Årets luftetur

Jeg blir bare mer og mer glad i Vesterålen. Pappa er derfra, og jeg har mange gode barndomsminner fra ferier og helgeturer dit. Det føltes litt rart å være innlagt akkurat der, men til tross for at første møte med avdelingen var en katastrofe, så har de andre oppholdene mine der bare forsterket de gode følelsene. Vesterålens natur er lik Lofoten, men samtidig veldig anderledes. I Lofoten er det mest fjell, «alle» turer går rett opp og rett ned. I Vesterålen derimot, er det i tillegg til toppturer, mange turløyper i flatt terreng. Kilometervis med skogsstier. Det er jo godt med variasjon, og å kunne gå seg en lang tur uten at det nødvendigvis må være oppover.

Jeg visste tidlig i år at jeg ikke kom til å få mulighet til å dra på noe ferie, så jeg tenkte at jeg kunne hvertfall få til et par dager i vesterålen hvor jeg bare gikk på tur. Og når tanken først kom så bet den seg fast, og jeg har gått rundt og drømt om en langtur i hele vår. Det kom noen humper i veien; jeg gikk så mye at jeg var i ferd med å gå på meg beinhinnebetennelse, og jeg måtte trappe kraftig ned på turene mine. Var jeg heldig kunne jeg gå 1 (max 2) turer i uka – dersom jeg hvilte beina godt de andre dagene. Dermed lot det seg ikke gjennomføre å gå tur 3 dager til ende, slik jeg tidligere hadde tenkt. I bakhodet hadde jeg med meg fysioterapautens anbefalinger (og formaninger) om hvile, og at dersom beinhinnebetennelsen brøt helt ut så ville det bli et vanskelig å langvarig prosjekt å bli kvitt det, så jeg gjorde meg selv en tjeneste ved å heller ta det mer med ro nå og ta meg en tur innimellom, enn å kanskje bli satt helt ut av spill senere. Uansett hvor frustrerende det var... Jeg klarte etterhvert å godta tingenes tilstand, og bestemte meg i stede for å hvile meg godt i en uke, og så ta en dagstur i vakre Vesterålen.

Pappa ble med, vi kjørte dit dagen før. Da vi kom frem på kvelden, gikk vi tur i det han kaller «sitt barndoms rike». Det var en veldig fin kveld sammen med pappa, hvor vi gikk et godt stykke og han fortalte om minner og opplevelser fra sin oppvekst. Jeg er så takknemlig for å ha en pappa som er både sprek i kroppen og klar i hodet. Ikke alle er så heldig!

«Hovedturen» tok jeg alene dagen etter. Jeg startet klokka ni, med en sekk full av vann, mat og ekstra klær. Og gnagsårplaster, herregud så viktig det er å huske gnagsårplaster! Jeg hadde en slags plan, men var usikker på hvordan kroppen var, så det var flere plasser i løypa jeg kunne bli plukket opp dersom jeg kjente at jeg måtte gi meg. Første etappe var opp på et 500+ meter fjell, og så helt ned igjen, for så å gå videre opp til et nytt 500+ meter høyt fjell/hei. Derfra kunne jeg enten gå ned på andre siden og bli hentet, eller jeg kunne følge en skogssti som gikk tilbake rundt fjellet/heia. Den etappen ville være ca 12 km, men litt før halvveis hadde jeg mulighet til å bryte av og gå ned til en vei for å bli henta. Jeg tenke egentlig at jeg kom til å bryte av der, det var tross alt en svært lang tur. I tillegg var temperaturen på nærmere 30 grader, spesielt inni den vindstille skogen, noe vi nordlendinger overhode ikke er vant til. Men det var ganske deilig. Jeg gikk og dagdrømte om å ta med meg Frøya dit, tenk å ri, trave, galoppere gjennom skogen, for en drøm!

Til min store overraskelse var kroppen skikkelig i slaget - jeg hadde ikke et eneste snev av smerter i beina og jeg kom meg tilbake til stedet jeg startet fra. Sannsynligvis takket være et fornuftig valg av tempo, og gode sko. Jeg hadde med meg litt for lite vann, så de siste kilometrene var ganske jævlige, men på parkeringsplassen ble jeg møtt av pappa som hadde med en iskald flaske imsdal, og vipps så var alt glemt.

