Man husker ikke hva andre sier, men hvordan de får deg til å føle deg

Hukommelse og konsentrasjon er liksom ikke helt min greie. Jeg er dårlig på å huske datoer og bursdager. Noen husker navn, andre husker ansikter – jeg husker ingen av delene. Det er ofte litt pinlig å ikke huske ting. Jeg husker heller ikke hva folk sier, jeg kan huske essensen av det men aldri ordene som blir brukt. Et uttrykk jeg synes er både fint og veldig sant, hvertfall for min del, er «man husker ikke hva andre sier, men hvordan de får deg til å føle deg». For dèt er noe jeg husker! I dette innlegget skulle jeg egentlig skrive om forskjellige eksempler på akkurat det, men den ene hendelsen jeg skulle skrive om ble så lang at dette innlegget skal få handle om kun den!

Ca i 2008 hadde jeg vært på en innleggelse i Fredrikstad, og skulle hjem til Lofoten. Jeg surret litt rundt i Oslo, og skulle ta fly-toget inn til Gardermoen. Fly-toget var 15 minutter forsinket, og jeg hadde beregnet alt for dårlig tid. Da jeg kom til flyplassen var det under 30 minutter til flyet mitt gikk, og jeg fikk ikke sjekket inn. En ansatt på flyplassen sa jeg kunne rekke det dersom jeg forsøke å få med kofferten min som håndbagasje. Jeg kastet ut alt av væske, inkludert mange pakker med næringsdrikker som jeg skulle ha mens jeg var hjemme, men kofferten min var selvsagt alt for svær. Jeg gikk bort til en av de svære søylene ved innsjekkingen, hvor jeg sank sammen og hulket. Jeg var en sliten, redd og stresset 19-åring som i utgangspunktet ikke var i form, verken mentalt eller fysisk. Der og da var det faktisk det verste jeg hadde opplevd. Flybilletter var svindyrt, og siden jeg hadde vært på behandling så var det helfo som hadde betalt, og jeg hadde kastet bort deres penger. Dessuten var alle næringsdrikkene mine borte! Jeg vet ikke hvorfor, men den gangen var det liksom ikke bare å gå på apoteket og få tak i slike. Fremdeles anser jeg det som noe av det tøffeste jeg har opplevd, jeg kan enda kjenne panikken og håpløsheten når jeg tenker tilbake på det. Jeg forsøkte ringe mamma, og gråt så hardt at jeg knapt klarte prate, men klarte formidle at jeg hadde mistet flyet.

Relativt rask kom noen bort til meg, på et tidspunkt tror jeg det sto 5-6 ansatte rundt meg og diskuterte hva de skulle gjøre, om de skulle tilkalle lege. Det tok en stund før jeg var i stand til å kommunisere. Om jeg ikke husker feil så ringte jeg mamma og ga en av dem telefonen, slik at de kunne snakke med henne. Det var ettermiddag og det var ingen flere sjanser til å komme meg helt hjem, så det ble til at de fikk ordnet meg en billett til Bodø. Der skulle jeg overnatte og reise over til Lofoten dagen etter. Jeg husker ikke hvor lang tid det fikk før de fikk meg på beina igjen, men det tok en stund. Og her er det jeg husker best; en hyggelig dame fulgte meg til søppelkassene og mente at vi bare kunne fiske opp næringsdrikkene mine igjen. Heldigvis lå alle sammen i en stor, lukket pose. Sminken min fant vi også igjen. Hun fulgte meg til badet hvor hun insisterte, virkelig insisterte, på at jeg skyllet av alt sammen, fordi vi ikke visste hva annet som hadde vært i søpla. Man skulle jo aldri tro at jeg, med bakteriefobien, aldri i verden ville hatt noen av tingene tilbake etter at de hadde vært oppi en søppelkasse, men den gangen var ikke fobien så ille, og var jeg så utmattet at jeg knapt nok visste opp eller ned på meg selv. Dessuten var det ikke i en vanlig søppelkasse, men en slik en som kun var for flasker, så da var det forhåpentligvis begrenset hvor mye rart folk hadde kasta nedi der.

