Mellom døden og livet

Skrevet i november 2018

Det har vært mye denne høsten. En egentlig intetsigende setning; «det har vært mye». Men jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal si det.

Frøya har fått påvist to sykdommer og det føles som det stadig vekk er noe nytt som feiler henne. Dessuten vil stallen fra november neste år miste en stor del av inntekten, og det er usikkert hvordan det skal løses, hva vi skal gjøre og hva som vil skje. Fremtiden er med andre ord (ekstra) uviss. Det er ikke det at jeg er negativ, jeg tenker heller at jeg er realistisk. Det kan gå bra, men jeg vet at det kan hende at det ikke gjør det. Det vet vi ikke. Det er faktisk ikke alltid at ting ordner seg. Noen ting kan man snakke om og løse opp i, andre ganger kan man ikke gjøre noe fra eller til, man må bare vente og se hva som skjer. Det er ikke nødvendigvis slik at jeg går og kverner på det, men det ligger der, og jeg kan fysisk kjenne tyngden av det, på skuldrene mine og på brystkassen min. Og der blir det liggende. Og det sliter meg ut. Fysisk og psykisk. Det er ikke den typen slitenhet som «en god natts søvn» (eller to eller tre eller fem eller ti) vil kunne fikse.

Det siste halvannet året har jeg skadet meg selv kun èn gang. Jeg har aldri hatt det så vanskelig som dette før, uten å ha skadet meg. Samtidig har jeg heller aldri før hatt så stort behov for å ikke skade meg. Selv om ønsket er der. Et inderlig ønske, en intens lengsel, en nesten uimotståelig dragning mot en utblåsning, en pause, et pusterom. Jeg vil, men bør ikke, kan ikke, skal ikke. Ikke akkurat nå. Så får vi se hvor lenge «akkurat nå» varer.

I perioder, med ujevne mellomrom, tar håpløsheten overhånd og tankene om døden dukker opp. Livet vil ikke gi slipp på meg, men det vil liksom ikke døden heller. Jeg føler meg fanget. Jeg vil så gjerne ha det bra, og gjør alt jeg kan for å ha det, men tankene og følelsene lar seg ikke alltid styre. Bevisst går jeg inn for, hver eneste dag, å fokusere på det som er bra. Det som jeg får til, det jeg er i stand til. Det jeg har å være takknemlig for. Og det er mye, det er virkelig det. Jeg er ressurssterk, oppegående, jeg har gode folk rundt meg, jeg har mulighet til å gjøre det jeg brenner for. Jeg er HELDIG, på så innmari mange måter. Hvorfor kan det ikke være nok?

Jeg er mye i stallen. «For mye», er det mange som sier. Det er sikkert godt ment, men de skjønner ikke, og jeg kan liksom ikke helt forklare, at alternativet er så mye verre. At jeg er så fyllt til randen av tanker om å skade meg selv at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, og akkurat nå er den eneste grunnen til at jeg ikke skader meg, at jeg er i stallen. Og at jeg når jeg kommer hjem fra stallen er så sliten at det eneste jeg orker er å legge meg. Ja, det blir litt for mye, og ja, jeg blir litt for sliten men det er det beste av to «onder», og dette «ondet» kommer det i tillegg så utrolig mye bra ut av. For herregud så mye mestring, glede og lykke jeg også får!

Jeg har både fått og tatt mer ansvar i stallen. Jeg gjør mer og jeg klarer mer, og føles ubeskrivelig godt. Det er mye som er bra. Veldig mye! Jeg har jevnt over aldri hatt det så bra som jeg har det. Føler meg mer voksen. Tryggere. Mye av tiden. Men det svinger. Kontrastene er større enn noen gang før. Jeg har fått det mye bedre enn jeg har hatt det tidligere, men dalene er fremdeles like dype. Frustrasjonen, en nesten konstant følelse av å være overveldet, dårlig samvittighet. Jeg jobber i stallen og hjelper til og har ridetimer og koser meg sammen med barna og hestene og er i de øyeblikkene helt på topp, men i bilen på tur hjem renner tårene i strie strømmer og alt jeg klarer tenke er at jeg ikke fatter hvordan jeg skal holde ut et eneste minutt til. Hvordan kan jeg ha det så jævlig dårlig, når jeg har det så jævlig bra?

Øyeblikk #31 (gråt)

Januar 2018;

Jeg pleier ikke gråte på telefonen til legevakten. Mest av alt er jeg nervøs for hvem som tar telefonen, og hvem som senere møter meg når jeg kommer dit. Jeg skal ikke si at jeg aldri har grått, men jeg kan hvertfall ikke huske å ha gjort det. Men akkurat denne dagen, når jeg hører stemmen i den andre enden, den kjente, trygge stemmen til min favorittsykepleier, som når jeg presenterer meg sier «heia Tora!», med en blanding av bange anelser og varme, så strømmer tårene fritt.

Jeg gråter på vei hjem fra legevakta. Det er sent på natten. Jeg gråter fordi kvelden har vært så vanskelig, jeg gråter fordi denne kvelden var bare en av en lang rekke vanskelige kvelder. Jeg gråter av frustrasjon over at jeg er som jeg er. Jeg gråter også av lettelse fordi jeg i dag hadde maksimalt flaks; på jobb var både favorittsykepleieren og favorittlegen. Jeg gråter av lettelse fordi jeg på legevakten denne natten har fått en god, lang samtale og gode klemmer, i stede for blod, sting og bandasjer. Jeg gråter av redsel over hvordan det er tilfeldigheter som gjør at denne kvelden gikk som den gikk, og av frykt for hva som kunne skjedd dersom det hadde vært en annen lege på vakt. Jeg gråter av lettelse for at jeg selv etter denne fryktelige kvelden hvor alt bare toppet seg, og alt lå til rette for et skikkelig selvskadingsbonanza, så unngikk jeg det, og er fortsatt rundt 10 måneder skadefri.

Øyeblikk #28 (kontraster)

Det er tåke, regn og vind, skikkelig drittvær. Jeg kjenner at jeg trenger å komme meg ut en tur likevel, så jeg går. Med musikk i ørene og et godt tempo opp Smørdalskammen. Det både blåser og regner i absolutt alle retninger. I løpet av de første tre minuttene er buksa gjennomvåt. Før jeg er på toppen, har vannet begynt å sive inn i skoene. Det er så mye skodde at det er null utsikt, så jeg starter nedturen igjen med det sammen jeg når toppen. Innen jeg er kommet ned til bilen igjen, er jeg fullstendig gjennomvåt. Men fornøyd. Jeg har ullgenser og ullsokker på, så jeg fryser ikke. Jeg bare kjenner at jeg lever.

Når jeg kommer hjem skreller jeg av meg buksa og hiver den inn i vaskemaskinen. Det var gjørmete på stien, så jeg tenker at buksa er så skitten at vannet i vaskemaskinen sikkert vil bli brunt. Den tanken vekker et minne hos meg, et minne fra 2015. Et minne om klær som ble hevet på vask, og farget vannet i vaskemaskinen rødt. Klær fulle av blod, etter besøk på legevakta. Jeg er flink å bandasjere og stoppe blødninger, men den gangen hadde jeg ikke bil, og måtte gå til legevakta. Jeg bodde riktignok mye nærmere enn jeg gjør nå, men den lille gåturen var ofte nok til at blødningene satte i gang igjen. Som regel passet jeg på å bruke mørke klær, og vente til mørkets frembrudd, for at ingen skulle se meg der jeg gikk med en fuktig flekk på buksebenet som bare vokste seg større og større. Så hjem, med et sydd, bandasjert og bedøvet bein, og inn i vaskemaskinen med klær som hadde en eim av søt metall.

