Jeg
ser på Big Bang Theory, det er en av mine yndlingsserier. Selv om
skaperne av serien ikke har bekreftet det, så er det vel ingen tvil
om at en av hovedrollene, Sheldon Cooper, har asperger. Som oftest er
væremåten hans så satt på spissen at man må bare le, men
innimellom kommer det noen mer alvorlige scener om hvordan det er å
være han. «The Itchy Brain Simulation», episode 8, sesong 7, har
litt av det alvoret.
Sheldons
romkamerat, Leonard, finner en gammel leie-dvd som han skulle
returnert for Sheldon mange år tidligere. Leonard er mest opptatt av
at Sheldon ikke skal «flip out» og være en pain in the ass på
grunn av forglemmelsen, og prøver roe han ned før Sheldon i det
hele tatt får tid til å reagere. Litt senere sitter de og snakker
sammen, og Sheldon sier;
You
completely disregard how uncomfortable uresolved issues are for me.
It's like an itch in my brain I can't scratch.
Leonard
tar det ikke seriøst, og Sheldon sier;
You
wouldn't make jokes if you could feel the way I feel.
Sheldon
foreslår at Leonard tar på seg en særdeles kløende gammel
ullgenser, og har den på helt til han finner en løsning på
situasjonen. Kjepphøy går Leonard med på det, men det er lettere
sagt en gjort. Han finner ut at kiosken ble lagt ned flere år
tidligere, og eieren er død. Leonard tror at saken er over, river av
seg genseren og sier «(...) this issue is resolved! And I just like
to point out that even tho the sweater was uncomfortable I didn't use
it as an excuse to antagonize everyone around me.» Så enkelt er det
selvsagt ikke, og han blir nødt til å lete etter eierens pårørende.
Den kløende genseren gjør han fort amper, humørsyk og grinete, og
ender opp med å «antagonize» de rundt seg.
For de som vil se hvordan det hele ender (anbefales, jeg ler like godt hver gang)
Jokes
aside, det er egentlig en god metafor. Å være opptatt av eller
opphengt i noe, eller at noe MÅ være på en bestemt måte, og
dersom man blir forhindret fra å gjøre det eller at noe blir galt,
så kan det kjennes som et overveldende og intenst fysisk ubehag som
ikke er mulig å dempe før ting blir som de skal være. Det er en
vanskelig følelse å sette seg inn i.
Jeg
har ikke det opphenget i unresolved issues, men jeg har andre ting,
som MÅ stemme. Og det er dessverre så og si umulig å få alt til å
alltid stemme. I tillegg til at det gjør mentalt sett gjøre
«spillerommet» mitt når det gjelder stress mye mindre, og gjør at
jeg lett blir sint og gråter lett, fører det også til en rekke
fysiske ubehag; jeg sliter med å få sove, får vondt i magen, føler
meg uggen, har en følelse av at jeg har noe
tungt liggende på brystet som klemmer luften ut av meg, er så anspent i nakke og skuldre at jeg blir svimmel og får vondt i hodet.
Det
ubehaget av at ting ikke stemmer er grusomt, men det er heldigvis
ikke alle kløer som klør like intens. Og det er en lettelse at jeg vet hvorfor det er slik for meg. Det finnes forklaringer. Jeg prøver å ikke tenke på det, men lurer likevel på hvordan livet mitt hadde vært i dag dersom jeg for to år siden ikke hadde fått en psykolog som så fort fattet mistanke om hva det kunne være som lå bak.