Adjø 20-åra, hallo 30-årene!

Herregud, så mye bedre det var å bli 30 enn jeg hadde sett for meg! Jeg har aldri trodd at jeg skulle bli så «gammel», men so far so good. Kanskje fortsetter jeg å være her enda lengre, i så fall må jeg gjøre en del forandringer. Og det er jeg godt i gang med.

I vinter nådde jeg rock bottom, og har bygget meg opp derfra. Jeg føler på en måte at jeg fikk blanke ark, jeg fikk en slags ny start. Mye av det gamle er fortsatt med meg, men jeg får til å se på det på en litt annen måte enn tidligere. Jeg ser tydeligere mønstrene i livet mitt, i følelsene mine, hva jeg reagerer på, og når og hvorfor. Det er noen ting jeg må jobbe med å forandre, og noen ting jeg må jobbe med å godta. Det vanskelige er å vite hva som skal i hvilke av de to kategoriene.

Dette konseptet med å være voksen er ikke det jeg tidligere har trodd det var. Jeg har følt mye på skuffelse over at jeg forsatt har hatt de følelsene jeg har hatt, fordi jeg trodde de skulle «gå over» når jeg ble voksen. All usikkerheten, all angsten, denne voldsomme sensitiviteten, som har fulgt meg i så mange år. Jeg trodde det skulle bli bedre når jeg ble voksen, at noe skulle forandre seg da. At jeg skulle «vokse det av meg». Men årene gikk og følelsene fulgte med hele veien og jeg ga egentlig opp håpet om at noe skulle forandre seg. Heldigvis har jeg begynt å innse at det ikke er sånn at når man er, tja, la oss si 25, så er man voksen, og da er det sånn man er resten av livet. Man utvikler seg hele tiden. Å runde 30 føles magisk og plutselig løsner ting som tidligere har sittet helt fast.

Oppfølging fra spesialisthelsetjenesten fortsetter som før, heldigvis. Time hos psykolog ca en gang i måneden og planlagte innleggelser på døgnavdelinger hver tredje måned. De ser at gode ting er på gang, og i stede for å da fjerne støtten så skjønner de hvor viktig kontinuitet og forutsigbarhet er. Det kan være lett å tenke at når det «går bedre» så skal hjelpen trappes ned, men noen ganger er det slik at de trygge rammene er svært viktig i en fase som kan være ganske sårbar. I en periode var det mye snakk om og fokus på å trappe ned på oppfølgingen, men vi har gått bort fra det nå. Det var en stor lettelse. Dette er et langtidsprosjekt, og jeg er heldig og takknemlig som har et godt team rundt meg, som følger meg på veien og forstår hva jeg har behov for.

Jeg går også til en manuellterapaut, som jeg i utgangspunktet begynte gå til på grunn av ryggsmerter. I fjor høst begynte jeg så smått å snakke med henne om ting og tang, og nå har jeg mer samtaler med henne enn fysioterapi. Hun har ikke noe kompetanse innen psykiatri, men hun er innmari god å snakke med. Hun har blitt et fast holdepunkt i livet mitt, som representerer trygghet og tillit, og hun kommer med mye god input. I perioder går jeg til henne så ofte som en gang i uken, og jeg tenker at det nok er hos henne jeg får mest «oppdrift». Hun er rett og slett helt fantastisk.

På instagram har jeg begynt å følge en del kontoer som poster sitater om livet og følelser og handlingsmønster og alternative tankesett. Nå som jeg har åpnet meg opp for det, så er det bare så utrolig mange flotte og treffende sitater som kommer til meg, og som jeg skriver ned og tar med meg videre. Det er så mye som stemmer så utrolig bra, og det er så godt å få sette ord på ting, se sammenhenger jeg kanskje ikke har tenkt over før, og få input! Konkretisere det og aktivt tenke på (og velge!), for eksempel:

-Hva man fokuserer på – det gode eller det vonde

-Hva man velger å bruke energi på

-Hvordan man velger å møte andre mennesker

-Hvordan man ivaretar seg selv

Denne våren har det vært mye prøving og feiling, for å finne ut dette med hva det er med meg som må forandres og hva som må aksepteres. Jeg har i lang tid brukt mye tid og energi på å tilpasse meg, men det har sin pris og jeg innser at det kan ikke fortsette slik. En av de viktigste tingene jeg må jobbe med er å tørre å være den jeg er, og stole på at det er godt nok. Ja, jeg er «for» følsom. Veldig ofte så blir jeg ikke bare lei meg, jeg blir rett og slett knust, av ting man normalt sett kanskje ikke engang blir lei seg for. Men det er sånn jeg er. Jeg er den jeg er og føler slik jeg føler. Også de gode følelsene er sterke, og det kan være ganske så fint. Å kjenner på dyp glede, kjærlighet og takknemlighet er en veldig god ting.

Jeg er fryktelig redd for å si eller gjøre noe «feil», være til bry for andre. Ønsket om å bli likt av «alle» er stort, og føles noen ganger ekstremt viktig, men jeg vet innerst inne at det ikke går an. De som står meg nær vil akseptere meg for den jeg er. De som ikke liker meg har ingen plass i livet mitt uansett. Vi har alle gode og mindre gode egenskaper, og jeg tenker at de som ønsker å ha meg i livet sitt vil fokusere på det de liker ved meg, og ikke det de ikke liker.

Selv om det er rekord-mye som er bra nå, så er livet fortsatt ganske vanskelig innimellom. Det svinger, slik det forsåvidt har gjort hele veien. Jeg prøver så godt jeg kan å gjøre det beste ut av det, og har mange gode redskaper til nettopp det. En ting jeg vet vil gjøre det litt enklere for meg, er å klare å stole mer på asperger-diagnosen. Det å tørre å tenke at når ting er vanskelig uten at jeg skjønner hvorfor, eller noe overhode ikke gir mening for meg uansett hvor mye jeg snur og vender på det, så kan jeg henge det på «asperger-kroken». Å ha en plass å plassere det, gjør det så mye mer overkommelig for meg.

Når så mye bra har skjedd på så kort tid, er jeg spent på hva som skjer videre!

