En stor takk til 2015

 

Det er så kort oppsummert at det ikke er i nærheten av å få plass til alt som jeg tenker og føler!

Året 2015 er året hvor jeg har holdt en sunn og stabil vekt. Året hvor jeg ikke bare har funnet meningen MED livet, men enda viktigere; meningen I livet! Klatring og stall er noe jeg har snust borti tidligere, men har vært for syk til å se meningen med. Nå kan jeg ikke se noen mening uten. Det føles som en uendelig stor belønning for at jeg har fått en sterkere og sunnere kropp, i tillegg er det en enorm motivasjon til å holde meg på riktig vei.

Det å ha et svar til spørsmålet «hva gjør du?» er utrolig stort for meg. Jeg hadde mer eller mindre slått med til ro meg tanken om at jeg måtte unngå nye mennesker til evig tid for ikke å få nettopp det spørsmålet. I så mange år har svaret vært «ingenting» og det er så forferdelig, uutholdelig pinlig å ikke ha noe ordentlig svar, ikke ha noe å vise til, å være en som tilsynelatende ikke bidrar med noe her i verden. Men nå kan jeg, med stolthet, si at jeg jobber i stallen. Hva så om det verken er betalt arbeid eller en 9til4-jobb; for det er det jeg gjør - der jobber jeg, der bidrar jeg, der gir jeg alt jeg har.

Så kommer klatringen i tillegg. Jeg både klatrer selv og er vakt i veggen. Der føler jeg meg hjemme, der føler jeg meg trygg på hva jeg gjør og sier, på samme måte som i stallen. Vi har et reglement, jeg vet hva som er lov og hva som ikke er lov, alt er (som regel) enkelt å forholde seg til. Både i stallen og i veggen kan jeg mye, samtidig som jeg på mange måter bare så vidt er kommet i gang, jeg enda har mye å lære, og jeg gleder meg til fortsettelsen!

 

I året som har gått har jeg både flyttet og fått "lappen". Det var en stor lettelse å få begge deler i boks, og har gjort hverdagen min mye enklere. Jeg har fått mer frihet, mer selvstendighet. Når man kjører bil og leier en leilighet hvor man selv eier alt av møbler og ting og tang, føler man seg brått mer voksen. Og det er en god følelse!

Jeg har gått skikkelig på tryne mange ganger. Ja det har vært mye positivt i året som har gått, men tårer og blod har herjet side om side med latter og glede. Selv om jeg har vært på legevakta ofte, og det i år har vært mer alvorlig enn tidligere, har jeg oftere og oftere, jo lengre ut i året vi har kommet, hatt andre alternativer. Da i form av klatring og turer i stallen. Selvskadingen er ikke borte, men der det tidligere kun var selvskading som "funket" finnes det nå flere og mer konstruktive ting jeg kan også vende meg til, de gangene det klaffer slik. Og det må da kunne regnes som et skritt i riktig retning!

Hvordan 2016 vil bli vet jeg ikke, men for første gang på mange år ser jeg lyst på et nytt år! Ved mange årskifter har jeg tenkt at det kommende året hvertfall ikke kan bli verre enn det som har gått... og jeg har tatt feil flere ganger. Denne gangen tenker jeg at dette året umulig kan bli bedre enn det som er over. Og så håper jeg at jeg tar feil denne gangen også!

Sjumilssteg - alt på en gang

Omsider kan jeg fortelle om alt som jeg ikke har villet dele før det var overstått/i boks. For nå er det nettopp det! Jeg har flyttet, og bor nå mer sentralt, rett i nærheten av legekontor og psykolog, kun et steinkast unna hallen hvor klatreveggen er (hipp hurra!!) og mye nærmere stallen enn jeg var før. Her er det vertikaldelte leiligheter som ble bygget i fjor. Det er godt å slippe ha noen boende rett over hodet, her er det stille og jeg trenger så inderlig denne roen. Leiligheten var umøbelert så alt her er nytt og fint – og MITT! Bortsett fra selve leiligheten da, den bare leier jeg. Jeg har bodd her i snart to uker og begynner å komme på plass. Bo meg litt inn. Bli vant til alle de små detaljene som «ikke stemmer» til å begynne med, men som etterhvert vil føles naturlig. Forhåpentligvis.

Nå er jeg dessuten nærmere «utelivet» og kan være mer sosial med venner i helgene. Sånn en gang i blant i det minste. Det er betydelig lettere at det er gåavstand til de fleste ting, og jeg ikke lengre er avhengig av skyss uansett hvor og hva jeg skal, men det er faktisk plutselig heller ikke noe problem lengre, for midt oppi flyttingen så kjørte jeg samtidig opp! Det er over seks år siden jeg var ferdig med alle de obligatoriske kjøretimene. Teorien og selve oppkjøringen var det jeg hadde igjen. Den teorier, uff, jeg bare orket ikke begynne lese, orket ikke tanken, så jeg utsatte og utsatte og utsatte. I sommer fikk jeg mulighet til å være med på et teorikurs som var for de som sliter med å kommer i gang med teorien, hvor vi fikk alt inn med t-skje, og det var gull verdt. Det gikk noen måneder før jeg fikk tatt den, men det gikk kjempebra, bestod på første forsøk med kun 3 feil (kan ha maks sju feil, av 45 spørsmål). Oppkjøringen hadde jeg nøyaktig fem uker senere, og bestod med glans. Fikk bare skryt av sensor. Nå har jeg leie-bil inntil jeg på en eller annen måte får en egen. Forhåpentligvis.

