Selvskading skaper balanse

Jeg synes det er vanskelig å forklare min selvskading for andre. Ikke selve skadingen, altså, men hvorfor det skjer. Det er svært sjelden at jeg skader meg i affekt, det er svært sjeldent det skjer på impuls. Jeg skader meg ikke nødvendigvis selv om jeg har hatt en dårlig dag, og jeg kan skade meg selv om jeg har hatt en god dag. Årsaken til at jeg gjør det kommer innenfra, ikke utenfra. Det er meg og mine følelser og tvangstanker det handler om. At jeg skader meg selv er ALDRI en direkte konsekvens av noe noen andre sier eller gjør, og det er viktig at de jeg har rundt meg vet det.

Jeg ser for at jeg sitter på en benk, i et slags tinghus. Alene, i en stor hall, sånn man ofte ser for seg i merkelige drømmer. Jeg venter på en eldre mann i en grå dress som kommer for å levere en dom. Alt jeg gjør er å vente. Hva som gjør at jeg må straffes vet jeg ikke, det er lite jeg kan gjøre for å avverge eller provosere det. Bare det at jeg puster er kanskje galt nok i seg selv.

Når jeg plutselig får dommen, så går det aldri i min favør. Straffen er selvskading. Noen ganger må jeg gjøre det innen 72 timer, andre ganger innen fem dager, andre ganger igjen innen en uke. Jo lengre det er siden sist jeg gjorde det, jo kortere er som regel fristen. Det enkleste er som regel å bare få det overstått så fort som mulig. Å bli straffet retter (midlertidig) opp en slags kronisk ubalanse jeg har i livet mitt, og det er en stor lettelse når jeg er i mer balanse, så lenge det varer.

Jeg venter alltid på en dom, det henger alltid over meg. Rett etter at straffen utført er lettelsen stor, for jeg vet at dersom jeg nylig har skadet meg kan jeg håpe på at det er en stund til neste dom kommer. At jeg får en liten pause, en pust i bakken - men helt sikker kan jeg aldri være. Jeg kan derimot være helt sikker på at det kommer en ny dom, før eller siden. Det er en konstant press som ligger på meg. Jo lengre tid som går, jo mer nervøs blir jeg.

Dersom jeg har en god grunn for at det ikke passer, og jeg argumenterer godt for meg (i tilfeller hvor jeg skal noe viktig og trenger være 100% tilstede både fysisk og psykisk, og derfor ikke kan ta sjansen på komplikasjoner i forbindelse med sårene), så kan jeg få en utsettelse. Men da er det desto mer press på meg for å gjøre det så fort mulighet byr seg.

Jeg må gjøre det. Jeg finner ikke noe bedre ord for å forklare det enn at jeg MÅ. Det er ikke noen andre alternativer. «Kan du ikke bare la være å skade deg da?», nei det kan jeg ikke. Det er jo ikke som om jeg ikke har prøvd å slutte i løpet av de 10+ årene jeg har skadet meg selv. Jeg har forsøkt å «la være», jeg har prøvd å «gjøre noe annet», jeg har prøvd å «tenke på noe annet», jeg har fulgt alle gode råd, jeg føler at jeg har virkelig prøvd alt. Men når alt kommer til alt er faktisk sånn at jeg MÅ gjøre det. Jeg vet ikke hvem som har bestemt det, men jeg har hvertfall ingenting jeg skulle sagt.

Det handler ikke om selvskading

I mangel på bedre ord, kaller jeg det en smerte. Det er ikke i kroppen jeg har vondt, men i sjela, en ikke-fysisk plass. En abstrakt, ikke-fysisk smerte, uten at det gjør smerten noe mindre reell. Noen ganger gnager den i meg, andre ganger sluker den meg. Jeg har diverse oppfølging og daglige gjøremål som bidrar til å holde den litt på avstand, men noen ganger blir smerten så stor at jeg må oppsøke mer hjelp enn hva venner, familie og distraksjoner kan tilby.

Når jeg skriver om å be om hjelp, så handler det ikke om selvskading. Å ha det tung handler ikke om selvskading. Det handler om de kullsorte tankene jeg har, som ikke er til å holde ut og som jeg desperat må få utløp for, på en eller annen måte. Selvskading er i like stor grad som anoreksi bare et uttrykk for noe annet, for denne «smerten», som bor i meg. Disse utrykkene er ikke problemet, de er løsningen. Destruktive sådanne, men dessverre effektive - denne klisjeen med å «plassere smerte».

