En yin til min yang

For to år siden, i en alder av 26, møtte jeg Aina. Innen kort tid ble min bestevenninne. Jeg trodde ikke man fikk nye bestevenner etter at man hadde blitt voksen, men jeg tok heldigvis skikkelig feil. Til å begynne med møttes vi oftest i klatreveggen, og etterhvert begynte vi kjøre en del turer. Vi har det utrolig gøy sammen og ler mye, samtidig som vi også kan snakker om alvorlige ting, og kan prate sammen om absolutt alt. Jeg kan virkelig være meg selv sammen med henne, og jeg er ganske sikker på at hun føler det samme når hun er sammen med meg. Aina er så uendelig mer tålmodig og fornuftig enn hva jeg selv er. Der jeg er nevrotisk, er hun mer avbalansert. På mange områder er hun det stikk motsatte av hva jeg er. Hun er yin til min yang! Etterhvert som vi har blitt bedre kjent har hun fått vite mer og mer om hva jeg sliter med, og hun har aldri vært noe annet enn støttende. Hun har ønsket å forstå, og jeg har forklart etter beste evne. Da jeg var innlagt i sommer, tok hun turen til Vesterålen for å besøke meg, og siden hun er en av mine nærmeste pårørende så var hun med på en samtale med behandleren jeg hadde. Tenk det!? Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan fortjene å ha et så fantastisk menneske som bestevenn??

I starten, da vi gjorde ting som å sitte på taket

av en gammel brannbil i fart!

På en av mange roadtrips.

Ganske tidlig i vennskapet opphørte konseptet «intimsone»

Jeg har i perioder hatt mange nære venner, men det har vært jenter jeg har møtt når jeg har vært innlagt eller i behandling. Grobunnen for de relasjonene har vært av typen «felles skjebne, felles trøst». Jeg kan egentlig ikke si noe negativt om det, for de vennskapene, var alfa omega på det tidspunktet. Slike vennskap har dessverre en tendens til å være intenst en periode, for så å enten brenne ut eller snus til noe destruktivt. Jeg tror at det er veldig sunt å ha en (relativt) «normal» bestevenn, et slags anker i den virkelige verden, og ha et vennskap bygget felles interesser og personlig kjemi, ikke bare at man tilfeldigvis hadde samme mentale lidelse på samme tidspunkt.

RELATIVT normal...

Det eneste «problemet» er at Aina ikke er spesielt begeistret for hester. Det er ikke mange ganger hun har vært med meg i stallen, og de fleste av de gangene har jeg måttet tvinge henne. Hun har likevel full forståelse for at Frøya er hele min verden og derfor har førstepri, og har ikke en eneste gang klaget på at jeg må i stallen i stede for å møte henne. Når hun først er i stallen, så synes hun Frøya er søt, og Aina er en av de få «utenforstående» som har fått lov til (/gått med på) å ri Frøya (èn gang). Aina har dessuten tålmodighet til å sitte å høre på meg når jeg snakker i det vide og det brede om hesterelaterte bekymringer og frustrasjoner, selv om hun sikkert ikke alltid skjønner hva det er jeg snakker om!

Selv Aina må innrømme av en silkemyk, nybarbert Frøya er uimotståelig!

I sommer, på et svært kritisk punkt i livet mitt, kom nyheten om at Aina var gravid. Da jeg innså at dette skjer faktisk, så kjente jeg vanvittig sterkt at dette barnet vil jeg ikke bare møte, men også bli kjent med, se vokse opp, være der for! Graviditeten var en høyst uventet overraskelse, for alle parter, men forvirringen snudde fort til glede og lykke, og de følelsene vokser seg bare større og sterkere for hver eneste dag som går. Jeg gråt av glede da jeg fikk vite kjønnet på babyen.

Jeg vet at mye vil forandre seg når babyen kommer ca i slutten av måneden. Mye har forandret seg allerede. Og det gjør ikke noe, faktisk så synes jeg at det er fint. Jeg hater egentlig forandring, men akkurat denne støtter jeg 100% opp under. Babyen er liksom fremtiden. Jeg har alltid hatet fremtiden, og velger helst å ikke forholde meg til den. Men nå gleder jeg meg til å se barnet vokse. Jeg har allerede kjøpt klær helt opp i str 2-3 år. Disse månedene siden nyheten kom, har vært de lengste månedene i hele mitt liv. Tiden går uutholdelig sakte!