Det er vel forståelig at å gjennomføre disse to tingene har kostet meg ekstremt mye, på mange måter. Alle og enhver kan vel være enig i at det er uendelig stressende å skulle kjøre opp, og at det å flytte virkelig tar på både fysisk og psykisk. Den siste halvannen måneden har vært alt annet enn forutsigbar og trygg. Jeg er helt utmattet, samtidig som jeg er forferdelig rastløs. Ryggen verker bare jeg sitter eller står i feil stilling noe sekunder. Jeg lengter etter søvn, men den kommer ikke, og selv når den kommer så «virker» den ikke, jeg er fremdeles utslitt når jeg våkner. Kanskje må jeg bare være forberedt på at det vil fortsette å være slik en stund fremover. Og så vil de snu etterhvert. Forhåpentligvis.

Men for all del, det er godt. Førerkortet har gnagd i bakhodet i over seks år. Dette med en ny bolig har også vært et tema over flere år, men det skal jeg komme tilbake til å et annet innlegg. I tillegg til disse svære forandringene, har jeg fått en nydelig liten topp på kransekaka; jeg har begynt å ha vakter i klatreveggen. Jeg er helt overveldene lykkelig over tilliten! Jeg får mer ansvar og mulighet til å bli enda mer aktiv i klatremiljøet, bli kjent med flere folk, samt klatre oftere. Jeg har tenkt på det tidligere, men jeg har bodd et stykke unna og har jo derfor vært avhengig av skyss, noe som jo vanskeliggjorde det. Nå bor jeg så nært veggen som det er mulig å bo! Og nå som jeg kommer meg rundt selv så er det dessuten lett å bare dra opp i stallen. Kanskje kan jeg hjelpe til med hestene til de jeg kjenner. Kanskje kan jeg hjelpe dem med stallarbeidet. Kanskje får jeg sitte og se dem ri. Bare å få være i stallen er nok for meg, hva jeg gjør er ikke nødvendigvis så nøye. Jeg får bare fortsette å fylle på med gode ting mens jeg holder ut, i påvente av bedre tider med mindre tankekjør.

En påminnelse jeg en gang fikk

fra ei som visste hvor viktig dette var.

Jeg trenger fortsatt å bli minnet på dette.

Øyeblikk #14 (helt normalt)

Det er lunsj-tid på klatrekurset. Alle sitter sammen og spiser. Jeg har med meg en matboks med kikerter og raspet gulrot. Å ha med seg mat er en utfordring; det må være noe som kan veies og måles opp på forhånd, og det må kunne spises uten å ta direkte i det. Å spise sammen med andre er også en utfordring. Noen har med seg lunsj, noen forsyner seg av yoghurtene og frukten som er kjøpt inn. Frukt, brødskiver og knekkebrød blir spist av de andre uten at verken skall eller hender er nøye desinfisert først. For en med bakteriefobi er det utrolig godt å se, at de gjør det, at det ikke er noe krise, det er ikke farlig. Det er helt normalt.

Jeg kunne stukket meg unna og spist alene, men jeg gjør det ikke. Det er stort for meg, det er tøft for meg, og det er faktisk utrolig godt at ingen andre vet at det er sånn! Ikke fordi jeg skammer meg eller vil holde det hemmelig -det bare er godt med en arena hvor ikke alle kjenner til fortiden min eller diagnosene mine. Hvor de kan bli kjent med her-og-nå-Tora. I deres øye er det ingenting anderledes med meg. I dette øyeblikket føler jeg meg ikke anderledes heller. Jeg er bare én blant mange som spiser lunsj sammen. Helt normalt.

Monster-tanker VS rasjonelle tanker (nok en gang)

Den ufyselige lille monstret i hodet, som fortsett er tilstedeværende selv om den tar svært liten plass og har svært lite makt, BRØLER med den lille pipestemmen sin. «Du er lat og ekkel og utrent, du tar ikke vare på deg selv, du er et dvaskt daukjøtt, du er patetisk». Det er lengre ikke nok til at jeg tenker at jeg «må gjøre noe med det», men nok til at jeg får et ubehag inni meg. Jeg blir trist, faktisk så blir jeg helt på gråten, og må bruke alt mitt fokus på at holde igjen tårene. Og denne reaksjonen min bare bekrefter hvor innmari patetisk jeg er.