For en kontrast til dette øyeblikket! Det er helt fantastisk alt hva kroppen lar meg få gjøre, nå som jeg jobber med den, i stede for mot den. Når jeg tar vare på den, i stede for å skade den. Når jeg mater den, i stede for å sulte den. Selvskadingen er kanskje ikke et tilbakelagt kapittel helt enda, men det er i det minste ikke lengre hverdagskost. Klærne mine vaskes fordi de er brukt, fordi de er levd i, ikke fordi de er blodige.

Når alt blir svart

Det er HELT absurd hvor glad jeg er i ponnien. Hesten min. Hun er ikke min, egentlig, men uten å nøle kaller jeg henne min. Det er jeg som har henne, jeg som rir henne, jeg som steller henne, jeg som kjøper dekken og grimer og alle småting hun trenger. Jeg som hver kveld vasker rumpe, lår og bein i periodene hun er ekstra dårlig i magen sin. Jeg som nesten bekymrer på meg magesår, fordi jeg er så redd hun ikke skal ha det bra. Jeg som gjør alt i min makt for at akkurat hun skal ha det så bra som overhode mulig. Jeg som elsker henne av hele mitt hjerte, elsker henne mer enn noe annet. Hun er MIN.

Jeg føler at jeg får bedre og bedre kontakt med henne, og båndet mellom oss blir sterkere og sterkere. Hun reagerer annerledes på meg enn hun gjorde i starten, jeg er ikke lengre i tvil om at hun kjenner meg igjen og vet hvem jeg er. Når jeg rir kan jeg ofte kjenne hva hun tenker og hva hun pønsker på, jeg kjenner bevegelsene henne, og er komfortabel og trygg. Jeg har prøvd å ri andre hester innimellom, og da er det plutselig som om jeg ikke kan ri, jeg må holde meg fast i salen og har dårlig balanse og får ikke til noe som helst. Man lærer mye av å ri forskjellige hester, men jeg rir ikke for å lære, jeg rir for å ri Frøya. Jeg vil bare ri henne, vil bare være med henne. Sammen blir vi bedre, begge to. På samme måte som noen hester kalles en "enmannshest", er jeg et "enhestmenneske".

Og helt uten å vite det om det selv, gjør hun uendelig mye for meg. Jeg har det veldig tungt til tider. I noen øyeblikk låser det seg helt for meg og alt er så mørkt at jeg vil bare dø, jeg klarer ikke mer, jeg vil ikke mer. Men jeg kan ikke, så det jeg vil da er å skade meg selv alvorlig, skade meg så mye jeg overhode klarer, lemleste meg selv fullstendig, til jeg er nærmere døden enn livet. Da er det èn eneste ting som stopper meg, og det er tanken på Frøya. Jeg må være hos henne, jeg må være der for henne, jeg klarer ikke tanken på å ikke kunne ta vare på henne, ikke et eneste sekund.

Selvskading skaper balanse

Jeg synes det er vanskelig å forklare min selvskading for andre. Ikke selve skadingen, altså, men hvorfor det skjer. Det er svært sjelden at jeg skader meg i affekt, det er svært sjeldent det skjer på impuls. Jeg skader meg ikke nødvendigvis selv om jeg har hatt en dårlig dag, og jeg kan skade meg selv om jeg har hatt en god dag. Årsaken til at jeg gjør det kommer innenfra, ikke utenfra. Det er meg og mine følelser og tvangstanker det handler om. At jeg skader meg selv er ALDRI en direkte konsekvens av noe noen andre sier eller gjør, og det er viktig at de jeg har rundt meg vet det.

Jeg ser for at jeg sitter på en benk, i et slags tinghus. Alene, i en stor hall, sånn man ofte ser for seg i merkelige drømmer. Jeg venter på en eldre mann i en grå dress som kommer for å levere en dom. Alt jeg gjør er å vente. Hva som gjør at jeg må straffes vet jeg ikke, det er lite jeg kan gjøre for å avverge eller provosere det. Bare det at jeg puster er kanskje galt nok i seg selv.

Når jeg plutselig får dommen, så går det aldri i min favør. Straffen er selvskading. Noen ganger må jeg gjøre det innen 72 timer, andre ganger innen fem dager, andre ganger igjen innen en uke. Jo lengre det er siden sist jeg gjorde det, jo kortere er som regel fristen. Det enkleste er som regel å bare få det overstått så fort som mulig. Å bli straffet retter (midlertidig) opp en slags kronisk ubalanse jeg har i livet mitt, og det er en stor lettelse når jeg er i mer balanse, så lenge det varer.

Jeg venter alltid på en dom, det henger alltid over meg. Rett etter at straffen utført er lettelsen stor, for jeg vet at dersom jeg nylig har skadet meg kan jeg håpe på at det er en stund til neste dom kommer. At jeg får en liten pause, en pust i bakken - men helt sikker kan jeg aldri være. Jeg kan derimot være helt sikker på at det kommer en ny dom, før eller siden. Det er en konstant press som ligger på meg. Jo lengre tid som går, jo mer nervøs blir jeg.

Dersom jeg har en god grunn for at det ikke passer, og jeg argumenterer godt for meg (i tilfeller hvor jeg skal noe viktig og trenger være 100% tilstede både fysisk og psykisk, og derfor ikke kan ta sjansen på komplikasjoner i forbindelse med sårene), så kan jeg få en utsettelse. Men da er det desto mer press på meg for å gjøre det så fort mulighet byr seg.

Jeg må gjøre det. Jeg finner ikke noe bedre ord for å forklare det enn at jeg MÅ. Det er ikke noen andre alternativer. «Kan du ikke bare la være å skade deg da?», nei det kan jeg ikke. Det er jo ikke som om jeg ikke har prøvd å slutte i løpet av de 10+ årene jeg har skadet meg selv. Jeg har forsøkt å «la være», jeg har prøvd å «gjøre noe annet», jeg har prøvd å «tenke på noe annet», jeg har fulgt alle gode råd, jeg føler at jeg har virkelig prøvd alt. Men når alt kommer til alt er faktisk sånn at jeg MÅ gjøre det. Jeg vet ikke hvem som har bestemt det, men jeg har hvertfall ingenting jeg skulle sagt.

Kontraster – legevakt og stall

Jeg skriver litt mindre for tiden. Det er litt godt det også, å slippe å føle at det er ting inni meg som sprenger på og må ut. Jeg skriver når jeg har lyst, og that's it. Jeg har flere innlegg som er halv-ferdig, som jeg «jobber» med når jeg føler for det, men det er ingenting som haster. Mest av alt lever jeg i nuet, og nyter det. Jeg tilbringer mye tid i stallen, og dermed også mye energi. Når jeg er hjemme, har jeg mest av alt behov for å slappe av og koble av og helst ikke tenke.

Frøya er mer eller mindre hele livet mitt. Jeg bruker det meste av min fysiske og mentale energi på henne. Det er mye som bekymrer meg, mye jeg er usikker på, mye jeg blir frustrert av, samtidig som det er uendelig mye glede og kjærlighet. Jeg blir liksom gladere og gladere i henne, HELE tiden. Aldri hadde jeg trodd man kunne bli så sinnssykt glad i en hest, og at gleden bare vokser og vokser. Jeg er blitt flinkere til å «bruke» de rundt meg i stallen, så jeg slipper bære så mye (heste- og stallrelatert) stress inni meg. Tar det før det spinner ut av kontroll og blir en big deal.

Det er litt mer ro inni meg enn det har vært på en stund nå. Roen blir innimellom avbrutt av legevaktsbesøk, dog er det ikke ofte. Det har så lenge vært sånn at blå tråd og sene kvelder på legevakta føles som en naturlig del av livet. Like naturlig som å dra i stallen 12 timer senere. Det er bare sånn det er. Og det er jo litt absurd.