Jeg gikk i over 7 timer den dagen, tilsammen over 1200 høydemeter og tilbakela ca 27 kilometer. Været og naturen var helt fantasisk, det er en av de fineste turene jeg har vært på. Det var dessuten litt godt med en alene-tur. Ikke møtte jeg mange andre folk heller, til tross for at det er et relativt populært turområde (kan ha noe å gjøre med den voldsomme varmen...). Dette tror jeg kan komme til å bli en årlig tradisjon!

Ut og OPP!

Uke 1! 2 turer;

-Himmeltinden, 931 moh

-Smørdalskammen, 437 moh

Himmeltinden 👊

Smørdalskammen, uten et snev av utsikt!

Uke 2! 3 turer;

-Skottinden, 671 moh

-Justatinden, 731 moh

-Ryten, 543 moh

Skottinden!

Justadtinden!

Ryten!

Uke 3! 3 turer;

-Steinstinden, 509 moh

-Veggen, 489 moh

-Smørdalskammen, 437 moh (2. gang)

Steinstinden!

Veggen!

Smørdalskammen, like fin utsikt som første gang!

Uke 4! 2 turer;

-Guratinden, 581 moh & Bulitinden, 560 moh & Smørdalskammen (3. gang) i èn smækk

-Holandsmælen på 434 moh

Omsider utsikt fra Smørdalskammen!! 👍

Holandsmælen!

Uke 5! 1 tur;

Blåtinden, 601 moh

Blåtinden i all sin prakt, som selvsagt ble omgitt

av tåke rett etter at vi hadde nådd toppen.

Uke 6! 2 turer;

Hoven, 368 moh

Smørdalskammen (4. gang)

Hoven med bestevenn!

Smørdalskammen - det finnes ikke dårlige klær osv!

Uke 7! 3 turer;

Tur til Munkebu-hytta, og innom Merraflestinden, 537 moh

Mannen, 400 moh

Smørdalskammen (5. gang)

Fornøyd på Munkebu!

Mannen!

Blåsbortdag på Smørdalskammen!

Ni turer på over 500 meter, fem på under 500 meter. Det var på den første turen i uke 4 at knærne begynte å gjøre vondt, hadde det ikke vært for det hadde jeg nok klart å gå mange flere de siste tre ukene. Men jeg er fornøyd! Det er viktig å lytte til og ta hensyn til kroppen, og det har jeg forsøkt å gjøre. Smørdalskammen er den eneste jeg har gått flere ganger, av den enkle grunn at det er en enkel og svært lett tilgjengelig tur uansett vær og vind.

På forhånd bestemte jeg meg for å gå med så mange forskjellige som mulig. Jeg har gått med tilsammen 11 forskjellige mennesker, noen har jeg gått på 1 tur med, andre tre turer. Flere av de jeg har gått med er venner som jeg ellers ikke møter til vanlig, så det er en fin måte å være sosial på!

Hovedsakelig handlet det om hvor mange topper jeg klarte å gå mens jeg var hjemme mellom innleggelsen i juli og innleggelsen i september. Underveis har jeg blitt bitt av turbasillen, og jeg kommer nok til å fortsette med dette. Bare kanskje ikke så mange og så ofte. Knærne er litt bedre, men ikke helt fornøyde, så jeg må forsøke å finne en balanse. Turgåingen har også hatt en (uventet) enormt positiv effekt på psyken! På lista mi er det fortsatt en del topper, og med et par untak er listen kun over topper på øya jeg bor på; det er mange fine topper på de tre naboøyene også. Jeg satser på flere fine høstdager, og jeg gleder meg allerede til neste sommer!

En uforutsett hendelse

Jeg var i stallen, og ble med for å hente inn tre hester en ettermiddag. Det var en del vind, noe som ofte gjør hestene litt gira og skvettende, og det var akkurat det de var. Vi gikk på rekke og rad med hver vår hest, jeg gikk fremst. Den bakerste hesten ble plutselig skremt, og satte avgårde i full galopp. Jenta som leide henne slapp leietauet, slik man skal og bør gjøre når hester tar av, for sin egen sikkerhet. Uheldigvis sto jeg i veien for hesten. Jeg hørte at noe skjedde bak oss, så jeg snudde og så henne komme mot meg. Det tok kanskje et sekund fra jeg innså at hun kom til å treffe meg, til hun meide meg ned. Og på det korte sekunder rakk jeg å bli redd, men like plutselig som det skjedde, var det hele over, og jeg lå fortumlet på bakken. Redselen var borte. Umiddelbart kjente jeg at verken hode eller overkropp var skadet, og jeg ble enormt lettet. Jeg kjente også at høyrebeinet gjorde intenst vondt, og jeg lurte nesten på om det hadde blitt knekt av ved kneleddet.