Jeg er på klatrekurs hvor det ikke er så mye klatring, men mer fokus på styrke, utholdenhet og trening for å forbedre styrke og utholdenheten (slik at man blir flinkere til å klatre). Vi gjør diverse basisøvelser og øvelser i slynge. Kroppen min er helt håpløst svak, og det vet jeg jo fra før av. Kjernemusklaturen min er nærmest fraværende. Jeg har til stadighet vondt i korsryggen, og har kronisk stokk stive muskler i nakken. Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg tenker det må ha en sammenheng med det hardkjøret jeg har utsatt kroppen min for de siste ni årene. Masse kaloriforbrening kombinert med for lite mat, avløst av total stillstand kombinert med enda mindre mat, naturlig nok etterfulgt av ekstrem undervekt, etterfulgt av mye opp og ned. Normalvektig en stund, før akkurat det sammen skjedde igjen, denne gange med enda mer opp og ned og opp og ned, etter alvorlig undervekten gikk det litt bedre før det deretter gikk enda verre igjen. Kroppen min har nesten fortært seg selv flere ganger i disse årene, det er kanskje ikke rart at ikke ting er som de skal. Det vi fikk høre av instruktøren var at smerte ikke nødvendigvis betyr stopp, og at kroppen er en dramaqueen og som regel er det bare å fortsette. Men når jeg først får vondt i korsryggen er det ikke bare å fortsette, for om jeg fortsetter med det jeg gjorde da smerten startet vil det bare bli verre og verre helt til sorte flekker danser foran øynene mine og jeg blir mer og mer uvel.

Jeg er ikke interessert i å trene-trene. Det er noe jeg har skrevet om mange ganger før. Trening for meg er kalorier, kropp og tvangstanker (og selv om det ikke er sånn det begynner så er det sånn det ender opp før eller siden). Jeg kan og vil være aktiv, men da skal det være fordi det er gøy og sosialt. Slik som stall-arbeid, tur-gåing med hund eller mennesker, og klatring (selv om klatringen jeg bedriver tydeligvis er «for gøy» og ikke «trening»). Det er vel ikke nødvendigvis sånn at alle MÅ trene-trene? Hvem bestemmer hva som er «godt nok»? Er ikke det noe som er opp til hver enkelt, så lenge man er ærlig med seg selv?

Etter mange år med smerter i ryggen og nakkesmerte-symptomer som hodepine og svimmelhet, har jeg omsider tatt tak i det. Etter noen månders tid på venteliste har jeg nylig startet opp hos en fysioterapaut. Der gjør jeg kontrollerte og rolige øvelser for å styrke kjernemusklaturen. Etterhvert som jeg blir sterkere vil også øvelsene bli tyngre. Det er godt å være i gang med dette. Fysioterapauten er dessuten en hyggelig kar som sier at aktivitet i form av ridning og klatring er helt topp. En som vet hva han snakker om veier tyngre enn den lille pipestemmen i hodet, det kan vi vel alle være enig om?

Tilbake til klatrekurset; de andre menneskene er herlige og instruktøren er både dyktig og utrolig morsom. Stemningen er god og latteren satt løs. Det er mindre klatring enn jeg trodde det skulle være. For meg funker praktisk læring bedre enn teori men selv om mye gikk inn det ene øret og rett ut av det andre, så lærer jeg en del nye ting. Jeg er takknemlig og glad for at jeg fikk mulighet til å være med. Selv om det byr på utfordringer (men kanskje er det sånn at det meste gjør det).

På slutten av kurset, dag to, snakker instruktøren om hva trening er, og om forskjellen på trim og trening. «Da tror jeg faktisk ikke at jeg tar trent i hele mitt liv!», er det en som sier etterpå. En jeg har kjent i mange år, en jeg anser som en usedvanlig klok og snill mann, en jeg har kjempestor respekt for. Instuktøren sier noe slik som at det er en hard erkjennelse!, og mannen svarer «neida, det går helt fint!». Det gjør ikke noe, heretter skal han bare bytte ut ordet «trening» med «trim». Det er så godt å høre at noen har en sånn helt avslappet holdning til det, og med det så blir klumpen i magen min 50% oppløst.

Når jeg kommer hjem er jeg en forvirrende blanding av utslitt, fornøyd og frustrert. Jeg blir sittende å gråte i flere timer. Det er godt å få det ut, men det tar liksom ikke slutt. Så bestemmer jeg meg for å skrive til en av de andre som var på kurset, ei som jeg kjenner og har stor tillit til. Med henne deler jeg litt av frustrasjonen jeg har inni meg. Svaret hun sender bekrefter alle de rasjonelle tingene jeg forsøker minne meg selv på, og jeg gråter enda litt til i det jeg kjenner at de resterende 50 % av klumpen i magen oppløses.

Når "det rette" bare føles helt feil

Akkurat nå vil du ikke kunne se noen nye skader på kroppen min. Kanskje er det i det lange løp «bra», men her og nå er det helvete. Det er bare helt jævlig. Jeg skjønner at det er «det rette» å gjøre, men slik det er nå så er det INGENTING i meg som kjenner at dette er en bra ting. Jeg klarer virkelig ikke se for meg at jeg aldri skal gjøre meg selv noe igjen noen gang. Kanskje må jeg bare ta tiden til hjelp, kanskje vil det bli lettere etterhvert? Kanskje ikke.