Da vi hadde skylt av alt sammen, ble jeg «overlevert» til en annen ansatt, en mann. Damen sa noe hyggelig til meg, jeg aner ikke hva. Jeg aner heller ikke om jeg takket henne, men jeg håper inderlig det! Mannen fulgte meg til innsjekkingsautomaten. Jeg vet ikke hva mamma hadde fortalt dem, jeg vet ikke hva de skjønte ut fra mengden næringsdrikker, men på vei gjennom hallen foreslo denne mannen varsom at jeg kanskje skulle drikke en, for å få i meg litt energi? Jeg gjorde som han sa. Videre tror jeg at han fulgte meg til bagasjeleveringen, og så husker jeg ikke mer. Men jeg vet at jeg kom meg på flyet til Bodø, at jeg kom meg til hotellet i Bodø, fra hotellet til flyplassen neste dag, og helt hjem.

De ansatte på flyplassen, de menneskene, jeg aner ikke hva jeg sa til dem eller hva de sa til meg, men jeg husker at de tok vare på meg. Jeg husker at ingen av dem var dømmende eller irritert, til tross for at jeg satt på gulvet og gråt hysterisk som en unge. Jeg husker at de kun var bekymret, rolig, tålmodig og omsorgsfull.

Og det hører med til historien at etter den gang sørger jeg for å ankomme flyplassen minst to (gjerne tre!) timer før flyet mitt skal gå! Jeg skal ALDRI komme så mye som i nærheten av å havne i den situasjonen igjen.

2012 & døden VS 2016 & livet

Fire år er gått. Jeg husker (heldigvis?) absolutt ingenting av hva det var som hadde skjedd den gangen, hvorfor jeg var på sykehus eller hva som ble gjort der. Men jeg vet at utrolig mye har skjedd og ekstremt mye har forandret seg de siste fire årene.

  

Den gang...

Jeg er (relativt nylig!) blitt en person som gleder seg til helger og ferier! Ene og alene takket være Frøya og de flotte menneskene i stallen. Jeg er fremdeles en stooor fan av hverdagen, men kan absolutt se fordeler med fridager innimellom (fordi fridager = ekstra stall- og hestetid!).

Frøya ♥

Joda, jeg sover om nettene, dog noen netter er dårlige. Jeg trenger små hvite piller for å slå meg litt ut innimellom, men det begynner å bli flere år siden jeg hadde som vane å bli sittende oppe i det mørkeste mørke til klokken var nærmere dag enn natt, fordi jeg trengte være så hinsides trett når hodet traff puta at hjernen ikke hadde kapasitet til å se for seg alle mulige katastrofetanker og potensielle angsttriggende situasjoner. 

Det er noe over to år siden jeg innså at jeg var veldig veldig nærme å få til det "kunststykke" å sulte meg selv i hjel, og etter litt betenkningstid bestemte jeg meg for at jeg heller ville leve. Så jeg lever. Med skuffer og skap som stadig vekk trenger påfyll av mat. Og takket være et stabilt matinntak og en sunn vektøkning har jeg vært i stand til å finne det som gjør at livet er verdt å leve.

Jeg befinner meg på et sted jeg egentlig aldri noen gang trodde jeg skulle befinne meg; på tross av mange tøffe tak og stormer som herjer nådesløs innimellom, lever jeg i et liv som jeg elsker og som jeg ønsker å leve.

Når noe uforløst forløses

April 2013, utdrag fra innlegget Klippen; 

"Det er vanlig å lure, men vanskelig å spørre. Dessuten er det litt pinlig og føles litt dumt. Men siden jeg selv ikke aner, sånn virkelig ikke aner, så må jeg spørre. En det er trygt å spørre. Som miljøkontakten på avdelingen. Det er stille litt, før jeg trekker pusten og tar sats. Jeg ser ned på hendene mine og spør; synes du jeg er tynn? Jeg løfter blikket. Hun ser alvorlig på meg, og uten å nøle nikker hun mens hun sier «mhm». Monstrene i hodet hyler at hun sier ja fordi hun må, for å være høflig, for å være snill, men når jeg ser henne inn i øynene så ser jeg at hun mener jeg. «Burde jeg være her?». Mer nikking, og jeg fortsetter. «Trenger jeg være her?» «Ja» svarer hun. Jeg vet hun har rett, og jeg stoler på henne. Eller mer presist; jeg stoler mer på henne enn på monstrene i hodet."