Jeg skrev et innlegg om nettopp dette, i fjor vår;

Så hva er dette Problemet, med stor p? Det er vanskelig å si akkurat hva det er. Det er ikke noe håndfast. Ikke noe man kan sette en finger på, knapt noe man kan sette ord på. Poenget er at Problemet er mentalt. Det er roten, under jorden, det andre ikke kan se. Og dette Problemet, denne smerten, manifisterer seg som for eksempel anoreksi. Et fysisk uttrykk for noe psykisk vondt. Anoreksien er et symptom. For å si det på en annen måte; Problemet er en brukket fot. Anoreksien er for eksempel en krykke. Du kan legge fra deg krykka, og folk rundt se at du ikke lengre har krykker, og de vil juble og være glade for at du ikke bruker krykke lengre. Du står, men må balansere på en fot, den andre foten er fortsatt brukket. Du kan få deg en rullestol, for du klarer jo ikke å gå. Og så kan du sette fra deg rullestolen, og folk rundt vil se at du ikke sitter i rollestol, og de vil juble og være glad for at du ikke sitter i rullestol lengre. Du står oppreist, men fremdeles på en fot, for den andre foten er fortsatt brukket. Foten er Problemet. (En brukket fot vil dog faktisk ha behov for hvile og krykker, men uansett, dere skjønner sikkert essensen i metaforen).

Det er ikke sånn at om jeg skader meg så har det gått galt den kvelden, og om jeg ikke skader meg så har det gått bra den kvelden. Jeg har det ofte enda verre når jeg ikke skader meg, nettopp fordi jeg ikke får det utløpet. Så vær så snill å ikke kall det «styrke» de gangene jeg ikke skader meg, for det er heller ikke det det handler om.

Jeg har det vondt, men fysisk smerte kan ikke være det eneste uttrykket for smerte. Jeg må bli (og være trygg på at jeg kommer til å bli) tatt på alvor når jeg sier jeg har det tungt og ber om hjelp – selv om huden er hel.

Black dog-days

«Black dog» er det en bok som er skrevet og illustrert av Matthew Johnstone. Det er også han som er stemmen i videoen. Videoen er lagt ut av WHO, Verdens Helseorganisasjon. En vakker, vondt og svært treffende metafor om å leve med depresjon. Jeg har delt denne før og vil dele den igjen, for de som ikke har sett den og for de som har sett den før men som (i likhet med meg) trenger påminnelsen. Den beskriver hvor smertefullt det er, samtidig som den formilder håp.

"When the rest of the world seemed to be enjoying life,

I could only see it through the black dog."

"He liked to ruin my appetite."

"He loved nothing more than to wake me with highly

repetitive and negative thinking. He also liked to remind

me how exhausted I was going to be the next day."

"As I got older the black dog got bigger and he

started hanging around all the time. I'd chase him off

with whatever I thought may send him running.

But more often than not he'd come out on top.

Going down became easier than getting up again."

Vet ikke hvor dette bildet er fra, men det er vel en fin metafor for

en (ubevisst) ond sirkel. Ting man gjør (eller ikke gjør) når man

er deprimert bidrar ofte til at man synker dypere inn i depresjonen.

Her er en oppfølger til forrige video, samme kloke mannen som har skrevet og tegnet. Denne er en fin «guide» med råd og tips og informasjon for de som sliter med en depresjon og pårørende. 

Maten er et problem, men Problemet er ikke maten

Alle er liksom så glade, så lykkelige, så letta over at det går bedre med spisingen min. Og det er jeg jo selv også, for alle del. Men det «alle» ikke skjønner helt, eller kanskje ikke husker på, er at maten ikke er problemet. Maten er ET problem, men ikke selve PROBLEMET.