Hodet, tankene, følelsene, er fortsatt lika fucka. Kanskje mer enn før, til og med, siden jeg nå ikke har noe form for utløp. Fysisk selvdestruktivitet kan undertrykke mye rart, og holde ting i sjakk. Til overflaten kommer nå en smerte og en redsel som har vært undertrykt av sult og selvskading, såkalt «følelsesregulering», i mange mange år. Og uten den reguleringen kommer tankene og følelsene sprettende opp. Flommende over. Det finnes ingen buffere eller støtdempere. Jeg har det så vondt psykisk at jeg får et sterkt, fysisk ubehag, og jeg har ingen redskaper til å stoppe det. Når det blir for ille på mørke kvelder, ber jeg desperat om hjelp fra hvitkledde mennesker. Er jeg heldig så møter jeg et eller flere mennesker som har tid til meg, tålmodighet med meg og forståelse for meg. Det bare er dessverre ikke alltid jeg er heldig.

Det handler ikke om å finne en annen strategi når ting blir ille, for jeg tror ikke det finnes noe med tilsvarende kraft og effektivitet. Jeg har vært inne på det før, at greia kanskje ikke er å finne noe annet når ting blir for ille, men heller å forebygge at ting blir så ille. Stabilitet, forutsigbarhet, struktur og trygghet på alle plan er nøkkelord, men det er uendelig langt unna å være på plass, så det hjelper meg lite her og nå. For tiden er det en spesifikt ting jeg går rundt og venter på, noe som forhåpentligvis kan hjelpe meg på sikt, men heller ikke det hjelper meg her og nå.

Min eneste motivasjon for å fortsette dette tilsynelatende meningsløse forsøket på å gjøre «det rette», er stallen og klatringen. Selvskading har kommet til et punkt nå hvor jeg faktisk må velge. Aktivitetene jeg har, livet jeg lever nå - det lar seg ikke kombinere med selvskading. (U)heldigvis. Det er enten-eller som gjelder (ingen gråsoner, noe som jo normalt sett en ideel situasjon for meg). Problemet er at timene med klatring og stall er langt færre enn timene alene med monstrene. I stallen og klatreveggen er jeg lykkelig. Men er jeg lykkelig nok til at det veier opp for alle timene jeg ikke er det? Jeg forventer ikke at jeg skal være lykkelig hele tiden, det er det vel ingen som er, men det er sånn at når jeg ikke er lykkelig, er jeg dypt ulykkelig. Igjen er det enten-eller. Kontrastene er for store. Det kan da ikke være meningen at det skal være sånn?

Jeg er ikke nødvendigvis fryktelig optimistisk. Men jeg forsøker. /Jeg forsøker. Men jeg er ikke nødvendigvis fryktelig optimistisk.

Øyeblikk #13 (en annen verden)

Klatreveggen er vanligvis ikke åpen i helgene, men akkurat denne helga er det den årlige Matfestivalen i samme hall som klatreveggen er i, og i den forbindelse har veggen åpent noen timer. Jeg stiller gladelig opp som sikrer. Når jeg kommer inn i hallen er det stappfullt av folk, luften er klam og tung og det er i ferd med å bli for mye for meg. Heldigvis er det en skillevegg som skille klatreveggen fra resten av hallen, og der bak er det roligere.

Rett utenfor er det ridning, med hestene fra «min» stall. Jeg har med meg en ekstra energi-bar som jeg gir til hun som er der, jeg regner med at hun trenger det. Det gjør hun, øynene hennes lyser opp og hun blir så glad og overrasket at hun gir meg en klem. Hun betyr mye for meg. Jeg blir også glad.

Det er for det meste barn som kommer for å klatre. Spente og ivrige små. Hver enkelt barn jeg sikrer, spør jeg først om de har klatret før, hva de heter, forteller de hva jeg heter, og spør om de vet hva de skal gjøre når de skal komme ned igjen. Jeg knyter de nøye inn og sjekker at klatreselen deres sitter som den skal. Og selvsagt skryte jeg av dem underveis og når de er ferdige.

Når man tenker over det så skal det mye tillit til fra både de små klatrerne, og ikke minst foreldrene deres. Veggen er hele tolv meter høy. Jeg er redd for å gjøre noe feil, for at noe skal skje, men kanskje er det bare sunt, man skal jo ha respekt for det man holder på med. Samtidig føler jeg meg jo fullstendig trygg på at jeg vet hva jeg gjør.

Å føle seg fullstendig trygg i en situasjonen hvor det er mange mennesker til stede som følger med på hva jeg gjør, og hvor en feil kan få fatale følger, er for meg fullstendig absurd! Jeg, som er redd andre mennesker, som knapt tør gå ut alene, som helst ikke vil bli lagt merke til! Men dette går likevel fint. Jeg befinner meg i en rolle jeg føler meg trygg i. Dette er paradoksalt nok et pusterom i en ellers kaotisk hverdag. Jeg slapper av, jeg føler meg rolig. Jeg koser meg!

De tre siste tre dagene har jeg vært innlagt på legevakta, og det har vært enorme mengder angst, tårer og frustrasjon. Nå er det som om jeg er i en helt annen verden. Og i denne verdene vil jeg bo.