Min andre tanke oppi det hele var at jeg skulle jo på tur dagen etter, en tur jeg virkelig hadde gledet meg til! Jenta som var sammen med meg lo da jeg sa det, at det var DET jeg lå og tenkte på liksom, og jeg lo også. Det hele var av en eller annen grunn litt komisk. Jeg forsøkte sette meg opp men ble bestemt holdt nede, med beskjed om å vente til sjefen i stallen hadde kommet bort til oss. Hun hadde sett det skje, og var på tur bort til oss. Etter å ha forsikret henne om at jeg IKKE hadde slått ryggen min, fikk jeg sette meg opp, og så da at jeg hadde slått hull i buksa på kneet og ved ankelen. Det blødde litt men det var kun skrubbsår. Den mest intense smerten hadde gitt seg og jeg klarte både å stå og gå på foten. Jeg ble med for å få tak i hestene som hadde stukket av, før vi gikk inn og jeg fikk renset sårene.

Etterhvert som adrenalinet forlot kroppen, kjente jeg mer og mer på hvor redd jeg faktisk hadde vært. Stallen var full av rideskolebarn, så jeg måtte holde maska, helt til jeg satte meg i bilen for å kjøre hjem. Da kom tårene. Det er første gang siden jeg begynte i stallen at jeg hadde vært redd for min egen del. Jeg har blitt redd mange ganger, redd når jeg har sett andre har ridd og hestene har klikket, redd når hestene har stukket av og kunne blitt skadet, redd når hestene har kranglet med hverandre, men aldri redd for meg selv. Da det skjedde rakk jeg å se for meg at hun ville løpe over meg, og tråkke eller sparke meg i hodet. Og det var virkelig flaks at hun ikke tråkket på meg. Den hesten var dessuten den snilleste, roligste og mest sindige hesten vi har i stallen, og jeg vet egentlig ikke hva som var verst; at jeg ble løpt ned eller at jeg ble løpt ned av akkurat henne.

Da jeg våknet neste morgen hadde jeg vondt på dobbelt så mange plasser som jeg hadde da jeg la meg, men med godt mot satte jeg meg i bilen og kjørte den timen det tok for å komme til plassen vi skulle gå på tur fra. Jeg fortalte på forhånd hva som hadde skjedd dagen før, og vi ble enige om å gå, men at jeg måtte se det an underveis, også fikk vi bare snu om jeg ikke klarte det. Turen gikk til Munkebu, en hytte som ligger på 410 meters høyde. Stille vann og relativt slakke stigninger, ca to timer å gå hver vei, omgitt av høyreiste fjell. Munkebu har vært øverst på lista mi i fem uker nå, og jeg hadde nesten gitt den opp da jeg plutselig fikk muligheten til å gå dit. Vi var maks heldig med været, solen skinte og jeg gikk i t-skjorte nesten hele veien. Hun jeg gikk sammen med er et av mine absolutte favorittmennesker, og det gjorde en i utgangspunktet fantastisk tur enda bedre. Den bratteste stigningen kom på begynnelsen. Jeg ble raskt varm og godt i kroppen, og var utrolig nok så og si smertefri hele turen. Selv knærne, som jeg tidligere har hatt ganske vondt i, var bemerkelsesverdig samarbeidsvillige. På tilbaketuren gikk vi oppom fjelltoppen «Merraflestinden» (537 moh), for å få med en ekstra topp. Turen kunne virkelig ikke vært flottere! Rett og slett en drømmetur.

Merraflestinden til høyre i bildet!

Mange små vann, i forskjellige høyder, hele veien!

På sjølvaste Munkebu!

Oppå Merraflestinden.

Det var jammen godt at turen så kort tid etter hendelsen i stallen, for senere samme dag ble det gradevis bare mer og mer vondt. 2 døgn etter hendelsen hadde jeg vondt mer eller mindre over hele kroppen. Stiv og støl, mørbanka, fra nakke til ankel. Bortsett fra blå knær og skrubbsår var (heldigvis!) smertene kun muskulære. Aller verst var det kanskje på høyre side av ribbeina, det gjorde vondt å trekke pusten, det gjorde vondt å stå oppreist, det var vondt å komme borti, det var vondt å le, det var vondt å ha klær. Dag tre var enda verre. Jeg gråt en del, ikke nødvendigvis av smertene i seg selv, men av ubehaget over å ikke kunne kontrollere dem. Jeg synes det er så rart at jeg skal bli så påvirket av å ha vondt! Jeg, som over mange år har skadet meg selv både mye og ofte, som har påført meg selv svært store smerter, men jeg har taklet de smertene uten problemer. Blitt så vant til de at det faktisk ikke lengre gjør spesielt vondt, selv om det burde gjøre det. Det blir noe helt annet når smertene ikke er selvpåført eller selvvalgt. Det føles forferdelig å ikke ha kontroll over kroppen min.