Så hva er dette Problemet, med stor p? Det er vanskelig å si akkurat hva det er. Det er strengt tatt heller ikke èn stor ting, men heller flere, sammensatte. Det er ikke noe håndfast. Ikke noe man kan sette en finger på, knapt noe man kan sette ord på. Poenget er at Problemet er mentalt. Det er roten, under jorden, det andre ikke kan se. Og dette Problemet, denne smerten, manifisterer seg som for eksempel anoreksi. Et fysisk uttrykk for noe psykisk vondt. Anoreksien er et symptom. For å si det på en annen måte; Problemet er en brukket fot. Anoreksien er for eksempel en krykke. Du kan legge fra deg krykka, og folk rundt se at du ikke lengre har krykker, og de vil juble og være glade for at du ikke bruker krykke lengre. Du står, men må balansere på en fot, den andre foten er fortsatt brukket. Du kan få deg en rullestol, for du klarer jo ikke å gå. Og så kan du sette fra deg rullestolen, og folk rundt vil se at du ikke sitter i rollestol, og de vil juble og være glad for at du ikke sitter i rullestol lengre. Du står oppreist, men fremdeles på en fot, for den andre foten er fortsatt brukket. Foten er Problemet.

Jeg håper det jeg sier gir mening. Det er frustrerende når andre uttrykker sin glede over hvor bra det går med meg, når det ikke gjør det. At det går bedre med mat og spising er ikke det samme som at jeg har det bedre. Selv om jeg ikke hadde hatt noe spiseforstyrrelse i det hele tatt, så ville det fortsatt vært «noe galt». Problemet er ikke det at jeg sulter meg eller skade meg, det er årsaken til at jeg gjør de tingene som er problemet.

Min forrige psykolog, skjønne og dyktige Psykolog Siri, spurte meg et spørsmål en gang som jeg aldri har glemt. Jeg hadde skadet meg selv stygt, og da jeg kom til henne noen dager senere sa hun «Har du det ikke vondt nok?». Der og da var det er ekstremt viktig spørmål. Ikke fordi jeg skulle finne et svar på det, men fordi det at hun spurte betydde at hun skjønte og anerkjente smerten inni meg. Smerten som ikke gjør fysisk vondt. En smerte hun kunne se, uten at jeg trengte å bruke mat eller kniv for å vise hvor vondt jeg hadde det. Dessuten var det en slags bekreftelse på at det jeg har forsøkt formilde i dette innlegget; at fysisk smerte/skade «kun» er et uttrykk for psykisk smerte.

Å sulte seg selv og skade seg selv er et tegn på at man har det vondt. Å slutte med å sulte seg eller skade seg er ikke ensbetydende med at smerten ikke lengre er der. Det bare er så mye enklere å forstå og forholde seg til når det er noe fysisk, både for andre folk og for meg selv. Stadig vekk tar jeg meg selv i å tenke «nå spiser jeg jo, det må jo betyr at det går bra, det må jo bety at alt er bra!?», men så er det jo ikke sånn det er i det hele tatt. Jeg kjenner jo veldig godt at alt ikke er bra. Det er et skille mellom hvordan det går med maten og hvordan det går med meg.

That being said – det er helt klart at ernæring og fysisk form har stor innvirkning på ethvert menneske. Jobben jeg gjør med maten er overhode ikke til å kimse av, det er jeg klar over. At det jeg kjemper for «bare» er et symptom gjør ikke kampen mindre viktig. Det er jo ganske godt å føle at jeg får til noe!

Og bare for å ha det sagt, så snakker jeg ikke om dere som kjenner meg og dere som leser bloggen min når jeg bruker utrykk som «alle» og «folk flest». Jeg er ganske sikker på at de fleste av dere skjønner mer enn «folk flest» om det jeg skriver om, enten dere selv har kjent det på kroppen eller er pårørende. Jeg kommer til å fortsette å skrive innlegg om tanker, følelser, metaforer og fremgang i forbindelse med mat og spising. Og jeg er uendelig takknemlig for støtten og heia-ropene jeg får. 

...uansett faen, liksom.