Pay it forward

I de fleste av mine leveår har ikke livet mitt vært så mye verdt, sånn egentlig. Jeg har selvsagt alltid betydd noe for de rundt meg, men jeg har liksom aldri bidratt med noe her i verden. Jeg er den alle andre har hjulpet, den alle andre har støttet, den alle andre har tatt vare på, den alle andre har vært der for, den alle andre har stilt opp for, den alle andre har gjort ting for. Det har alltid føltes som et ganske betydningsløst liv. Bortsett fra det å holde meg i livet (og selv det har jeg ikke alltid klart på egenhånd), har jeg ikke noe å «vise til». Jeg har alltid fått, alltid tatt, aldri gitt. Og for å ha det helt klart - det handler ikke om utnyttelse, egoisme, grådighet eller valg, men om sykdom.

Selvsagt mener jeg ikke at syke mennesker er en byrde for samfunnet og de resurssterke skattebetalerne. Vi er heldige som bor her i Norge, hvor vi blir tatt vare på når vi ikke klarer oss selv. Men jeg tenker vi må gi noe tilbake. Når vi er i stand til det, altså. Jeg har ikke vært i stand til det – før nå. Og det har egentlig vært det som har vært målet mitt hele tiden, ikke å «bli frisk», men å bli stabil nok til å kunne gi noe tilbake. På en eller annen måte. Det å føle at man gjør en forskjell, at man på en eller annen måte setter spor, ikke bare ved å være til men ved å faktisk aktivt gjøre noe – er vel noe alle ønsker?

Jeg trenger fortsatt hjelp, støtte, å bli tatt vare på, at andre stiller opp. Men i tillegg til det, kan jeg også gjøre noe for andre. Det er ikke snakk om store, lifechanging, groundbreaking things, altså. Men for eksempel «bare» det å være i stallen. Mandager og onsdager samt tirsdag ettermiddag. Bidra, være til hjelp, gjøre det jeg kan, både fordi jeg blir glad av det og fordi det gjør at noen andres dag blir litt lettere. Og klatringen da. Jeg føler meg trygg på både å klatre og å sikre andre som klatrer. Andre føler seg trygg på meg også, så derfor kan jeg stille opp som sikrer når klatreklubben har eventer hvor folk kan komme for å prøve seg i veggen. Det føler jeg virkelig er et stort ansvar, noe jeg ikke tar lett på, og jeg er takknemlig for tilliten. Klubben blir glad, de som får klatret blir glad, jeg blir glad, win-win-win all around.

De siste ukene har jeg hatt en fast avtale om å sikret en klatregal liten apekatt på 3 og et halvt år, som har en mamma som ikke har brattkort (enda!) og som derfor er avhengig av at noen andre kan sikre. Og jeg kan det, og gjør det mer enn gjerne! Det kommer jeg til å fortsette med så lenge hun har lyst, for det er både fint og morsomt. Det er så gøy å klatre, og jeg synes det er trist om noen, kanskje spesielt barn, ikke får muligheten fordi de ikke kjenner noen som kan være med å sikre dem. Selv klatret jeg mye før jeg fikk brattkort, og da var jeg jo helt avhengig av at andre sikret meg.

Pay it forward går ut på å gjøre noe for andre, bare fordi man kan, uten å forlange eller forvente å få noe igjen for det. Også kan de andre gjøre noe fint for noen andre, og de igjen gjøre noe fint for noen andre igjen. En slags bølge av positiv energi og glede. Det trenges sårt her i verden. Også er det sånn at jeg tror fullt og helt på karma, som sier at om du gjør gode ting vil det komme tilbake til deg igjen ♥

Distraksjon VS innhold

Noen ganger er det kanskje sånn at når man går å sjangler rundt lenge, så må man til slutt falle og slå nesa hardt og brutalt i betonggulvet før man kan reise seg og finne balansen? Etter de to tidligere nevnte ukene i et kullsort helvete, har jeg omsider funnet et slags fotfeste. Jeg sier ikke at jeg er out of the woods enda, for veien er lang, men jeg har flere av disse viktige faste holdepunktene og det vil nok bidra til at jeg klarer holde hodet over vannet.

Dette med alternative metoder, mestringsstrategier, har alltid vært et tema menneskene i helsevesenet har pushet på, når de mørkene, destruktive tankene kommer. Ting å gjøre i stede for å skade seg, i stede for å bli begravd og kvelt av selvhat, håpløsthet, meningsløshet. Gå en tur, se på tv, dra på besøk, sett på en film, lag noe godt å spise, les en bok, osv. Veldig mange forskjellige mennesker har snakket til meg om dette, uten å skjønne at de slike ting i beste fall kun utsetter de mørke tankene og følelsene. Det er bare distraksjoner, og med en gang distraksjonene tar slutt så står monstrene klare. For mine monstre er ikke slike som går over bare jeg gir det tid. «I stede for» betyr derfor egentlig bare «i tillegg til».

Det betyr ikke at jeg er fucked. Jeg bare må omformulere og presisere ting. «Distraksjoner» hjelper meg lite, det jeg trenger er «innhold». Det hjelper ikke å bare gjøre noe annet og trykke monstrene ned; det må være noe som er så mektig at det rett og slett ikke er plass til monstrene. Det er jo en kjent sak at kjærlighet er størst av alt, så ting som fyller hjertet mitt med kjærlighet og glede er fryktelig effektiv. Heldig som jeg er, har jeg i år funnet hele to ting som har den effekten; nemlig stallen og klatring. To ting jeg elsker, to ting jeg brenner for. Og som jeg nevnte i forrige innlegg, så er begge deler omsider i gang igjen nå i september, etter to uendelig lange måneders sommerferie.