Men kanskje er jeg på rett vei, når jeg har noe i livet som gjør at hvite frakker og sykehus ikke er det eneste stedet det føles som jeg hører hjemme.

Kontraster

Fremdeles er det slik at jeg ikke vet om jeg kommer til sprenges i tusen biter eller om dette bare er slik det skal føles, med tanke på alt som foregår for tiden. Jeg vet bare at selvskadingstankene kommer sterke og ofte for tiden, og jeg klarer ikke alltid stå i mot. Og selv om jeg er fast bestemt på at jeg ikke skal «tilbake» til spiseforstyrrelsen igjen, så er jeg nok nærmere en tilbakefall enn jeg har vært siden jeg startet min recovery i 2014. Alle andre er liksom så forbanna positive og sikre på at «dette kommer til å gå bra!». Selv er jeg ikke alltid like sikker.

Jeg lever på Oppturene, på Øyeblikkene, men dersom jeg begynner å tenke over ting så svartner alt. Når jeg er ute og gjør ting så klarer jeg holde det på avstand, men når jeg sitter hjemme er det verre. Jeg er ute mest mulig, men til slutt så må man liksom hjem. Følelsene svinger mye. Først kan det gå litt bra. Så føles det som alt er på tur å gå til helvete. Så er det rolig igjen. Så blir det ille igjen. Stadig vekk, frem og tilbake, opp og ned. Plutselig står jeg på kanten av verdens høyeste fjell og er i ferd med å miste balansen, plutselig ligger jeg i en hengekøye mellom to palmer på en kritthvit strand med en kald drink. Selv etter en god dag med mange oppturer, så kan jeg på kvelden falle helt sammen. Jeg kan gå fra å sitte rolig og se en hyggelig film, til å ut av det blå være nødt til å hive etter pusten mens tårene spruter av redsel og panikk over mørket som plutselig omsvøper meg.

Utad har jeg hatt en «god fungering» i sommer. Jeg har vært mye ute, mye sosial, mye i stallen, kost meg mye! Begrenset tid til blogging, skriving, funderinger (heldigvis). Fokuset mitt har vært på å leve, her og nå. Det har forundret meg at jeg føler meg så mye verre når jeg oftere enn noen gang føler på ren lykke. Kanskje er det sånn at desto bedre jeg fungerer ute, desto større blir kontrasten når jeg kommer inn døren hjemme og brått slutter å fungere. Kanskje er det ikke nødvendigvis sånn at jeg har det verre når jeg har det ille, men jeg faktisk har det bedre når jeg har det bra. Forskjellen mellom de to blir dermed større og er vondere å kjenne på enn før.

Jeg forsøker (spesielt i mørke stunder) å minne meg selv på at «ikke hver dag er god, men det er noe godt i hver dag». Det er mitt mantra. Noen dager er vakre, noen dager er tøffe. Sånn er det bare, og det gjelder vel for alle, men jeg er helt bestemt på at dersom man leter, så vil man finne minst en god ting å ta med seg videre. Jeg setter pris på alle Oppturene og Øyeblikkene jeg får, for de er ingen selvfølge. Nå kommer de tett i tett, men i mange år var det langt mellom hver gang de dukket opp. Jeg har det mye vondt, men jeg har det jammen meg mye godt også.

Beklager at min smerte kom på et tidspunkt som var ubeleilig for deg

Jeg kommer inn på venterommet på legevakta. Leger står i døra. Jeg har møtt han mange ganger før. Han er typen som lar dagsformen diktere hvordan han behandler meg. Har han en god dag så er han tålmodig, synes innmari synd på meg. Huffer seg noe verre og sier «stakkars» så ofte at det er på grensen til å bli nedlatende. Snakker om meg som barn og om familien min, som han kjenner fra før. Har han en dårlig dag så er han verdens mest usympatiske type. Han er kort og utålmodig og ufin og veldig uprofesjonell. Tidligere har han feks spurt meg om jeg synes at «det var rettferdig at han måtte drive å sy meg sammen når han hadde så veldig hodepine». Han har en annen gang «tvunget» en sykepleier til å hjelpe han å stifte sårene mine, selv om jeg ikke visste hva i alle dager det var og bare gråt, og både jeg og sykepleieren åpenbart var ekstremt ukomfortabel med hele situasjonen.

Med det samme jeg kommer inn døren skjønner jeg at dette ikke er en god dag. Hele han utstråler irritasjon, og han mumler noe til meg. Jeg hører egentlig hva han sier, men vil være sikker så jeg spør «hva var det du sa nå?». Han stopper og snur seg mot meg, og gjentar «jeg har andre ting å gjøre enn å drive å sy deg midt på natten». Så snur han seg tilbake igjen og fortsetter å gå. Med ryggen til meg sier han klart og tydelig; «det er no tull. Dette er bare tull!». Perpleks stopper jeg opp og spør han om han vil jeg bare skal dra igjen da. Utålmodig sier han at enten får jeg komme igjen og gå inn på behandlingsrommet så vi får sydd, eller så får jeg bare dra. Jeg går inn, men kjenner umiddelbart at jeg ikke vil dette. Så jeg sier at jeg bare drar igjen, jeg. «Okei» sier han kort og går sin vei.

Denne opplevelsen velger jeg å fortelle om fordi jeg ikke har tenkt å bare svelge dette unna i stillhet. Fordi det der, er ikke greit. Fordi verken jeg eller noen andre skal behøve å «tåle» slike opplevelser bare fordi skaden er selvpåført. Fordi jeg skal ikke skamme meg over hva jeg sliter med. Fordi jeg ikke klarte reagere og si noe til han da. Fordi jeg klarte ikke forsvare meg selv. Men jeg klarer det nå. Beklager at min smerte, mitt sammenbrudd, mitt tilbakefall kom på et tidspunkt som var ubeleilig for deg. Jævla rævhåll.

At leger kan være sliten og frustrert og ha dårlige dager, SKJØNNER jeg, det har jeg full forståelse for, men det finnes da grenser for hva man skal finne seg i?! Det er ikke slik at jeg forventer trøst og oppmerksomhet og stakkars meg her og stakkars meg der. Det eneste jeg ønsker er at legen skal gjøre JOBBEN sin, og ha sånn passelig med respekt, samt helt grunnleggende folkeskikk.

Jeg er stolt over meg selv for at jeg tok et bevisst valg om å dra, i stede for å tafatt sette meg ned og vise han såret, og så være ydmyk og takknemlig for at han var så generøs og storsinnet at han tok seg tid til å sy dumme meg. Som regel blir jeg bare helt nikkedukke rundt autoritetspersoner og så klarer jeg ikke tenke en eneste tanke før etterpå. Men ikke denne gangen! Når jeg viser frem sår er jeg på mitt mest blottlagte og sårbare, og det var ikke snakk om at jeg skulle la han se meg slik. Såret var (heldigvis) ikke stort eller komplisert, så jeg tenker at det er enklere for kroppen å ta hånd om det selv, enn det vil være for sjelen å tilbringe et sekund lengre med den doktoren. Jeg gikk ut derfra med hevet hode.

Øyeblikk #19 (trygghet)

Det har vært en lang og tøff kveld. Legevaktslegen vil at jeg overnatte hos dem, og det går jeg med på. Jeg drar hjemom for å hente toalettsaker, pysj, mobillader og noen andre nødvendigheter. Det begynner å bli veldig sent, resten av verden sover. Til min store glede er det favorittsykepleieren min som jobber den natten.