Sjekk den, a! (og neida, jeg er ikke naken;

jeg har på meg en strapless overdel!)

Ting skjer!! 😍

Etterhvert som magen har blitt større og tyngre, har vi byttet ut spontante bilturer og sene kvelder med netflix og late ettermiddager hjemme på sofaen. Og nettopp der, på sofaen, sammen med henne, har det blitt naturlig å gjøre noe jeg har hatt en voldsomt aversjon mot i ganske mange år; nemlig å spise godteri. Over det siste året har jeg ved flere anledninger «kjent på vannet», men nå, sammen med henne, har det vært helt natulig å slå seg løs og ha en tilnærmet normal jentekveld med bingewatching av series og godterispising. Det er en skikkelig big deal, men vi har ikke laget noe big deal ut av det, og det gjør det mye lettere for meg. Jeg er ikke er der at jeg alene kjøper meg en sjokolade på butikken en dag bare fordi jeg har lyst på det, men jeg kjenner gleden og verdien av å kunne hygge seg i godt selskap, i stede for å være den særingen som sitter i et hjørne og verken tar i mot vått eller tørt.

Hun sier hun ikke sovner av å bli pjusket i håret

men jeg er ikke så sikker!

Og når vi ligger der på sofaen, så blir vi til stadighet avbrutt av den lille der inne i magen. «Åh, nå skjer det noe!» nesten roper hun ut, og røsker min hånd til seg for å plasserer den der bevegelsene er. Jeg har kjent fra de aller første små sparkene, til det ble kraftigere spark, det kjentes ut som babyen hadde helt «tulltak» der inne. Jeg kunne både kjenne og se hikk da det begynte å komme, og nå som det er mindre plass til å bevege seg er både hode, rumpe, bein og armer gjenkjennbar når babyen vaker som en liten (stor!) laks der inne. Herregud, for en styrke i en så liten kropp! Jeg blir ikke lei av å kjenne, og etterhvert nå også se bevegelsen, det er så fascinerende at jeg blir målløs. Den delen er kanskje det som er det aller fineste når vi treffes. Og bedre skal det bli. Jeg kan ikke vente til jeg får møtt den lille prinsessa ansikt til ansikt!

På fjelltur, i oktober, 5 måneder-ish på vei! 

Jula 2017

Jeg elsker Aina av hele mitt hjerte, hun er en brikke jeg har manglet i livet mitt, som jeg ikke visste om før den var på plass. Vi er så nære at utallige mennesker har satt spørsmålstegn ved hvilken relasjon vi «egentlig» har til hverandre, og det er ganske morsomt. Hun er riktignok mer enn en bestevenn; hun er en søster. Og hun er tatt i mot med åpne armer av familien min. Mamma er nå i bestemormodus. I fjor var Aina sammen med oss på julaften. Det var en utrolig fin jul. I år gjentok vi suksessen, og kjæresten hennes var også med. Hun er rett og slett familie.

Family first

I morgen er det en uke siden jeg fløy til København, sammen med mamma og pappa. Det er en ferie-tur vi har snakket om og planlagt i flere år, og endelig kom vi oss avgårde. Da jeg var liten pleide vi ikke reise på noen storslåtte ferier lang vekk, men var vi i Danmark da jeg var åtte og da jeg var tolv. Det er et fantastisk land med utrolig hyggelige mennesker, og som kjent er det deilig å være norsk i Danmark. Etter alle årene med sykdom var det noe symbolsk fint med det å reise sammen som en familie.

Vi var på tivoli, besøkte museumer og var på sightseeing (i en sånn dobbeldekker-buss, har alltid ønsket sitte på med en slik og jammen var det til og med ledige plasser helt fremst i andre etasjen, kjempegøy!), prøvde segways (!), spiste på deilige vegetar-restauranter og var på teater.

Copehagen puppet festival!

Mamma jobber på et teater her hjemme,

med andre ord har hun kontaker

og vi fikk status som "gæster".

Piraten vil ikke bli klådd på!

