Du er ikke deg selv når du er sulten

Favorittsykepleieren min sa en gang til meg at det er viktig at jeg får i meg ekstra næring når jeg har det ekstra vanskelig. Jeg passer alltid på å spise nok/ekstra når jeg er mye fysisk aktiv (forsåvidt også når jeg ellers føler for det, uavhengig av mengden fysisk aktivitet – er man sulten så skal man spise!), men når det er mye følelsesmessig på gang så skjer ofte det motsatte. Og det er vel ikke helt uvanlig; apetitten forsvinner når man har perioder hvor ting skjer og man er veldig stresset/opprørt. Og det er ikke helt ideelt, for er det ikke nettopp da man trenger næring til kroppen (og spesielt hjernen), for å ha best mulig utgangspunkt for å takle og håndtere det som foregår?

Wakka wakka wakka!

Jeg tror mange undervurderer sterkt hvor stor rolle god næring spiller for kropp og hode. Hvor stor innvirkning det har på hvordan vi føler oss og hvordan vi tenker. Det jeg snakker om nå handler ikke om spiseforstyrrede, men om helt vanlige, normalvektige og ellers sunne folk. Det handler om fysiologi, ikke om psykologi. Hjernen vår utgjør kun 2% av kroppsvekta vår, men står for utrolig 20% av energien kroppen vår bruker. En hjerne som er sulten vil ikke fungere optimalt. Man blir ufokusert, ukonsentrert, irritabel. Dalende blodsukker påvirker oss både fysisk og psykisk. De fleste har vel sett de morsomme «you're not you when you're hungry», og det er faktisk mye sannhet i det.

Hehe...

Kroppen vår takler det aller meste, som lange perioder med lite søvn eller varierende mengde mat, det er virkelig helt utrolig hvordan kroppen klarer tilpasse seg. Men i perioder hvor det er ekstra fysiske og psykisk påkjenninger, vil god næring kunne gjøre en stor forskjell. Jeg skal ikke gå noe videre inn på hva «god næring» er eller bruke ord som sunn/usunn, de fleste er vel klar over at frukt og grønt inneholder vitaminer og mineraler som kroppen trenger, at trege karbohydrater gir langvarig energi og stabilt blodsukker, at vann er den beste tørstedrikk osv. Samtidig tar man ingen skade av en liten sjokolade til dessert eller en kopp ekte, hjemmelaget kakao sammen med kveldsmaten. Litt av alt er en fin tilnærming (men dette ble en liten digresjon).

Så når jeg har en emosjonelt krevende dag, så spiser jeg litt ekstra. Det får meg dessuten alltid til å tenke på sykepleieren, og på all omsorg og omtanke hun har for meg; det alene er nok til at jeg føler meg litt bedre♥

Det er verdt det

Facebook gir meg stadig vekk tilbakeblikk til blogginnlegg fra 2013 og 2014. Så jævlig ALT var, så grusomt vondt jeg hadde det, og jeg kjenner så innmari godt på hvor mye bedre alt er i dag! Jeg har kommet lang, tross alt.

Innlegget «Siste sjanse» fra januar 2014.

«Jeg er ikke så veldig på det der med at et nytt år er en kjempeforandring, en ny start, å si farvel med et år og hallo til et helt nytt et. Det er bare som en ny dag, eller en ny uke, men i litt større format. Til tross for det, tenker jeg at 2014 skal bringe forandringer. 2012 og 2013 har vært sterkt preget av selvskading og spiseforstyrrelse. Monstrene har regjert og herjet, og blitt så store og mektige at de har fylt meg til randen. Jeg vil ikke at dette året, eller noen andre år for den saks skyld, skal være en reprise.

Tilbake til overskiften; siste sjanse. Jeg lurer på hvor lenge er det mulig å «holde ut»? Hvor lenge vil kroppen klare slike påkjenninger som den har blitt utsatt for, og fremdeles blir utsatt for? Hvor lenge vil sjelen min klare holde seg fast til dette skallet av et menneske, før det blir revet løs og fly vekk for alltid? Hvor mange ganger kan et menneske treffe rock bottom før alt bare sier stopp? Da jeg fikk sonde i april var jeg forferdelig dårlig, og så gikk det mye opp og ned før jeg i august endelig fikk fjerne den. Det gikk litt bra, eller i det minste sånn passe stabilt, en liten stund. De siste månedene har det gått ytterligere nedover med ting, og jeg er dårlig nå. Veldig dårlig. Jeg har ikke lyst å fortsette slik. Jeg orker heller ikke fortsette slik. Jeg klarer det ikke, verken fysisk eller psykisk.

(...)

Det er ikke noe «magisk» eller «plutselig» med dette. Jeg har ikke sett lyset i enden av tunnelen eller hatt en åpenbaring. Jeg bare vet at det er sånn det er. Å dø av/med anoreksi skal ikke være min skjebne. Recovery (i mangel av et dekkende norsk ord det for) er det beste eneste alternativet. I perioder har jeg ignorert det faktumet, i perioder har jeg ikke vært i stand til å ta det steget som kreves, i perioder har jeg utsatt det.  Det handler ikke om at dette er et «nytt år» med «nye sjanser» og «nye muligheter» - det handler om livet mitt. Hele livet mitt. Resten av livet mitt. Det handler det ikke om motivasjon, men om å innse at man lever ikke med en spiseforstyrrelse. Enten kjemper du aktivt mot den, eller du passivt lar den ta livet fra deg og tilslutt livet av deg.

Jeg tør ikke si at jeg skal bli frisk. Det kjennes uoppnåelig. Jeg vet ikke om jeg noen gang har hatt et normalt forhold til mat, og tør derfor ikke satse på at jeg kan få det. På grunn av tvangstanker og aspergersen vil sannsynligvis mat være utfordrende på en eller annen måte resten av livet mitt. Men det jeg vet, er at det er et enormt rom for forbedring. Jeg vet jeg kan nå et punkt hvor mat og spising ikke er selve livet mitt, men kun er en del av livet mitt.

Det er ikke sånn at jeg kommer til å begynne å spise tre tusen kalorier i dag og legge på meg tjue kilo i morgen. Det er snakk om små valg, små skritt, som tilsammen utgjør en forskjell som på sikt vil vokse seg større og større. Ta dag for dag. Måltid for måltid. Munnfull for munnfull. Utfordring for utfordring. Det har jeg tenkt og sikkert sagt før også, men likevel, noe er annerledes denne gangen.»

Det er gått to år. Nå er jeg der hvor jeg den gangen håpet jeg ville komme. Ikke frisk, det har det aldri vært realistisk å håpe på, men mye bedre. Og hey, jeg er faktisk 20 kilo tyngre og spiser tre tusen kalorier per dag, hvertfall nesten. Dette takket være små skritt. Munnfull for munnfull. Dag for dag.

2015 har vært tøft på mange måter, monstrene har fortsatt å herje på flere områder, men det er stall, klatring, håp, mening, mestring og glede som har definert året. Monstrene har vært til stede, men de har ikke regjert!

Av en eller annen blodig urettferdig grunn mangler jeg fullstendig apetitt. Det er ingenting jeg har lyst på, å lage seg mat er et uoverkommelig ork, og kostholdet mitt består i hovedsak av enkle løsninger. Det vil si, så «enkelt» som kan kan bli når man ikke spiser kjøtt, ikke spiser ditt, ikke spiser datt, egentlig ikke spiser det aller meste. Men det jeg spiser er sunt og næringsrikt, og å få i meg nok kalorier er pri 1. Jeg vet hvor viktig det er, både i det korte løp og i det lange løp.

Jeg skal fortsette å kjempe. Fortsette med å lete etter og finne flere og mer effektive måter å holde monstrene på en armlengdes avstand. Dag for dag. Steg for steg. Hver dag får jeg bekreftet at det er verdt det.

Hva er hemmeligheten?