Dag fire og fem var heldigvis bedre, de verste spenningene i nakken har gitt seg, ribbein og rygg er litt mindre ømt. Jeg har vært på to små fjellturer, og det var godt å kjenne at kroppen er mer min egen igjen.

Fra tanke, til mål, til skuffelse

Jeg hadde en stortur planlagt (heretter omtalt som Tur med stor t). Idèen falt inn i hodet mitt for en måned siden, og selv om den var så absurd at den var til grensen på urealistisk, så satt den som en klo i hjernen min. Jeg følte med hele meg at "dette var noe jeg bare MÅTTE gjøre"! De tre første ukene var det alt jeg tenke på, alt jeg brydde meg om, det var det eneste som betydde noe. Jeg var helt besatt. Jeg kunne sitte i timesvis og google meg frem til bilder, turbeskrivelser, erfaringer, omtaler, artikler, blogginnlegg, og alt annet jeg kom over. Når jeg hadde kommet gjennom det meste, begynte jeg lese det samme på nytt igjen. Av skikkelig turutstyr hadde jeg så og si ingenting, så både Crispi fjellsko ble kjøpt inn, samt en ny ryggsekk fra Bergans, diverse ullundertøy fra Ulvang, fleecejakke fra Norrøna, regnbukse fra Bergans og turbukse fra Jotunheimen.

Selv om jeg var bestemt, var jeg også i tvil. Hver eneste dag ombestemte jeg meg og bestemte jeg meg igjen, og igjen, og igjen, og igjen. Det er snakk om en heftig tur; lang, bratt og tung, hele veien, var jeg virkelig fysisk i stand til å klare den? Jeg har riktignok gått mange toppturer i sommer, men høydemessig er det ingen av de som kan sammenlignes med fjellet Turen skulle gå til. Den var nemlig over 1000 høydemeter, og alle jeg har på lista min er under 1000. Likevel følte jeg at de «småtoppturene» kanskje kunne være en slags pekepinne, jeg klarte de tross alt uten noen store vansker. Det var dessuten en guidet tur, og slike turer er jo som regel rolige, i et overkommelig tempo.

Men så, to og en halv uke før Turen skulle være, fikk jeg vondt i knærne etter en topptur jeg var på. Sånn skikkelig vondt. Jeg tok hintet og bestemte meg for å gå litt mindre og hvile litt mer frem til selve Turen. Men selv om jeg gikk sjeldnere og kortere, så gjorde knærne mer og mer vondt, spesielt i nedoverbakker. Ikke bare der og da, men også i flere dager etterpå. Jeg forsøke å gå turer på mer eller mindre flat mark, men selv da kunne jeg kjenne det i knærne.

Jeg tenke at jeg ville nok kunne klare å tvinge meg selv til å gå Turen likevel, selv om jeg innså at dersom jeg gjorde det, så ville jeg ødelegge knærne fullstendig. Det kjentes ut som noen stakk knivblader i kneskålene mine bare jeg gikk 50 meter opp og ned en slakk bakke, hvordan ville det da bli om jeg skulle gå 4-5 timer opp (etterfulgte av 4-5 timer NED) i svært bratt terreng? I beste fall ville det nok betydd at det ble min siste tur for denne sesongen, men i mitt hode var det uansett verdt det. Å avlyse turen var ikke et alternativ.

Uken før turen fulgte jeg manisk med på værvarslet, flere ganger per dag, på flere forskjellige sider. Til mitt store hell, om jeg kan kalle det for det, så varslet svært dårlig ut. Jeg klarte ikke å selv trekke meg fra turen, men dersom den ble avlyst så var det en akseptabel utvei. Smertene i knærne fortsatte. Bare det å gå i trapper eller sette seg på huk medførte stort ubehag, og jeg tok meg selv i å krysse fingrene for at turen skulle bli avlyst.