Precious and awkward family tivoli selfie! ♥

Mamma og pappa på akvarium på Tivoli!

Innendørs Segway-kjørebane inne på et kjøpesenter. Easy peasy!

17 mai og festglade, bunadkledde nordmenn som forøvrig

nesten ble kjørt med av en agressiv og utålmodig bil!

Vakre byen.

Gikk halvveis bananas på en helt førsteklasses helsekostbutikk.

Gikk fullt ut bananas på en official Disney-store

(Dumbo er kun en av mange ting som ble kjøpt)!

Denne turen betydde så utrolig mye for meg, det var så viktig for meg å klare å gjennomføre den. Siden vi har snakket om dette i så lang tid nå var det liksom ekstra mye press. Jeg er knapt fortalt til noen at vi skulle reise, i fare for å "jinxe" det. Foreldrene mine elsker og støtter meg alltid, og de ville aldri i verden ha tenk at jeg ødela noe som helst, men jeg ønsket uansett for deres at det skulle bli en tur med minst mulig tårer og sammenbrudd fra min side. Litt ble det (og det var vi alle tre strengt tatt forberedt på), kronisk frynsete i nervene som jeg er, men ikke så mye at vi sitter igjen med flere vonde følelser enn fine. Foreldrene mine er så gode, jeg er heldig som har dem, og selv om jeg vet de elsker meg ubetinget vil jeg aldri ta verken det eller dem for gitt.

De «små» tingene...

De siste månedene har vært vanskelige, og jeg har ikke fått den pustepausen som den magiske måneden desember vanligvis gir meg. Men selv om det er en tøff periode, har det vært mange gode «små» stunder og øyeblikk.

I flere år har jeg brukt mesteparten av tiden min på å sitte i ro og visne vekk. Disse siste elleve månedene har jeg brukt mesteparten av tiden min på å sitte i ro og spise. Mye og ofte. Og lagt på meg rundt tjue kilo. All fornuft skulle tilsi at jeg nå er utrent og slapp og dvask. Til min store forbauselse er jeg ikke det.

Jeg har stolt på at lite aktivitet og mye hviling er det man trenger i recovery, for å reparere innvendige skader og bygge opp kroppen. Og kroppen min har bygd seg godt opp så langt! Nå i jula har jeg mer eller mindre hoppet rett inn i aktiviteter som juletrehenting i bratt terreng, gåturer, aking og leking og løping i snøen – og kroppen min har vært helt pålitelig! Jeg har ikke gått tom for energi, jeg har ikke vært redd for at beina ikke ville bære meg, jeg har generelt sett ikke følt at kroppen har holdt meg tilbake. Og etter at jeg kommet inn igjen har jeg ikke vært så sliten at jeg har vært utmattet i flere dager etterpå. At det nå ikke er slik lengre har føltes som en selvfølge, det var ikke før i etterkant at jeg kom på at det pleide være annerledes.

Det beste av alt var kanskje at jeg var ute, UTEN å følge med på klokken for å se hvor lenge jeg var «aktiv», eller manisk være i bevegelse konstant. Jeg tenkte overhode ikke i de baner. Mitt eneste fokus var lek og moro og de jeg var ute sammen med. I dette øyeblikk, her og nå. Kos og glede og latter.

Jeg har fortsatt mange ting jeg styrer unna/ikke tør spise. Derfor spiste vi for eksempel lavkarbo belgiske vafler til frokost på julaften, og jeg fikk sukkerfritt godteri i julestrømpen min. Men hva så? Det la overhode ingen demping på stemningen. Selv om sukkerfritt og lavkarbo kanskje ikke smaker nøyaktig det samme som the real deal, betyr det ikke at smaken er dårligere. Vi koste oss sammen og savnet ingenting. Fokus på mulighetene, ikke begrensningene.

De såkalte «små tingene», de er langt fra små.

Implosjon (å "kollapse innover")

Når noe går galt, eller ikke som planlagt, eller jeg får dårlige nyheter, eller av en eller annen annen grunn blir satt ut, er jeg er ikke typen som gråter, roper eller på noen annen måte er utagerende. Jeg har aldri skreket til en behandler eller sleng en skål med grøt i veggen, aldri truet eller tryglet. Når noe blir vanskelig, så vendes alt innover i meg. Jeg eksploderer ikke, jeg imploderer. Alt lukkes inne, trykket er enormt, jeg har ikke noe form for ventil og jeg ødelegges innenfra. 