Jeg snakker om «hemmeligheten» bak det å kjempe seg fra en utsultet og døende kropp til en velernært og velfungerende kropp. Frisk kan jeg ikke kalle meg, men jeg tror at tankene og følelsene som er knyttet til mat og spising har mest å gjøre med det ridige tankemønstret man gjerne har når man har aspergers. Poenget er, tenker hvertfall jeg, at jeg ikke bruker mat til å håndtere vanskelige følelser, og verken føler lyst til eller behov for å sulte meg eller «bli tynn».

Først vil jeg si at man må velge å kjempe. Deretter vil jeg si at det er langt fra «bare å bestemme seg». Det er få ting her i verden som er så uendelig nedlatende som det å si til noen som sliter at de «bare må bestemme seg for å xxx». Man trenger som regel oppfølging og støtte og hjelp. Selv om det er sånn at man ikke kan vente på «det perfekte tidspunktet (fordi det ikke finnes)» så er det faktisk en del ting som må være på plass. Men det hjelper ikke om alt er lagt til rette så lenge viljen ikke er der. Jeg kom over et sitat som beskriver dette helt perfekt;

«(Tool+Training+Experience) x Mindset = Success. BUT

if your mindset is zero then equation is (100 + 100 +100) x 0 = Failure.»

Steg en er å spise mat. Nok mat. Og «nok mat» er sannsynligvis mye mer enn man tror er nok. I recovery er det ikke noe som heter for mye mat eller for mange kalorier; enten kroppen er underernært ELLER underernært og undervektig, så er det mange skader som skal repareres. Og til det trengs det kalorier. For min del hjalp det veldig å ikke lage noe big deal ut av det. Jeg gikk ikke rundt og snakket om hvor sykt mye jeg hadde begynt å spise, og jeg ba de rundt meg om ikke å virke imponert eller skryte av meg. Ved å sette fokus på det, virket det plutselig stort og uoverkommelig. Jo mindre fokus, jo bedre, for det å spise og gi kroppen næring er den aller mest naturlige ting i verden. Noen trenger kanskje oppmuntring for hver bit de svelger, men for min del funket det best at alle bare latet som ingenting. Noen lager en kjempestor greie når de skal spise en «fearfood», annonserer og publiserer og dokumenterer på sosiale medier. Jeg merket fort at jo mer man hauser noe opp og gjør det til en stor greie, jo skumlere blir det faktisk.

Steg to er vektoppgang/vektstabilisering. Da jeg startet visste jeg at jeg hadde mange mange kilo jeg måtte legge på meg, og det føltes helt uoverkommelig. Uansett hvor man står rent kroppslig så vil det føles uoverkommelig å skulle gi slipp på den kontrollen man tror man har over sin egen vekt. Heldigvis er det sånn at så lenge man spiser det man skal så klarer kroppen helt fint å regulere vekten på egenhånd.

Steg tre er mer mat. Å sulte seg nærer skammen/spiseforstyrrelsen/alt mulig annet negativt. Å spise (er med på å) «sulte vekk» skammen/spiseforstyrrelse/alt mulig annet negativt. Mange av de rare tankene og idêene man får er et direkte resultat av underernæing, og når man blir bedre ernært vil en del ting rett og slett rette seg selv opp. Og jo sterkere, sunnere og bedre ernært kroppen blir, jo sterkere, sunnere og bedre ernært blir hjernen. Og en sterkere, sunnere og bedre ernært hjerne er i mye bedre stand til å takle de fysiske og mentale utfordringene man står ovenfor enn en hjerne som ikke er det. Man må bare... komme i gang.

Så hvordan kommer man i gang med noe som føles uoverkommelig? Svaret er lett, men langt fra enkelt; bare begynn. Stop thinking about it and put one fot in front of the other. Tro meg, jeg skjønner det absurde i at JEG sier det. Det har tross alt tatt meg årevis å komme i gang.

Jeg har ikke tvilt eller veket en millimeter siden jeg startet recovery. Men det betyr ikke at det har vært lett. Jeg spiste som en glad liten gris, hadde en god og optimistisk holdning til mat og spising, var like besluttsom på dag 128 som jeg var dag èn. Jeg gjorde liksom alt «rett» - likevel føler jeg meg som dritt. Både fysisk og psykisk. Men jeg holdt ut. For det er det som er greia, man må holde ut. Man må gå 100% inn for det. Gå all in, og så bare holde ut! Ikke gi etter! Ikke gi deg!

Det er verdt det. Det er så himla verdt det. At man ikke vet hva man har før man mister det, er vel et sitat de fleste kjenner til. Men når man mister noe, litt etter litt over mange år, så merker man det kanskje ikke. Jeg mistet så mye. Jeg mistet nesten livet. Over det siste året har jeg fått tilbake så mye av meg selv og livet mitt. Jeg tenker nå at noen ganger er det sånn at man vet ikke hva man har mistet før man får det tilbake, og når man innser hva man har fått tilbake så gir man ikke slipp på det igjen.

«You look healthy»

For de fleste som har en spiseforstyrrelse, er «du ser bra ut» (eller tilsvarende) noe av det verste og tøffeste man får høre. Selv om det er ment som et kompliment, kjennes det ut som en knyttneve i magen. Det siste man ønsker er at noen skal se hvordan man ser ut, betrakte, vurdere, gjøre seg opp en mening om utseende som absolutt må verbaliseres. Spesielt siden i sommer har jeg jobbet mye med å takle slike kommentarer. En ting som jeg synes har hjulpet, er at jeg ganske enkelt har sagt «i lige så!» hver gang jeg har følt meg utilpass av at noen har sagt at jeg ser bra ut. Det har liksom ufarliggjort hele situasjonen.

Det kan være litt vanskelig å tolke akkurat hva den andre personen mener. Har man vært veldig synlig syk, så kan det selvsagt være vedkommende sikter til det fysiske utseende, men det er som regel snakk om så MYE mer. Vektoppgang og den fysiske forandringen er kun en liten del av recovery. Selv om resten av tingene skjer inni hodet, så vises også det svært tydelig på utsiden også.

Det finnes selvsagt unntak. Noen ganger er folk bare helt på jordet og sier det de tror man vil høre. Jeg husker særledes godt en episode i januar. Jeg var da på det fysisk og psykisk dårligste jeg noen gang har vært, og en bekjent kom bort til meg på butikken og entusiastisk utbrøt «så frisk du ser ut!». Det var enormt triggende, utrolig forvirrende og helt uutholdelig vondt.

Fortsatt har jeg mange ting jeg sliter med, men at mat og spising går såpass mye bedre utgjør naturlig nok en betydelig forskjell. Jeg får ikke lengre spasmer i mellomgulvet og hjernebarken når noen forteller meg at jeg ser bra ut. Selv om jeg fortsatt som regel sier i lige så. Nå føler jeg faktisk at jeg «look the part», både fysisk og mentalt. Og det er vel «mentalt» som er stikkordet. Jeg kom over følgende tekst, som er både vakker, viktig og godt beskrivende;

«You look healthy. And by that I don’t mean you look fat. I mean your face isn’t grey any more, the circles under your eyes aren’t so dark. Your lips aren’t cracked and dry and your hair isn’t thinning and brittle. I mean you seem more focused when I talk to you, You actually look at me and listen rather than being so unable to stay still or think about anything other than your illness that your eyes dart around the room and you nod manically the whole time I’m speaking. You seem calmer, stiller, quieter. You’re easier to have a joke with and you take things on board much more than you used to. I mean you laugh now, you’re less serious. There’s life about you, it’s in your eyes and your smile, it’s in the way you speak and even in the way you go about your daily tasks. You look healthy. You look happy. It really, really suits you.»

Alle disse kaloriene!

Det jeg tror er den mest avgjørende faktoren, sammenlignet med alle de andre gangene det «har gått bedre» med maten, er at jeg ikke er redd for kalorier. Jeg er virkelig ikke det. Mye takket være info og fakta jeg har blitt fortalt. I «recovery»-sammfunnet jeg har skrevet en del om før, følger de fleste de såkalte MinnieMaud recovery-guidelines. Kort oppsummert går det ut på å spise mye, spis akkurat det du føler for, og ikke tren. Jo mer jeg har lest og lært om det (i tillegg til å følge flere andre som har fulgt de retningslinjene), jo større tro har jeg fått på det.