Hun er rolig, ærlig, direkte, samt usedvanlig omsorgsfull og beskyttende overfor meg. Jeg vet at hun forventer at jeg er ærlig med henne også, og jeg innfrir den forventningen, alltid. Det er en absolutt regel om at jeg ikke skader meg selv mens jeg er der, og det gjør jeg ikke, det kunne jeg aldri i veden funnet på å gjøre, og hun stoler på meg. Hun er et av de fineste menneskene jeg vet om, ikke bare i helsevesenet men generelt her i verden. Vi har etterhvert blitt godt kjent med hverandre, og hun har en egen evne til å se rett gjennom meg. En god prat med henne, enten den varer ti minutter eller to timer, gjør at stormen i meg roer seg betraktelig, og i de situasjonene jeg treffer henne er det nettopp det som er det viktigste og mest verdifulle som kan skje. 

Sykepleieren ventet på meg når jeg var hjemme, og når jeg kommer inn døra står hun og venter på meg med et varmt smil. Jeg smiler tilbake, hun ler og sier at hun følte seg som en mamma som ventet på at dattera si skulle komme trygt hjem. Når vi kommer inn på rommet jeg skal sove på, så snur hun senga, for hun vet at jeg liker ha den med langsiden inn mot veggen, samt senghesten opp på begge sider. Så går hun og henter et laken til meg, før jeg kommer så langt at jeg får spurt om det, for hun vet også at jeg liker å ha et laken rundt meg under dynen.

Hun gir meg litt tid til å skifte og komme meg under dynen, før hun kommer tilbake og setter seg hos meg. Det er lenge siden sist vi møttes, mye har skjedd og vi har mye å snakke om, både godt og vondt. Etterhvert sier hun at det er sent nå, og jeg trenger å sove. Hun gir meg en varm og god nattaklem før hun går. I løpet av natten kikker hun inn til meg flere ganger. Døra knirker litt, så jeg halvvåkner noen av gangene. Dyna har glidd litt til siden, så hun brer den godt over meg, stryker meg på kinnet og hvisker mildt at jeg bare skal sove videre.

Jeg sovner igjen med det samme, i visshet om at her er jeg fullstendig trygg.

Déjà vu(~ish)

Da jeg kom hjem fra den grufulle innleggelsen var det bare utrolig godt å komme hjem. Godt å sove i egen seng, lage og spise min egen mat, dusje og gå på do alene. Dra opp til hestene, kose og stelle med dem, ri litt. Møte mine mennesker. Dagen etter at jeg kom hjem var det et møte med psykolog og fastlege, kanskje det mest produktive møtet vi noen gang har hatt og jeg følte at nå var vi virkelig på vei en plass! Det føltes deilig å være i trygge, kjente omgivelse, og jeg følte meg tilpass og rolig. I et par dager. Så kom realiteten synkende inn.

Jeg slet en del med alt som skjedde der borte, det gjør jeg enda men helt til å begynne med var det veldig intenst. Det var så mye, fysisk og psykisk påkjenninger. Krevende. Jeg tenkte mye på det; hva som ble sagt, hva som ble gjort, hva som ble ment. Det var forferdelig vondt å tenke på, og jeg klarte ikke la være å tenke på det. Et spørsmål som surret veldig var: «Er det meg?». Er det sånn at mitt kaos bringer ut det verste i folkene rundt meg? Det er ikke akkurat første gang det har skjedd. Folk som i utgangspunktet har vært tålmodige, gode mennesker har mistet tålmodigheten fullstendig med meg. Så da er det jo jeg som er problemet. Min feil. Alltid.

En uke etter at jeg kom hjem ble det flere legevaktsbesøk på rad, og jeg ble innlagt på KAD-sengene på legevakten. Tidligere har jeg vært der ofte, men nå var det kun andre gang på et halvt år at jeg ble innlagt der. På et tidspunkt så sluttet det å være en trygg plass for meg, derfor så jeg ikke poenget i å være der, men denne gangen var det annerledes. Jeg følte meg trygg og rolig, og følte en viss optimisme over at dette alternativet, som jeg egentlig hadde gitt opp for lengst, nå var aktuelt igjen. Favorittsykepleieren min jobbet den natta, jeg hadde ikke sett henne på lenge og det var godt å få snakket med henne. Jeg tenkte at kunne jeg bare få være der til over helga, over påske, i det minste, så ville det hjelpe meg langt på vei. Men neste formiddag kommer legen og sier at jeg ikke kan være der, at de sengene ikke er ment for «psykiatripasienter». Jeg skjønner ingenting, hvorfor har jeg da fått være der over 10 ganger det siste halvannet året?? Han sier at sjefen på legevakta har bestemt det. Legen er ikke helt stødig i norsk, så jeg ber om å få snakke med sjefen i stede.

«Sjefen» er en fornuftig mann jeg har møtt flere ganger før. Han forteller meg at det har vært innskrenkninger av reglene den siste tiden, og at det nå er slik som legen sa; psykiatripasienter får ikke være på KAD. Personellet på legevakta har ingen kompetanse innenfor psykiatri, og vil/kan derfor ikke ha ansvar for slike pasienter. Så bringer han opp det med forrige ukes innleggelse, dvs det som stod i journalen min (som ikke stemte!); at jeg skadet meg der til tross for at jeg hadde inngått en avtale om ikke å gjøre det. Jeg var allerede på gråten, men det fikk meg til å knekke sammen, tårene sprutet og jeg klarte så vidt snakke, prøvde desperat forklare at det ikke var sant, det som skjedde var en misforståelse, men ingen tror på meg! Jeg holder avtalene jeg inngår, jeg inngår aldri avtaler jeg ikke er sikker på at jeg kan holde, jeg ER pålitelig, skal det på grunn av denne ene misforståelsen være sånn at ingen skal stole på meg igjen!?! En feil, en misforståelse, et knippe unyanserte journal-notater fra mennesker som overhode ikke kjenner meg - skal det ødelegge alt?

Han forsøker berolige meg, forsikrer meg om at det som skjedde der ikke har noen sammenheng med at jeg ikke får være hos dem. Jeg har aldri skadet meg når jeg har vært på KAD, og han sier at han har ingen grunn til å ikke stole på meg. Han virker genuint opprør over å ikke kunne la meg bli, og det beroliger meg. Det at han faktisk bryr seg gjør at dette ikke er som sist gang. Selv om det på svært mange måter føles slik. Jeg blir kastet ut fra min aller siste trygge plass, uten noe back-up plan.

På et uforklarlig vis kommer jeg meg likevel gjennom de neste dagene. Noen kvelder senere drar jeg på legevakta for en prat. Legen er håpløs, samme som «hev meg ut» noen dager tidligere, det eneste han sier er at «hans råd er at jeg ikke skader meg,» og at jeg må være en «snill pike». Heldigvis får jeg en kort men verdifull peptalk med favorittsykepleieren som jobbet natta jeg fikk overnatte der. Jeg drar hjem med skuldrene noen desimeter lavere enn da jeg kom, og sover godt når jeg legger meg i min egen seng. Et lite, helt avgjørende løft som gjør at jeg kommer meg gjennom de siste rød-dagene før verden igjen åpner opp.

Jeg fant ingen annen utvei

En slags fortsettelse til, eventuell utdypelse av, forrige innlegget; «Den fatale misforståelsen»

Jeg kan jo, bare for å ha det gjort, presisere at dette er MINE opplevelse, MINE oppfatninger, MINE erfaringer med stedet jeg var innlagt på. Andre har andre opplevelser og erfaringer. De andre pasientene jeg kort traff der så ut til å være trygge og komfortable. Jeg satt ute i stua en stund en ettermiddag. Personalet lo og tøyset både med hverandre og med pasientene, og det var virkelig god stemning. I starten var jeg overrasket over hvor usedvanlig imøtekommende, vennlige og tålmodige de var. I den første samtalen med legen ble det presisert at dette var et samarbeid, at vi skulle være enige om alt som ble avgjort, at ingenting skulle bli bestemt over hodet på meg. Jeg kunne ikke love at jeg ikke kom til å skade meg selv, så det første som ble bestemt var at jeg skulle ha fotfølge. Dvs at en fastvakt var sammen med meg hele tiden. At jeg ikke fikk gå på do eller dusje uten at baddøra var åpen og noen satt rett utenfor føltes litt pressende, men ellers var det utrolig trygt og godt. Det er når jeg blir alene at det er vanskelig, og nå slapp jeg være alene. Noen satt i en stol utenfor døren til rommet mitt hele tiden, døren på gløtt, kikket inn på meg med jevne mellomrom, og kom inn og satt sammen med meg når jeg ba om det.