Den gangen lå jeg i en seng på sykehuset, med en sonde tredd gjennom nesa og ned i magen. Redd for å legge på meg, redd for at jeg egentlig ikke trengte sonde, redd for at alle gjorde narr av meg bak ryggen min fordi jeg var jo ikke sååå tynn, liksom. Redd for alt. Og trengte sårt bekreftelse. Miljøkontakten min på dagavdeligen jeg gikk på den gangen var helt suveren. Jeg hadde tidligere mistet mange av de jeg hadde møtt gjennom helsevesenet, mennesker jeg hadde knyttet meg til. Derfor var jeg bombesikker på at jeg ikke ville kunne stole sånn på noen igjen eller bli så glad i noen som jeg hadde vært i de som hadde blitt borte. Jeg tok fullstendig feil.

Hun var i all hovedsak den som fikk meg gjennom tiden med sonde. Hun stilte opp 100% og jeg stolte på henne 100%. Hun holdt meg gående og støttet meg. Og så ble jammen meg hun også borte... Skulle egentlig ut i permisjon på slutten av året, men ble brått borte på høsten. Ikke noe hade. Ikke noe avslutning. Bare et stort tomrom. Vakuum. Jeg ble gående rundt med en sorg, et savn, en åpen dør som ikke lot seg lukke. Etter nesten halvannet år bestemte jeg meg for å sende henne en hilsen, hvor jeg blant annet takket henne for alt hun hadde gjort for meg. For det var egentlig det som var vondest; at jeg ikke fikk fortalt henne hvor mye hun betydde for meg i en av de aller tøffeste periodene i mitt liv. Hun er fantastisk i jobben sin, og hun er en fantastisk person. Jeg forventet ikke å få svar, selv om jeg håpet på å få det, men tiden gikk og jeg hørte ikke noe fra henne. Det er greit, tenkte jeg. Hun har hvertfall fått meldingen, jeg har hvertfall fått sagt det jeg trengte å si. Likevel fortsatte jeg å gå rundt med en følelse av å ha noe uforløst.

Etter enda noen måneder møter jeg på henne igjen. Hun jobber noen vakter på legevakten innimellom, og det er der jeg treffer henne. Hyggelig og imøtekommende som alltid, men sier ikke noe om meldingen, så jeg tar mot til meg og spør henne om hun har lest den. Det har hun, og hun sier at den satte hun pris på, hun hadde tenkt å svare meg men hun hadde glemte av det. Hun smiler det betryggende og strålende smilet sitt. Jeg kjenner at noe inni meg omsider faller på plass.

Øyeblikk #18 (lett på fot)

Da:

Jeg sitter på gulvet og leker sammen med lille M. Den gangen var hun rundt fem år, og det var på den tiden jeg for første gang var i ferd med å sulte meg vekk fra denne jord. Her sitter vi sammen på gulvet og leker, og i dette øyeblikk er det kun jeg og henne som betyr noe. Den lille jenta er en solstråle, en regnbue, et fyrverkeri, den skjønneste, herligste, høyst elskede ungen jeg vet om i hele vide verden. Hun har noe hun skal hive i søplet. Søppelbøtta står i et hjørne. Hun kaster, men bommer. Så hun reiser seg opp, går bort til søppelbøtta, plukker opp det hun skulle kaste og slipper det oppi. Deretter kommer hun tilbake og setter seg ned igjen. Jeg er himmelfallen. Er det noe man bare gjør? Reiser seg opp som om det ikke koster en noe? Jeg har så lite energi at jeg knapt klarer sitte oppreist. Setter jeg meg ned på gulvet, må jeg sitte der en stund og spare opp krefter til å klare å reise meg opp igjen. Aldri i livet om jeg kunne vært i stand til å reise meg opp ens ærend for å legge en bit papir opp i søppelbøtta dersom jeg bommet. Jeg ville heller ventet til jeg skulle reise meg likevel, slå to fluer i en smekk liksom. Det er som om kroppen min er fylt med sement. All aktivitet og alle bevegelser må planlegges og overveies nøye. Sånn er livet mitt. Jeg trodde virkelig det var slik for alle? Jeg konkluderer med at det er fordi hun er et lite barn at hun har den energien.

Nå:

Det er (heldigvis) lite jeg husker fra den tiden, men akkurat det øyeblikket står klart i minnet. Jeg tenker tilbake på det hver gang jeg reiser meg opp, enten det er fra gulvet eller stolen eller senga. I dag føles kroppen som en springfjær. Det koster meg ikke nevneverdig tid, energi eller planlegging. Det er bare å gjøre det. Jeg trenger nesten bare tenke tanken, også er jeg allerede oppe. Lett på fot.

Måtte jeg aldri slutte å sette pris på hvor godt min kropp er i stand til å bære seg selv nå. Måtte jeg aldri glemme hvordan det en gang var.

