Det er ingen selvfølge at alle ønsker å få barn

Det er liksom forventet at man ønsker å få barn. Det er omtrent forventet at man får barn. Subtile og usubile spørsmål og hint fra familie, venner, bekjente (og til og med ukjente) begynner øker på for jenter som har passert midten av 20-årene. Spørsmål om det kimer i eggstokkene når man ser søte barn, kommentarer som «det der kledde du!» når man holder babyer eller små barn. Det er ikke sosial akseptabelt å ikke ha lyst på barn. Hva slags psykopat ønsker ikke få barn liksom?! Vel, det er faktisk mange. Helt uten å være psykopat.

Selv vet jeg ikke ikke om jeg vil ha barn. Det føles ikke som et «must», jeg er ikke bekymret for at jeg vil føle et savn, et tomrom i meg, når jeg blir eldre. Kanskje hadde det vært anderledes dersom jeg hadde hatt en partner. Kanskje en dag møter jeg noen som jeg ønsker å få barn med. Kanskje en dag møter jeg noen som ikke vil ha barn. Kanskje en dag møter jeg noen som har barn fra før. Kanskje kommer jeg ikke til å møte noen. Det er forøvrig ikke noe savn, det med «noen», det heller.

Dersom jeg hadde blitt gravid og fått et barn så ville jeg vært i stand til å ta vare på det. Det er ikke dèt det står på. Enkelte sjeler mener kanskje at mennesker med aspergers ikke bør få barn, men det er en sannhet med store modifikasjoner. Autisme-spektret er stort, hvor de som er i den ene enden ikke er i stand til å ta vare på seg selv en gang, mens de i den andre enden ikke har noe problem med å ønske seg, få og ta vare på barn. Jeg lever med ting som kanskje ville gjort det litt ekstra utfordrende, men hvem støter vel ikke på utfordringer når de får barn? «Den Perfekte Mor» finnes faktisk ikke. Absolutt alle foreldre har sine short-comings, enten de er klar over det selv eller ikke.

Jeg tenker mye på hvordan verden er i dag. Hvordan fremtiden vil være. Jeg er redd for utviklingen som har skjedd så langt i min levetid, og enda reddere for hva som vil skje videre. Alt er liksom så usikkert. Å skulle bringe et barn inn i dette, jeg vet ikke... Om man begynner å tenke på det så er det jo galskap. Kanskje tenker jeg for mye på det. Jeg regner med at de fleste som har barn har vært inne på slike tanker, men sannsynligvis har vært modig nok til å satse og håpe på det beste.

Det er ikke det at jeg ikke liker barn, for det gjør jeg virkelig. Barn er helt suverene, og jeg kjenner mange som jeg kjent siden de ble født og ser/har sett de vokse opp. Å passe barn har jeg gjort mye av, og det er som regel utrolig koselig, men jeg er også glad i den delen hvor man leverer barnet tilbake til foreldrene. Jeg var nylig på besøk hos en venninne som har en nyfødt liten jente som da ikke var blitt en måned gammel enda. Hun sov i fanget mitt, lagde små grimaser, søte lyder, veivet med armene i søvne og var bare helt til å spise opp. Det var en helt fantastisk stund, men «en stund» er nok for meg. Det er ikke noe i meg som skulle ønske jeg kunne hatt en liten sånn klump hver dag, hele døgnet, hele uken, hvor enn nydelig hun måtte være (men jeg håper på mange flere slike besøk) ♥

Jeg kjenner ikke på at jeg vil gå glipp av noe dersom jeg ikke får barn. Det jeg derimot kan kjenne på, er at andre kan mene jeg vil gå glipp av noe. Det virker for eksempel som mange mener at man ikke føler virkelig kjærlighet før man får et barn, og det er jeg svært uenig i. En helt spesiell og usedvanlig sterk kjærlighet man vil nok oppleve, men å føle «ekte kjærlighet» er noe alle og en hver er i stand til å oppleve, uavhengig av om man er forelder.