Som jeg har fortalt mange ganger før, og helt sikkert kommer til å skrive igjen – det plager meg sånn når jeg ikke skjønner hvordan ting henger sammen, eller hvorfor noe er som det er. Da blir ting uforutsigbart, upålitelig, utrygt. Ofte kan det ha noe med formuleringen å gjøre. Jeg slet jo lenge med å forstå hvorfor recovery kan funke denne gangen, fordi det har jo ikke funket før. Det føles virkelig annerledes nå, men jeg visste ikke hvorfor, en følelse er ikke pålitelig, det er ikke nok. Jeg trenger noe konkret. Så kom jeg på dette med besluttsomhet VS motivasjon, som jeg allerede har skrevet både ett og to innlegg om. Den stabile besluttsomheten VS den ustabile motivasjonen. Jeg finner trygghet i det. Det er ikke noe abstrakt ved det, for det er sånn det er. Og nå har jeg kommet på en metafor som ytterlige bekrefter hvor sterk besluttsomhet er og hvorfor den ikke vil svikte på samme måte som motivasjon.

Så – jeg er en båt. På en måte er vi alle sammen båter. På havet. Vi får medvind og seiler som konger. Vi møter motvind og strever i stormer. Tora-båten har møtt mye motvind og seilt i mange stormer. Kanskje har hun fått sjø-bein og blitt god i seiling, men det spiller ikke noe rolle for uansett hvor god hun er med seilene, så er naturkreftene alltid sterkest. Storm og motvind vinner alltid over en seilbåt. Men her er cluet. En båt med seil er som motivasjon. Den er helt avhengig av vinden. Den har ikke så mye den skulle sagt, den har ikke noe annet valg enn å la seg blåse avgårde med vinden. Enten i rett retning, dersom den får medvind, eller i feil retning, dersom den møter motvind. Noen ganger er det kanskje ikke så mye som et vindpust og båten bare driver viljeløst. Besluttsomhet derimot, er som en båt med motor. Den har peilet ut en retning, og holder stø kurs uansett vær og vind. Iherdig og standhaftig, sin egen herre, enten regnet pøser eller solen skinner, enten horisonten er truende mørk eller optimistisk blå. Bare.. uansett faen, liksom.

Denne metaforen er jeg utrolig fornøyd med. Den hjelper meg til å se det hele så klart for meg, noe det er viktig for meg å kunne gjøre. Og det er liksom den siste spikeren i kista. Forhåpentligvis. Altså, ikke min kiste, men kista til den ekle lille stemmen som så ivrig minner meg på at alt som kan gå galt, helt sikkert kommer til å gå galt og at jeg ikke burde prøve men bare burde gi opp med det samme. En sånn stemme som tærer og til slutt knekker en «motivasjon», men som ubemerket preller av «besluttsomheten».

Den stygge andungen (har aspergers)

Da psykologen min først nevnte mistanken sin, skjønte jeg virkelig ingenting. Det var ikke noe jeg kunne kjenne meg igjen i i det hele tatt. Stereotypen fløy rett inn i hodet mitt; ikke empati, skjønner ikke ironi, tar alt helt bokstavelig, har ikke sosiale antenner, besatt av og «ekspert» på et spesielt tema. En Sheldon Cooper. Ikke meg i det hele tatt! Og det er da en diagnose man som oftest får som barn. Jeg har rukket å bli 24 år, hvorfor har ingen plukket det opp før, hvordan kan jeg ha vært inne i «systemet» i nesten ti år uten at noen har oppdaget dette før? Psykologen min var likevel ganske sikker i sin sak. Aspergers. 

Etterhvert som han fortalte og forklarte, skjønte jeg litt mer. Aspergers hos jenter er ofte mindre tydelig, og det utarter seg annerledes enn hos gutter. Blant annet så «skjules» diagnosen ofte bak symptomer som angst, depresjon, selvskading og spiseforstyrrelser. Jeg kom på at jeg har en venninne som har aspergers, og hun er en av de nydeligste og mest omsorgsfulle personene jeg kjenner. Med andre ord, helt motsatt av stereotypen. Det gjorde meg litt mer komfortabel med tanken. Jeg fikk flere artikler hos psykologen, og jeg leste og lærte. Det var en del jeg ikke kjente meg igjen i, men en del jeg virkelig kjente meg igjen i. Sakte men sikkert kom en aha-opplevelse sigende.