I juni skrev jeg et innlegg om ekstrem sult, og jeg hadde i utgangspunktet store planer om å skive flere innlegg om hva som skjer i recovery. Det var ikke så lett som jeg hadde trodd, jeg har egentlig hatt mer enn nok med å stå midt oppi det selv, men jeg vil gjøre et forsøk nå. Informasjonen jeg sitter med har vært avgjørende for meg, på samme måte som det har vært avgjørende for de jeg har lært det av. Derfor vil jeg naturlig nok spre det videre. Knowledge is power, og å vite hva som skjer og hvorfor det skjer gjøre det hele en god del lettere.

Så her er greia; vi trenger flere kalorier enn det som anbefales. Og når jeg sier vi, mener jeg ikke de som er undervektige og må opp i vekt, jeg mener alle. Men spesielt de som underspiser/overtrener og derfor er underernært, uavhengig av vekt. MinnieMaud anbefaler 2500 til 3500 (alt etter kjønn, høyde, om du har mistet mensen, om du har fysiske symptomer på sult), som et MINIMUM. Klart man kan spise 1500 – 2000 kalorier og gå opp i vekt av det, men det er ikke nok til å reparere skadene inni kroppen. Og det er faktisk ikke sånn at man vil gå opp dobbelt så mye i vekt og man går fra feks 1500 til 3000. Jeg gikk/går opp like mye på nærmere 3000 kalorier som jeg gjorde på 2000 kalorier. Jeg kjenner flere som i sin recovery har spist opp mot 5000-6000 kalorier per dag, og hatt en helt ordinær vektoppgang. Noen vil kanskje tenke at det må da være overspising, men det er det altså ikke. En underernært kropp trenger og krever all den energien den kan få! Skadene underernæring og/eller undervekt gjør på innsiden din er mye mer omfattende enn du kan fatte. Man kan ikke se det, men det er i aller høyeste grad reelt.

En underernært kropp er i overlevelses-modus (fremdeles uavhengig av vekt). Jeg ser for meg at innsiden av kroppen som en usikker og nervøs snegle (ok, snegler er ekle, men se for deg en søt og sympatisk Disney tegnefilm-snegle). For at sneglen (/kroppen) skal komme ut av huset sitt(/overlevelses-modus), må den stole på deg. Og du må gjøre deg fortjent til den tilliten. Mat og ro er første bud. Ting som trening, sulting, oppkast, hoppe over måltider og lignende, er ting som skremmer sneglen rett inn i huset sitt igjen. Man være være snill med den, ta vare på den. Det vil ta litt tid, men når sneglen er ute av huset sitt, når kroppen stoler på deg, vil ting begynne å skje. Forbrenningen vil våkne til liv, skru seg opp. Kroppen kan føle seg trygg på at næringsinntaket nå er stabilt, og i stede for å panisk lagre all energi den får inn, vil den begynne bruke noe av energien på å reparere kroppen.

Symptomer som tidligere nevnte EKSTREM sult og nattsvette er tegn på kroppens forbrenning er kommet i gang, noe som igjen betyr at kroppen responderer på maten, stoler på deg, og er i gang med reparasjonene. Ubehagelig, men et godt tegn.

Lytt til kroppen, for kroppen er smart. Det den trenger er det du kjenner du har lyst på, enten det er en grønn salat, et plate sjokolade eller en blodig biff (evn saftig soyaburger).

Kroppen vil finne sin egen trivselsvekt, uten at vi trenger «manipulere» med redusert matinntak og/eller økt aktivitet. Er man undervektig kan det være fristende å tenke at man skal gå opp til bmi 18.5. Akkurat innenfor normalen, og ikke et gram mer! Men så er det slik at de aller aller færreste har en trivselsvekt som tilsvarer en så lav bmi. Og når jeg sier trivselsvekt, betyr det ikke den vekten DU trives på, men den vekten KROPPEN din trives på. Den vil gjøre det den kan for å nå denne vekten. En kropp som ikke er på sin trivselsvekt, vil ikke kunne fungere optimalt.

Helomvending – fra matskam til matglede

Tidligere i år hadde jeg en sterk, indre motstand mot å dele med andre hva jeg spiste, enten det var en venn eller på instagram. Motstanden bunnet i det at jeg skammet meg over å spise, skammet meg over hva jeg spiste, skammet meg over å være avhengig av mat, i det hele tatt hadde jeg en følelse (som jeg opplevde som en grunnlegende følelse) av at spising var feil. Jeg syntes ikke jeg fortjente spise, og jeg var ikke helt overbevist om at mat virkelig var noe jeg, i motsetning til alle andre mennesker i verden, måtte ha. De gangene jeg spiste noe hjemme hos foreldrene mine, fikk jeg dem først til å love at de ikke skulle nevne det for noen, skrive på facebook eller lignende. Jeg ville ikke at noen skulle vise AT jeg spiste, langt mindre HVA jeg spiste.

Situasjonen i dag, omtrent et halvt år senere, kunne ikke vært mer annerledes! Det er vondt å tenke på hvor (livstruende) syk jeg var. Jeg er fortsatt syk men samtidig så mye bedre enn den gangen. Å skamme seg av å være avhengig av mat er jo helt absurd, det er som å skamme seg over å være avhengig av luft. Jo mer jeg har spist, jo mer selvsikker har jeg blitt. Veien har vært lang (og er på lang nær slutt), men i dag er spising en selvfølge. Et grunnleggende behov jeg ikke lengre føler et snev av dårlig samvittighet for å dekke. Så klar jeg skal ha mat! Spørsmålet er ikke lengre OM jeg skal spise, men HVA jeg skal spise. Det er fortsatt mange matvarer jeg styrer unna, men de tingene jeg spise, spiser jeg mye av! Selv om jeg er redd for en del matvarer, er jeg ikke lengre redd for kalorier.

Når jeg ramser opp hva eller hvor mye jeg spiser på en dag, har noen ganger den umiddelbare reaksjonen til den andre personen vært «oi, det er jo en del!». Tidligere ville det vært enormt triggende, og ville sannsynligvis fått meg til å sverge på å aldri noen gang spise noe som helst igjen. Nå plager det meg ikke. Overhode. Jeg spiser mye (mye = mye mer enn før, men altså ikke unormalt mye), og det skammer jeg meg overhode ikke. Synes noen jeg spiser mye, er min umiddelbare respons damn right!

Akkurat hvor mange kalorier jeg spiser skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg, men jeg kan fortelle at volum-messig spise jeg mye. Jeg hørte uttrykket volum-spiser, og det kan jeg lett identifisere meg med. Jeg spiser mye frukt, grønnsaker og bær, som er lav i næringsinnhold, og som jeg derfor må/vil/kan spise mye av. Bare for å ha det sagt med en gang, jeg spiser ikke (lengre) kun frukt og grønt, og jeg spiser det ikke i stede for noe annet... Jeg spiser det i tillegg til de andre tingene, som bønner, vegetarprodukter, grøt, yoghurt, nøtter, egg, osv. Når jeg spiser middag hjemme hos foreldrene mine (typisk rett der er ovnsbakte grønnsaker med tomatsaus og masse bønner og kikkerter pluss sunne, lavkarbo rundstykker eller lignende), spiser jeg enkelt like mye som pappa.

Mat ER rett og slett medisin!* Og det gjelder for alle, alltid. Det er ikke slik at jeg bare skal spise «masse» og nyte maten nå i vektoppgangsfasen. Jeg spiser fordi jeg trenger og fortjener mat!. Det er ikke noe midlertidig diett eller kur, det er en livsendring. En forbedring. Og den skal vare for resten av livet.

(*jeg bare må nevne noe; jeg har et Open Office-doument, som jeg fyller opp med stikkord, setninger og idèer som etterhvert jobber videre med. Det er den plassen jeg samler tankene mine, noen av dem blir til innlegg, andre ikke. For en god stund siden limte jeg inn setningen «mat er rett og slett medisin. Så enkelt og så umulig.» Den gangen føltes det nemlig umulig, i dag er det uendelig fjernt for meg å skulle hatt den følelsen!)