Ett (eller to) nivå opp

I fjor sommer fikk jeg prøve meg litt som ridelærer noen timer i løpet av rideleirene. Det hadde jeg egentlig aldri gjort før men når jeg fikk sjansen så ga jeg det et forsøk. Og det var faktisk gøy. Sånn skikkelig-gøy. Sånn DetteVilJegGjøreMerAv-gøy. Og det fikk jeg. Når høsten kom og rideskolen startet opp igjen så fikk jeg faktisk bli ridelærer, faste timer hver uke. Tre timer tirsdager og to timer torsdager.

Til å begynne med så følte jeg meg helt på jordet og fullstendig ukvalifisert. Men underveis, og spesielt i starten, fikk jeg mye back-up og tips fra daglig leder, Marie. Det at hun ga meg tilbudet om å være ridelærer anser jeg som en enorm tillitserklæring. Selv om jeg selv følte at jeg ikke kunne noe, så stolte jeg på at hun så noe i meg som jeg selv ikke så. Det gjorde at jeg turte å ta sats. Heldigvis innså jeg raskt at det ikke var så hokus pokus som jeg hadde sett for meg. Det handler veldig om hva man gjør det til. Jeg er ikke noe stortalent innen ridning, men jeg kan det mest basice, og det er akkurat det barna skal lære. Selv om jeg kanskje ikke har like mye erfaring som de andre, så har jeg ting jeg er god på, og vi har alle forskjellige ting å lære bort. Og Marie påpekte noe viktig; når det kommer til barn så handler det ikke om å lære mest mulig og bli best mulig til å ri; det handler veldig mye om å føle seg trygg og ha det gøy!

Jeg er ikke så teknisk, jeg fokuserer mest på det jeg synes er viktigst, nemlig at man er snill og rettferdig med hesten. At man er tydelig. Jeg har også en del fokus på det mentale, og på den kontakten man har med den hesten man rir. At hesten merker vår energi, at den har egne tanker og følelser, at det er et levende dyr og ikke bare noe man setter seg opp på og styrer til høyre eller venstre. Jeg er nok i overkant nervøs, og har mye fokus på sikkerhet. Dette første året var det ingen elever som falt av en hest på mine timer, og det er jeg veldig fornøyd med. Det er nok riktignok litt tilfeldig også, det er selvsagt ikke slik at man kan unngå fall dersom man bare er nøye nok med sikkerheten; hester er tross alt egne individer som kan skvette eller snuble eller falle.

Fra langtur på et av årets rideleirer  ♥

Jeg kjenner at jeg har kommet langt, fra den første timen hvor jeg knapt klarte heve stemmen og var kjempeusikker på meg selv, til nå hvor jeg uanstrengt står og brøler så alle kan høre det, og føler meg trygg(ere) på hva jeg gjør. Samtidig kjenner jeg på at jeg har enda mye å lære, og at jeg lærer mye underveis. Jeg har vokst enorm på det ansvaret. Og jeg er jo en som like å planlegge og ha kontroll og oversikt. Timene har jeg planlagt lang vei i forkant, og har laget et eget, grundig opplegg for hver teoritime jeg har hatt. Jeg tror jeg har brukt mer tid på å planlegge teori-timene, enn jeg har brukt på selve timene. Jeg har jo være mye i stallen disse årene jeg har vært der, men jeg har aldri vært «sjefen», aldri vært alene om ansvaret på den måten jeg nå har vært.

Det har vært både oppturer og nedturer. Jeg har blitt bedre på å kjenne mine grenser, og det å sette grenser. Etter jul måtte jeg innse at det ble litt for mange timer, og heldigvis var det ei som var villig til å ta over to av mine fem ukentlige timer. Det føltes som et nederlag der og da, men jeg er glad det ble sånn, og jeg føler jeg har mer å gi på de timene jeg har igjen. Da jeg startet som ridelærer husker jeg spesielt godt at Marie sa at det var viktig at jeg dro hjem og fikk noen timer hvile før rideskolen startet på ettermiddagene, fordi det var ganske krevende å ha ridetimer selv om man liksom bare står der. Det stemte på en prikk, og jeg er glad jeg var litt forberedt på det.

Jeg tenker at alle barn trenger å ha trygge voksne rundt seg, og jeg forsøker å være en trygg voksen for de elevene jeg har, de timene i løpet av den uka. Det er en oppgave jeg tar på meg med det største alvoret. Dette er noe jeg bruker mye tid og energi på, jeg gjør det helhjertet. Jeg forsøker å bli kjent med og engasjere meg i hver enkelt elev. Jeg tenker at hvert barn er forskjellig, og har forskjellige «nøkler», dvs hva som fungerer for de og hva de responderer på. Noens nøkler er enkle å finne, andre må man jobbe litt for. Jeg har hatt elevene mine ett år nå, og jeg ser at noe har skjedd dette året. Det er jammen meg gøy! Deres glede og mestring blir min glede og mestring, og det er bare helt nydelig å få være med på!

Øyeblikk #33 (jeg og hun, hun og jeg)

Frøya har en del helseplager. Det er mye bekymringer. Mye å tenke på. Hun oppfører seg dessuten rart innimellom, jeg kjenner henne ikke igjen til tider. Sykdommen hun har sitter i hjernen, jeg lurer på om det er noe som har skjedd oppi der som har forårsaken er forandring i personligheten hennes. Hun er ikke den trygge, stødige hesten hun pleide være. Det er så forvirrende for meg og gjør så forferdelig vondt. Men så kommer det øyeblikk, hvor alt bare klaffer og jeg føler vi er ett, jeg og hun, hun og jeg.

Det er søndag, det har vært en lang uke og jeg er sliten. Den dårlige samvittigheten gnager i meg; jeg burde ri Frøya, hun trenger å få brukt seg litt. Jeg orker egentlig ikke, og som en kompromiss tenker jeg at jeg skal ri henne, men barbak (barbak = uten sal), og kun i skritt. Når vi kommer inn i hallen så er det to jenter som har ridetime. Selv om jeg egentlig ikke skulle trave, så prøver jeg litt likevel. Det er litt utfordrende å trave barbak, men jeg kjenner at jeg klarer sitte nede i traven, bedre enn jeg har følt at jeg har klart noen gang tidligere. Det er første gang jeg ikke har følt meg som en potetsekk som sitter og humper på ryggen hennes. Jeg klarer følge hennes bevegelse. Hun kjennes så fin ut. Vil trave, vil jobbe. Instruktøren sier at vi bare skal trave over trav-bommene på midten, som egentlig er lagt opp til de to som rir på time (bommer = stokker som ligger på bakken. Trav-bommer = bommer med slik avstand at hestene kan trave over). Det har jeg aldri gjort barbak før, men vi forsøker. Frøya er fin, mens jeg må jobbe litt med balansen, og vi rir over bommene flere ganger. Instruktøren gir oss tilbakemelding, og jeg føler litt at jeg også er med på timen. Det er en god følelse.