Men fra tid til annen klarer jeg reagere. Ikke i form av selvskading eller sulting, for selv om det er fysiske ting så er de som oftest en direkte konsekvens av implosjonen. Den «gode» reaksjonen er gråt. Jeg skulle gjerne klart det hver gang, for det er ikke sånn at jeg ellers stenger gråten inne eller nekter meg selv å reagere – det bare går ikke. Det er som om jeg åpner munnen men ingenting kommer ut, tvert i mot kan man skimte et sort hull som sluker meg fra innsiden. Jeg låser meg, blir (tilsynelatende) iskald, og et utrent øye ville ikke ha den fjerneste anelse om det helvete som utspiller seg inni meg.

Bortsett fra en gang i blant, altså. Kanskje er det når det kommer en dråpe som får glasset til å renne over. Jeg kan ikke være sikker, for jeg klarer ikke se noen fellesnevner de gangene det skjer. Men jeg vet at de gangene det skjer, så hadde det gått veldig ille om jeg ikke hadde fått reagere. Det virker så ukontrollert, så tilfeldig, og det skremmer meg.

Før jul, for eksempel. Siste dagen før juleferien, og jeg var på Dagavdelingen for å få hjelp til å handle på Coop. Handling i seg selv er stressende, men det er noe jeg er nødt til å gjøre og det er overkommelig. Rett før jeg gikk til kassa, fant jeg ut at jeg skulle dobbeltsjekke at pengene som skulle komme inn på kontoen min, var blitt overført. Det var de ikke. For andre ville det kanskje «passet dårlig» eller vært «irriterende» - for meg var det verdens undergang der og da. Tårene presset på (og nei, jeg pleier jo vanligvis ikke holde igjen gråt men det passer da for faen ikke å begynne grine midt i den lokale matbutikken, gjør det vel). Med sammenbitte tenner og all min viljestyrke holdt jeg tårene i sjakk mens jeg la tilbake varene jeg nøysommelig hadde lagt i kurven min. Forferdelig. Ikke at det var så mange varer, eller at jeg fryktet at andre skulle se meg eller dømme meg, men jeg bruker så mye tid og energi på å plukke ut hver enkel ting. Av så mange forskjellige grunner koster det meg ubeskrivelig mye. Også hadde alt vært til ingen nytte?

Da jeg og miljøkontakten (som altså ikke er «min» miljøkontakt, men bare en som jobber der) kom tilbake til avdelingen lot jeg tårene strømme fritt. Jeg hadde handlet. Selv om jeg ikke hadde betalt eller fått med meg varene, så hadde jeg handlet. Jeg var ferdig med handlingen. Selv om jeg ikke hadde mat. Hadde jeg ikke mat så ville jeg ikke få spist, og dette skjedde altså rett før jul, så skulle jeg da starte julen med et tomt kjøleskap? Å handle senere var ikke noe alternativ, og avdelingen ville vært stengt over en uke så jeg ville ikke få noe hjelp derfra heller. Det fantes absolutt ingen løsning. Hulkende fikk jeg frem at jeg ga opp, jeg orket ikke mer, jeg klarte ikke mer. Miljøkontakten syntes tydeligvis jeg overreagerte og spurte «bare pga denne ene tingen?». Han forsto ingenting, og jeg var ikke i stand til å forklare. Nei, det var ikke denne ene tingen. Det var alle tingene. Det var alt i hele verden faktisk. Denne ene tingen var bare dråpen.

Kontoen stod tom, så jeg måtte dra hjem tomhendt og med et hjerte så tungt, mørkt og håpløs at det lå og skvulpet nede i min høyre ankel. Litt senere ringte pappa, og før jeg visste ordet av det hadde jeg gråtende og hulkende fortalt om butikk-hendelsen. Han tilbød seg å kjøre meg til butikken, og da spørsmålet hans kun ble møtt av gråt fortalte han meg i stede når han kom for å plukke meg opp. For det er klart at mat må man ha. Og etter å ha fått noen timer til å roe meg ned, så skjønte jeg også det. Pappa min pappa, som den superhelten han er, ordnet opp.