EKSTREM sult

En ting som virkelig har hjulpet meg, er å få fakta om recovery. Om hva man kan forvente, om hva som skjer, og viktigst av alt; hvorfor det skjer. Mye fakta, som jeg ikke bare har lest en gang, men som jeg har lest, blitt fortalt, kommet over og blitt minnet på, igjen og igjen og igjen, over lang tid. Først om fremst via det positive, oppbyggende, inspirerende og motiverende recovery-samfunnet på instargram og facebook.

En av de tingene er dette med sult. Når man har en spiseforstyrrelse så har man sjeldent sult- og metthetsfølelse. Det vil si man har det, men det er så undertrykket at man ikke kjenner det. Men i recovery kommer sulten. Ikke av typen «nå er det tre timer siden forrige måltid og jeg begynner bli sulten igjen»-sulten, men av typen «magen min er et bunnløst hull og jeg vil spise hele verden»-sulten. Og for en anorektiker er akkurat det den aller skumleste følelsen som finnes, den største frykten, det verste marerittet. Man føler man mister kontrollen fullstendig, at man overspiser. Man ser for seg at man hopper rett fra anoreksi til overspising, og kommer til å overspise seg til en sykelig overvekt. Redselen er svært ofte så stor at det føles tryggere å heller gå tilbake til spiseforstyrrelsen.

Men her er greia (fritt oversatt fra en engelsk tekst jeg fant);

Dersom en person som ikke har en spiseforstyrrelse ikke spiser nok på mandag, vil de sannsynligvis spise litt ekstra på tirsdag for å veie opp for næringen kroppen gikk glipp av dagen før. Dersom de spiser litt lite til et måltid, vil de sannsynligvis spise litt ekstra til neste måltid.

Tenk nå på det i en mye større skala. I mange måneder, kanskje år, har du sultet deg og/eller overtrent. Nå som du spiser igjen, skjønner plutselig kroppen hvor mye bedre den funker når den får næring. Og den blir sulten. Skikkelig, skikkelig sulten. Våkner opp midt på natten for å spise-sulten. Tre porsjoner frokost, to porsjoner lunsj og to porsjoner middag-sulten. Skrubbsulten ti minutter etter siste måltid-sulten. Og du tenker «dette er mitt verste mareritt. Hvorfor skjer dette??». 

Her er grunnen; du har tusener av tusener kalorier å veie opp for. Kroppen din har vært i kaloriunderskudd i lang tid. Alt den har gått glipp av, vil den kreve å få nå som du er i recovery. Og den vil ha så mye kalorier og næring som mulig, så fort som overhode mulig. Sulten du har undertrykt i månedsvis eller årevis, komprimeres inn i noen uker. 

Det er ikke det at du er grådig. Det er ikke det at du overspiser. Du er sulten. Og det er helt okey.

Ja, det er helt ok, og det er jammen ikke rart!

Selv om det føles slik, så er man altså ikke i ferd med å utvikle en overspisings-lidelse. Man kommer ikke til å spise og spise og spise, helt til brannvesenet må kutte et hull i stueveggen for å få deg (og sofaen du har grodd fast i) ut. Den ekstreme sulten vil ikke vare for alltid. Men den eneste måten å bli kvitt den på, er å gi etter for den. Hvor skummelt den enn er! Kroppen vet hva den vil ha og hva den trenger, og du må gi den det. Tilliten må bygges opp.

Når jeg skiller kroppen og jeg-et, så synes jeg ganske synd på kroppen. Jeg får rett og slett ganske dårlig samvittighet. Den har blitt sultet og plaget og mishandlet i årevis, på grunn av hendelser og følelsen som kroppen selv verken har forårsaket eller kunne forhindret!

Når blir "sunn" så sunt at det blir usunt?

Hva man spiser, hvordan kostholdet ser ut, hva som passer for en selv er noe kun man selv kan finne ut av. Vil man spise lavkarbo, gjør man det. Vil man kutte ned på sukker, gjør man det. Vil man leve sunnere, gjør man det. Det er ikke noe galt i noen av dette. Hvertfall ikke i utgangspunktet. Kanskje føler man seg bedre, både fysisk og psykisk, og hva er vel bedre enn det? Men her kommer det viktige spørsmålet; er FRYKT  bakgrunnen for valgene man tar? Det er bra å ønske å leve sunnere, men dersom det ønsket har opprinnelse i frykt for det man kutter ut (karbo/sukker/«usunnhet»), bør det lyse en varselslampe. Dersom man kommer  en situasjon hvor man må spise det man ellers unngår, vil det være ubehagelig? Eller umulig? Eller greit, sånn for en gangs skyld? Det er svært mange som ikke tenker på dette – men som absolutt burde det. For ordens skyld, vegetarisme/veganisme er selvsagt et unntak.

Selv spiser jeg sånn halvveis lavkarbo (halv-karbo??). Jeg spiser lavkarbo brød, spiser ikke ris eller pasta eller mel, men jeg spiser feks grøt, og har ikke noe begrensninger i hva jeg spiser av frukt og grønnsaker (noe de mest fanatiske lavkarboerne har). Jeg spiser heller ikke godteri eller sjokolade. Valgene jeg tar handler ikke om sunnhet, det handler utelukkende om frykt – og det er jeg veldig klar over (noe mange andre ikke er når det gjelder deres eget kosthold). Når jeg ser for meg en friskere versjon av meg selv, ser jeg ikke nødvendigvis for meg en Tora som spiser masse pasta og brød og sjokolade. Jeg har vokst opp i et hjem med en normalt og sunt kosthold. Vi feks alltid har valgt fullkornspasta foran lys pasta, og grovt brød foran lyst eller halv-grovt, og det meste av maten har vært hjemmelaget, fra bunnen av. Det vil ikke være naturlig for meg å begynne å spise loff til frokost, middag og kvelds (sånn for å sette det på spissen, og å unngå å tråkke noen på tærne), men jeg vil nok spise mer karbo enn jeg gjør nå. Grove og «trege» karbohydrater er overhode ikke farlige, de gir god energi og er ypperlige byggesteiner for kroppen.

Kostholdet en frisk(ere) Tora har vil handle mer om hva jeg velger, og mindre om hva jeg velger bort. Sunnhet handler ikke om å spise mye av det ene og kutte ut det andre. Sunnhet handler om balanse. Litt av alt, og alt med måte. Med mindre man har en allergi, er det ikke noe man trenger kutte helt ut. Ingenting bør være forbudt. Fokuset bør være på mulighetene, ikke begrensningene. Det er usunt å være for sunn.

Et godt eksempel

For noen dager siden skrev jeg innlegget «Kosthold og påvirkningskraft», hvor jeg avsluttet med å si at det å ha mange lesere/følgere, å ha mange som ser opp til deg, å være et forbilde – det kan sammenlignes med en slags superkraft. Og har man en superkraft, så er man forpliktet til å bruke den til noe godt! En person som virkelig bruker denne «superkraften» sin til noe godt er Kristine Weber, som driver bloggen kriweb.no. I utgangspuktet er jeg jo skeptisk til slike kosthold- og treningsblogger, men hos henne er det ikke annet å hente enn matglede og inspirasjon! Bare for å ha det sagt så skriver jeg ikke dette innlegget fordi hun har en give-away eller konkurranse, jeg skriver dette fordi jeg helt genuint anbefaler bloggen hennes.

Jeg ble fast leser hos henne en stund før jul. Det var altså før jeg startet recovery, og alle de sunne og gode oppskiftene hennes var uten tvil en stor, saftig gulrot som bare ventet på meg så snart jeg kom i gang. Jeg lagret alle oppskrifter jeg kunne tenke meg å prøve, og det siste halve året har jeg og pappa (rettere sagt kokken pappa har laget på bestilling fra meg, haha, jeg er vel et bortskjemt enebarn....) laget mange av de. Jeg vil absolutt si at hun har bidratt til til å øke min matglede, og innleggene hennes fortsetter å inspirere meg.