På langsidene settes det ut kavaletter («stokker» som ikke ligger på bakken, men som er høyere, slik at hestene må løfte ekstra på bena for å komme seg over, eventuelt hoppe, alt ettersom hvor høyt de stilles). De andre galopperer over. Jeg spør instruktøren om hun tror at det er greit for Frøya å trave over? De er ikke stilt så høyt, kanskje 20-30 cm over bakken. Frøya har jo den gamle sene-skaden i foten sin, dessuten så går hun på antibiotika akkurat nå og skal ta det litt med ro. Vi får likevel klarsignal. I det vi kommer mot kavaletten i lett trav, kjenner jeg på hele hesten at hun fyrer seg opp, jeg forsøker holde henne litt tilbake, men forbereder meg samtidig på det jeg kjenner komme; hun traver ikke over, hun HOPPER, og fortsetter i galopp. Jeg må klamre meg litt fast, men kjenner at jeg sitter godt, og får roet henne ned igjen. Det er ikke så mye annet å gjøre enn å le. Morsomme lille apekatt!

Vi forsøker igjen, og det samme skjer. Vi forsøker nok en gang, og det samme skjer nok en gang. Jeg kunne holdt henne mer igjen, være strengere, men jeg har på følelsen av at hun trenger å få ut litt krutt, under kontrollerte forhold. Frøya har det gøy! Og hun tar ikke av mer enn at jeg klarer holde meg på. Ville hun hatt meg av, så ville jeg falt av. Vi bytter vei, og det skjer igjen. Men på det neste forsøket så klarer hun roe seg ned, og holde seg i trav. Hun løfter beina i stede for å hoppe over. Vi prøver en siste gang, også denne gangen tar hun det med ro, og jeg tenker at nå har hun fått det ut av systemet sitt. Jeg klapper og roser henne masse. Hun er så fin, så fin, så inderlig fin.

Årets luftetur

Jeg blir bare mer og mer glad i Vesterålen. Pappa er derfra, og jeg har mange gode barndomsminner fra ferier og helgeturer dit. Det føltes litt rart å være innlagt akkurat der, men til tross for at første møte med avdelingen var en katastrofe, så har de andre oppholdene mine der bare forsterket de gode følelsene. Vesterålens natur er lik Lofoten, men samtidig veldig anderledes. I Lofoten er det mest fjell, «alle» turer går rett opp og rett ned. I Vesterålen derimot, er det i tillegg til toppturer, mange turløyper i flatt terreng. Kilometervis med skogsstier. Det er jo godt med variasjon, og å kunne gå seg en lang tur uten at det nødvendigvis må være oppover.

Jeg visste tidlig i år at jeg ikke kom til å få mulighet til å dra på noe ferie, så jeg tenkte at jeg kunne hvertfall få til et par dager i vesterålen hvor jeg bare gikk på tur. Og når tanken først kom så bet den seg fast, og jeg har gått rundt og drømt om en langtur i hele vår. Det kom noen humper i veien; jeg gikk så mye at jeg var i ferd med å gå på meg beinhinnebetennelse, og jeg måtte trappe kraftig ned på turene mine. Var jeg heldig kunne jeg gå 1 (max 2) turer i uka – dersom jeg hvilte beina godt de andre dagene. Dermed lot det seg ikke gjennomføre å gå tur 3 dager til ende, slik jeg tidligere hadde tenkt. I bakhodet hadde jeg med meg fysioterapautens anbefalinger (og formaninger) om hvile, og at dersom beinhinnebetennelsen brøt helt ut så ville det bli et vanskelig å langvarig prosjekt å bli kvitt det, så jeg gjorde meg selv en tjeneste ved å heller ta det mer med ro nå og ta meg en tur innimellom, enn å kanskje bli satt helt ut av spill senere. Uansett hvor frustrerende det var... Jeg klarte etterhvert å godta tingenes tilstand, og bestemte meg i stede for å hvile meg godt i en uke, og så ta en dagstur i vakre Vesterålen.

Pappa ble med, vi kjørte dit dagen før. Da vi kom frem på kvelden, gikk vi tur i det han kaller «sitt barndoms rike». Det var en veldig fin kveld sammen med pappa, hvor vi gikk et godt stykke og han fortalte om minner og opplevelser fra sin oppvekst. Jeg er så takknemlig for å ha en pappa som er både sprek i kroppen og klar i hodet. Ikke alle er så heldig!

«Hovedturen» tok jeg alene dagen etter. Jeg startet klokka ni, med en sekk full av vann, mat og ekstra klær. Og gnagsårplaster, herregud så viktig det er å huske gnagsårplaster! Jeg hadde en slags plan, men var usikker på hvordan kroppen var, så det var flere plasser i løypa jeg kunne bli plukket opp dersom jeg kjente at jeg måtte gi meg. Første etappe var opp på et 500+ meter fjell, og så helt ned igjen, for så å gå videre opp til et nytt 500+ meter høyt fjell/hei. Derfra kunne jeg enten gå ned på andre siden og bli hentet, eller jeg kunne følge en skogssti som gikk tilbake rundt fjellet/heia. Den etappen ville være ca 12 km, men litt før halvveis hadde jeg mulighet til å bryte av og gå ned til en vei for å bli henta. Jeg tenke egentlig at jeg kom til å bryte av der, det var tross alt en svært lang tur. I tillegg var temperaturen på nærmere 30 grader, spesielt inni den vindstille skogen, noe vi nordlendinger overhode ikke er vant til. Men det var ganske deilig. Jeg gikk og dagdrømte om å ta med meg Frøya dit, tenk å ri, trave, galoppere gjennom skogen, for en drøm!