Brikker falt på plass. Brikker som aldri har passet inn noe sted, og som jeg har prøvd å enten tvinge på plass eller ignorere. Det har selvsagt ikke funket, og jeg har blitt sittende med en følelse av at det er noe grunnleggende galt med meg. Jeg er ikke ødelagt (for noe som er ødelagt kan fikses;) jeg er defekt. Nå viser det seg at jeg ikke er det likevel. Jeg bare har en annen «fungering», som det så fint heter.

Jeg fikk vite dette allerede i januar/februar. Planen har vært å være åpen om det, men jeg har trengt disse månedene for meg selv, for å godta det, få vite mer om det, og ikke minst venne meg til tanken. Mine nærmeste har også trengt tid til å forstå og venne seg til det. Jeg ønsker å være åpen om dette, fordi det har en ganske stor rolle i hverdagen min, i tankene mine, i behandlingen min, og det er vanskelig å fortsette å skrive uten at dette blir en naturlig del av det jeg skriver om. Det er veldig lite info om unge/voksne jenter med aspergers, og det er enda en grunn til at jeg tror det er viktig å være åpen om det.

Jeg er den stygge andungen. Jeg forsøker å tenke, føle og oppfører seg som en and, men jeg får ikke til, jeg passer ikke inn, jeg er ikke en del av flokken. Det er noe som ikke stemmer. Jeg klarer bare ikke skjønne hva det er jeg gjør feil og jeg føler meg utenfor, mislykka, håpløs. Nå har jeg endelig fått vite at jeg ikke er noe and. At jeg heller aldri vil kunne bli noen and, men jeg skal få hjelp til å lære meg å leve likevel. «Tilpasse» og «stabilisere», i stede for «fikse» og «reparere». Jeg kan puste ut. Endelig.

Kropp på autopilot og apatisk i hode

Da jeg ble innlagt på sykehuset og hadde fått sonden, var det en venninne som skrev til meg at hun at hun underlig inderlig håpet at jeg fortsatte å kjempe selv om jeg har fått sonde. Jeg spurte hva hun mente, og hun svarte at hun hadde sett så mange jenter som resignerer til sykdommen med en gang de har fått innlagt sonde. At da trenger de ikke gjøre noe selv lengre. Jeg skjønte det ikke, for jeg tenkte at å sonde var jo begynnelsen på kampen, og det helt motsatte av resignasjon! Det hørtes bare rart ut. Men nå derimot, skjønner jeg nøyaktig hva hun mente. Livet med sonden er enkelt. Jeg trenger liksom ikke gjøre noe. Sonden har alt ansvaret, sonden gjør all jobben. Jeg har gått fra å spise tre grønnsaksmåltider om dagen, til å knapt få i meg et om dagen. De har ikke så mye å si, sånn fysisk, de små måltidene er mer symbolske enn nyttige, men det er likevel helt feil Det går feil vei. Det er jo meningen at jeg skal begynne å spise MER, og etterhvert klare bytte ut enkelte sondemåltider med ordentlige måltider, og til slutt klare meg uten sonde.

Jeg føler på ingen måte at jeg har gitt opp. Jeg holder jo ut. Jeg står jo i det. Å gi opp er ikke et alternativ. Bare at det er egentlig ikke godt nok. Jeg burde gjøre mer. Men hvordan klare det, når bare det å holde ut er alt jeg er i stand til. Egentlig føler jeg ikke at jeg gjør noe som helst. Hjemmetjenesten kommer å kobler meg av pumpen og på pumpen. Jeg ber dem ikke om det, jeg ber dem ikke la være å gjøre det – jeg gjør ingenting. Dagavdelingen, psykologen og legen gir meg timer og lager avtaler, og gir meg beskjed om når taxien kommer å henter meg. Jeg adlyder. Ikke som et barn, men som en robot. Med andre ord; jeg gjør egentlig ikke noe som helst selv. Jeg har snakket med flere om det, og de mener at jeg valgte jo å godta å få sonde, at jeg velger jo å møte opp til timene og avtalene jeg har, jeg velger jo å ikke rive ut sonden og bare gi opp hele greia. Men å gjøre det motsatte av disse tingene ser jeg ikke på som et alternativ, og siden det ikke er noe alternativ til det jeg gjør så er det jo heller ikke et valg å gjøre det. Det er liksom bare sånn det er. Så jeg fortjener overhode ikke at andre sier jeg er flink eller modig eller tøff eller sterk.