Vanligvis legger hun ut oppskrifter på proteinrike (lavkarbo) og sunne matretter, og skriver litt om trening. Innimellom skriver hun litt lengre og dypere innlegg om temaer hun er opptatt av, og jeg vil dele litt fra et slike innlegg;

Jeg misliker ord som lavkarbo, høyfett og lignende fordi det lurer folk til å tro at man må spise enten det ene eller det andre. Når man snakker om kosthold så foretrekker jeg å dra frem alle mulighetene man har til å spise sunt, ikke hva man skal begrense seg til. Spesielt ordet lavkarbo er veldig misforstått ved at man tror jo mindre karbohydrater desto bedre, og etter hvert kutter mange unge, friske mennesker det helt ut. Jeg har valgt å bruke ordet proteinrikt om mitt kosthold, på min blogg og i mine kokebøker. Det er fordi det beskriver det jeg ønsker, et kosthold rikt på proteiner – men det betyr ikke kun proteiner. Det betyr en solid porsjon med protein på tallerken, men også karbohydrater og fett.

Det er bra at folk ønsker å kutte ned på dårlige karbohydrater som sukker og hvete, og jeg har selv opplevd store helsemessige fordeler ved å gjøre dette, men det betyr ikke at man skal utelukke et helt næringsemne. Videre er lavkarbo for meg et kosthold der karbonadedeig får mer plass enn spaghetti, og fargerike grønnsaker får mer plass enn ris. Altså mer/mindre, ikke enten/eller.

Slik er hverdagene, og de er både med unntak og variasjon. Det er ingenting som er forbudt i mitt kosthold, det handler bare om prioriteringer og et bevisst forhold til det man spiser.

Hun har noen så utrolige viktige poeng! At det ikke handler om å utelukke noe, at ingenting trenger være forbudt, at det handler om mer/mindre, ikke enten/eller. Hun sier ikke at alle bør kutte ned på karbohydratene, men hun mener det er bra at folk ønsker å kutte ned på dårlige karbohydrater... aka; det er ikke sånn at karbohydrater er karbohydrater og ferdig med det. Det er lyse, raske, «dårlige» karbohydrater, som man kan kutte ned på uten å nødvendigvis kutte dem helt ut, og det er også grove, gode, nyttige karbohydrater.

I et samfunn hvor det virket som de fleste lavkarbo-ere har et fanatisk forhold til karbohydrater, har Kristine et avslappet, balansert og nyansert forhold til det. I infoen om bloggen skriver hun blant annet at hun ønsker å gi andre inspirasjon til å finne sin egen balanse i livet, noe som jo er stikk motsatt av «dette er det eneste rette»-bloggerne jeg skrev om tidligere.

Det er viktig å konsentrere seg om mulighetene og ikke begrensningene. La oss ikke kaste bort tid eller mat med feil fokus – ja til matglede og et sunt kosthold!

Enough said!

Jeg har klipt og limt en del, hele innlegget hennes kan du lese HER. Jeg avslutter nå men kommer til å skrive enda et innlegg om dette, som handler mer om mine tanker rundt lavkarbo og lignende, og mitt eget forhold til det.

Actions speaks louder than words.

I mitt forrige innlegg skrev jeg at den største forskjellen (i forhold til mat/spising/recovery) har skjedd mentalt. Men jeg trekker det tilbake. Det har nemlig ikke noe å si hvor godt jeg formulerer meg, hvor mange fine ord jeg bruker, hvor mange smarte tanker jeg tenker, hvor besluttsom jeg kjenner meg – så lenge jeg ikke gjør alvor av det og gjør teori om til praksis. For jeg har jo mange ganger tidligere følt at jeg har «sett lyset», og vært sikker på at «nå skjer det!», uten av jeg egentlig har kommet noe vei. Det som faktisk er annerledes denne ganger, er ikke hva jeg tenker, men hva jeg gjør. Selvsagt hadde jeg ikke kunnet gjort det dersom jeg først ikke hadde begynt å tenke, men som det heter på godt norsk; actions speaks louder than words.

Jeg biter faktisk minst like hardt som jeg bjeffer, hør bare her;

De siste tre månedene har jeg tre-doblet kaloriinntaket mitt, og jeg er enda ikke ferdig med å øke! Faktisk spiser jeg mer enn jeg har gjort på mange, mange år. Ganske snart kommer vekten til å få med seg hva som skjer (merkelig nok har den ikke gjort det enda) og den vil øke. Å si at jeg liker tanken på vektøkning vil kanskje være å dra det litt langt, men jeg er komfortabel med det. Jeg spiser nye ting, jeg spiser flere ting. Sammenlignet med tidligere spiser jeg mer variert. Sammenlignet med «normalen» spiser jeg ganske snevert. Det jeg spiser er fanatisk sunt. Likevel tenker jeg at «snevert + veldig sunt MEN mye mat» tross alt er den beste av alle dårlige kombinasjoner!

Jeg er inne i en god sirkel. Det vil si, jeg har SKAPT en god sirkel. Det er ikke lengre sånn at hver dag, hvert måltid, hver kalori er en kamp. Og det at jeg tok alle de kampene, hver eneste gang, uten unntak, har lønnet seg. Nå kan jeg (nesten) bare flyter med strømmen. Ting går litt av seg selv. Tre måneder og fem dager siden jeg startet recovery, og det å SPISE og å få i seg (mest mulig) kalorier er blitt en selvfølge.

Noen ganger er det sånn at man gjerne vil bli bedre, men man klarer ikke ta skrittet. Da blir man ikke frisk. Andre ganger tar man skrittet, men man gjør det fordi man må eller fordi andre forventer det. Man holde konstant igjen, og stritter i mot. Da blir man ikke frisk. Man kan oppleve begge situasjoner flere ganger, om hverandre. Og så kommer (joda, jeg lover at den kommer!) Den Gangen når både teori og praksis er på plass, to puslespill som endelig passer sammen, og ting klaffer. Jeg sier ikke at det er lett, for det er det ikke. Men recovery er verdt all smerte, sinne og tårer det vil koste.

Mat og spising er noe som har vært vanskelig for så lenge som kan huske. Det er tett knyttet opp mot bakteriefobien og redselen for å bli dårlig, to andre ting som også har fulgt meg så lenge jeg kan huske. Derfor har jeg ingen illusjon om at jeg en dag kommer til å ha en fullstendig uproblematisk forhold til mat og spising... men jeg er veldig sikker på at jeg ikke kommer til å ha en behandlingstrengende, diagnostisert spiseforstyrrelse resten av livet mitt!

Tolvte time

Jeg har vært åpen og ærlig om hvor vanskelig ting har vært den siste tiden, og hvor mye jeg har slitt/sliter både mentalt og fysisk. Det er likevel en god del ting jeg har holdt igjen. Løyet om hvor dårlig jeg faktisk har følt meg. Presset meg til ting jeg ikke egentlig orket. Bagatellisert symptomer. Ovenfor lege og psykolog, for å unngå tvangsinnleggelse. Ovenfor de rundt meg, av hensyn til de, for ikke å skape (ekstra) bekymring. Og også for min egen del, for å holde dødsangsten på avstand.

Jeg «forsvarer» det med at jeg visste det ville bli bedre. Jeg visste at ting ville gå seg til. Når visste jeg ikke, men jeg sa til meg selv at jeg bare måtte holde ut. Litt til. Litt til. Og når den dagen kom, så ville ikke spille noen rolle hvor dårlig jeg var fordi da ville det jo uansett være i ferd med å snu. Det ville ikke lengre være noe forverringspotensiale. Da kunne jeg si at ja jeg er dårlig men nå går det jo rette veien, også ville det beroligede både lege, behandler, foreldre, bekjente og dødsangsten.