Det er blitt mer åpenhet rundt det å ikke ville ha barn, og det kan gjerne bli enda mer av det. Selv kjenner jeg tre sterke, tøffe, voksne kvinner som er åpne om at de ikke ønsker å få barn. For meg har det vært godt å se den åpenheten, se at det faktisk kan være et bevisst valg man tar, mens omtrent alle andre rundt meg har fått, skal få eller bare går rundt og venter på å få barn. Men jeg har altså ikke bestemt meg. Jeg planlegger det ikke, men jeg utelukker det heller ikke. Jeg vet rett og slett ikke, men bare tar det som det kommer. Hva jeg ender opp på er min sak.

«Hva har du gjort med....»

Jeg er i klatreveggen. Det er varmt, jeg har på meg en t-skjorte. En liten gutt står og stirrer intenst på meg. Så spør han;

«Hva har du gjort med....»

Stemmen hans er forskrekket, øynene alvorlige.

Hjertet mitt stopper opp og magen gjør seg klar til å falle ned til knærne. Vær så snill vær så snill vær så snill kjære lille, ikke spør om armene......

«...ørene dine??»

Øreflippene mine er utvidet til 16 mm og tiltrekker langt flere blikk og spørsmål enn armene mine. Jeg har ofte håret i hestehale i stallen og i klatreveggen, og det blir dermed mer synlig. Mange barn stirrer som om de er hypnotisert, noen av dem prøver være diskre mens andre spør hva/hvordan/hvorfor. Det er lett å svare på. Spørsmål om armene blir straks verre. Jeg gruer meg til den dagen jeg får et direkte spørsmål fra et barn hva det er eller hva som har skjedd. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal svare. Jeg har hørt andre si at de forklarer at de har vært syke og fått merker, men at det ikke er farlig eller smittsomt. Andre kaller det «strek-fregner». Men barn vet jo hva arr er og hvordan man får dem.

Det er snart et helt år siden sist jeg skadet meg på armene, og bortsett fra noen resistente arr så har det grodd kjempefint, arrene er lyse og myke, selv om linjene er tydelige og huden ikke er så glatt som den ellers hadde vært. Jeg virkelig nyter å kunne gå rundt med korte ermer. Når det passer seg slik. Jeg ser selvsagt an settingen, det er ikke alltid det føles riktig selv om det er naturlig å gjøre det. Men jo lengre tid det går, jo lettere er det. Det er helt ubeskrivelig godt.

Selv om jeg finner et «standard-svar» til spørsmål jeg kan komme til å få om armene mine, så er jeg redd for at jeg ikke vil være (godt nok) forberedt på oppfølgingsspørsmål. Råd/tips/erfaring tas i mot, fra alle som måtte ha tanker om det, fra foreldre som har små barn, til andre som har arr etter selvskading.

Et stk. forbilde og en stk. motivasjon

I forrige innlegg om min beste venn og «søster» Christina, glemte jeg fortelle hvor innmari, vanvittig, hinsides stolt jeg er av henne. Hun har kommet så langt! Visst har hun dager som er tøffe, kanskje tøffere enn for folk flest, men hun er likevel blitt fri. Hun har mann, jobb, leilighet, barn - i det hele tatt et liv. Ting jeg i dag tenker at jeg bare kan drømme om. Ting hun selv for 6 år siden tenkte at hun bare kunne drømme. Jeg har sett med mine egne øyne at hun har «klart det», til tross for alt jeg vet hun har vært gjennom. Eller for å si det på en annen måte, hun har vist meg at det er mulig.