På sykehuset, første dag med sonden.

At jeg er så bestemt på at jeg ikke kan gi opp, betyr ikke at dette ikke er fryktelig vanskelig, veldig nært både uutholdelig og uoverkommelig. Det føles rett og slett ut som jeg dør innvendig. Før jeg fikk sonden så var jeg i ferd med å dø fysisk. Nå kjennes det som jeg er i ferd med å dø inni meg. Det er vanskelig å forklare. På utsiden «kjemper» jeg men på innsiden visner jeg vekk. Det er grusomt. Jeg er i ferd med å bli et tomt skall, uten at det synes på utsiden. Kroppen går på autopilot og hodet er apatisk.

Jeg har dyktige mennesker rundt meg, som fort oppfattet at her var det kanskje depresjonen som var på ferde. Det har de nok ganske så rett i. Dette er noe som skjer gang på gang, at depresjonen, den største av alle monstre, the queen bee, sniker seg stille inn på meg. Med fløyelsmyk bevegelser legger den seg over skuldrene mine, rundt halsen min, foran øynene mine, inn i hodet mitt, sløver alle sanser. Og jeg skjønner ikke at det er den. Jeg har skrevet om det tidligere, feks i innlegget "Depresjonens jernklo". Nå har den heldigvis blitt «avslørt» ganske tidlig, så forhåpentligvis vil det ikke gå så galt som det pleier å gjøre når jeg sitter alene med depresjonen, uten å vite at det faktisk er den. Når dens tanker og følelser kjennes ut som mine egne. Når dens løgnene om håpløshet og meningsløshet kjennes ut som mine egne sannheter. Når den til slut er kommer så tett inn på meg at jeg ikke lengre klarer skille mellom oss to, selv når jeg skjønner at det er depresjonen som herjer.

En venninne sa noe veldig lurt til meg. Det mange ikke skjønner, er at når depresjonen er på sitt verste så er det ikke ekstrem tristhet man føler. Tvert i mot så «mister» man følelsene sine. Som jeg skrev, så er det som om man dør innvendig, at man bare er et skall. Man er ikke trist, man er bare fryktelig tom. Men det er viktig å tenke på det som en nummenhet, og ikke en tomhet. Tomhet betyr at det ikke er noe der. Nummenhet betyr at det er der, men at man ikke klarer føle det. Følelsene er der enda; glede, håp, stolthet, kjærlighet, empati, interesse, og de kan føles igjen. De kommer til å føles igjen. De er ikke borte, det er bare numment. Jeg kjenner at det gjør noe med meg å tenke på det på den måten. At jeg finner strategier og får hjelp gjør meg ikke frisk og lykkelig, men det gjør at jeg overlever disse ekstra mørke periodene. Depresjonen er en blodtørst vampyr, og jeg må bruke alle triksene i boka i tillegg til rå muskelstyrke for å holde den på en armlengdes avstand mens jeg venter på at solen skal stå opp.

Det deilige fraværet av krav og forventninger

Jeg har mange ganger fått høre at vonde følelser går over. De varer ikke. De går til et visst punkt, og så stopper de. Som bølger. Bølger kan være små eller store, men de er aldri uendelige, de slutter før eller siden. Problemet er at det ikke bare gjelder vonde følelser, det gjelder de gode også. Noen mennesker får lykke og glede til å vare, de lærer seg å surfe på bølgene. Jeg er ikke en av dem. Jeg kan knapt svømme.

Slike gledesbølger er verdsatt og etterlengtede, men noen ganger er det vanskelig for meg å være positiv. Så fort jeg skriver et positivt innlegg, får jeg ofte tilbakemeldinger som «så bra at det går bedre!» og «nå går det rette veien!» - men det gjør ikke nødvendigvis det. Det er skummelt når folk tror det går bedre, for da kommer det plutselig en hel masse forventninger jeg ikke har sjans om å leve opp til. Det er som med anoreksi, at man har gått opp i vekt og spiser er overhode ikke ensbetydende med at alt er bra. Det er svært mye mer enn kun det «overfladiske» som må på plass. Jeg har tidligere skrevet om man ikke nødvendigvis har det bra selv om det går bra. Og det høres kanskje rart ut men det er motsatt også; at jeg har det bra er ikke det samme som at det går bra. De siste dagene har jeg for eksempel hatt det ganske bra, men det går ikke spesielt bra.