Hold på hatten, hæla i taket og tenna i tapeten; dagen er her. Sånn metaforisk sett. Før helga kom omsider kostplanen fra ernæringsfysiologen i Bodø (...har bare ventet i sånn tre måneder eller noe), i tillegg til at noen andre brikker falt på plass. Nok til at det lot seg gjøre å «sette i gang». Så på mandag startet jeg. Ikke et sekund for tidlig. Natt til mandag fikk jeg er horribelt tegn fra kroppen om at den er helt på bristepunktet.

Nå øker jeg på inntak og kalorier. Sakte og svært forsiktig, for at kroppen skal henge med og for å unngå den potensielt livstruende tilstanden reernæringssyndrom. Er ikke det ironisk da; å spise mer skal liksom redde livet ditt men kan også drepe deg? Kostplanen jeg har fått er i seg selv ganske interessant, så den skal få et helt eget innlegg. Sånn litt etterhvert. Først må jeg få bli kjent med den selv. Men alt i alt, dette er godt nytt. Jeg anser meg selv som i aktiv «recovery». Vondt men uendelig vakkert ♥

Kropp på autopilot og apatisk i hode

Da jeg ble innlagt på sykehuset og hadde fått sonden, var det en venninne som skrev til meg at hun at hun underlig inderlig håpet at jeg fortsatte å kjempe selv om jeg har fått sonde. Jeg spurte hva hun mente, og hun svarte at hun hadde sett så mange jenter som resignerer til sykdommen med en gang de har fått innlagt sonde. At da trenger de ikke gjøre noe selv lengre. Jeg skjønte det ikke, for jeg tenkte at å sonde var jo begynnelsen på kampen, og det helt motsatte av resignasjon! Det hørtes bare rart ut. Men nå derimot, skjønner jeg nøyaktig hva hun mente. Livet med sonden er enkelt. Jeg trenger liksom ikke gjøre noe. Sonden har alt ansvaret, sonden gjør all jobben. Jeg har gått fra å spise tre grønnsaksmåltider om dagen, til å knapt få i meg et om dagen. De har ikke så mye å si, sånn fysisk, de små måltidene er mer symbolske enn nyttige, men det er likevel helt feil Det går feil vei. Det er jo meningen at jeg skal begynne å spise MER, og etterhvert klare bytte ut enkelte sondemåltider med ordentlige måltider, og til slutt klare meg uten sonde.

Jeg føler på ingen måte at jeg har gitt opp. Jeg holder jo ut. Jeg står jo i det. Å gi opp er ikke et alternativ. Bare at det er egentlig ikke godt nok. Jeg burde gjøre mer. Men hvordan klare det, når bare det å holde ut er alt jeg er i stand til. Egentlig føler jeg ikke at jeg gjør noe som helst. Hjemmetjenesten kommer å kobler meg av pumpen og på pumpen. Jeg ber dem ikke om det, jeg ber dem ikke la være å gjøre det – jeg gjør ingenting. Dagavdelingen, psykologen og legen gir meg timer og lager avtaler, og gir meg beskjed om når taxien kommer å henter meg. Jeg adlyder. Ikke som et barn, men som en robot. Med andre ord; jeg gjør egentlig ikke noe som helst selv. Jeg har snakket med flere om det, og de mener at jeg valgte jo å godta å få sonde, at jeg velger jo å møte opp til timene og avtalene jeg har, jeg velger jo å ikke rive ut sonden og bare gi opp hele greia. Men å gjøre det motsatte av disse tingene ser jeg ikke på som et alternativ, og siden det ikke er noe alternativ til det jeg gjør så er det jo heller ikke et valg å gjøre det. Det er liksom bare sånn det er. Så jeg fortjener overhode ikke at andre sier jeg er flink eller modig eller tøff eller sterk.

På sykehuset, første dag med sonden.

At jeg er så bestemt på at jeg ikke kan gi opp, betyr ikke at dette ikke er fryktelig vanskelig, veldig nært både uutholdelig og uoverkommelig. Det føles rett og slett ut som jeg dør innvendig. Før jeg fikk sonden så var jeg i ferd med å dø fysisk. Nå kjennes det som jeg er i ferd med å dø inni meg. Det er vanskelig å forklare. På utsiden «kjemper» jeg men på innsiden visner jeg vekk. Det er grusomt. Jeg er i ferd med å bli et tomt skall, uten at det synes på utsiden. Kroppen går på autopilot og hodet er apatisk.

Jeg har dyktige mennesker rundt meg, som fort oppfattet at her var det kanskje depresjonen som var på ferde. Det har de nok ganske så rett i. Dette er noe som skjer gang på gang, at depresjonen, den største av alle monstre, the queen bee, sniker seg stille inn på meg. Med fløyelsmyk bevegelser legger den seg over skuldrene mine, rundt halsen min, foran øynene mine, inn i hodet mitt, sløver alle sanser. Og jeg skjønner ikke at det er den. Jeg har skrevet om det tidligere, feks i innlegget "Depresjonens jernklo". Nå har den heldigvis blitt «avslørt» ganske tidlig, så forhåpentligvis vil det ikke gå så galt som det pleier å gjøre når jeg sitter alene med depresjonen, uten å vite at det faktisk er den. Når dens tanker og følelser kjennes ut som mine egne. Når dens løgnene om håpløshet og meningsløshet kjennes ut som mine egne sannheter. Når den til slut er kommer så tett inn på meg at jeg ikke lengre klarer skille mellom oss to, selv når jeg skjønner at det er depresjonen som herjer.

En venninne sa noe veldig lurt til meg. Det mange ikke skjønner, er at når depresjonen er på sitt verste så er det ikke ekstrem tristhet man føler. Tvert i mot så «mister» man følelsene sine. Som jeg skrev, så er det som om man dør innvendig, at man bare er et skall. Man er ikke trist, man er bare fryktelig tom. Men det er viktig å tenke på det som en nummenhet, og ikke en tomhet. Tomhet betyr at det ikke er noe der. Nummenhet betyr at det er der, men at man ikke klarer føle det. Følelsene er der enda; glede, håp, stolthet, kjærlighet, empati, interesse, og de kan føles igjen. De kommer til å føles igjen. De er ikke borte, det er bare numment. Jeg kjenner at det gjør noe med meg å tenke på det på den måten. At jeg finner strategier og får hjelp gjør meg ikke frisk og lykkelig, men det gjør at jeg overlever disse ekstra mørke periodene. Depresjonen er en blodtørst vampyr, og jeg må bruke alle triksene i boka i tillegg til rå muskelstyrke for å holde den på en armlengdes avstand mens jeg venter på at solen skal stå opp.

U-rett-fer-dig!!

Automatisk tanke:

Jeg er så... slapp. Jeg føler meg ikke bra. Jeg burde føle meg bra! Nå får jeg faktisk 1500 kalorier mer enn jeg gjorde «på egen hånd», jeg burde jo være i kjempeform! Jeg burde jo ha nok energi til løpe et maraton. I stede er jeg slapp. Om mulig enda slappere enn jeg var før jeg fikk sonden. Det er så urettferdig som det kan få blitt!! Hva er da vitsen med alle disse kaloriene, om jeg føler meg noe bedre? Bortkastet! Og nå som kroppen er blitt vant til å få næring igjen, vil jeg sannsynligvis bli enda dårligere dersom jeg nå skulle kuttet ut sonden. Jeg føler meg lurt, jeg er sur og dette er noe dritt! U-rett-fer-dig!!

Pust. Vent. La følelsene roe seg. Pust litt til. Vent litt til. Tenk deg om.

Alternativ tanke:

Ok. Det FØLES fryktelig urettferdig og ER vondt at jeg ikke føler meg bedre nå som jeg får så mye mer næring i kroppen. MEN...

...for det første, så vet jeg at det pleier å være sånn. Dette er ikke min første rodeo, dette har jeg vært gjennom flere ganger før. Når jeg får i meg alt for lite næring, så går jeg helt på autopilot. Jeg kjente ikke på noen ting, tør ikke kjenne etter, jeg bare fortsetter og fortsetter som et lite trekkoppdyr. Når jeg blir innlagt og begynner spise mer (eller i dette tilfellet; får sondemat), så får jeg på en måte lov til å slappe av og kjenne litt etter, og det er først da jeg kjenner hvor vanvittig utslitt jeg faktisk er. Den stakkars kroppen min har virkelig blitt kjørt hardt det siste halve året. Jeg hadde faktisk forberedt meg på at jeg kom til å bli helt kake når jeg begynte med dette, men det er fremdeles vanskelig.