Forsiktig, håpfull optimisme?

Ferske sår er en hemsko, som i beste fall forhindrer meg i å kunne gi alt jeg har, i verste fall forhindrer meg i å overhode delta. Så selvskading og uoverkommelige tunge tanker er det ikke rom for å klatreveggen eller midt blant en flokk hester. Heldigvis. De er sterkere og vinner over monstrene. Ikke for alltid, men der og da, og også en stund etterpå. Å vite at jeg snart skal tilbake til stallen eller klatreveggen, er også med på å holde dem i sjakk. Det kommer til et punkt hvor jeg er nødt til å gjøre et valg, og jeg velger hestene og klatringen over selvskading. Det betyr ikke at det er lett, for det er et valg jeg veldig aktivt må gjøre. Spesielt i disse dager (men akkurat det er noe jeg kommer tilbake til senere, kanskje).

Jeg starter opp med litt lengre dager i stallen mandager og onsdager, i tillegg til at jeg nå også er der og hjelper til med rideskolen hver tirsdag. Føler meg tryggere og har litt mer ansvar enn før ferien, det setter jeg pris på. Det er fint å merke at det går fremover. Stallen blir bare mer og mer «min» plass. Før ferien var det litt sporadisk klatring, nå satser jeg på å ha en fast klatredag hver torsdag ettermiddag. Det er godt å ha faste ting på timeplanen. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; struktur, forutsigbarhet, trygghet, faste holdepunkt, gode mennesker og gode gleder er mine beste venner.

Oppi alt sammen

Jeg merker at behovet for å skrive er litt mindre for tiden. Sånn har det alltid vært, det går i perioder, og det er greit. Jeg forsøker oppdatere bloggen jevnlig, men dersom jeg ikke føler jeg har noe å komme med så lar jeg heller være, ikke noe press, ikke noe stress.

Det går opp og ned, slik som det har gjort en stund nå. Helga var ikke den beste, men jeg er blitt bedre på å se når det potensielt kan gå dårlig, tror jeg, og ber om hjelp i forkant. Jeg var innlagt i en av akuttsengene på legevakten, fra fredag til søndag. Legen på fredag var flott, en av de beste, og lettelsen var enorm da jeg så det var hun som var på jobb. Vi pratet litt da jeg kom, og senere på kvelden satt hun inne hos meg og pratet en times tid. Lørdag satte to sykepleiere himmel og jord i bevegelse for å få en tv til å funke inne på rommet mitt. De drev på å sikkert tre kvarter, selv om jeg forsikret dem om at jeg kunne klare meg uten, altså! Vi lo og tøyset mye, og deres iherdige innsats var mye mer underholdende en selve tv-en da den endelig fikk inn kanaler. Jeg antar at de egentlig hadde bedre ting å gjøre, og er takknemlig for at de prioriterte å bruke tid på det, spesielt siden hun ene faktisk var ferdig på jobb for lengst. Søndag hadde jeg en lang og fin samtale med nettopp den sykepleiere. Det kan være vanskelig for meg å snakke med folk, men hun var så god og lett å snakke med, tiden bare fløy og plutselig hadde det gått nesten to og en halv time. Da jeg gikk derfra søndag ettermiddag følte jeg meg lettet i både sjel og sinn.

Mandag stod jeg opp litt over fem og var i stallen før klokken var sju. Jeg fikk vite at det skulle komme en instruktør som skulle ha undervisingstimer senere på dagen, og dagen etter. Det er sånn at da kan andre komme og se på, men det har jeg aldri turt før. Det er alltid skummelt å dra noen plass alene, eller semi-alene, uten at jeg vet nøyaktig hva som skal skje og hvem som skal være der. Denne gangen var det ganske tidlig på dagen, jeg tenkte at det ikke ville være så mange andre folk der, så jeg tok sjansen. Jeg dro hjem en tur for å spise og sove litt, og så dro jeg tilbake og så på timene – i seks timer. Det var utrolig gøy å se på, instruktøren var kunne liksom med en gang se hvilken type både hest og rytter var, kom med ærlige og direkte innspill, gode metaforer og artige gullkorn. Jeg fikk hilst på mange mennesker, det var fint å få møte de som eier hestene i stallen, og se samspillet og tilliten mellom hest og rytter. Også fikk jeg kost med hestene, hjulpet litt til med småting både i den stallen og i privat-stallen som ligger litt lengre opp, og dratt rundt på den 4 måneder gamle stall-valp som er så fryktelig søt!