Virkelighetsfjern

Det er enda ikke sånn at dette med kropp og mat og vekt og spising går av seg selv. Jeg får tvunget i meg det jeg skal, men det er et forbanna stress og slit. Matlyst er mangelvare. Noen perioder er verre enn andre. Noen ganger får jeg tanker om å gå tilbake til det som var. Bli kvitt disse tjue «ekstra» kiloene. Et eller annet i meg synes den tanken er forlokkende. Det er som om mye ville blitt løst ved å gjør det. Tilbake til den trygge boble med sykehus, sonde og omsorg («omsorg» altså, må IKKE forveksles med «oppmerksomhet») fra alle kanter. Det er da ikke snakk om at jeg velger å bli dårlig, men at jeg slutter å kjempe mot trangen og ønsket som bor i meg. Jeg føler ikke at jeg har så mye å tape, selv om jeg er klar over hvor virkelighetsfjern den tanken er.

Juli, 2013

Novermber, 2013

Tankene rundt dette ble forsiktig luftet hos legen. I fire år har hun vær min fastlege og jeg absolutt forguder henne, elsker at hun sier akkurat det hun mener. Til tross for at det er et tungt tema så er stemningen lett. Med en liten latter sier hun at om jeg gjør det igjen så får jeg finne meg en ny fastlege i samme slengen for hun orker ikke det en gang til. Jeg vet ikke hvor seriøs hun er, men brått får jeg en følelse av at det er mye mer som står på spill enn kun kiloene. Etterpå er jeg i stallen og snakker med min aller beste stallkompis. Leende forteller jeg henne hva legen sa, for jeg pleier noen ganger å dele utvalgte gullkorn fra legetimene. Jeg tenkte hun vil synes at det er herlig ærlig og søtt, men reaksjonen hennes er en litt annen enn hva jeg forventer; hun ser alvorlig på meg og sier at jeg i så fall også får finne meg en ny stallkompis.

Okei, jeg ser den. Det er ikke kun meg selv det vil gå ut over. Går jeg tilbake til det som var, så er det som om jeg sier til alle jeg har rundt meg; «så, jeg har tenkt å ta mitt eget livet, men veldig sakte, sånn typ sakte men sikkert over en periode på mellom 4-12 måneder, og det er ingenting dere kan gjøre eller si som vil kunne hjelpe meg. Værsågodt å fullstendig hjelpesløs være vitne til mitt forsvinningsnummer!»

Jeg kan kanskje gjøre det mot meg selv, men jeg kan ikke gjøre det mot dem.

Det er verdt det

Facebook gir meg stadig vekk tilbakeblikk til blogginnlegg fra 2013 og 2014. Så jævlig ALT var, så grusomt vondt jeg hadde det, og jeg kjenner så innmari godt på hvor mye bedre alt er i dag! Jeg har kommet lang, tross alt.

Innlegget «Siste sjanse» fra januar 2014.

«Jeg er ikke så veldig på det der med at et nytt år er en kjempeforandring, en ny start, å si farvel med et år og hallo til et helt nytt et. Det er bare som en ny dag, eller en ny uke, men i litt større format. Til tross for det, tenker jeg at 2014 skal bringe forandringer. 2012 og 2013 har vært sterkt preget av selvskading og spiseforstyrrelse. Monstrene har regjert og herjet, og blitt så store og mektige at de har fylt meg til randen. Jeg vil ikke at dette året, eller noen andre år for den saks skyld, skal være en reprise.

Tilbake til overskiften; siste sjanse. Jeg lurer på hvor lenge er det mulig å «holde ut»? Hvor lenge vil kroppen klare slike påkjenninger som den har blitt utsatt for, og fremdeles blir utsatt for? Hvor lenge vil sjelen min klare holde seg fast til dette skallet av et menneske, før det blir revet løs og fly vekk for alltid? Hvor mange ganger kan et menneske treffe rock bottom før alt bare sier stopp? Da jeg fikk sonde i april var jeg forferdelig dårlig, og så gikk det mye opp og ned før jeg i august endelig fikk fjerne den. Det gikk litt bra, eller i det minste sånn passe stabilt, en liten stund. De siste månedene har det gått ytterligere nedover med ting, og jeg er dårlig nå. Veldig dårlig. Jeg har ikke lyst å fortsette slik. Jeg orker heller ikke fortsette slik. Jeg klarer det ikke, verken fysisk eller psykisk.