Tidligere på onsdagen (dag to) hadde jeg snakket med legen, og jeg skulle fortsette med fastvakt fordi jeg fremdeles ikke kunne love at jeg ikke ville skade meg. Legen satte pris på ærligheten min. Jeg synes det med fastvakt var en fin og trygg ordning. Det gjorde meg roligere og jeg begynte faktisk å se for meg at her kunne jeg være, hvertfall en liten stund fremover. Men på ettermiddagen ble det plutselig slik at fastvakten hele tiden skulle sitte inne på rommet sammen med meg, det var ikke lengre slik at de kunne sitte utenfor. At de hadde sittet utenfor frem til da var visst ikke «rett prosedyre», det hadde vært en misforståelse, det var meningen at de skulle være sammen med meg hele tiden. Å ha noen rett utfor døren var overkommelig. Å være «innestengt» på rommet sammen med noen, var ikke det.

Legen var heldigvis fortsatt på jobb, og jeg fikk snakke med han. Sa at jeg ikke klarte å ha noen så tett. Spurte om det ikke fantes en mellomting mellom fotfølge og å bli helt alene? Om jeg kunne få pauser innimellom, avtale med vakten at «nå vil jeg være alene en halv time». Jeg kan ikke love at jeg ikke skal skade meg all den tid jeg er på avdelingen, jeg vet jo ikke en gang hvor lenge jeg skal være der, men jeg kan love at jeg ikke skal gjøre det den halvtimen. Videre ba jeg om at når de var vakt hos meg, så kunne de sitte i en stol utenfor med døra åpen, slik som tidligere. Slik var det hvertfall jeg forsto avtalen. Derfor skjønte jeg absolutt ingenting da jeg plutselig ble overlatt til meg selv. En halv time var jeg helt alene, før nattevakten kom innom og kikket til meg, og sa at hun hadde ting å gjøre og ville komme tilbake om en halv time. Jeg fikk ikke til å si noe, jeg skjønte ingenting, fullstendig kaos brøt ut inni hodet mitt og innen hun kom tilbake igjen, hadde jeg skadet meg.

Jeg trodde at jeg skulle avtale med vakten NÅR jeg følte jeg trengte et pusterom, og inngå en avtale om å ikke skade meg mens jeg var alene, og ellers skulle de være hos meg. Men fra deres side ble det avgjort at jeg gikk fra «fastvakt» til «hyppig tilsyn», dvs at de kikket inn til meg en gang i timen. Jeg skjønner ikke hvordan den misforståelsen kan ha skjedd, men den skjedde. Jeg forsøkte etter beste evne å oppklare, men ble møtt av en isfront, det jeg sa ble ganske enkelt avfeid. De hadde overhode ingen interesse av å høre hva jeg hadde å si om saken, og når jeg likevel prøvde si noe så ble jeg ikke trodd. De stemplet meg som en løgner og ville ha meg ut og vekk så fort som det overhode lot seg gjøre, og mer var det ikke å si.

At det å skade seg selv var grunn til utskrivelse, visste jeg ikke. Det vil si, hjelpepleieren som jobbet den natten fortalte meg det – etter at jeg hadde skadet meg. Men så var det ikke kun derfor jeg ble utskrevet, det var fordi jeg hadde, ut fra deres perspektiv, brutt en avtale. Planen var ikke å skade meg, jeg ville ikke gjøre det, men det skjedde, plutselig. Jeg så ingen annen utvei. Trangen var så stor at det fløt over ved første og beste anledning. Og det var tydeligvis fullstendig utilgivelig.

Den fatale misforståelsen

Tirsdag kveld, to uker før påske, kjente jeg at nå går det ikke bra. Dette går ikke mer. Jeg tok kontakt med psykolog onsdags morgen og fikk time senere samme dag. Det ble en nesten tre timer lang og intens time. Dagen etter hadde jeg ny time, samt time hos fastlege. Legetimen ble også svært intens. Ingen var i tvil om at nå var det alvor. Fredag hadde jeg ny legetime, og jeg gikk inn i helga med lovnad om at neste uke så ville noe skje – garantert. Ny legetime mandag, lege tok kontakt med en allmennpsykiatrisk avdeling 3-4 timers kjøretur unna, og de kunne ta i mot meg allerede neste dag. Tidlig tirsdag morgen bar det avgårde.

Natt til torsdag, samme uka, er det en «hendelse». Jeg trodde rammene var stramme og trygge, men det skjer noe jeg ikke trodde skulle skje, noe som i følge min forståelse overhode ikke er etter avtale. Det blir utrygt, fullstendig kaos bryter ut i meg og jeg ender opp med å gjøre noe dumt. Torsdag morgen kommer noen timer senere og jeg blir hentet til samtale. Vi sitter rundt et bord, de er tre stykker, tre autoritetspersoner, og ingen av dem er på min side. To damer; en miljøterapaut og psykiater, samt en mannlig lege. Han snakker på vegne av dem alle. Kort og greit; de mener jeg har brutt en avtale, og jeg blir derfor utskrevet umiddelbart. «Utskrevet» i teorien. I praksis er det mer «kastet ut».

Jeg prøver å forklare, desperat etter å oppklare misforståelsen. Vi må ha hatt forskjellige oppfatninger av hva denne avtalen egentlig var. De må gjerne kaste meg ut, det er helt greit, men la meg hvertfall fortelle min side av saken? Legen sier at det spiller ingen rolle hva jeg sier, han er «fullstendig likeglad». Jeg prøver, han sier at det jeg sier er «piss». Jeg sier at jeg ikke lyver, han sier at JO, det gjør jeg. Han sier at «hans jobb er å gjennomskue mennesker, og han gjennomskuer meg». Jeg gjør mitt beste for å holde meg rolig og saklig, men føler meg mer og mer desperat etter å oppklare dette. En isfront er alt jeg møter. Jeg innser at de på forhånd har bestemt seg for at jeg med viten og vilje har brutt en avtale, og ingenting jeg sier eller gjør vil endre på det. Men det de sier stemmer ikke og jeg klarer ikke la være; jeg må forsvare meg. Jo mer jeg prøver forklare jo mer hisser han seg opp.

Til slutt smeller det et hånlig; «du argumenterer som en 2-åring!» fra andre siden av bordet. Da gir jeg opp, og reiser meg for å går så fort jeg kan, men jeg er ikke kjapp nok. Patetiske tårene renne allerede før jeg før kroppen har reagert på ordren om å komme seg opp og vekk. Faen. De skulle ikke få se meg gråte, hvertfall ikke den forbanna legen. Til og med på kroppsspråket hans ser jeg hvor utrolig lite han har til overs for meg.

Misforståelser og det å ikke bli trodd er noe av det verste jeg vet. Jeg sitter inne på rommet og gråter hysterisk. Siden de overhode ikke stoler på meg, sitter det en sykepleier sammen med meg som skal «passe på meg» til transporten kommer. Jeg hikster og hyperventilerer, prøver desperat å ta meg sammen, men til ingen nytte. Sykepleieren overser meg fullstendig der hun sitter to meter unna meg og leser i en avis. Jeg får roet meg såpass ned at jeg klarer si noen ord mellom hikstene, og prøver snakke med sykepleieren. Følelsen jeg har inni meg er så grusomt at jeg føler at jeg var i ferd med å dø, kveles, jeg ønsker så inderlig å forklare henne at jeg ikke er en løgnaktig, manipulativ person. Jeg fortaller henne at de kjenner meg jo ikke overhode. Alle jeg har hjemme, alle mine venner, min familie, mine personer i behandlingsapparatet, de vet at jeg ikke lyver, at jeg er pålitelig. At misforståelser kan skje – og at det er nettopp det som har skjedd her. Mens jeg sier det kjenner jeg hvor godt det vil være å komme hjem til alle disse personene.