Tirsdag er ikke stall-dag, men jeg dro en tur for å se de siste timene instruktøren skulle ha, og svinse litt rundt i stallen. Jeg fikk, kry som en gane, lov å sitte på en av de store privathestene, Nicke, da han var ferdig med sin time, mens eieren leide han fra ridehallen og opp til privatstallen. Eieren hadde dårlig tid og dro avgårde, mens jeg fikk lov å leie han en liten tur, HELT ALENE, slik at han fikk spise litt grønt gress. Så leide jeg han inn i boksen sin, og ga han lunsj-høy. Jeg tenker at det er galskap at jeg skal ha noe som helst ansvar for en hest, men eieren stolte på meg og jeg stolte på henne og det gikk selvsagt helt fint. Vi kjenner hverandre fra før, både jeg og hesten og eieren, men likevel, at en hesteeier gir andre ansvar for hesten sin er kanskje det høyeste uttrykk for tillit som finnes.

Vakreste Nicke, godt voksen med sine 17 år

men full av fart og sprell! ♥

Det er nesten så jeg kunne gjort dette om til en hesteblogg, men det skal jeg ikke, i hvertfall ikke sånn med det første. Men jeg kommer til å fortsette å skrive om hestene «mine» en del, både fordi de er en såpass stor del av livet mitt, og fordi det var andres hesteglede som smittet over på meg og drev meg inn i stallen – og dersom min glede kan smitte over på andre igjen er det jo ingenting som er bedre enn det! Hest er best, kanskje et teit slagord men det har mye sannhet i seg.

I dag var det stall-dag igjen. Å stå opp klokken fem er overraskende enkelt når jeg vet hva jeg skal stå opp til. Jeg sov dårlig og våknet med en murrende hodepine som har holdt seg der gjennom hele dagen, det legger en stor demper på dagen, men det var uansett godt å være i stallen. I kveld skal jeg i klatreveggen, og jeg tar med meg en av mine beste venninner, hun bor i Afrika men er hjemme en liten tur. Hun er en nybegynner, så det blir spennende! Det ble en liten pause fra klatringen etter at jeg tok brattkortet, men jeg har vært en gang i uken de siste ukene, og skal forsøke å forsette med det. Selv om jeg ikke er like forelsket i klatring som jeg er i stallen, er det likevel en «fullverdig» aktivitet som gir meg genuin glede og positivt input.

Og sånn går det. Opp og ned. Det er lett å si at oppturene er verdt nedturene, når jeg er på tur opp. Når jeg er på tur ned, er jeg ikke like sikker. De er tunge, og de tærer på meg. Men jeg vet heldigvis at oppturene vil komme.

Kontrollerte tanker – ukontrollerbare følelser

Jeg merker ofte at jeg ikke har kontroll over følelsene mine. Selv om jeg er så rolig, saklig og rasjonell som det er mulig å bli, så tar følelsene likevel overhånd. Det er vanskelig å takle. Den type situasjoner og hendelser som forårsaker vanskelige følelser er noe jeg sannsynligvis kommer til å treffe på resten av livet. Og bare for å ha det klart, i dette innlegget kommer jeg til å bruke et konkret eksempel, men jeg mener ikke på noen måte at det var kommentaren til vedkommende som var et problem (hun mente garantert ikke noe vondt med det) - det er reaksjonen min som er problemet. Det er ikke mulig å unngå alle utfordrende situasjoner og kommentarer, når det kommer til kropp og utseende, slike som tidligere ville vært triggende som faen. Jeg må lære meg å håndtere det.

På klatrekurset for noen helger siden havnet jeg plutselig midt oppi en vanskelig situasjon (for herregud, det må jo liksom alltid være noe). Når vi øvde på de forskjellige tingene på kurset, gikk vi sammen to og to eller tre og tre. Jeg var sammen med venninnen min som jeg hadde meldt meg på kurset sammen med. Hun er sikkert 20 cm lavere enn meg, så da er det helt naturlig at jeg er en god del tyngre enn henne. Jeg var derfor 100% forberedt på at det ville komme opp, på en eller annen måte. Og det gjorde det. Da jeg var oppe i veggen og skulle øve på fall, og den lettere venninnen min skulle sikre meg, hørte jeg noen nede på bakken si noe sånn som at de «ville se hvordan fallet var med noen som var så mye større». STØRRE?, tenkte jeg, men bare skjøv tankene unna og lot meg selv falle. Problemfritt, selvsagt, man kan sikre personer som er opptil 30% tyngre enn seg selv. Jeg falt flere ganger på rad, for at hun skulle øve seg på å håndtere fall. Da jeg kom ned på bakken tenkte jeg at jeg skulle spørre hva som egentlig ble sagt, men jeg ombestemte meg. Herregud Tora, don't be that guy, bare la det gå!

(jeg er abekatten i rosa som klatrer til topps, på led)

Jeg sikrer.

Så tenkte jeg ikke noe mer på det. Ikke før jeg kom hjem og hadde satt meg ned. Da kom det. Alt sammen. Som et godstog. Det får meg ikke til å ville sulte meg, det får meg ikke til å ville gå ned i vekt, det får meg ikke til å hate kroppen, det får meg ikke til å ville ødelegge meg selv, det får meg ikke til å angre på vektoppgangen jeg har hatt siden i fjor -men det får meg til å føle meg HELT forjævlig. Det gjør vondt, så forbanna vondt at jeg gråter. Og det setter seg godt fast, der oppe i hodet mitt.