Til min store overraskelse var kroppen skikkelig i slaget - jeg hadde ikke et eneste snev av smerter i beina og jeg kom meg tilbake til stedet jeg startet fra. Sannsynligvis takket være et fornuftig valg av tempo, og gode sko. Jeg hadde med meg litt for lite vann, så de siste kilometrene var ganske jævlige, men på parkeringsplassen ble jeg møtt av pappa som hadde med en iskald flaske imsdal, og vipps så var alt glemt.

Jeg gikk i over 7 timer den dagen, tilsammen over 1200 høydemeter og tilbakela ca 27 kilometer. Været og naturen var helt fantasisk, det er en av de fineste turene jeg har vært på. Det var dessuten litt godt med en alene-tur. Ikke møtte jeg mange andre folk heller, til tross for at det er et relativt populært turområde (kan ha noe å gjøre med den voldsomme varmen...). Dette tror jeg kan komme til å bli en årlig tradisjon!

Ildprøven

Dette er min fjerde sommer hvor jeg hjelper til på rideleirene i stallen. Tre uker på rad i begynnelsen av ferien, fra klokken 8 til 4 mandag til fredag, 8 barn per uke. Kanskje de mest intense ukene i året. Jeg er der frivillig, synes det er fint å kunne være til hjelp, men har pleid å ta avbrekk når jeg måtte. Tidligere år har jeg kommet rundt kl 10, trukket meg unna eller dratt fra stallen noen timer mens barna spiste lunsj midt på dagen, og ofte dratt hjem etter barnas siste ridetime for dagen, som regel klokken tre. Jeg har ikke involvert meg så mye, men heller bare puslet litt med mitt, og stilt opp der jeg har blitt bedt om å være.

Som jeg har skrevet om så mange ganger før, så har det å være i stallen vært en brå overgang, både psykisk og fysisk, fra det livet jeg hadde før stallen. Jeg har begynt å kjenne på at jeg er faktisk blitt sterkere, både fysisk og psykisk. Slike ting har sjeldent en konkret målestokk, men nå i sommer så kjenner jeg svært godt at noe har skjedd. Før rideleirene startet i år, kjente jeg at denne gangen skal jeg være med hele veien, hele dagen, alle dager. Fra barna kom, til de dro. Jeg har ønsket det hvert år men det har ikke på noen måte latt seg gjennomføre det tidligere. Det er liksom noe med det, å være tilstede hele tiden, å få med seg det som skjer. Man blir ikke like godt kjent med barna, når man bare er en person som kommer og går, sammenlignet med de personene som er der sammen med dem hele tiden. 

En av jentene laget løvetannkrans til meg!

Etter uke èn kjente jeg at grunnen under beina mine gynget faretruende, og jeg var usikker på om jeg var i stand å komme meg gjennom ytterlige to slike uker. Jeg var så sliten og tiden gikk så sakte at allerede på tirsdag følte jeg at det var fredag. Men barna var herlige og morsomme og siden jeg i år var tilstede hele tiden, fikk jeg en god relasjon med dem. Selv om jeg var sliten, så koste jeg meg, skikkelig. Uke to kom, ny gjeng med herlige barn, og uka fløy avgårde. Uke tre, ny flott gjeng, igjen gikk uka umåtelig treigt og igjen hadde jeg fredagsfølelse på tirsdag ettermiddag. Men fredagen (den ekte fredagen) kom, og jeg sto løpet ut. Jeg visste vel egentlig at jeg ville klare det, spørsmålet var heller om jeg kom til å dra strikket for langt og slite meg selv så fullstendig ut at jeg kom til å gå på en smell etter at ukene var omme. Den første uken så det ut som det kom til å være tilfelle, men en rolig helg hjalp godt på, og jeg klarte roe litt mer ned de siste to ukene.

I løpet av disse tre ukene har jeg dessuten fått prøvd meg som ridelærer, et par ganger. Jeg har forsøkt det før, uten at jeg helt har fått smaken for det. Jeg har følt at jeg ikke er god nok og at ungene går glipp av noe dersom de har time med meg, i stede for en som faktisk er ridelærer. Men det føltes mye bedre denne gangen. Selv om jeg kanskje ikke føler meg spesielt flink, så kan jeg jo det som er helt basic for barn som skal lære å ri, og føler at jeg kan gi dem tips og hjelp og veiledning.

Av forskjellige grunner har kjøkkenet vært en plass jeg har holdt meg unna, men i år har jeg engasjert meg litt mer på det området. Jeg har hatt ansvar for frokost de fleste dagene; dekket på bordet, satte frem mat og pålegg, kokte egg, og tatt oppvasken etterpå. Og jeg har som regel sittet sammen med barna, nesten hver måltid, selv om jeg ikke spiste det samme som de spiste. Det har vært både rart og fint, at barna har sagt takk for maten til MEG når de har gått bra bordet.

På "fjelltur"!

Jeg føler meg tryggere. Mer voksen, kanskje? Det har vært ting underveis som har vært vanskelig, som jeg ikke har forstått eller ting jeg har lurt på, men jeg har klart å løsne opp i det i stede for å «la meg» bli begravet av det. Også ser jeg ting som jeg burde gjort anderledes, som ville gjort det litt lettere for meg selv. Jeg har verken drukket nok vann eller fått i meg tilstrekkelig næring. Dagene har blitt for lange; etter at barna har dratt har jeg puslet litt med Frøya og sullet litt for meg selv, og har endt opp med å være i stallen rundt 12 timer de fleste dagene. Jeg har også gått litt for mye; begge mandagene de første to ukene så gikk jeg på 4-timersturer etter stallen, og det i seg selv er jo slitsomt nok. Beina har blitt litt for sliten og kroppen litt for trett. Men summa sumarum så tenker jeg at jeg har en god grunn til å være strålende fornøyd.