Jeg fikk et så godt inntrykk da jeg kom. De var så forståelsesfulle, imøtekommende, varsomme. Tilrettela så mye for meg som overhode mulig. Brått ble det snudd til iskald likegyldighet. Som om jeg hadde gjort noe fullstendig utilgivelig og ble plassert i eksil. Etter tre timers venting kom endelig transporten. Hun som «voktet» meg sier et kort hade før hun haster inn en annen dør som låses bak henne. Det er ingen som følger meg ut. Ingen som ønsker meg lykke til. Ingen som tar seg bryet med å komme for å si hade til meg.

Jeg er ingenting.

Øyeblikk #17 (bare si det som det er)

Det er fysisk krevende å klatre og jeg blir alltid varm av det, derfor klatrer jeg i t-skjorte. Selv de nyeste arrene på armene er over et år gamle, så jeg synes absolutt det er innenfor at jeg kan bruke korte ermer, når det faller seg naturlig. Jeg klatrer sammen med et par andre stykker. Vi tar en liten pause, jeg går på bakrommet for å hente noe i bagen min, og den ene av de to andre er også der. Hun ser alvorlig ut, jeg ser på henne at det er noe hun lurer på, så jeg stopper litt opp. Da spør hun hva som har skjedd med armene mine. Om jeg har gjort det selv. Jeg svarer bekreftende på det. Hun spør hvor gamle de er, og om jeg har sluttet med det.

Jeg setter stor pris på at hun spør! Setter pris på at hun bryr seg. Hun skjønte nok egentlig hva det var som hadde skjedd med armene mine, men spurte likevel, og det er helt okei. Dersom noen lurer, er det bare å spørre! Heller det, enn å gå rundt og tenke på det. Så lenge folk bruker sine sosiale antenner og ikke snakker veldig høyt om det eller spør foran mange andre mennesker, så er det helt greit. Åpenhet og ærlighet er både fint og viktig. La oss bare si det som det er!

Videre gjør jeg nettopp det - sier det som det er. At jeg ikke har sluttet med det. Hun vet ikke hva mer hun skal si, og det vet ikke jeg heller, så vi bare går ut og fortsetter å klatre.

En stor takk til 2015

 

Det er så kort oppsummert at det ikke er i nærheten av å få plass til alt som jeg tenker og føler!

Året 2015 er året hvor jeg har holdt en sunn og stabil vekt. Året hvor jeg ikke bare har funnet meningen MED livet, men enda viktigere; meningen I livet! Klatring og stall er noe jeg har snust borti tidligere, men har vært for syk til å se meningen med. Nå kan jeg ikke se noen mening uten. Det føles som en uendelig stor belønning for at jeg har fått en sterkere og sunnere kropp, i tillegg er det en enorm motivasjon til å holde meg på riktig vei.

Det å ha et svar til spørsmålet «hva gjør du?» er utrolig stort for meg. Jeg hadde mer eller mindre slått med til ro meg tanken om at jeg måtte unngå nye mennesker til evig tid for ikke å få nettopp det spørsmålet. I så mange år har svaret vært «ingenting» og det er så forferdelig, uutholdelig pinlig å ikke ha noe ordentlig svar, ikke ha noe å vise til, å være en som tilsynelatende ikke bidrar med noe her i verden. Men nå kan jeg, med stolthet, si at jeg jobber i stallen. Hva så om det verken er betalt arbeid eller en 9til4-jobb; for det er det jeg gjør - der jobber jeg, der bidrar jeg, der gir jeg alt jeg har.

Så kommer klatringen i tillegg. Jeg både klatrer selv og er vakt i veggen. Der føler jeg meg hjemme, der føler jeg meg trygg på hva jeg gjør og sier, på samme måte som i stallen. Vi har et reglement, jeg vet hva som er lov og hva som ikke er lov, alt er (som regel) enkelt å forholde seg til. Både i stallen og i veggen kan jeg mye, samtidig som jeg på mange måter bare så vidt er kommet i gang, jeg enda har mye å lære, og jeg gleder meg til fortsettelsen!

 

I året som har gått har jeg både flyttet og fått "lappen". Det var en stor lettelse å få begge deler i boks, og har gjort hverdagen min mye enklere. Jeg har fått mer frihet, mer selvstendighet. Når man kjører bil og leier en leilighet hvor man selv eier alt av møbler og ting og tang, føler man seg brått mer voksen. Og det er en god følelse!

Jeg har gått skikkelig på tryne mange ganger. Ja det har vært mye positivt i året som har gått, men tårer og blod har herjet side om side med latter og glede. Selv om jeg har vært på legevakta ofte, og det i år har vært mer alvorlig enn tidligere, har jeg oftere og oftere, jo lengre ut i året vi har kommet, hatt andre alternativer. Da i form av klatring og turer i stallen. Selvskadingen er ikke borte, men der det tidligere kun var selvskading som "funket" finnes det nå flere og mer konstruktive ting jeg kan også vende meg til, de gangene det klaffer slik. Og det må da kunne regnes som et skritt i riktig retning!

Hvordan 2016 vil bli vet jeg ikke, men for første gang på mange år ser jeg lyst på et nytt år! Ved mange årskifter har jeg tenkt at det kommende året hvertfall ikke kan bli verre enn det som har gått... og jeg har tatt feil flere ganger. Denne gangen tenker jeg at dette året umulig kan bli bedre enn det som er over. Og så håper jeg at jeg tar feil denne gangen også!

«Hva har du gjort med....»

Jeg er i klatreveggen. Det er varmt, jeg har på meg en t-skjorte. En liten gutt står og stirrer intenst på meg. Så spør han;

«Hva har du gjort med....»

Stemmen hans er forskrekket, øynene alvorlige.

Hjertet mitt stopper opp og magen gjør seg klar til å falle ned til knærne. Vær så snill vær så snill vær så snill kjære lille, ikke spør om armene......

«...ørene dine??»

Øreflippene mine er utvidet til 16 mm og tiltrekker langt flere blikk og spørsmål enn armene mine. Jeg har ofte håret i hestehale i stallen og i klatreveggen, og det blir dermed mer synlig. Mange barn stirrer som om de er hypnotisert, noen av dem prøver være diskre mens andre spør hva/hvordan/hvorfor. Det er lett å svare på. Spørsmål om armene blir straks verre. Jeg gruer meg til den dagen jeg får et direkte spørsmål fra et barn hva det er eller hva som har skjedd. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal svare. Jeg har hørt andre si at de forklarer at de har vært syke og fått merker, men at det ikke er farlig eller smittsomt. Andre kaller det «strek-fregner». Men barn vet jo hva arr er og hvordan man får dem.

Det er snart et helt år siden sist jeg skadet meg på armene, og bortsett fra noen resistente arr så har det grodd kjempefint, arrene er lyse og myke, selv om linjene er tydelige og huden ikke er så glatt som den ellers hadde vært. Jeg virkelig nyter å kunne gå rundt med korte ermer. Når det passer seg slik. Jeg ser selvsagt an settingen, det er ikke alltid det føles riktig selv om det er naturlig å gjøre det. Men jo lengre tid det går, jo lettere er det. Det er helt ubeskrivelig godt.