Jeg puster og tenker så rasjonelt jeg bare kan; kanskje var det høyde-forskjellen hun siktet til når hun sa «større». Det er, som nevnt, helt naturlig at jeg er tyngre enn ei som er lavere enn meg. For eksempel; ei jente som er 167 cm høy (sånn cirka gjennomsnittshøyde på norske damer) vil faktisk med samme (normale) bmi som meg veie hele 12 kilo mindre enn meg. Jeg er rasjonell og rolig, men selv med selvinnsikten på plass kan det være begrenset hvor langt man kommer. Hva mer kan jeg gjøre? Forsatt føles det forjævlig. Fortsatt gjør det vondt. Og fortsatt sitter det ordet i hodet mitt, «større», som i «STOR», brent fast.

At jeg ikke lar det gå ut over meg selv slik jeg gjorde før er absolutt et steg i riktig retning, det skal jeg ikke kimse av. Men det går ut over noe inne i meg. Det er noe som kveles der inne. Som desperat gisper etter luft, men som ikke får det. Og det gjør vondt. Forjævlig vondt. Jeg «jobber» med det, men skjønner ikke helt hvor veien videre går.

En smak av håndfast mestring

For noen måneder siden meldte jeg meg på klatrekurs, sammen med en venninne. Jeg har klatret en del tidligere, men det har vært i regi av dagenheten (hvor jeg ikke lengre går), i en klatrevegg i nabokommunen. I fjor høst åpnet en stor, fin og etterlenget klatrevegg her på øya, og klatring er jo himla gøy så jeg tenkte at da er det egentlig bare å komme seg i gang igjen! Selv om jeg har klatret en del så har jeg aldri sikret noen. Det er spennende, utfordrende, og ikke minst gøy! Jeg var ekstremt nervøs på forhånd, så nervøs at jeg gråt mens jeg angret bittert på at jeg hadde meldt meg på det dumme kurset. Men å melde seg av var ikke noe alternativ, for jeg kjente at dette var noe jeg måtte gjennomføre. Kurset gikk over to dager, og etter å ha møtt de andre deltagerne kunne jeg slappet helt av, for det var en kjempehyggelig og passe nervøs gjeng, som hadde mye mindre klatre-erfaring enn meg (og kunne de klare det, så kunne vel «dumme meg» også klare det!!).

Da vi var ferdig første dagen ville jeg ikke hjem, jeg kunne med glede og letthet tatt de ti og en halv timene på en gang! Jeg dro hjem med en helt euforisk følelse, noe jeg ikke har kjent på lenge. Å være i stallen er en av favoritt-tingene mine, men det kan ikke sammenlignes. I stallen blir jeg rolig. Her ble jeg, til tross for at klatring er fysisk krevende, full av energi. Et skikkelig rush! Jeg følte meg helt trygg på det jeg gjorde, og at jeg fikk til det vi lærte, noe jeg også fikk tilbakemeldinger på. Så kom nervøsiteten tilbake, når jeg innså at vi også skulle ta brattkortprøven, men da i langt mindre kontrollerte omstendigheter. Man må vente noen dager etter kurset før man forsøker seg på brattkorttesten. Den blir tatt i åpningstiden til klatreveggen, det vil si at det da er flere andre klatrere der. Uforutsigbarhet er noe av det aller verste for meg, så å gå rundt å lure på hvor mange andre som ville være der, hvem de var, hvem andre som skulle ta testen, hvilken instruktør som skulle ta testen på oss - det var helt på grensen til hva jeg kunne takle. Alt inni meg sa at nå var det bare å feige ut, men jeg følte en forpliktelse ovenfor venninnen min, vi hadde avtalt å gå på kurset sammen og å ta brattkortet sammen. Jeg vet hun ville skjønt det om jeg ikke klarte det, men jeg ville ikke skuffe henne. Om jeg ikke gjorde det for min del, så kunne jeg gjøre det for hennes del!

To dager senere dro vi i veggen, egentlig bare for å øve. Der møtte vi på C, hun som var miljøkontakten min på dagavdelingen, og som forøvrig også er den som har startet klatreklubben og har vært drivkraften bak å få bygget klatrevegg her. Hun var der for å klatre selv, men litt flaks og mye godvilje gjorde at hun lot oss få muligheten til å ta brattkorttesten der og da. Siden jeg kjenner henne relativt godt føltes det mye tryggere. Det gjorde at jeg klarte å stenge ute alle de andre menneskene som var der, og bare fokusere på det vi skulle gjøre.

Etter en del skjelving, fomling, latter, klatring og sikring, fikk både jeg og venninnen min brattkortet rett i hånda. Det er første gang jeg har jobbet for, og mestret, og fullført noe som har gitt meg et håndfast bevis på det jeg har oppnådd. Needles to say; det er en jævlig god følelse.

Dessuten er det C jeg har klatret aller mest med, henne som over en så lang periode var mitt anker og min trygghet, både bokstavelig talt i klatreveggen, og metaforisk sett ellers. At det var hun som tok testen betyr svært mye for meg. Med det har vi liksom, på en veldig fin og symbolsk måte, kommet «full circle».