Situasjonen den dagen ble vanskelig. Der og da helt umulig, uutholdelig, uoverkommelig. Jeg hadde så vondt at det ikke kjentes som jeg skulle overleve. Og når det var så vanskelig med gråt, tør jeg ikke tenke på hvordan det ville gått dersom jeg i stede hadde blitt kald og låst meg. Men jeg fikk reagert. Jeg gråt, og fikk på den måten en verdifull liten ventil, i tillegg til å få uttrykt for omverdenen hvor vanskelig jeg hadde det. Ved å gråte, og ta tiden til hjelp for å la de verste følelsene roe seg, så gikk det bra den dagen – til slutt.

Årets viktigste søndagstur

Den siste tiden har oppfordringer om å bli bøssebærer rullet over tv-skjermen. Jeg og pappa har vært bøssebærere i så mange år at det er nærmest en tradisjon, og selvsagt gikk vi i år også. Reklamene som har blitt sendt har fortalte kort om pårørende som gikk for sitt rammede familiemedlem, og avsluttet med spørsmålet «Hvem går du for?»

Sjeldent glimt av gjenkjennelse! 

Et bilde som betyr mye for meg.

Jeg har gått for bestemoren min. Hun døde 1. juledag i 2007, men hun ble borte for oss mange år tidligere. Jeg har sett hele alzheimers-forløpet, fra hun begynte å «tulle litt» da jeg var lita, og etterhvert ble mer og mer borte, til hun tilslutt døde. Siden jeg var såpass ung da det begynte så har det ikke vært en så stor greie for meg, sammenlignet med hvordan det ville vært dersom jeg hadde kjent den friske, raske og oppegående Mor. At Mor var glemsk var jo sånn det «alltid». Vi hadde mange fine stunder sammen, og jeg sitter igjen med mange gode minner. Det er verre når jeg nå er blitt voksen, og skjønner hva hun gikk gjennom. Hva familien, og spesielt mamma, gikk gjennom som pårørende. Det er en grusom og hjerteløs sykdom.

Over 70 000 mennesker i Norge har Alzheimer eller en annen demenssykdom. I løpet av de neste tiårene vil antallet fordobles.

De ulike demenstypene har til felles at de angriper hjernecellene. De funksjonene hjernecellene har ivaretatt, som å huske, snakke og gjenkjenne ting, situasjoner og personer, blir gradvis svekket. 300 000 mennesker i Norge opplever at ens partner, forelder, søsken eller barn forsvinner litt etter litt.

Gjennom TV-aksjonen NRK 2013 skal vi styrke tilbudet til mennesker med demens og deres nærmeste. Det er en nådeløs sykdom, men med hjelp og aktivitet kan de gode dagene bli flere og bedre. Vi kan skape flere dager der personen med demens mestrer dagligdagse oppgaver. Flere dager med mulighet til å gjøre aktiviteter de likte å gjøre før, og finne fram til minnene fra et langt liv som sykdommen stjeler.

Demenssykdommen sprer seg etter hvert til store deler av hjernen. Til slutt rammer den livsviktige funksjoner og personen dør av sykdommen. Ennå er det ingen medisiner eller vaksine mot demens.

Gjennom TV-aksjonen NRK 2013 skal vi gi et løft til forskningen så demensgåten kan bli løst. Målet er å utvikle vaksiner og medisiner slik at det blir mulig å leve bedre med demens og hindre utvikling av sykdommen. Hele Norges befolkning er berørt av sykdommen demens. Om det er en venn, broren til din kjæreste, moren til en kollega, eller bestemoren til en venninne, forholder vi oss alle til demens.

Fra TV-aksjonens hjemmeside.

Mamma, min mamma

Mamma, min mamma... Bjørnemamma. Løvemamma. Verdens besteste, tøffeste, snilleste mamma. Jeg har skrevet om henne flere ganger før, blant annet innlegget «Hun som aldri mister troen» - om at hun, sånn kort oppsummert, er en person som jeg er trygg på at aldri vil gi meg opp, som kjemper for meg, tror på meg og elsker meg, som går gjennom vann og ild for meg. Hun er ikke bare en god mor, hun er et godt menneske.