(...)

Det er ikke noe «magisk» eller «plutselig» med dette. Jeg har ikke sett lyset i enden av tunnelen eller hatt en åpenbaring. Jeg bare vet at det er sånn det er. Å dø av/med anoreksi skal ikke være min skjebne. Recovery (i mangel av et dekkende norsk ord det for) er det beste eneste alternativet. I perioder har jeg ignorert det faktumet, i perioder har jeg ikke vært i stand til å ta det steget som kreves, i perioder har jeg utsatt det.  Det handler ikke om at dette er et «nytt år» med «nye sjanser» og «nye muligheter» - det handler om livet mitt. Hele livet mitt. Resten av livet mitt. Det handler det ikke om motivasjon, men om å innse at man lever ikke med en spiseforstyrrelse. Enten kjemper du aktivt mot den, eller du passivt lar den ta livet fra deg og tilslutt livet av deg.

Jeg tør ikke si at jeg skal bli frisk. Det kjennes uoppnåelig. Jeg vet ikke om jeg noen gang har hatt et normalt forhold til mat, og tør derfor ikke satse på at jeg kan få det. På grunn av tvangstanker og aspergersen vil sannsynligvis mat være utfordrende på en eller annen måte resten av livet mitt. Men det jeg vet, er at det er et enormt rom for forbedring. Jeg vet jeg kan nå et punkt hvor mat og spising ikke er selve livet mitt, men kun er en del av livet mitt.

Det er ikke sånn at jeg kommer til å begynne å spise tre tusen kalorier i dag og legge på meg tjue kilo i morgen. Det er snakk om små valg, små skritt, som tilsammen utgjør en forskjell som på sikt vil vokse seg større og større. Ta dag for dag. Måltid for måltid. Munnfull for munnfull. Utfordring for utfordring. Det har jeg tenkt og sikkert sagt før også, men likevel, noe er annerledes denne gangen.»

Det er gått to år. Nå er jeg der hvor jeg den gangen håpet jeg ville komme. Ikke frisk, det har det aldri vært realistisk å håpe på, men mye bedre. Og hey, jeg er faktisk 20 kilo tyngre og spiser tre tusen kalorier per dag, hvertfall nesten. Dette takket være små skritt. Munnfull for munnfull. Dag for dag.

2015 har vært tøft på mange måter, monstrene har fortsatt å herje på flere områder, men det er stall, klatring, håp, mening, mestring og glede som har definert året. Monstrene har vært til stede, men de har ikke regjert!

Av en eller annen blodig urettferdig grunn mangler jeg fullstendig apetitt. Det er ingenting jeg har lyst på, å lage seg mat er et uoverkommelig ork, og kostholdet mitt består i hovedsak av enkle løsninger. Det vil si, så «enkelt» som kan kan bli når man ikke spiser kjøtt, ikke spiser ditt, ikke spiser datt, egentlig ikke spiser det aller meste. Men det jeg spiser er sunt og næringsrikt, og å få i meg nok kalorier er pri 1. Jeg vet hvor viktig det er, både i det korte løp og i det lange løp.

Jeg skal fortsette å kjempe. Fortsette med å lete etter og finne flere og mer effektive måter å holde monstrene på en armlengdes avstand. Dag for dag. Steg for steg. Hver dag får jeg bekreftet at det er verdt det.

Så lenge jeg puster, har jeg fortsatt en sjans

Januar 2013, innlegget "I stormens øye";

«Jeg ser helvete som ligger bak meg,

og helvete som potensielt ligger foran meg.

Helvete er rundt meg, over alt.

Men her og nå er det stille og rolig.

Alt har bygd seg så opp inni meg

at det er blitt forsteinet.

Det gjør ikke noe.

Jeg tror ikke jeg er deprimert.

Jeg tror ikke jeg har angst.

Jeg tror ikke jeg er spiseforstyrret.

Jeg er ikke drevet av onde makter,

av demoner, av monstre.

Dette er meg.

Hvert steg jeg tar er 100% bevisst.

Og stegene fører nedover.

Trapp trapp nedover, med hode, kropp og sjel.

Det er dette jeg må gjøre for å klare meg på egen hånd.

«Klare meg» i den forstand at jeg ikke drukner.

Strengt tatt så drukner jeg nå også,

men så sakte at jeg venner meg til det.

Jeg føler meg forpliktet til å leve,

derfor velger jeg ikke døden.