Selv om jeg finner et «standard-svar» til spørsmål jeg kan komme til å få om armene mine, så er jeg redd for at jeg ikke vil være (godt nok) forberedt på oppfølgingsspørsmål. Råd/tips/erfaring tas i mot, fra alle som måtte ha tanker om det, fra foreldre som har små barn, til andre som har arr etter selvskading.

Det som ikke bare kan løses

Det er litt over et år siden jeg postet dette innlegget og fortalte at jeg hadde startet å be om hjelp fra legevakten, før jeg kuttet meg, i stede for å kutte meg. I året som har gått har jeg vært der mang en gang og pratet, og mange ganger har jeg blitt innlagt. Det begynner bli en stund siden sist nå. Ikke fordi jeg ikke har behov for det, men fordi jeg ikke vil. Ikke orker. Ikke tør. Jeg vet hva som (høyst sannsynligvis) venter meg der; en lege som skal «fikse», «ordne opp», «hjelpe». Som tror at hun/han i løpet av den lille stunden skal være i stand til å løse problemet. Foreslår ting og spør om tang. Jeg forteller, forklarer, jeg går jo fast til både lege og psykolog. Hadde det vært noe som bare kunne fikses, ville jo min dyktige psykolog eller fantastiske fastlege bare fikset det. Det som gjør vondt inni meg er ikke noe som kan løses, det finnes ingen åpenbar eller enkel eller rask løsning.

Oppgittheten/skuffelsen/irritasjonen jeg ser i dem når de innser at det ikke er noe konkret de kan gjøre for meg – jeg holder det ikke ut! Dumme meg, som ber om hjelp uten at det er noe som kan hjelpe meg. Jeg vil snakke, det er jo egentlig bare det jeg vil, men det er vanskelig, for leger vil jo som regel løse ting, få resultater, ikke bare snakke. Da er det faktisk lettere å bare ikke sette verken meg selv eller legevaktslegen i den situasjonen.

Noen ganger treffer jeg på flotte, fantastiske, tålmodige, forståelsesfulle leger. Det hjelper meg og gjør så godt! Men treffer jeg på feil lege vil det med stor sannsynlighet ende opp med å bli verre enn det var i utgangspunktet. Har jeg råd til å ta den sjansen? Nei.

Feilt, fælt og forvirrede

Det er noe som ikke stemmer, noe som er galt, det er kun en liten detalj, men alt blir feil for meg. Tankene mine er en slange som har begynt å spise på sin egen hale, og har allerede fortært halve seg selv. Jeg forsøker forklare, får ikke forklart det på en måte som gjør at legevaktslegen forstår. Følelsene raser. Tårene kommer. Dette funker ikke, så jeg ber pent om å få bli til jeg har roet meg. For noen ganger hjelper det å vente. Ta tiden til hjelp. Kanskje kan jeg få snakke med sykepleieren, dersom hun har mulighet til det? Det er helt i orden, jeg kan bli litt, ta den tiden jeg trenger. En liten stund blir jeg sittende alene i rommet. Så kommer legen tilbake, og med seg har hun sykepleieren. «Nekter du å gå?», lurer sykepleieren på. Enten må jeg gå hjem, eller så må jeg innlegges. Her kan jeg ikke sitte. Jeg forstår ingenting, har hun oppfattet det som at jeg nekter å forlate legevakten, at jeg sitter her og nekter å gå noe sted? Forbauset forsøker jeg forklare at jeg ba om å få bli til jeg hadde roet meg litt ned. At jeg hadde bedt om å få prate med henne, dersom hun hadde mulighet. Hun svarer at hun hadde mye å gjøre, desperat hever jeg stemme; «og derfor sa jeg DERSOM du hadde mulighet». Jeg får beskjed om at dersom jeg vil snakke så må jeg snakke med legen, hun er grei å snakke med. Vil jeg ikke det så får jeg enten bli innlagt eller gå hjem.

Jeg svarer ikke, vet bare at jeg ikke kan bli innlagt. Føler meg avvist, demonstrativt begynner jeg å kle på meg skjerfet og jakken. Gråten tar meg for fullt. Så faller jeg helt i staver, klarer ikke snakke, klarer ikke oppfatte noe. Klarer ikke lengre bevege meg, annet enn en beskyttende hånd foran fjeset, i et tafatt forsøk på å gjemme meg vekk. Sykepleieren er verdens beste, og den jeg kjenner best. Hun er ærlig, trygg og bestemt. Beskyttende, uten å bli overbeskyttende. Det er ikke sånn at hun syr puter under armene mine, eller behandler meg som om jeg er et sykt og svakelig individ. Hun gir aldri rom for tvil og det er godt. Mens jeg ble sydd tidligere på kvelden hentet hun noe jeg kunne ha rundt skuldrene fordi jeg frøs, og hun ga meg håndkrem fordi jeg var så tørr på hendene at huden sprakk. Hun er så god, så omsorgsfull! Derfor er det uutholdelig forvirrende at hun nå er så streng. Kanskje er hun ekstra stresset, kanskje har det vært en misforståelse, kanskje er det jeg som er (ekstra) sensitiv. Utfallet er uansett det samme.

Hun er litt mildere nå. Legen har gått ut av rommet. Hun gir meg en klem. Mens jeg sitter og hikster, setter hun seg på huk foran meg, hendene hvilende på lårene mine. Stryker beroligende på meg, tørker tårene mine. Snakker rolig til meg, forsøker nå inn til meg, prøver få kontakt, prøver å få meg til å smile. Spør om ting som jeg ikke helt får med meg. Tårene mine triller uhemmet, jeg klarer ikke engang forsøke holde igjen. Hun får meg bort til vasken for å vaske ansiktet. Henter myke bomullskompresser, fordi vanlig tørkepapir er så grovt mot huden. Hun gir meg et refleksbånd for å ha på jakken. Jeg tuller med at jeg aldri får «premie» når jeg er hos legen, slik små barn får, enda så ofte jeg er hos lege og på legevakt. Hun gir meg enda en refleks. Jeg smiler. Hun gir meg en klem. Så sender hun meg ut døra, varsomt, men bestemt. På turen hjem tar gråten meg for fullt. Heldigvis er det natt og jeg er den eneste som er ute. Jeg skjønner ingenting.

Når "det rette" bare føles helt feil

Akkurat nå vil du ikke kunne se noen nye skader på kroppen min. Kanskje er det i det lange løp «bra», men her og nå er det helvete. Det er bare helt jævlig. Jeg skjønner at det er «det rette» å gjøre, men slik det er nå så er det INGENTING i meg som kjenner at dette er en bra ting. Jeg klarer virkelig ikke se for meg at jeg aldri skal gjøre meg selv noe igjen noen gang. Kanskje må jeg bare ta tiden til hjelp, kanskje vil det bli lettere etterhvert? Kanskje ikke.

Hodet, tankene, følelsene, er fortsatt lika fucka. Kanskje mer enn før, til og med, siden jeg nå ikke har noe form for utløp. Fysisk selvdestruktivitet kan undertrykke mye rart, og holde ting i sjakk. Til overflaten kommer nå en smerte og en redsel som har vært undertrykt av sult og selvskading, såkalt «følelsesregulering», i mange mange år. Og uten den reguleringen kommer tankene og følelsene sprettende opp. Flommende over. Det finnes ingen buffere eller støtdempere. Jeg har det så vondt psykisk at jeg får et sterkt, fysisk ubehag, og jeg har ingen redskaper til å stoppe det. Når det blir for ille på mørke kvelder, ber jeg desperat om hjelp fra hvitkledde mennesker. Er jeg heldig så møter jeg et eller flere mennesker som har tid til meg, tålmodighet med meg og forståelse for meg. Det bare er dessverre ikke alltid jeg er heldig.

