enn det som er over. Og så håper jeg at jeg tar feil denne gangen også!

Sjumilssteg - alt på en gang

Omsider kan jeg fortelle om alt som jeg ikke har villet dele før det var overstått/i boks. For nå er det nettopp det! Jeg har flyttet, og bor nå mer sentralt, rett i nærheten av legekontor og psykolog, kun et steinkast unna hallen hvor klatreveggen er (hipp hurra!!) og mye nærmere stallen enn jeg var før. Her er det vertikaldelte leiligheter som ble bygget i fjor. Det er godt å slippe ha noen boende rett over hodet, her er det stille og jeg trenger så inderlig denne roen. Leiligheten var umøbelert så alt her er nytt og fint – og MITT! Bortsett fra selve leiligheten da, den bare leier jeg. Jeg har bodd her i snart to uker og begynner å komme på plass. Bo meg litt inn. Bli vant til alle de små detaljene som «ikke stemmer» til å begynne med, men som etterhvert vil føles naturlig. Forhåpentligvis.

Nå er jeg dessuten nærmere «utelivet» og kan være mer sosial med venner i helgene. Sånn en gang i blant i det minste. Det er betydelig lettere at det er gåavstand til de fleste ting, og jeg ikke lengre er avhengig av skyss uansett hvor og hva jeg skal, men det er faktisk plutselig heller ikke noe problem lengre, for midt oppi flyttingen så kjørte jeg samtidig opp! Det er over seks år siden jeg var ferdig med alle de obligatoriske kjøretimene. Teorien og selve oppkjøringen var det jeg hadde igjen. Den teorier, uff, jeg bare orket ikke begynne lese, orket ikke tanken, så jeg utsatte og utsatte og utsatte. I sommer fikk jeg mulighet til å være med på et teorikurs som var for de som sliter med å kommer i gang med teorien, hvor vi fikk alt inn med t-skje, og det var gull verdt. Det gikk noen måneder før jeg fikk tatt den, men det gikk kjempebra, bestod på første forsøk med kun 3 feil (kan ha maks sju feil, av 45 spørsmål). Oppkjøringen hadde jeg nøyaktig fem uker senere, og bestod med glans. Fikk bare skryt av sensor. Nå har jeg leie-bil inntil jeg på en eller annen måte får en egen. Forhåpentligvis.

Det er vel forståelig at å gjennomføre disse to tingene har kostet meg ekstremt mye, på mange måter. Alle og enhver kan vel være enig i at det er uendelig stressende å skulle kjøre opp, og at det å flytte virkelig tar på både fysisk og psykisk. Den siste halvannen måneden har vært alt annet enn forutsigbar og trygg. Jeg er helt utmattet, samtidig som jeg er forferdelig rastløs. Ryggen verker bare jeg sitter eller står i feil stilling noe sekunder. Jeg lengter etter søvn, men den kommer ikke, og selv når den kommer så «virker» den ikke, jeg er fremdeles utslitt når jeg våkner. Kanskje må jeg bare være forberedt på at det vil fortsette å være slik en stund fremover. Og så vil de snu etterhvert. Forhåpentligvis.

Men for all del, det er godt. Førerkortet har gnagd i bakhodet i over seks år. Dette med en ny bolig har også vært et tema over flere år, men det skal jeg komme tilbake til å et annet innlegg. I tillegg til disse svære forandringene, har jeg fått en nydelig liten topp på kransekaka; jeg har begynt å ha vakter i klatreveggen. Jeg er helt overveldene lykkelig over tilliten! Jeg får mer ansvar og mulighet til å bli enda mer aktiv i klatremiljøet, bli kjent med flere folk, samt klatre oftere. Jeg har tenkt på det tidligere, men jeg har bodd et stykke unna og har jo derfor vært avhengig av skyss, noe som jo vanskeliggjorde det. Nå bor jeg så nært veggen som det er mulig å bo! Og nå som jeg kommer meg rundt selv så er det dessuten lett å bare dra opp i stallen. Kanskje kan jeg hjelpe til med hestene til de jeg kjenner. Kanskje kan jeg hjelpe dem med stallarbeidet. Kanskje får jeg sitte og se dem ri. Bare å få være i stallen er nok for meg, hva jeg gjør er ikke nødvendigvis så nøye. Jeg får bare fortsette å fylle på med gode ting mens jeg holder ut, i påvente av bedre tider med mindre tankekjør.

En påminnelse jeg en gang fikk

fra ei som visste hvor viktig dette var.

Jeg trenger fortsatt å bli minnet på dette.