Men jeg velger heller ikke livet.

Jeg lever, men kun halvhjertet.»

Dette husker jeg. Veldig godt. Så spiseforstyrret at jeg var i ferd med å gå i stykker. Levde mer eller mindre på grønnsaker, fordi det er «sunt», og alkohol, fordi det gjorde meg mett og nummen. Bokset mot spøkelser og skygger, uten å få inn et eneste slag. Uten å vinne en eneste kamp. Kanskje prøvde jeg ikke egentlig. Kanskje hadde jeg innerst inne allerede gitt opp. Det føltes som en knyttneve i magen å lese dette igjen.

Den forpliktelsen jeg nevner i siste avsnitt er fortsatt gjeldende, og den er nok hovedgrunnen til at jeg fortsatt er her. Andre ting igjen har forandret seg siden den gang. Opphavet til smerten er dog fremdeles den samme, selv om utløpet og formuleringene er anderledes i dag. Jeg er kanskje mindre destruktiv i adferden, men de vonde følelsene er der. Tankene er der. Monstrene er der. En del av meg? For alltid? Kanskje. Men forhåpentligvis i mindre og mindre grad. I mens må jeg bare puste. Og kjempe, og jobbe, og forsøke, og prøve, og feile, og prøve igjen, alt det der, ja, men alltid først og fremst; pust. Så lenge jeg puster, har jeg fortsatt en sjans.

Sommer - tilbakeblikk

2013:

Den sommeren kan oppsummeres i et bilde;

2014:

Den sommeren kan på mange måter oppsummeres med det aller første «øyeblikk»-innlegget jeg postet her på bloggen;

«Jeg er hjemme hos foreldrene mine. Det skal være en stor familiemiddag med diverse slektninger, men det er ikke riktig enda. Det er varmt. Nesten for varmt. Jeg går i shorts og en lang, ermeløs finskjorte. Det er en sånn stille varm dag hvor det er som om man kan høre solstrålene. Jeg går ut i hagen sammen med Roxy. Trærne gir en skygge som gjør varmen behagelig. Jeg tar med en ball som jeg kaster, og Roxy løper etter. Hun er sånn en fin hund. Virkelig fin. Akkurat en sånn hund jeg så for meg da vi for seks og et halvt år siden begynte å snakke om å få hund. Hun var nærmere to år før hun ble den hunden hun er i dag, hun var en skikkelig hyene som unghund. Sta som ei geit, men pappa var staere, og mamma var tålmodig. 

Hun er seks år nå. Når vi går ut i hagen trenger hun ikke bånd. Hun er lydig, jeg kan stole på henne. Selv om det er varmt løper hun ivrig etter ballen. Vi pleier sjeldent kaste baller eller pinner til henne, og de gangene vi gjør det er det ikke alltid hun gidder løpe etter. Og de gangene hun løper etter, gidder hun sjeldent komme tilbake med fangsten. Hun tar «byttet» i munnen, og logrer stolt, før hun legger det fra seg og fortsetter der hun slapp da pinnen ble kastet. 

Akkurat i dag kommer hun tilbake til meg med ballen. Eller i det minste i nærheten av meg. Sier jeg «takk» eller «slipp», så slipper hun umiddelbart det hun har i munnen, uansett hva det måtte være. Fine hunden. Hun kan sitte, ligge og rulle rundt på kommando. Har jeg en godbit i hånda, blir hun så ivrig at hun setter seg, legger seg ned, ruller rundt og setter seg opp igjen i èn bevegelse. Hun peser litt, og stirrer på meg. Tar opp ballen og slipper den ned, som for å si at jeg skal kaste den igjen. Hun pleier vanligvis ikke gjøre det, og jeg blir glad. Pappa står på kjøkkenet og lager mat. Han følger med på oss gjennom vinduet, og peker oss i riktig retning de gangene vi ikke finner ballen. Siden det er såpass varmt vil jeg ikke at hun skal overanstrenge seg, så jeg går over til å sparke ballen forsiktig bortover plenen. Hun kaster seg etter den, slik valper gjør. Seks år, men fremdeles herlig barnlig. 

Det er sommer. Det er varmt. Roxy er god, og her og nå er det bare oss to her i verden. Pelsen hennes er myk, og innbydende. Både hender og ansikt kan grave seg inn i den. Hun er ferdig med å leke nå, og lener seg tungt inntil meg for å få kos. I øyeblikk som dette føler jeg meg så fri. Jeg tenker at akkurat sånn her, det er sånn livet skal være.»