Verdien av å ha gode folk rundt seg

Jeg tenker tilbake på nedturen jeg hadde i januar. Jeg har skrevet om det før; at jeg er glad for at jeg klarte å løse opp i det med hjelp fra mitt private nettverk, i stede for psykiatri og innleggelse. Situasjonen i januar er et supert eksempel på hvor bra akkurat det kan gå, og det er så verdifullt med slike opplevelser. I tillegg til at jeg er glad for at det gikk som det gikk, er jeg også glad for opplevelsene jeg fikk i uken som fulgte, som jeg ville gått glipp av dersom jeg hadde vært innlagt. For det kjenner jeg også en del på, at det skjer mye mens jeg er borte som jeg gjerne skulle vært med på. Under innleggelsene i fjor gikk jeg blant annet glipp av et barnedåp i nær familie, jeg gikk glipp av en stor folkefest og masse fellesskap da VG-lista var på min lille hjemplass, jeg gikk glipp av ting som skjedde i stallen. Det er liksom alltid noe som skjer. Det går aldri en hel uke uten at det skjer en rekke ting som får meg til å tenke at det var jeg glad jeg fikk være til stede for! Å være innlagt er voldsomt trygt, og innimellom så tar jeg meg i å ønske at jeg kunne vært innlagt hele tiden, bli tatt vare på og ha folk rundt meg 24/7. Men summa sumarum så er livet her ute i den virkelige verden å foretrekke.

I januar så var det en ridetime som gikk skikkelig dårlig, som var dråpen som fikk glasset til å flyte over. Jeg var i utgangspunktet litt frynsete i nervene, og når da hesten jeg red på ikke samarbeidet, og jeg ikke skjønte hva han ville eller hva jeg gjorde feil eller hva jeg skulle gjøre anderledes, ja da sa det fullstendig stopp. Hadde jeg blitt innlagt i dagene som fulgte, ville jeg gått glipp av ridetimen uka etter, hvor jeg fikk ri på den stødige og fantastiske fjordingen Blakka, som jeg både kjenner og får til å ri på. Den timen ble en skikkelig opptur, og jeg gikk rundt og bare smilte i flere timer etterpå. Jeg ville også gått glipp av mange fine øyeblikk i stallen den uka, sammen med både tobeinte og firbeinte.

Et snilt øyeblikk med Frøya litt over en uke

etter smellen. "Se så fint vi kan ha det, Tora!"

Og sist, men ikke minst (faktisk størst!!); den lørdagen fødte endelig min bestevenn Aina, og en perfekt liten prinsesse kom til verden. Dagen etter fikk jeg komme på besøk. Det var ubeskrivelig, og herregud for en sorg det ville vært dersom jeg hadde sittet på en institusjon flere timer unna og ikke hadde fått møte henne med en eneste gang, og mange ganger i dagene som fulgte.

Jeg har hatt en lengre periode hvor jeg har hatt flere gode dager enn vonde. Men innimellom gjør det vondt. Det liksom bare bobler over. For noen uker siden var det en kveld som ble vanskelig, etter å ha trykket ting ned en periode så eksploderte all frustrasjonen inn i et allmektig kaoset. Alt var feil og vondt og jeg var på tur å drukne. Jeg vurderte legevakta, men orket ikke ta sjansen på å møte på en lege som potensielt kunne gjøre vondt verre. Jeg sa til meg selv at jeg heller skulle sette meg ned og se på netflix til jeg var så trett at jeg ikke orket noe annet enn å gå å legge meg, for så å ringe psykologen neste morgen. Men så fikk jeg snakket med bestevenn Aina. Jeg fikk grått og luftet ting, og brått føltes det bedre. Ballongen som var på tur å sprenges, ble i stede stukket hull på, og luften tøt sakte men sikkert ut. Det er fantastisk hvor lite som skal til for å løse opp, hvertfall nok til at jeg får hode over vannet igjen.

Det svinger. Jeg vet det godt. I perioder er det vondt, i andre perioder er det godt nok. Jeg innbiller med at jeg har blitt litt bedre til å akseptere hvordan ting er «her og nå». Også har jeg fortsatt å være like takknemlig som jeg har vært hele tiden; for menneskene i mitt liv som stiller opp og som jeg kan lene meg på. Takket være dem så er det enklere å være hjemme, og på grunn av dem så er ønsket om å få være hjemme større (i motsetning til å være innlagt), det blir en god sirkel.

Øyeblikk #32 (hjertet mitt)

For tiden trapper vi for alvor opp aktiviteten etter at hun fikk en seneskade rundt april/mai i fjor. Det er onsdag formiddag, vi rir på ridebana. Daglig leder i stallen instruerer oss litt i dag, hjelper oss i gang med det helt basic. Det betyr ekstra mye at akkurat hun tar seg tid til å hjelpe, veilede. Frøya er, frustrerende nok, særdeles grei akkurat i dag. Hun bukker ikke når jeg setter meg på, og hun buser ikke avgårde. Når instruktøren roper «braaa!» og «der ja!» til oss, gjør det godt i hele meg. Frøya er den fineste i hele verden. Noen ganger kan hun oppføre seg litt usympatisk, og mange kan synes hun er en frekk hest. Ofte er tilbakemeldingene jeg får på henne negative, og det knuser hjertet mitt fullstendig. Jeg skulle ønske andre kunne se henne gjennom mine øyne. Hennes gode egenskaper veier opp for de dårlige. Hun er verdt sin vekt i gull, og vel så det.

Vi holder ikke på så lenge. Litt over en halv time. Vi har allerede travet mer enn vi har gjort på et år. Frøya har vært flink. Jeg leier henne på tur, «nedvarming» etter økta. Vi går ned til veien. På tilbaketuren stopper vi på ei mark vi bruker til sommerbeite til hestene. Våren her i nord kommer seint, så foreløbig er bakken brun og død. Jeg hadde håpet vi skulle finne noen grønne skudd Frøyamor kunne kose seg med, men det er ingen tegn til noe levende. I stede går hun og snuser på gamle hestebæsjer fra fjorårets beitesesong. Hun liker det nemlig. Mange hester liker det. Synes det er spennende. Jeg trodde det bare var hunder som sniffet på avføring, men det gjelder visst hester også.