Selv om vi ikke har så mye kontakt med hverandre i det daglige, så har vi likevel en del kontakt. Med jevne mellomrom får jeg en lang melding fra henne, omtrent en helt liten novelle med oppmuntrende ord. Noen ganger fordi jeg ber om det, andre ganger ut av det blå men alltid når jeg trenger det som mest. Hennes ord er de eneste i hele verden som uten unntak går rett gjennom monstrene og inn i hjertet mitt. Monstrene har ikke sjans, de blir bare stående og skjelve som aspeløv når ordene hennes kommer galopperende. De tør ikke engang gjøre et forsøk på å vri og vende på det hun sier, eller putte det i «glemmeboksen».

Tidligere i høst har jeg hatt en særdeles dårlig periode. Det var en dag hvor jeg var helt desperat, skadetrangen var enorm og jeg ville skade meg mer enn noe annet i hele verden. Jeg kunne ikke, skulle ikke, burde ikke, måtte ikke, men jeg klarte bare ikke å komme på en «god nok» grunn til å la være. Så jeg sendte melding til Christina. Tagg henne om å si noe til meg som ville sørge for at jeg fikk dårlig samvittighet dersom jeg skadet meg. Som at hun ville bli lei seg, skuffet over meg, og at jeg ikke ville være noe godt forbilde for den lille prisen i magen hennes. Og hun svarte akkurat det jeg trengte høre;

Jeg kan si alle de tingene og virkelig mene det, men viktigst av alt er at kroppen din ikke fortjener den behandlingen (...) Og for ikke å snakke om lillemann da, som kommer til å se arrene dine, og du må se inn i de store skremte barneøynene hans og forsøke å forklare han at ingen har gjort dette mot deg, at han ikke trenger å være redd for at noen skal skade han på samme måte, at du har gjort det selv. Skal han lære så tidlig at man kan ha det så vondt, at man kutter seg selv for å lette på trykket?! Det vil vi ikke. Hvorfor fikk du ikke trøst, så det ble bedre, vil han sikkert spørre, og sikkert tusen spørsmål etter det også. (...)

Ærlighet og sannhet, pakket inn i omsorg og kjærlighet. Selv om arrene jo er der allerede. Men de arrene som er der nå, er fortid. De arrene vil blekne og bli glattere og finere innen han er stor nok til å se at noe er anderledes med mine armer. Tanken på egne barn og andre nære venners barn som etterhvert vil komme, har jo slått meg, men det er så fjernt. Herman derimot, er noe konkret. Noe (bokstavlig talt) håndfast. En sprell levende, perfekt liten gutt som bare blir større, sterkere og smartere for hver dag som går.

Senere den kvelden skrev hun til meg; «Ikke behandle deg selv som ingenting, fordi du er alt.» Hvordan jeg ser meg selv er farget av monstrenes hvisking og tisking, det er jeg klar over. Hvordan hun ser meg, blir noe helt annet. Henne ord betyr så enormt mye, fordi jeg vet i mitt hjertet at ordene kommer fra hennes hjerte. Hun er min venn, min søster for alltid, fordi hun har valgt det.

Etter et innlegg hvor jeg skrev at jeg ikke følte at jeg fortjente Roxys ubetinga hengivenhet, sendte Christina meg et bilde av magen, sammen med teksten: Inni der er det en gutt som kommer til å elske det ubetinget. Hvis du noen gang stiller spørsmålstegn ved hvorfor han gjør det eller så mye som stikker lilletåa di ned i tanken på at du ikke fortjener den ubetinga kjærligheten hans skal jeg personlig filleriste deg! Så det så!

Christina er fantastisk. Herman er fantastisk. Hun er inspirasjon, han er motivasjon.

Jeg vil ikke at han skal lære at man kan ha det så vondt at man kutter seg selv for å lette på trykket. Jeg vil heller ikke at han skal lure på hvorfor jeg ikke spiser middag sammen med dem, eller hvorfor jeg ikke vil ha lørdagsgodteriet han en dag vil ønske å dele med meg. Den tanten jeg vil (skal!) være, er sterk, morsom, spennende, tålmodig, snill, ansvarsfull, omsorgsfull, kreativ, i det hele tatt et godt forbilde. En «trygg voksenperson», selv om han allerede har mange av dem i livet sitt. En som skal lære han at det egentlig heter «bobb bobb - dærri dærri - bobb bobb suuu» når hans mor synger «bobb bobb - daddy daddy - bobb bobb suuu».