Min mamma er der jo ikke bare for vonde og vanskelige ting, men også for fine ting. Vi to har alltid vært nærme hverandre, og kjenner hverandre godt. Mange ganger når jeg ringer henne, forteller hun at hun akkurat tenkte på meg eller akkurat var i ferd med å ta opp røret for å ringe meg. Jeg kan begynne å si noe til henne, og hun vet hva jeg mener før jeg har pratet ferdig. I dag, for eksempel, var jeg hjemme en tur. Etter å ha vært på do, sier jeg til henne «det var ikke noen håndduk der, men jeg tørket meg på en...» og hun avbryter meg med et «ok, det er greit.». Jeg blir litt irritert og spør HVA som liksom var greit, hun vet jo ikke hva jeg tørket meg på! «En vaskeklut?» sier hun, og det var jo selvsagt rett. En annen dag begynte jeg si «jeg trenger en...» og hun avbrøt meg med å si at hun skulle hente en. Og det var rett også, selv om det var en helt tilfeldig ting hun ikke hadde noen forutsetninger for å vite at jeg trengte der og da. Også er det jo en del ganger at hun tror hun skjønner hva jeg prøver fortelle henne, men er helt på bærtur!

Flere ganger i uka poster hun fine uglebilder på veggen min på facebook, fordi hun vet hvor glad jeg er i ugler. Vi er flinke til å gi hverandre små gaver uten at det nødvendigvis er noen spesiell anledning. I dag fikk hun to hvite telys-holdere med sommerfugler på innsiden, slik at når man tenner dem vises sommerfuglene gjennom. Hun elsker nemlig både telys (hun tenner så mange at det innimellom kunne vært eneste varmekilde i huset) og sommerfugler. Jeg fant også en fin kalender med fine ordtak og sitat om mødre og det å være mamma. Noen nydelige utdrag;

Jeg er så glad i deg mamma! ♥ Takk.

Et stk. forbilde og en stk. motivasjon

I forrige innlegg om min beste venn og «søster» Christina, glemte jeg fortelle hvor innmari, vanvittig, hinsides stolt jeg er av henne. Hun har kommet så langt! Visst har hun dager som er tøffe, kanskje tøffere enn for folk flest, men hun er likevel blitt fri. Hun har mann, jobb, leilighet, barn - i det hele tatt et liv. Ting jeg i dag tenker at jeg bare kan drømme om. Ting hun selv for 6 år siden tenkte at hun bare kunne drømme. Jeg har sett med mine egne øyne at hun har «klart det», til tross for alt jeg vet hun har vært gjennom. Eller for å si det på en annen måte, hun har vist meg at det er mulig.

Selv om vi ikke har så mye kontakt med hverandre i det daglige, så har vi likevel en del kontakt. Med jevne mellomrom får jeg en lang melding fra henne, omtrent en helt liten novelle med oppmuntrende ord. Noen ganger fordi jeg ber om det, andre ganger ut av det blå men alltid når jeg trenger det som mest. Hennes ord er de eneste i hele verden som uten unntak går rett gjennom monstrene og inn i hjertet mitt. Monstrene har ikke sjans, de blir bare stående og skjelve som aspeløv når ordene hennes kommer galopperende. De tør ikke engang gjøre et forsøk på å vri og vende på det hun sier, eller putte det i «glemmeboksen».

Tidligere i høst har jeg hatt en særdeles dårlig periode. Det var en dag hvor jeg var helt desperat, skadetrangen var enorm og jeg ville skade meg mer enn noe annet i hele verden. Jeg kunne ikke, skulle ikke, burde ikke, måtte ikke, men jeg klarte bare ikke å komme på en «god nok» grunn til å la være. Så jeg sendte melding til Christina. Tagg henne om å si noe til meg som ville sørge for at jeg fikk dårlig samvittighet dersom jeg skadet meg. Som at hun ville bli lei seg, skuffet over meg, og at jeg ikke ville være noe godt forbilde for den lille prisen i magen hennes. Og hun svarte akkurat det jeg trengte høre;