Hun er så god. Stor, varm, myk. Barbert for noen uker siden, siden hun ikke slipper vinterpelsen. Så slipper hun puste og pese og svette bare av å gå en liten tur. Det jeg fryktet var forferdelig dårlig kondis, var heldigvis hovedsakelig alt for tykk og varm pels. Dagen før var vi på en halvannen times barbaktur. Sju og en halv kilometer. Lengste turen vi har vært på siden hun ble skadet. En slik type tur jeg lenge ikke trodde vi ville få muligheten til å gå igjen, men det går stadig vekk framover. Det er nesten for godt til å være sant, og hver dag med Frøya føles som en stor gave, jeg tar ingenting for gitt.

Frøya er rolig. Forsøker ikke dra meg avgårde, og følger etter når jeg gir tegn til at vi skal gå litt videre. Plutselig hører vi en lyd og hun blir skremt, hopper til, men stopper når hun kjenner at leietauet strammes, jeg trenger ikke holde henne igjen. Hun vet jeg er der, i andre enden. Hun roer seg fort ned, og vi går å titter der lyden kom fra. Det var ikke noe farlig likevel. Vi tusler videre.

 

En yin til min yang

For to år siden, i en alder av 26, møtte jeg Aina. Innen kort tid ble min bestevenninne. Jeg trodde ikke man fikk nye bestevenner etter at man hadde blitt voksen, men jeg tok heldigvis skikkelig feil. Til å begynne med møttes vi oftest i klatreveggen, og etterhvert begynte vi kjøre en del turer. Vi har det utrolig gøy sammen og ler mye, samtidig som vi også kan snakker om alvorlige ting, og kan prate sammen om absolutt alt. Jeg kan virkelig være meg selv sammen med henne, og jeg er ganske sikker på at hun føler det samme når hun er sammen med meg. Aina er så uendelig mer tålmodig og fornuftig enn hva jeg selv er. Der jeg er nevrotisk, er hun mer avbalansert. På mange områder er hun det stikk motsatte av hva jeg er. Hun er yin til min yang! Etterhvert som vi har blitt bedre kjent har hun fått vite mer og mer om hva jeg sliter med, og hun har aldri vært noe annet enn støttende. Hun har ønsket å forstå, og jeg har forklart etter beste evne. Da jeg var innlagt i sommer, tok hun turen til Vesterålen for å besøke meg, og siden hun er en av mine nærmeste pårørende så var hun med på en samtale med behandleren jeg hadde. Tenk det!? Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan fortjene å ha et så fantastisk menneske som bestevenn??

I starten, da vi gjorde ting som å sitte på taket

av en gammel brannbil i fart!

På en av mange roadtrips.

Ganske tidlig i vennskapet opphørte konseptet «intimsone»

Jeg har i perioder hatt mange nære venner, men det har vært jenter jeg har møtt når jeg har vært innlagt eller i behandling. Grobunnen for de relasjonene har vært av typen «felles skjebne, felles trøst». Jeg kan egentlig ikke si noe negativt om det, for de vennskapene, var alfa omega på det tidspunktet. Slike vennskap har dessverre en tendens til å være intenst en periode, for så å enten brenne ut eller snus til noe destruktivt. Jeg tror at det er veldig sunt å ha en (relativt) «normal» bestevenn, et slags anker i den virkelige verden, og ha et vennskap bygget felles interesser og personlig kjemi, ikke bare at man tilfeldigvis hadde samme mentale lidelse på samme tidspunkt.

RELATIVT normal...

Det eneste «problemet» er at Aina ikke er spesielt begeistret for hester. Det er ikke mange ganger hun har vært med meg i stallen, og de fleste av de gangene har jeg måttet tvinge henne. Hun har likevel full forståelse for at Frøya er hele min verden og derfor har førstepri, og har ikke en eneste gang klaget på at jeg må i stallen i stede for å møte henne. Når hun først er i stallen, så synes hun Frøya er søt, og Aina er en av de få «utenforstående» som har fått lov til (/gått med på) å ri Frøya (èn gang). Aina har dessuten tålmodighet til å sitte å høre på meg når jeg snakker i det vide og det brede om hesterelaterte bekymringer og frustrasjoner, selv om hun sikkert ikke alltid skjønner hva det er jeg snakker om!

Selv Aina må innrømme av en silkemyk, nybarbert Frøya er uimotståelig!

I sommer, på et svært kritisk punkt i livet mitt, kom nyheten om at Aina var gravid. Da jeg innså at dette skjer faktisk, så kjente jeg vanvittig sterkt at dette barnet vil jeg ikke bare møte, men også bli kjent med, se vokse opp, være der for! Graviditeten var en høyst uventet overraskelse, for alle parter, men forvirringen snudde fort til glede og lykke, og de følelsene vokser seg bare større og sterkere for hver eneste dag som går. Jeg gråt av glede da jeg fikk vite kjønnet på babyen.

Jeg vet at mye vil forandre seg når babyen kommer ca i slutten av måneden. Mye har forandret seg allerede. Og det gjør ikke noe, faktisk så synes jeg at det er fint. Jeg hater egentlig forandring, men akkurat denne støtter jeg 100% opp under. Babyen er liksom fremtiden. Jeg har alltid hatet fremtiden, og velger helst å ikke forholde meg til den. Men nå gleder jeg meg til å se barnet vokse. Jeg har allerede kjøpt klær helt opp i str 2-3 år. Disse månedene siden nyheten kom, har vært de lengste månedene i hele mitt liv. Tiden går uutholdelig sakte!

Sjekk den, a! (og neida, jeg er ikke naken;

jeg har på meg en strapless overdel!)

Ting skjer!! 😍

Etterhvert som magen har blitt større og tyngre, har vi byttet ut spontante bilturer og sene kvelder med netflix og late ettermiddager hjemme på sofaen. Og nettopp der, på sofaen, sammen med henne, har det blitt naturlig å gjøre noe jeg har hatt en voldsomt aversjon mot i ganske mange år; nemlig å spise godteri. Over det siste året har jeg ved flere anledninger «kjent på vannet», men nå, sammen med henne, har det vært helt natulig å slå seg løs og ha en tilnærmet normal jentekveld med bingewatching av series og godterispising. Det er en skikkelig big deal, men vi har ikke laget noe big deal ut av det, og det gjør det mye lettere for meg. Jeg er ikke er der at jeg alene kjøper meg en sjokolade på butikken en dag bare fordi jeg har lyst på det, men jeg kjenner gleden og verdien av å kunne hygge seg i godt selskap, i stede for å være den særingen som sitter i et hjørne og verken tar i mot vått eller tørt.