Her kommer den fine fastlegen min inn som en slags motvekt. Der jeg kanskje er i overkant av negativ og andre helt sprudlende positiv, er hun realistisk. For eksempel i forrige uke. Jeg kom ti minutter for sent til timen, men fikk heldigvis komme inn likevel. Til tross for forsinkelsen gav hun meg god tid. Jeg var faktisk inne hos henne i over en halv time. Hun tar meg veldig på alvor, og hun ser meg, hun ser virkelig Tora. Fine legen er ærlig og legger ikke noe i mellom når hun prater. Hun er veldig direkte og er ikke av typen som pakker noe inn. Det gir lite rom for tvil og misforståelser, og det er trygt og fint.

Legen sa at vi trenger å holde meg (/selvskadingen/spiseforstyrrelsen/depresjonen) i sjakk, mer enn å forvente at jeg skal bli «normal». At vi må applaudere de små seirene. For noen høres det kanskje pessimistisk ut, men jeg er så glad for at hun sa det, glad for at hun ser det. Baby steps. Hun setter ingen krav eller forvantninger, bare tar i mot meg som jeg er. Jobben hennes er ikke å lære meg å verken surfe eller svømme, det hun fokuserer på er å holde meg flytende.

I stormens øye

Jeg ser helvete som ligger bak meg,

og helvete som potensielt ligger foran meg.

Helvete er rundt meg, over alt.

Men her og nå er det stille og rolig.

Alt har bygd seg så opp inni meg

at det er blitt forsteinet.

Det gjør ikke noe.

Jeg tror ikke jeg er deprimert.

Jeg tror ikke jeg har angst.

Jeg tror ikke jeg er spiseforstyrret.

Jeg er ikke drevet av onde makter,

av demoner, av monstre.

Dette er meg.

Hvert steg jeg tar er 100% bevisst.

Og stegene fører nedover.

Trapp trapp nedover, med hode, kropp og sjel.

Det er dette jeg må gjøre for å klare meg på egen hånd.

«Klare meg» i den forstand at jeg ikke drukner.

Strengt tatt så drukner jeg nå også,

men så sakte at jeg venner meg til det.

Jeg føler meg forpliktet til å leve,

derfor velger jeg ikke døden.

Men jeg velger heller ikke livet.

Jeg lever, men kun halvhjertet.

Hva som gjør det uoverkommelig

Del 4

( del 1 - den aller verste beskjeden | del 2 - gamle strategier

 del 3 - begynnelsen på slutten (?) ) 

Her på bloggen er den eneste plasser jeg har sagt/skrevet noe om... Det. Jeg nekter å snakke om det. Vil ikke snakke om det med noen, vil ikke at noen skal snakke om det til meg. Jeg isolerer meg. Redd for at noen skal spørre «går det bra?» og dermed minne meg på at det ikke går bra. Det bare orker jeg ikke. Det er uansett umulig for meg å si det høyt. Selv med Siri og Cecilie klarer jeg ikke helt gå så mye inn på det, vi snakker mest "rundt" det. Jeg gjør alt jeg kan for å distansere meg. Mentalt sett holder jeg for ørene og brøler LA-LA-LA-LA-LA. Jeg vet ikke hvor lenge den strategien funker. Nå som det er «offentlig», nå som alle (som leser bloggen min) vet det, er det på en måte blitt mer sant. Jeg kan ikke lengre late som ingenting, men jeg gjør det likevel.

At Cecilie skal slutte, er uutholdelig. Men det som gjør det uoverkommelig, er at jeg mister både Cecilie og Siri. I april skrev jeg om at Siri skal slutte. I utgangspunktet skulle vi avslutte i september, men det ble forandring i planene, og hun slutter ikke før i januar. Cecilie slutter til jul. Det vil si at jeg i løpet av svært kort tid mister begge mine ankre, mine viktigste støttespillere, mine tryggeste hjelpere. De to som holder Håpet i live. Cecilie snakker om det som «uheldig» at de begge to blir borte. Men jeg tenker ikke på det som verken uheldig eller uflaks. Urettferdig, det er hva det er.