2015:

Denne sommeren byr på utfordringer i diverse former, men det positive er absolutt i overtall. Jeg har hatt/har flere tattoveringstimer, jeg tilbringer tid med etterlengtete familiemedlemmer som er hjemme på ferie, jeg har stiftet nye bekjentskaper, jeg koser meg sammen med venner. Jeg drar i stallen når jeg kjenner at jeg trenger det. Ikke i stallen jeg vanligvis er i, men i privat-stallen som ligger rett ved, hvor jeg ordner boksen til en av hestene der, og lager klart høy og grøt til han. Det er ikke akkurat en nybegynnerhest så jeg kan ikke ri han, men bare det å få være i stallen er nok for meg. Hadde jeg kunnet ri og/eller stelt med en hest så hadde det selvsagt vært fint, men bare å få være der er en million ganger bedre enn ingenting!

Jeg snubler innimellom, men holder hodet over vannet over lange perioder om gangen, og verdsetter hvert eneste drag av oksygen ♥

Ikke akkurat Sheldon Cooper

Det er lite kunnskap om høytfungerende voksne med AS (asperger syndrom), både i helsevesenet og blant folk generelt. Det henger nok sammen med at det finnes lite info om det. Jeg har søkt etter informasjon, men selv det uendelig store internettet har svært begrenset stoff om dette emnet. På tv-skjermen ser vi Sheldon Cooper i The Big Bang Theory, selve stereotypen på aspergers. Han kan alt men er blottet for sosial intelligens. Han sier ting rett ut, og skjønner ikke at det kan såre andre. Han skjønner ikke ironi eller sarkasme. Han har faste vaner på hva han spiser og når han spiser, når han går på do, når han legger seg, hvordan ting må være osv. I serien Criminal Minds møter vi Sheldons rake motsetning; den skjønne og svært sympatiske Spencer Reid. Han er utrolig intelligent og har fotografisk hukommelse, samtidig som han tilsynelatende ikke har spesielt store mellommenneskelige problemer. Man vil ikke automatisk tenke aspergers når man ser serien, men man vil heller ikke bli overrasket av å få høre at han har det.

Selv er jeg, i motsetning til hva man gjerne forbinder med denne diagnosen, god på ansiktsuttrykk og kroppsspråk, sarkasme og ironi. Som regel har jeg ikke noe problem med å sette meg inn i hvordan andre har det. Grunnen til at jeg kan dette «til tross» for aspergersen, kan rett og slett være at foreldrene mine gjennom oppveksten min alltid har vært tydelig på dette med følelser. De har lært meg mange fremmedord, forklart meg sarkasme og ironi. Det er visstnok ikke uvanlig at aspergers blir kamuflert fordi foreldrene har vært nøye og tydelig (noe mange foreldre er - og det er jo ingen dårlig ting).

Jeg foretrekker at alt er sort-hvit, enten-eller. Henger meg opp i ting, og henger meg opp i detaljer i stede for å se hele bildet. Jeg blir lett stresset, og stresset tar ofte helt overhånd. Forandringer er vanskelig, jeg er lite fleksibel, og jeg foretrekker konkrete ting. Det er vanskelig å snakke med mennesker jeg ikke kjenner godt, jeg kan overhode ikke small-talk. Blikkontakt er en utfordring. Jeg var veldig«sjenert» mesteparten av barne- og ungdomsårene, frem til jeg var 19 år snakket jeg omtrent ikke med fremmede mennesker. Da jeg ble innlagt i Fredrikstad ble jeg nødt til å begynne å forholde meg til andre, og fant etterhvert forskjellige temaer som folk flest har noe å si om; feks hunder (alle har, har hatt eller kjenner en hund), været (et utømmelig tema!), tattoveringer (mange har en tattovering og en historie som følger med), folkehøyskole (overraskende mange har gått på folkehøyskole).

Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en veldig «trang» til å rette på skrivefeil, orddelingsfeil, uttrykk som blir brukt i feil sammenheng, osv. Jeg lærte meg fort at det som oftest ikke blir tatt så godt i mot. Men det er jo overhode ikke ment som kritikk. For min del handler det ikke om å rette på andre, mer om å rette ut krøllene som det skaper i min hjernen. Det er nemlig nesten slik at jeg kan kjenne det snurper seg i hjernen min når jeg ser skrivefeil. Dersom jeg skriver noe feil, enten det er en slurvefeil eller et ord jeg konsekvent staver galt, blir jeg oppriktig takknemlig om noen påpeker det.