Turen skulle være en lørdag. Nærmere bestemt i går. Mandag denne uken fikk jeg mail fra turarrangøren at det kun var to påmeldte. For at Turen skulle gå måtte det være minst fem. Han skulle orientere meg om situasjonen på torsdag. Og torsdag kom telefonen. Turen var offisielt avlyst, både på grunn av for få påmeldte og dårlig vær. Jeg er enormt skuffet og enormt lettet på samme tid. Skuffet fordi dette er det eneste jeg har tenkt på og forberedt meg på den siste måneden. Skuffet fordi dette har kjentes så enormt viktig ut, viktigere enn alt annet. Skuffet fordi det kjennes ut som et stort nederlag å ikke få gjennomført det. Skuffet fordi dette har jeg ønsket så sterkt, men kroppen svikter meg. Lettet fordi om jeg skal få en slik tur så skal det være en fin tur, en god opplevelse, ikke noe jeg skal presse meg selv til å gjøre på tross av at kroppen ikke er i form til det akkurat nå. Lettet fordi nå kan jeg ta det med ro og fokusere på å bygge opp og styrke knærne, og kanskje få med meg et par fine (mindre) toppturer til i denne sesongen. Lettet fordi nå kan jeg senke skuldrene for første gang på mange uker.

Hvor turen skulle gå vil jeg ikke si, for jeg ønsker ikke at noen som kanskje sitter og søker på denne Turen, slik jeg selv har gjort, skal komme inn på denne bloggen, bare for å lese om at jeg IKKE kom meg på tur! Jeg har dessuten et håp om å prøve igjen til neste år, neste sommer, dersom dette med knærne er noe som kan ordnes. Jeg vet enda ikke om det er en belastningsskade (som jo strengt tatt ikke ville vært noen overraskelse) eller om jeg har arvet min fars dårlige knær.

Jeg klarer ikke helt sette ord på hvorfor akkurat denne Turen var så ekstremt viktig for meg. Jeg klarer ikke skjønne hvorfor jeg føler at alle de andre turene jeg har gått føles små og ubetydelige, når jeg jo vet at det faktisk er en ganske så big deal for meg å ha klar hver eneste en av dem. Jeg skulle så inderlig ønske alt hadde gått som planlagt.

(Na)tur-terapi!

Fjellturene mine fortsetter. Jeg har nå også satt meg et kontret mål, et skikkelig hårete sådan. Jeg vil holde det litt for meg selv inntil videre, i fare for å jinxe det, redd for å gå for hardt ut og være for tøff i kjeften for så å psyke meg selv ned og ut... Så jeg holder kjeft, hvertfall på sosiale medier, inntil det er overstått (eventuelt ikke gjennomført). Uansett så bidrar dette målet til at jeg tar vare på meg selv, for jeg kunne lett ha kjørt knallhardt på og endt opp med å brenne meg ut eller gått på meg en betennelse eller ødelagt knærne eller lignende. Det er det jeg ofte gjør når jeg finner på noe nytt; sliter meg selv fullstendig ut. Nå er jeg nødt til å være bevisst på restitusjon, hvile, næring og dagsform.

Etter at jeg begynte å gå på tur så har jeg blitt innmari sulten, helt ekstremt sulten, en sult nesten lik «extreme hunger» som man opplever i recovery. Det er rart, men et klart tegn på at kroppen trenger mer mat. Så jeg spiser. Mye. Hver dag. Også de dagene jeg har hviledager. Det er litt skummelt, men jeg kjenner at jeg trenger det, og det behovet veier tyngst.

Forrige uke gikk jeg to turer. Tirsdag gikk jeg Steinstind (509 moh). Dagen etter ble jeg bedt med på tur med tre gamle venninner, to av dem var hjemme på ferie, En av dem skulle dra samme ettermiddag og den andre dagen etter, så jeg valgte å bryte min selvpålagte regel om å ikke gå tur to dager på rad. Det var en kjempehyggelig tur, det er ikke lengre så ofte vi får møttes. Toppen vi valgte er nok en av de mindre besøkte toppene, så for første gang på disse turene mine så fikk jeg oppleve en topp som ikke regelrett krydde av turister! Faktisk var vi helt alene der oppe, og jeg benyttet anledningen til å foreslå et toppløsbilde. Det har jeg hatt lyst til siden tur nr 1, men ikke fått sjansen, takket være tidligere nevnte turister. Denne gangen ble det bildet! Vi gikk på Veggen (489 moh, og ja, mange fine ordspill der), og siden målet mitt er å ta toppene på over 500 meter, så tenke jeg det var innafor siden det bare var en «liten» topp. Det ble kanskje litt mye likevel, Veggen går nemlig mer eller mindre rett opp hele veien. Da jeg kom hjem kjente jeg meg for første gang sliten i kroppen, en følelse som satt i hele neste dag også. Resten av den uka var det regn, vind og tåke, og dermed en ypperlig sjanse til å ta seg en god pause.