...for det andre så er den næringen jeg får i meg kun nok til å dekke kroppen basalbehov, dvs energien den trenger til å opprettholde kroppstemperaturen og den indre aktiviteten i kroppen. Det er lett å tenke at alle kaloriene man får inn må «ut» gjennom fysisk aktivitet, men kroppen bruker faktisk mye energi selv om man er helt i ro, rett og slett bare på å holde seg i live.

...for det tredje; isolert sett så skulle man jo tro at rent fysisk så skulle en økning av kalorier føre til mer energi, spesielt når det er snakk om en så stor økning. Men selv om jeg får mange flere kalorier enn før , så er jo kroppen fremdeles alvorlig undervektig.

Når jeg minner meg selv på disse tingene så innser jeg at det er jo jammen ikke rart at den ikke henger helt med. Selv om det føles nyttesløst og bortkastet, så vet jeg at det ikke er det. Jeg må fortsette å svømme.

Det handler om å overleve

Første «del-mål» er nådd. Jeg er nede (oppe?) i bolus-doser, altså at jeg får 300 ml gjennom sonden på en time, fem ganger om dagen. Da jeg for 3 uker siden startet på 30 ml hver time, 20 timer i døgnet, så jeg aldri for meg at jeg skulle komme hit. Eller jeg visste at jeg ville komme hit, jeg bare så ikke for meg hvordan i alle dager jeg skulle få det til! Med tett samarbeid med legene og mye støtte fra mine trygge personer, har det likevel gått. Sakte men sikkert. Det er godt å ha det på plass, og vite at nå er det bare stabilisering som gjelder. Men det er overhode ikke enkelt. Det har kostet meg mye å komme hit, og det vil koste enda å «stå i» dette fremover.

Mange har trodd at jeg skulle legges inn for å bli «helbredet», men det er langt fra realiteten. Dette er den enkle delen av alt sammen. Javisst var valget om sonde vanskelig, men å bli matet gjennom den er en quick fix. Det er livredning. Ikke terapi eller behandling, bare fysisk førstehjelp. Brannslukning. Uten sondematen ville jeg vært tilbake til utgangspunktet. Jeg spiser fremdeles mitt lille utvalg av grønnsaker, hvertfall som oftest, men er like redd for all annen mat som jeg var før. Og mengden kalorier jeg får er kun ren overlevelse. Det er akkurat nok til å stabilisere meg, verken mer eller mindre. Problemet er der enda, det bare blir holdt i sjakk. Denne løsningen med sonde er midlertidig men likevel så langsiktig at jeg i dag ble utskrevet fra sykehuset, og skal få sondematen hjemme fremover. Hvor lenge vet vi ikke enda. Jeg må lære meg å spise igjen, sonden kan jeg ikke leve på for alltid. Forhåpentligvis vil litt mer næring i kroppen gjøre at jeg etterhvert får mer utbytte av behandlingen på dagenheten og hos psykologen, som igjen forhåpentligvis etterhvert kanskje kan gjøre at jeg klarer gi litt slipp på den rigide kontrollen. Bytte ut litt av sondematen med litt normal mat. Etterhvert. Ikke noe press! Vi tar det som det kommer, en dag av gangen.

Jeg kan se at dette høres litt spesielt ut å gjøre det på denne måten. Men målet er ikke å kurere meg; målet er å holde meg gående. Jeg har ikke fortalt det til noen, og har ikke tenkt å snakke om det heller foreløbig, men jeg kan nevne at vi tar utgangspunkt i at jeg skal få et tilbud om et opphold på et behandlingssted. Det er bare det at ventetiden er lang. Det vil ikke være før etter sommeren, og ingenting er avgjort. Vi vet ikke enda om de vil ta i mot meg, vi vet ikke enda om jeg vil gå med på å dra dit når den tid kommer. Jeg sier ikke at jeg skal, men jeg sier heller ikke at jeg ikke skal. Mye kan skje de kommende månedene, og avgjørelsen er enda langt unna. Heldigvis. En dag av gangen. Fokuser på her og nå. At jeg er kommer hjem fra sykehuset betyr ikke at jeg er bedre, det betyr bare at jeg er stabil. Men det er jo tross alt ganske mye bedre enn jeg var før jeg fikk sonden. Døden puster meg ikke lengre i nakken.

Stay strong even when you have every right to break down

Mandag for to uker siden skrev jeg innlegget "Å møte motgang, når viljen endelig er på plass" om alle de praktiske tingene som så langt hadde skjært seg, og det er noe som egentlig bare har fortsatt, spesielt denne siste uken. Det som er aller vanskeligst for meg, er når ting ikke går etter planen. Jeg hadde forberedt meg på at det skulle bli tøft psykisk, men ikke på at det skulle bli så mange praktiske utfordringer. 

TIRSDAG gikk sonden tett. Ja, det kan tydeligvis skje. Dermed måtte den byttes. For å si det sånn, hadde første nedleggelsen av sonden gått slik det gikk andre gang, hadde det ikke blitt noen andre gang. Det var i utgangspunktet vanskelig, fordi miljøkontakten min ikke kunne være der mens de gjorde det, slik som første gang. Jeg tenkte jeg skulle være modig og gjøre det likevel, det ville jo sikkert bra! Men det gjorde ikke det. Det tok en stund fra vi fant ut av sonden var gått tett til jeg fikk beskjed om hvem som skulle legge ned en ny og når det skulle skje. Dermed ble jeg bare sittende å vente. Jeg skulle egentlig spist en porsjon grønnsaker på formiddagen, men turte ikke i tilfelle det kom noen inn akkurat da. Når jeg spiser så vil jeg helst sitte alene, så jeg tok ikke sjansen på å få en gjeng fremmede mennesker ramlende inn mens jeg gnaflet i meg. Jeg ville spise før de skulle legge den ned, bare sånn i tilfelle jeg kastet opp denne gangen, for det vil sikkert være bedre å kaste opp dersom jeg hadde noe i magen. Men jeg ville ikke spise rett før de kom, fordi det kanskje ville gjøre meg kvalm lettere. Og siden jeg ikke viste noe, ble jeg sittende alene i flere timer og bare stresse over dette.

Det å sitte og vente på at noe skummelt skal skje, viser seg å ofte være det verste. Denne gangen stemte ikke det. De som endelig kom og satte i gang, klarte ikke treffe riktig (nesen er visstnok en labyrint), og jeg kunne kjenne gang på gang at den stanget rundt i nesen/hodet uten å komme seg ned i halsen. Førstemann som skulle forsøke var typisk nok en turnuslege. Andremann var «eksperten» som skulle veilede førstemann, men traff ikke hun heller. En tredje person ble hentet inn, mens jeg satt i senga og hulket av smerte og redsel. Alle var fryktelig snille, og sa at jeg var flink og tøff og burde være stolt av meg selv. Å få høre slike ting kan føles nedlatende, spesielt siden det eneste jeg faktisk gjorde var å sitte og gråte, men det var faktisk veldig fint. Sonden kom ned til slutt, men jeg klarte ikke roe meg ned. Resten av dagen og neste dag gikk stort sett med til å gråte enda mer. Nesen var dessuten vanvittig øm etter all fiklingen, og jeg kunne ikke pusse nesen uten å få tårer i øynene av ren smerte, noe som passet dårlig siden jeg hele tiden måtte gjøre det fordi slimhinnene var kjempesåre og rant konstant.