Det er ikke så mye med meg som er «typisk» AS. Ved første øyekast er det ingenting. Som jeg har skrevet før, så utarter det seg annerledes hos jenter enn det gjør hos gutter. Autismespektret er dessuten vidt, fra barnet som kun snakker om dinosaurer, kun vil ha på seg superman-pyjamasen, kun vil spise loff med hvitost hvert måltid hver dag hele uken og som ikke vil ha verken blikkontakt eller fysisk kontakt, til barnet som ikke helt finner seg til rette, og det er tydelig at det er noe som skurrer. Jeg er på den «milde» siden. Og det er vel nettopp derfor at det tok 24 år før det ble oppdaget. Det er mange små ting med meg (i dette innlegget har jeg oppsummert noen av dem), som i seg selv ikke er verken unormale eller spesielle. Jeg er feks veldig glad i dyr. Det er noe som er typisk for jenter med AS, men det betyr ikke at alle jenter som er glad i dyr har AS. Det er summen av alle disse små tingene er noe som tilsammen utgjør en annerledeshet.

Spiseforstyrret trening

For de fleste som sliter med mat og kropp, er det er en fin balanse mellom sunn aktivitet og sykelig aktivitet, og det merker jeg godt. Skal man holde seg på den «sunne» siden, må man ta i betraktning den energien man får inn i kroppen, ikke bare fokusere på energien man skal ha ut. Jeg skrev i forrige uke om hvor deilig det er å bruke kroppen, å være fysisk aktiv. Samtidig er jeg redd for at det skal bli for mye, at jeg skal bli for opphengt i det. I teorien, skal det å være i mye aktivitet få meg til å ville få i meg mer næring også, for en sterk, sunn og fin kropp er det jeg ønsker meg mest av alt. Men mye aktivitet trigger «flink-tankene». Flink å trene, flink å ikke spise. Flink, flink, flink.

Da jeg var på mitt aller dårligste trente jeg ikke så mye, men det gjorde jeg i tiden før, og det var all den treningen som la grunnlaget for at jeg ble så dårlig som jeg tilslutt ble. Og jeg er så vanvittig redd for å havne der igjen. Jeg holder meg lang unna treningssenter med store triggere som tredemølle og trimsykkel. Begynner jeg trene-trene (dvs mer enn tur, ballspill, klatring) så tror jeg ikke at jeg vil klare stoppe. På en måte er jeg flink, som har selvinnsikt nok til å ikke «åpne den døren», samtidig som jeg tenker at jeg er lat og bare bruker det som unnskyldning. Ved nærmere ettertanke ser jeg at den siste tanken der ikke er min egen, men spiseforstyrrelsens...

Noe av det verste jeg får høre er «det har du bare godt av». Feks om jeg ikke får skyss til noe jeg skal på, og noen sier «du kan gå, det har du bare godt av». Jeg skjønner rasjonelt sett at det er ment som at jeg, i likhet med alle andre mennesker, har godt av å bevege seg, godt av frisk luft. Men i mine ører er det en «skjult beskjed» om at jeg ser ut som en som burde begynne å beveget seg mer. Det har kanskje noe å gjøre med at jeg i en periode var så fysisk dårlig at jeg ikke fikk lov til annen aktivitet enn det å gå mellom matbordet og sofaen, og ikke fikk låse baddøra i tilfelle jeg skulle besvime i dusjen. Og spiseforstyrrelsen insisterer på at det er det som er det ideelle, kun da er det «bra nok», alt annet er for dårlig. For tykk. For lat. For svak.

Jeg er ikke enig. Og jeg skal ikke dit igjen. Sånn er det bare.

Derfor må poenget med aktivitetene jeg gjør, være at jeg gjør det fordi det er gøy eller fordi det er sosialt. Ikke fordi jeg «må» eller «burde». Ikke for å få god samvittighet. Ikke for det akkurat har vært jul, eller påske, eller lørdagskveld, eller en annen høytid/event hvor det er sosialt forventet at man skal stappe i seg usunne ting. Og ikke minst; det er viktig at det heter «fysisk aktivitet» og ikke «trening». Kanskje en gang i fremtiden vil jeg kunne få et normalt forhold til hele greia, men slik det er nå må jeg ta noen forhåndsregler.

Sosial turgåring sommeren 2011