Jeg kan si alle de tingene og virkelig mene det, men viktigst av alt er at kroppen din ikke fortjener den behandlingen (...) Og for ikke å snakke om lillemann da, som kommer til å se arrene dine, og du må se inn i de store skremte barneøynene hans og forsøke å forklare han at ingen har gjort dette mot deg, at han ikke trenger å være redd for at noen skal skade han på samme måte, at du har gjort det selv. Skal han lære så tidlig at man kan ha det så vondt, at man kutter seg selv for å lette på trykket?! Det vil vi ikke. Hvorfor fikk du ikke trøst, så det ble bedre, vil han sikkert spørre, og sikkert tusen spørsmål etter det også. (...)

Ærlighet og sannhet, pakket inn i omsorg og kjærlighet. Selv om arrene jo er der allerede. Men de arrene som er der nå, er fortid. De arrene vil blekne og bli glattere og finere innen han er stor nok til å se at noe er anderledes med mine armer. Tanken på egne barn og andre nære venners barn som etterhvert vil komme, har jo slått meg, men det er så fjernt. Herman derimot, er noe konkret. Noe (bokstavlig talt) håndfast. En sprell levende, perfekt liten gutt som bare blir større, sterkere og smartere for hver dag som går.

Senere den kvelden skrev hun til meg; «Ikke behandle deg selv som ingenting, fordi du er alt.» Hvordan jeg ser meg selv er farget av monstrenes hvisking og tisking, det er jeg klar over. Hvordan hun ser meg, blir noe helt annet. Henne ord betyr så enormt mye, fordi jeg vet i mitt hjertet at ordene kommer fra hennes hjerte. Hun er min venn, min søster for alltid, fordi hun har valgt det.

Etter et innlegg hvor jeg skrev at jeg ikke følte at jeg fortjente Roxys ubetinga hengivenhet, sendte Christina meg et bilde av magen, sammen med teksten: Inni der er det en gutt som kommer til å elske det ubetinget. Hvis du noen gang stiller spørsmålstegn ved hvorfor han gjør det eller så mye som stikker lilletåa di ned i tanken på at du ikke fortjener den ubetinga kjærligheten hans skal jeg personlig filleriste deg! Så det så!

Christina er fantastisk. Herman er fantastisk. Hun er inspirasjon, han er motivasjon.

Jeg vil ikke at han skal lære at man kan ha det så vondt at man kutter seg selv for å lette på trykket. Jeg vil heller ikke at han skal lure på hvorfor jeg ikke spiser middag sammen med dem, eller hvorfor jeg ikke vil ha lørdagsgodteriet han en dag vil ønske å dele med meg. Den tanten jeg vil (skal!) være, er sterk, morsom, spennende, tålmodig, snill, ansvarsfull, omsorgsfull, kreativ, i det hele tatt et godt forbilde. En «trygg voksenperson», selv om han allerede har mange av dem i livet sitt. En som skal lære han at det egentlig heter «bobb bobb - dærri dærri - bobb bobb suuu» når hans mor synger «bobb bobb - daddy daddy - bobb bobb suuu».

Endringen skjer ikke i dag. Ikke i morgen. Ikke til neste uke. Det tar tid. Akkurat nå er det fryktelig vanskelig for meg å se for meg at noen ting, noen gang, vil bli bedre. Men jeg vet at dersom en endring skal være mulig, er motivasjon alfa omega. Og «fryktelig vanskelig» er jo tross alt en klar forberdring fra «umulig».

Tante Tora!

Jeg er enebarn. Har alltid vært det, kommer alltid til å være det. Hver gang det kommer opp, blir jeg alltid spurt om hvordan det er, om jeg har savnet noe, om jeg skulle ønske jeg hadde søsken. Jeg vet liksom ikke. Jeg har liksom ikke noe å sammenligne det med (er det forresten sosial akseptabelt om jeg skulle begynne å spørre folk som har søsken om hvordan det er, om de har savnet mer oppmerksomhet fra foreldrene, om de skulle ønske de ikke hadde søsken?, osv). Barndommen min har vært awesome. Mamma, pappa og meg har vært en skikkelig flott liten kjernefamilie, full av trygghet, omsorg og kjærlighet. En ting savnet jeg riktignok i oppveksten; en trampoline. Selv om jeg var fryktelig bortskjemt så fikk jeg aldri det. Til slutt tok jeg saken i egne hender, og kjøpte trampoline til meg selv i 20-årsgave.