Tirsdagsturen; Steinstind!

Tirsdagsturen; Stamsund - utsikt fra Steinstind.

Onsdagsturen; retning Hauklandstranda.

 «Mannen» (400 moh) i ca midten av bildet, den ser ikke så mye lavere ut

enn fjellet bak men det vi ser der er faktisk Himmeltind (931 moh),

øyas høyeste fjell, det aller første fjellet jeg gikk på.

Juhuu!! Fra venstre S, K, meg og C ♥

Mye mindre kaldt enn først antatt, og vi fikk tatt masse bilder!

Happy hiker!

Tirsdag denne uken lettet omsider uværet. Egentlig vil jeg helst gå sammen med andre når jeg går et fjell for første gang, det er jo litt tryggere når man ikke er kjent. Jeg fikk ikke tak i noen jeg kunne gå sammen med, men kunne heller ikke la sjansen gå fra meg når været først var der, så da bar det ut på min første alenetur. Målet ble Guratinden (581 moh) og Bulitinden (560 moh), to topper som ligger rett ved siden av hverandre og enkelt kan taes i en smekk. Været var strålende, jeg smurte meg inn i solkrem og gikk i kun shorts og t-skjorte nesten hele veien. Jeg snakket på forhånd med flere som var kjent der. Det var en fin og tydelig sti helt opp til toppen(e). Kun et sted kunne jeg risikere å gå feil, så da jeg var kommet fordi det punktet kunne jeg puste lettet ut og bare nyte resten av turen. På toppen av topp nr 2 satte jeg meg i den varme lyngen og tok meg en god matpause, med mammas hjemmelagde rundstykker og en motivasjons-NewEnergy.

På tur ned fikk jeg det for meg at jeg skulle gå opp på Smørdalskammen, siden jeg likevel var i området. Der har jeg vært før, to ganger, faktisk alene, men det er en kort og enkel tur, uten mulighet til å gå seg verken vill eller gå feil, så jeg har ikke telt med den (dessuten er den «bare» 437 moh...). De gangene jeg har vært der så har det vært tykk tåke og jeg har ikke sett lengre enn 20 meter rundt meg, så det var gøy å faktisk få se utsikten derfra. Turen fra tindene til kammen er et kapittel for seg selv. Kammen ligger rett ved, jeg fant ikke noen sti men tenkte det var vel bare å gå straka vegen. Men den vegen var ikke strak, og den bestod av myr og kratt. Den halvtimen det tok, var sånn ca den lengste halvtimen i mitt liv så langt. Det var en ræva beslutning, og bannet lavt (innimellom høyt) for meg selv hele veien. På et tidspunkt fløy et rype opp en meter unna meg, og jeg ble så redd og sint at jeg ropte «HELVETE!!!» og drylte ei grein, som på et eller annet tidspunkt hadde havnet i hånda mi, etter den. Jeg hadde på meg de splitter nye fjellskoene mine, og de var fantastiske, men det var så himla vått at jeg halvveis i myra valgte å kle dem av meg og gå barbeint i stede. Da jeg omsider kom meg ut av myr- og buskehelvete, var beina mine helt oppskrapet av greiner og kvister. Jeg var av en eller annen grunn klissvåt helt opp til knærne, selv om myra ikke var så dyp. Humøret mitt ble ikke så mye bedre da jeg kom opp på kammen, så ned på ruta jeg hadde gått, og så at dersom jeg hadde tatt av fra stien som gikk ned fra tindene et par hundre meter tidligere, kunne jeg sluppen både kratt og myr, og attpåtil hatt en god sti å følge.

Opp mot tindene!

Kammen går nedover til høyre på bildet.

Fra enden av kammen.

Jeg kom ned et langt stykke fra der jeg hadde parkert, men jeg var rett ved stallen så jeg gikk opp dit og fikk ei av jentene der til å kjøre meg til bilen. Sliten, fremdeles litt sur etter prøvelsen jeg hadde gjennomgått, men fornøyd! Turen var 16 km lang og tok 4 timer og 3 kvarter, hvorav 4 timer var aktiv gåing. Det er hyggelig å gå sammen med andre men noen ganger kan det være lurt å prøve seg på egenhånd, kanskje til og med på grensen til terapautisk. Det gir hvertfall ekstra mestringsfølelse når man kommer helskinnet fra det!