Endringen skjer ikke i dag. Ikke i morgen. Ikke til neste uke. Det tar tid. Akkurat nå er det fryktelig vanskelig for meg å se for meg at noen ting, noen gang, vil bli bedre. Men jeg vet at dersom en endring skal være mulig, er motivasjon alfa omega. Og «fryktelig vanskelig» er jo tross alt en klar forberdring fra «umulig».

Tante Tora!

Jeg er enebarn. Har alltid vært det, kommer alltid til å være det. Hver gang det kommer opp, blir jeg alltid spurt om hvordan det er, om jeg har savnet noe, om jeg skulle ønske jeg hadde søsken. Jeg vet liksom ikke. Jeg har liksom ikke noe å sammenligne det med (er det forresten sosial akseptabelt om jeg skulle begynne å spørre folk som har søsken om hvordan det er, om de har savnet mer oppmerksomhet fra foreldrene, om de skulle ønske de ikke hadde søsken?, osv). Barndommen min har vært awesome. Mamma, pappa og meg har vært en skikkelig flott liten kjernefamilie, full av trygghet, omsorg og kjærlighet. En ting savnet jeg riktignok i oppveksten; en trampoline. Selv om jeg var fryktelig bortskjemt så fikk jeg aldri det. Til slutt tok jeg saken i egne hender, og kjøpte trampoline til meg selv i 20-årsgave.

Siden jeg «uhelbredelig» enebarn, har jeg tatt meg den frihet å velge to søstre. Den første kom inn i livet mitt da vi begge var et år gamle, og hun vil alltid være der. Den andre heter Christina, og henne fant jeg ikke før jeg var rundt 15, men jeg kan likevel si at hun har vært/er en av de aller viktigste personene jeg har i livet mitt. Hun er uten tvil hovedgrunnen til at jeg kom meg gjennom siste halvdelen av tenårene. I mange, mange år var vi hverandres viktigste støttespiller, trygghet og «motivatør». Jeg har skrevet om henne før; «Vi deler riktignok ikke samme blod, men det har ingenting å si. For tiden har vi ikke så mye kontakt, men det har ikke noe å si det heller, for jeg vet at hun er en person som kommer til å være i livet mitt for alltid. Båndet mellom oss er så sterkt at jeg kan kjenne at hun tenker på meg. Hun støtter meg og elsker meg ubetinget (og jeg henne).»

I begynnelsen av april fikk jeg den (nest) fineste meldingen jeg har fått i hele mitt liv. Den var fra Christina, og hun skrev at jeg skulle bli tante. Jeg gråt av glede. Da jeg var i Oslo for noen uker siden, tilbragte jeg noen gode timer i Drammen, og fikk klemt litt på Christina, og kjent litt på den lille (i følge henne selv) fotballspilleren i magen. Den 16 oktober våknet jeg opp til den fineste meldingen jeg har fått i hele mitt liv. Også denne fra Christina. Et bilde av nyfødte lille Herman.

Helt fersk baby, og helt fersk mamma! Etter det jeg har

hørt om fødsler, ser de uforskammet freshe ut begge to.

Sjekk det trynet! En ordentlig liten Herman!

Jeg har fått mange bilder av han, og jeg kan med hånda på hjerte si at jeg aldri har sett en vakrere baby. Han er bare så utrolig fin. Han er faktisk helt perfekt! Og jeg er den heldigste i verden som får være tanta hans. Den ene kjipe tingen med å være enebarn har jeg alltid tenkt var at jeg aldri vil bli en biologisk tante. Men jeg kjenner at mer tante enn jeg er nå, går det nok ikke an å bli ♥