Siden jeg «uhelbredelig» enebarn, har jeg tatt meg den frihet å velge to søstre. Den første kom inn i livet mitt da vi begge var et år gamle, og hun vil alltid være der. Den andre heter Christina, og henne fant jeg ikke før jeg var rundt 15, men jeg kan likevel si at hun har vært/er en av de aller viktigste personene jeg har i livet mitt. Hun er uten tvil hovedgrunnen til at jeg kom meg gjennom siste halvdelen av tenårene. I mange, mange år var vi hverandres viktigste støttespiller, trygghet og «motivatør». Jeg har skrevet om henne før; «Vi deler riktignok ikke samme blod, men det har ingenting å si. For tiden har vi ikke så mye kontakt, men det har ikke noe å si det heller, for jeg vet at hun er en person som kommer til å være i livet mitt for alltid. Båndet mellom oss er så sterkt at jeg kan kjenne at hun tenker på meg. Hun støtter meg og elsker meg ubetinget (og jeg henne).»

I begynnelsen av april fikk jeg den (nest) fineste meldingen jeg har fått i hele mitt liv. Den var fra Christina, og hun skrev at jeg skulle bli tante. Jeg gråt av glede. Da jeg var i Oslo for noen uker siden, tilbragte jeg noen gode timer i Drammen, og fikk klemt litt på Christina, og kjent litt på den lille (i følge henne selv) fotballspilleren i magen. Den 16 oktober våknet jeg opp til den fineste meldingen jeg har fått i hele mitt liv. Også denne fra Christina. Et bilde av nyfødte lille Herman.

Helt fersk baby, og helt fersk mamma! Etter det jeg har

hørt om fødsler, ser de uforskammet freshe ut begge to.

Sjekk det trynet! En ordentlig liten Herman!

Jeg har fått mange bilder av han, og jeg kan med hånda på hjerte si at jeg aldri har sett en vakrere baby. Han er bare så utrolig fin. Han er faktisk helt perfekt! Og jeg er den heldigste i verden som får være tanta hans. Den ene kjipe tingen med å være enebarn har jeg alltid tenkt var at jeg aldri vil bli en biologisk tante. Men jeg kjenner at mer tante enn jeg er nå, går det nok ikke an å bli ♥

Everything I knows, he taught me

For en uke siden ble pappa 55 år (hurra!), og i dag er det farsdag. Jeg skrev et innlegg om han på farsdagen i fjor, og det er rett og slett ikke så mye nytt å melde. Han er fremdeles verdens beste pappa. Han stiller fremdeles alltid opp for meg, hjelper meg fremdeles, støtter meg fremdeles. Og jeg er fremdeles forferdelig glad i han!

Jeg og pappa var faktisk på kino sammen for noen uker siden. Første gang vi har vært på kino sammen etter at jeg er blitt voksen, og muligens første gang at vi dro på kino bare vi to. Filmen var Skyfall, og vi koste oss begge to!

I den morsomme og fine komedien «Knocked Up» spilles sangen Daughter, av Loudon Wainwright III. Den er bare helt utrolig nydelig, og den får meg til å tenke på pappa (selv om det egentlig er en sang fra far til datter). Om en far som elsker datteren sin og gjør alt for henne ♥

Everything she sees

she says she wants.

Everything she wants

I see she gets.

That's my daughter in the water

everything she owns I bought her

Everything she owns.

That's my daughter in the water,

everything she knows I taught her.

Everything she knows.

Everything I say

she takes to heart.

Everything she takes

she takes apart.

That's my daughter in the water

every time she fell I caught her.

Every time she fell.

That's my daughter in the water,

I lost every time I fought her.

I lost every time.

Every time she blinks

she strikes somebody blind.

Everything she thinks

blows her tiny mind.

That's my daughter in the water,

who'd have ever thought her?

Who'd have ever thought?

That's my daughter in the water,

I lost everytime I fought her

Yea, I lost every time.