Det handler ikke om å finne en annen strategi når ting blir ille, for jeg tror ikke det finnes noe med tilsvarende kraft og effektivitet. Jeg har vært inne på det før, at greia kanskje ikke er å finne noe annet når ting blir for ille, men heller å forebygge at ting blir så ille. Stabilitet, forutsigbarhet, struktur og trygghet på alle plan er nøkkelord, men det er uendelig langt unna å være på plass, så det hjelper meg lite her og nå. For tiden er det en spesifikt ting jeg går rundt og venter på, noe som forhåpentligvis kan hjelpe meg på sikt, men heller ikke det hjelper meg her og nå.

Min eneste motivasjon for å fortsette dette tilsynelatende meningsløse forsøket på å gjøre «det rette», er stallen og klatringen. Selvskading har kommet til et punkt nå hvor jeg faktisk må velge. Aktivitetene jeg har, livet jeg lever nå - det lar seg ikke kombinere med selvskading. (U)heldigvis. Det er enten-eller som gjelder (ingen gråsoner, noe som jo normalt sett en ideel situasjon for meg). Problemet er at timene med klatring og stall er langt færre enn timene alene med monstrene. I stallen og klatreveggen er jeg lykkelig. Men er jeg lykkelig nok til at det veier opp for alle timene jeg ikke er det? Jeg forventer ikke at jeg skal være lykkelig hele tiden, det er det vel ingen som er, men det er sånn at når jeg ikke er lykkelig, er jeg dypt ulykkelig. Igjen er det enten-eller. Kontrastene er for store. Det kan da ikke være meningen at det skal være sånn?

Jeg er ikke nødvendigvis fryktelig optimistisk. Men jeg forsøker. /Jeg forsøker. Men jeg er ikke nødvendigvis fryktelig optimistisk.

Kjære legevaktslege

Kjære legevaktslege. Jeg setter pris på tålmodigheten og omsorgen din. Å bli tatt i mot og ivaretatt på en god måte er beroligende. Det blir rolig inni meg. Men så har jeg disse tvangstankene, som gjør at jeg MÅ skader meg to ganger på rad dersom jeg først er i gang. Jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det, men sånn er det. Flere ganger enn jeg er i stand til å telle (til tross for at telling også er noe jeg gjør mye av) har jeg blitt møtt på en god måte første gangen, men på et helt annen måte andre gangen. Jeg har først møtt forståelsefulle øyne, myke hender, en snill stemme. Noen timer senere har jeg møtt anklagende øyne, harde hender, en irritert stemme. Joda, jeg vet jeg ikke klarer å skille mellom frustrasjon over meg og frustrasjon over situasjonen, men likevel, noen ganger er verken tale og kroppsspråk til å ta feil av.

Tror du at jeg kom tilbake fordi du var snill? At jeg skadet meg igjen for å tilbringe mer tid sammen med deg? At jeg skader meg for å få oppmerksomhet, og dersom du ikke gir meg positiv oppmerksomhet (eller kanskje til og med oppfører seg dårlig mot meg) så vil jeg ikke lengre skade meg?

Kjære legevaktslege. Jeg har aspergers i hodet mitt. Jeg har tvangstanker som er sterkere enn meg. Med andre ord; det er ikke deg, det er meg. Jeg skader meg igjen enten du er snill eller slem med meg. Så la oss heller snakke om noe viktigere enn de ytre skadene, nemlig hvordan jeg har det inni meg. Det er vanskelig å forklare med ord hvor helt vanvittig intens vondt jeg har det. Om du er «snill» eller «slem» har mye, nei, ALT, å si for den smerten. Får du meg til å føle meg trygg, så er sjansen mye større for at neste gang jeg ringer til legevakta, så er det er en prat jeg ber om, og ikke sting. Og det kan vel alle leger setter pris på, enten det er min helse, deres egne ressurser eller samfunnets økonomi de har i fokus.

Jeg har forståelse for at du kanskje er sliten. Kanskje du har hatt en veldig travelt og/eller lang dag i dag. Kanskje har du brukt opp denne dagens tålmodighet forlengst. Det er ikke så mange henvendelser på natten, så jeg vet at legevaktslegen sover dersom han ikke behøves en plass. Noen ganger kommer jeg når du sover og du må bli vekket. Det er jeg veldig lei for, men jeg gjør det ikke for å ødelegge for deg, jeg gjør det fordi min egen smerte ble så uendelig stor at den fløt over. Jeg skulle så gjerne holdt igjen, men jeg klarte ikke. Tro meg når jeg sier at jeg ikke skader meg selv bare for å gjøre livet ditt surt, for å gi deg «ekstra» arbeid, for å stjele din dyrebare tid. Jeg tar ikke hjelpen for gitt på noen måte, jeg er utrolig ydmyk og takknemlig for at det finnes hjelp å få. Jeg forventer ikke at jeg skal bli trøstet og dullet med, og ikke ønsker jeg det heller. Jeg krever ingenting. Bare snakk med meg, hør på meg. Behandle meg som et menneske. Er det ikke slik at leger skal møte pasienter med respekt og omsorg? Er det ikke til og med en egen lov, som med klare og tydelige ord forteller hvordan pasienter skal ivaretaes? Der står det, så vidt jeg kan se, ingenting om at måten pasienten skal bli møtt på er avhengig av pasientens skade, sykdom eller bakgrunn.

Kjære legevaktsleger. Jeg skjønner at jeg ikke er en enkel pasient. Jeg skjønner at det er vanskelig og frustrerende å treffe på meg gang på gang, uten mer informasjon enn at jeg har hull i huden som må lukkes. Noen leger har blitt kjent med meg, og vet mer om bakgrunnen min og hvem Tora er. De er jevnt over mer tålmodige med meg. Men det er mange av dere leger som ikke er så ofte der, og det er ikke alle jeg klarer snakke med. Det er ikke alle jeg ønsker snakke med. Enten det er vårt første møte eller femte møtet. Det er ikke alltid jeg får til å snakke, selv om jeg ønsker det. Uansett setter jeg pris på at du åpner opp for en dialog.

Likegyldighet er noe som gjør forferdelig vondt. Når du knapt nok sier «hei» når jeg kommer og «hade» når jeg skal gå. Når bedøvelsen settes uten forvarsel («nå kommer det et lite stikk», ja jeg vet det men jeg synes det er fint at du sier det likevel). Når jeg ikke får blikk-kontakt en eneste gang mens jeg blir sydd. Når jeg gråter uten at du løfter på hodet. Når jeg gisper av smerte uten at du spør om ikke bedøvelsen har satt seg ordentlig. Når jeg lurer på om du engang husker hva jeg heter.

Kjære legevaktslege. Du kommer langt med et oppmuntrende smil, et «hvordan har du det?» og et «hvordan kan jeg hjelpe deg?». Selv om det bare er noen timer siden sist vi møttes. Slike små ting. Det koster deg så lite (gjør det ikke?) men betyr så mye for meg. På forhånd takk.

...og pust med magen (2/2)

Og så kommer det, som en knyttneve i magen, slår luften ut av meg, drar bakken vekk under beina mine, følelsene jeg ikke klarer styre, tankene jeg ikke klarer holde unna, jeg mister kontroll, jeg holder ikke ut, jeg klarer det ikke. Så gjenvinner jeg både pusten og balansen og fortsetter å være lykkelig, som om ingenting har skjedd. Kanskje med litt blå tråd på plasser ingen kan se. Kanskje blå under øynene fordi jeg ikke får sove om nettene. Jeg later som ingenting. Trykker vekk og ned det som ikke passer inn i en lykkelig sommerhverdag. Jeg fortsetter som før, vel vitende om at det kommer til å koke over igjen og igjen, og jeg kommer til å falle igjen og igjen.

Les også: Smil med hjertet... (1/2)