Hun sier hun ikke sovner av å bli pjusket i håret

men jeg er ikke så sikker!

Og når vi ligger der på sofaen, så blir vi til stadighet avbrutt av den lille der inne i magen. «Åh, nå skjer det noe!» nesten roper hun ut, og røsker min hånd til seg for å plasserer den der bevegelsene er. Jeg har kjent fra de aller første små sparkene, til det ble kraftigere spark, det kjentes ut som babyen hadde helt «tulltak» der inne. Jeg kunne både kjenne og se hikk da det begynte å komme, og nå som det er mindre plass til å bevege seg er både hode, rumpe, bein og armer gjenkjennbar når babyen vaker som en liten (stor!) laks der inne. Herregud, for en styrke i en så liten kropp! Jeg blir ikke lei av å kjenne, og etterhvert nå også se bevegelsen, det er så fascinerende at jeg blir målløs. Den delen er kanskje det som er det aller fineste når vi treffes. Og bedre skal det bli. Jeg kan ikke vente til jeg får møtt den lille prinsessa ansikt til ansikt!

På fjelltur, i oktober, 5 måneder-ish på vei! 

Jula 2017

Jeg elsker Aina av hele mitt hjerte, hun er en brikke jeg har manglet i livet mitt, som jeg ikke visste om før den var på plass. Vi er så nære at utallige mennesker har satt spørsmålstegn ved hvilken relasjon vi «egentlig» har til hverandre, og det er ganske morsomt. Hun er riktignok mer enn en bestevenn; hun er en søster. Og hun er tatt i mot med åpne armer av familien min. Mamma er nå i bestemormodus. I fjor var Aina sammen med oss på julaften. Det var en utrolig fin jul. I år gjentok vi suksessen, og kjæresten hennes var også med. Hun er rett og slett familie.

Øyeblikk #26 (ei god venninne)

På snapchat får jeg bilder av snøbyger fra venner hjemme i det kalde nord. Her jeg sitter i varme sør er det omtrent 25 grader og vindstille. Heldigvis er det litt overskyet så en stakkars nordlending ikke smelter helt bort. Jeg er i Lillestrøm, på besøk hos en god stallvenninne som flyttet hit for et halvt års tid siden. Hun er så utrolig lett å forholde seg til, jeg er så trygg på henne, hun er så positiv og entusiastisk og optimistisk, det er ren terapi bare å være sammen med henne. Jeg har savnet henne veldig etter at hun flyttet! Å treffe henne igjen er noe av det jeg har gledet meg mest til i ferien.

Vi kan prate eller vi kan være stille, begge deler er like fint. Men vi har alltid noe å prate om. Et liten gåtur fra der hun bor er det en stall, og der er vi nå. Sitter på en benk i skyggen, og ser på hester og utsikten. Det er akkurat passe varmt og behagelig. Etter å ikke ha spist sjokolade på mange år, har jeg det siste året begynt litt med det igjen. Men lite, og sjeldent. Bare i spesielle tilfeller. Som feks dette. Vi kjøpte oss en liten sjokolade hver på butikken før vi gikk hit. Jeg spiser min mens hun spiser sin, som om det er den naturligste ting her i verden, og akkurat nå er det faktisk det.

Vi rusler en liten tur på området, før vi slår oss ned på en ny benk og ser på noen andre hester. Jeg kjenner at dette kunne jeg gjort hele dagen, hver dag. Varme og hester og godt selskap, hva annet trenger man egentlig? Vi sitter stille og bare nyter atmosfæren. Stormen som vanligvis blåser i hodet mitt er nå bare en mild bris. Sånn jeg føler meg i dette øyeblikket, det er akkurat den følelsen jeg trenger å føle.

Så mange gode mennesker!

At mennesker er gode mot meg, det forventer jeg egentlig aldri. Ikke fordi jeg ikke stoler på mennesker, men fordi det er mange ufine mennesker der ute, og man vet jo aldri hvem det er man møter på. Derfor blir jeg så positivt overrasket når jeg møter på fine mennesker. Og det er mange av dem! Jeg blir like forbløffet og glad hver eneste gang!

Som for eksempel sykepleierne som jobber på legevakta, som ikke er noe annet enn snille og gode med meg når jeg kommer inn full av kaos og mørke jeg ikke klarer sortere en eneste tanke eller følelse. Tålmodige og omsorgsfulle sitter de hos meg og snakker med meg og hjelper meg til å roe ned. De bryr seg om meg og vil meg vel, og det er godt å kjenne på. Det finnes så mange mennesker som overhode ikke hører hjemme i helsevesenet men som likevel jobber der – også finnes det en god del mennesker som passer perfekt i akkurat den jobben. En ting er det faglige, det er jo noe «alle» kan lære, men man må dessuten ha en iboende respekt, omsorg og interesse for de man jobber med. Sykepleierne på legevakta er et glimrende eksempel på det; rette personer i rett yrke.

Som for eksempel de fantastiske damene i stallmiljøet, som alltid er så positive og blide og lett å be om hjelp. De har tatt i mot meg med åpne armer! Ikke bare de fra «min» stall men også de fra stallen som ligger like ved. Det er et helt fantastisk miljø. Jeg aner ikke hva jeg har gjort for å fortjene vennskapet og tilliten deres, og det kommer jeg nok heller aldri til å forstå, men herregud så glad jeg er for det og så stor pris jeg setter på det!

Som for eksempel behandleren jeg hadde under innleggelsen nå nylig. Det kan være så ymse hva slags behandler man møter på under innleggelser og hvordan kjemien er. Noen ganger kan det bare bli full kræsj og man kommer ingen vei. Denne gangen ble det full klaff på alle punkter og det er så fantastisk. For et enestående menneske! Ene og alene gjør hun verden til et bedre sted. Også hun er et strålende eksempel på å være rett person i rett yrke.

Jeg kommer ALDRI til å slutte å være takknemlig!

Øyeblikk #24 (et lite vogntog)

Frøya står i luftegård rett utenfor stallen. Hun er så søt der hun står, det er umulig å ikke stikke til henne noe ekstra innimellom. Jeg kommer ut døra, med en stor dott høy.