ONSDAG. Jeg har skrevet litt om at jeg skal gå fra å få mat/være koblet til pumpa 20 timer i døgnet, til å få maten i doser/«måltider». Bolus-doser, kaller de det. Altså fra lite mat hver time over lang tid, til mye mat per time over kort tid. Nærmere bestemt fra 75 ml i timer i 20 timer, til 300 ml på en time, fem ganger om dagen. Onsdag var vi i gang. 300 ml på to timer, og så trappe opp i løpet av noen dager til vi var oppe i en time. Skummelt, men ok. Et skritt nærmere det første målet. Magetrøbbel hadde jeg sluppet unna siden vi startet så forsiktig, men når vi begynte med bolus-dosene begynte det å skje ting. Jeg følte meg uvel, og ble smådårlig i magen. Siden jeg ikke har reagert slik før, er det dosen jeg reagerer på, og ikke maten i seg selv, og det er betryggende. Det er noe magen bare trenger litt tid på å venne seg til. Men det skremmer meg! Jeg er jo så livredd for å bli kaste opp, og at maten/matingen gjør meg så dårlig er den ene tingen som vil kunne ødelegge alt. Å si til angst-delen av meg at «det jo ikke er farlig å bli dårlig» er som å si til anoreksi-delen av meg at «det er jo bare å spise». Å være litt uggen takler jeg, men redselen for at det skal bli verre er altoppslukende. Og det er ofte slik at redsel for kvalme fører til kvalme. Etter mange år med dette har jeg blitt svært god på å kjenne hva som er angst-kvalme og hva som er ekte kvalme, og det som foregikk i magen var ikke bare forårsaket av angsten. Når det blir slik på 300 ml over to timer, hvordan ville det da bli når jeg skulle få det på halvparten av den tiden?

TORSDAG begynte jeg omsider å komme i vater igjen psykisk sett, etter tirsdagens hendelser. Det varte ikke lengre enn til torsdag formiddag, da jeg fikk beskjed om at de dessverre var fri for min «mat». Jeg vil ikke skylde på noen eller være utakknemlig for den gode hjelpen jeg tross alt får her, men det må vel være lov å bli LITT overgitt (aka knekke sammen og gråte hysterisk) over noe så amatørmessig som at de går tom? De lovet at de skulle få den inn neste dag, og etter at jeg hadde roet meg ned avtalte vi at jeg i mellomtiden skulle få juicebaserte næringsdrikker via sonden. Det er ikke såkalt «fullverdige», men hvertfall bedre enn ingenting. Den hadde mer kalorier på mindre volum, slik at jeg ikke ville kunne fortsette med opplegget vi startet på dagen før. Mengden mat jeg fikk var mindre, så magesekken ville ikke bli fylt og utvidet på samme måte som med den andre maten. Det var kjempesurt å skulle gå «tilbake» når jeg faktisk hadde bestemt meg for å ta sjansen på å «kjøre på» og og stole på at magen ville håndtere det. Jeg var redd magen skulle reagere enda sterkere når vi skulle begynne på'an igjen etter en dags pause.

FREDAG. Maten kom på plass og magen reagerer litt, men det er fullstendig overkommelig og det går faktisk fint. Lettelsen er kortvarig; etter omtrent tre sekunder fant hjernen min noe annet å bekymre seg over. Når jeg er kommet opp i 300 ml på en time, er planen nemlig at jeg skal reise hjem med sonden og pumpen. Fredag formiddag hadde jeg, fastlegen og miljøkontakten et møte med hjemmetjenesten, som skal komme hjem til meg for å koble meg på pumpen fem ganger daglig, hver dag. Mye ble avtalt og avklart, men det er fremdeles mange løse tråder. I tillegg har det veldig plutselig blitt sånn at jeg må ut av den gamle leiligheten og inn i en ny, allerede i månedsskiftet april/mai. Sannsynligvis verdens verste tidspunkt å skulle flytte på, men det er sånn det er. Tanken på å skulle flytte er alene noe som kan stresse opp selv normalt oppegående mennesker. Jeg (prøver!) trøste meg med at akkurat dette er ting som vil falle på plass av seg selv på en eller annen måte, før eller siden.

Bakemester Harepus - sukkerfrie yoghurtnøtter

Oppskriften har jeg klippet og limt litt fra forskjellige nettsider jeg har tittet på.

Ingredienser (jeg skriver ca, fordi man kanskje må prøve seg litt frem. Smak og behag osv):

• Ca 200 gram yoghurt (gjerne gresk eller tyrkisk, for det er tykkere enn vanlig yoghurt)
• Ca 1-2 ss kokosolje
• Ca 3 ss sukrin melis
• Ca 10 steviadråper vanilje
• Nøtter (salte nøtter, naturelle nøtter, hva enn du vil)
  

Du trenger:

• Kaffefilter eller sil + rent håndkle
• Noe å blande i
• Spiseskje
• Et brett (noe som får plass i fryseren din) med bakepapir

Det første du må gjøre er å ha yoghurten i et kaffefilter eller en sil med et håndkle over, og la den renne godt av seg. Noen anbefaler 1 timer, andre fem timer eller kanskje til og med over natten. Rør gjerne litt i yoghurten underveis. Når den er «ferdigrent» så blander du bare inn melisen, steviaen og kokosolje. Bare at det finnes visst ikke egentlig kokosolje, kun kokosfett, men kokokfettet blir kokosolje når det blir varmt! Jeg trodde det måtte varmes på ovnen for å bli flytende, men det blir flytende bare det blir over 24 grader. Og det er tydeligvis 24 grader pluss i leiligheten min, for da det kom i hus ble det flytende. Det fant jeg ut da jeg skulle åpne krukken. Jeg trodde jo innholdet var hardt, derfor åpnet jeg den litt på skrå. Ooops.. Det er tross alt en glasskrukke, jeg burde jo ha sett at innholdet hadde gått fra hvitt fett til blank olje! Hvertfall, nå skal alle ingrediensene bortsett fra nøttene være blandet. I noen oppskrifter står det at man skal ha nøttene oppi, og deretter helle alt ut på et bakepapir og spre nøttene utover. Så skal de stå i fryseren i en times tid. Det jeg gjorde var å ta en og en nøtt oppi, og plukke de + ekstra yoghurt opp slik at det ble et tykt lag yoghurt rundt hver nøtt. Jeg brukte mandler og pecannøtter. Neste gang skal jeg prøve macadamia og/eller paranøtter, ser for meg at det kan bli ganske godt! Jeg har kun en sånn liten fryser øverst i kjøleskapet, derfor hadde jeg nøttene på et middagsfat. Da fatet var fullt hadde jeg kun brukt halvparten av yoghurten, så neste gang skal jeg lage en litt mindre ladning.

Etter å ha stått i fryseren løsnet de greit fra fatet selv om jeg hadde glemt å ha bakepapir under dem. De smakte overhode ikke slik yoghurtnøtter fra butikken gjør (og det var heller ikke meningen) men de var fryktelig gode.

Jeg spiste noen av dem, og la resten i en boks som jeg satte i kjøleskapet. I løpet av natten gikk de fra å være ganske fine yoghurtnøtter, til å bli en skikkelig smørje med nøtter i. Jeg tok det med hjem til mamma og pappa slik at de hvertfall skulle få smake på det. De syntes det smakte kjempegodt. Det bare så ikke ut slik det var meningen at det skulle. Jeg husket ikke på å ta bilde.

What went wrong? Jeg lot yoghurten dryppe av seg i 2 timer, skal prøve la den stå lengre neste gang! Også hadde jeg kanskje i litt for lite kokosolje. Jeg brukte 1 ss. Siden den er flytende når den er varm og hard når den er kald, er det vel meningen at det er den som skal være «limet» i bladingen. Men kanskje er det meningen at de skal spises opp med en gang? Eller kanskje kan de oppbevares i fryseren, også tar man ut det man vil ha. Neste gang prøver jeg det. Jeg har dessuten lyst å lage den med soyayoghurt. Problemet er at den er veldig tyntflytende. Men jeg får prøve meg frem. Det er det som er så greit med disse, de er så enkle å lage (og når jeg sier noe er enkelt å lage, så er det jammen det!)  at man bare kan prøve og prøve til man blir fornøyd.

Se også Bakemesteren lager:

Grove urtescones

Sunn (lavkarbo) pannekake

Black Bean Fudge Brownies