Frøya er en hest som sjelden knegger, men i det siste har hun begynt med det. Hun har forandret seg sånn den siste tiden, jeg føler jeg har fått en helt ny kontakt med henne.

Hun knegger når hun ser meg komme med høy. Hun står helt i andre enden av luftegården, med siden mot meg. Raskt snur hun seg. Motivert av høyet, kommer den ellers så rolige og bedagelige hesten løpende mot meg, i en nydelig trav. Det er pudderaktig nysnø på bakken, som hun vasser gjennom, som en liten plog, et lite vogntog. Det er som jeg ser henne i sakte film. Hodet hennes er høyt, ørene er rettet mot meg og øynene hennes skinner. Snøen kastes til hver side av de gyldne beina hennes, og hun etterlater seg en rotete liten sti. Lykkelig hiver hun seg over høyet jeg har lagt i matkarret hennes.

Jeg vil gråte av lykke og kjærlighet til dette fantastiske dyret. I dette øyeblikk er det bare meg og henne i hele verden.

Hva skulle jeg vel gjort uten henne?

På fredag i forrige uke orket jeg ikke å ri, så hun fikk løpe løs inne i ridehallen. Etter at hun hadde galoppert fra seg, skulle vi skritte ned. Da tar jeg henne vanligvis i leietauet og leier henne noen runder, men denne gangen droppet jeg leietau, og hun bare fulgte trofast etter meg. Det er andre gang jeg har prøvd å få henne til å følge meg rundt uten «tvang». Helt fantastisk at hun følger meg helt frivillig, og ikke bare fordi hun sitter fast i et leietau og ikke har noe valg!

Lørdag dro jeg opp på formiddagen, og vi hadde ridehallen for oss selv. Jeg satte inn to kavaletter (et slags hinder) på bana, èn på hver langside, halvannen meter fra veggen. Å få henne over et hinder som ikke står inntil veggen er vanligvis en kamp uten like, hun hiver seg unna og går rundt i stede for over. Om det er vegg på en side så er det litt lettere å passe på at hun ikke sklir ut til den åpne dele, men dersom hindret står med «åpning» på begge sier er det mye lettere for henne å unngå hindret. Jeg klarer, hvertfall innimellom, få henne over når vi traver, mens galopp er bare å glemme, jeg får ikke styrt henne mot hindret engang. Ikke før på lørdag! Frøya var ekstremt energisk og samarbeidsvillig (en sjelden kombo!), og vi både travet og galopperte over hindrene mange ganger, ikke EN eneste gang prøvde hun hive seg unna! På eget initiativ galopperte hun til og med TO runder i strekk, og hopet over alle hinder på sin vei! Hun har lenge hatt mye energi, men nå er det som om hun har begynt å bruke den energien på en mer konstruktiv måte i stede for å bare børne rundt. Det er den aller beste økte vi har hatt siden hun kom hit. Jeg var så fornøyd, stolt og lykkelig at det var ikke stort annet å gjøre enn å grine da vi var ferdige.

Jeg synes vi har de aller beste øktene når det bare er meg og henne. Såklart, det er jo enklere når det ikke er noen distraksjoner, og ikke noen som setter krav og pusher oss. Vi lærer kanskje mye mer når jeg blir instruert, og når jeg må jobbe med å ikke bli stresset av andre, og når jeg må jobbe hardere for å holde på Frøyas oppmerksomhet rettet mot meg, men det er godt å innimellom bare ta utgangspunkt i små mål og ta det som det kommer. Godt for oss begge to, tenker jeg.

Søndag gikk vi to leieturer. En kort tur bare vi to, og senere en litt lengre sammen med et par andre. På den korte leieturen gikk vi litt lengre enn vi har gjort før. Vanligvis går vi bare ned til veien. Hun liker ikke å gå bort fra stallen uten noen andre hester, og begynner å skvette av/bli redd for ting hun ellers ALDRI ville reagert på, som om hun går og leter etter en unnskyldning til å tverrsnu og løpe hjem. Derfor er jeg litt redd for å gå over veien, i tilfelle hun skulle bli redd, rive seg løs fra meg og løpe hjem, og da skulle måtte krysse en bilvei! Det er liksom ikke noe vits i å ta den sjansen, tenker jeg. Men søndag følte vi oss bra, gikk over veien og fortsatte omtrent 100 meter videre før vi snudde. Hun var litt stresset, men ikke verre enn at jeg klarte å bremse henne, og hun stoppet pent for å vente på at en bil skulle kjøre forbi. Det er ikke sikkert jeg gjør det igjen, men jeg er glad vi gjorde det!

Forrige helg var været helt nydelig, så vi kunne liksom ikke være i hallen, men vi hadde ingen å ri sammen med så vi kom oss ikke på tur (leier jeg henne klarer jeg dra henne med meg, men om jeg sitter oppå er hun klin umulig!). Da ble det til at vi gikk rundt på de to utebanene ved stallen. Siden det var såpass med snø så tenkte jeg det var god trening for henne, for da måtte hun faktisk løfte beina sine (hun foretrekker nemlig å slepe de etter seg når hun går!). Så vi vasset rundt i snøen, i sol og vindstille. Uten sal, og det er så godt å kjenne varmen hennes og alle bevegelsene hennes, det er noe helt annet enn når det er en stor sal mellom oss.

 

 

 

Denne uka hadde Frøya kiropraktisk behandling. Vi er så heldige at vi har en lokal dyrlege som utfører slik behandling. Hun får behandling hver 2-3. måned, det er godt for hester som går i rideskolen og få løst litt opp i skrotten! Og det er ganske tydelig at hun får noe ut av behandlingene. Dyrlegen sa til meg nå sist at hun ser fremskritt hos Frøya for hver gang, både i kroppen og inni hodet. Det var så godt å få høre det, jeg ble helt rørt! Og er forsåvidt enig selv. Jeg synes hun bare blir sterkere og sterkere, det er mye lettere å fatte galopp og hun klarer galoppere lengre. Hun er dessuten så mye mer våken, følger med, er oppmerksom, det er så mye liv i øynene hennes, det er så tydelig å se at hun har det bra! Og INGENTING er bedre enn det.