Helt tydelig kan jeg se alle følelsene og reaksjonene som ligger «klar», men det er som om det ikke angår meg. Jeg låser alt inn i bokser og esker som jeg stabler vekk. Det er så uendelig mange, og jeg stabler som en gal, i faretruende skeive tårn rundt meg. Og det funker tilsynelatende bra, helt til alt velter over meg og nesten knuser meg. Innbitt stabler jeg igjen. Det raser, jeg stabler, det raser, jeg stabler. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre, enn å fortsette å stable. Det hjelper ikke vente og jeg kan ikke ta tiden til hjelp, for tiden løper i fra meg. For hver dag som går, blir Det en dag nærmere. Men jeg bare klarer ikke forholde meg til det.

Mestringsfølelse og tillit

På onsdagene er det klatring med Dagavdelingen. I dag kom jeg meg halvveis opp i en klatrerute med utoverheng. I hodet mitt går det mye i svart/hvitt-tenking, det er alt eller ingenting. Likevel er jeg ekstremt vanvittig fornøyd over å komme så langt, selv om det BARE var halvveis. Mestringsfølelsen er enorm! Den ruta har jeg nemlig prøvd meg på før, mange ganger, uten å komme lengre enn knapt en meter over bakken. Jeg hadde egentlig konkludert med at den var umulig. Av en eller annen grunn prøvde jeg igjen i dag, og alt bare klaffet. Min indre apekatt våknet, og sammen suste vi oppover. Jeg prøver igjen neste gang, og gangen etter det igjen, og plutselig en dag når jeg kanskje toppen!

Når jeg klatrer er det Cecilie som sikrer meg (det vil si holder i andre enden av tauet). Noe av det beste med klatringen er faktisk når jeg mister taket, eller har nådd toppen og skal ned. Når jeg faller et lite sekund, men så kjenner at tauet holder meg. Cecilie holder meg. Jeg har full tillit til henne og vet at jeg er helt trygg. En fin metafor på hvordan det er ellers også. Når jeg snubler, eller mister taket, eller ikke orker mer, så vet jeg at hun er der, og hun lar meg ikke falle.

I den mørkeste skogen

Jeg er inni en mørk skog. Den har jeg vært i siden «krisen» jeg hadde for 6 uker siden. Det har vært bedre noen ganger de siste ukene, så jeg har trodd jeg var ute av skogen, men det har bare vært litt lysere mellom trærne. Ikke noe mer enn et falskt håp. Jeg er fremdeles midt inni den jævla skogen. Vandrer avgårde, prøver finne veien ut, men det er sånn at når man går seg vill på et stor område, så går man alltid i sirkel, selv om man tror at man går rett frem. Jeg har ikke kart eller kompass, og ikke vet jeg om det er mot nord eller mot sør mosen på trestammene gror.

Nå er jeg alene, ikke fordi ingen er der, men fordi jeg skyver alle vekk. Jeg sparker i steiner og slår knyttnevene i trær, for å vise hvor vondt jeg har det, hvor frustrert jeg er, men ber ikke om hjelp. Klarer fysisk ikke åpne munnen og si de fem små bokstavene. Og det er da det begynne å bli skummelt.

Jeg hører kvister knaker, ser skygger i sidesynet. De eneste jeg ikke klarer skyve vekk, er demonene. Ironisk nok er de det mest pålitelige, stabile og trofaste jeg har i livet mitt, og har vært det i mange, mange år. Kanskje hører jeg hjemme her i skogen, sammen med dem.

Kreftene som river

Tvangstankene er Havet. Noen ganger er det urolig og bølgene slår innover land, andre ganger er det blikkstille. Flo og fjære kommer og går om hverandre. Vannet er varmt eller kaldt. Det kan være deilig å svømme i, men det finnes mange understrømmer man kan bli tatt av.

Angsten er Vinden. Det kan være vindstille, det kan være full storm, det kan være alt i mellom. Vinden kan vare og vare og vare, og noen ganger må du bare legge seg ned og holde deg seg fast, mens du trygler den om å stoppe, til tross for at den ikke hører deg. Eller det kan komme et vindkast ut av ingenting som gjør at du mister balansen.

Spiseforstyrrelsen er Temperaturen. Temperaturen varierer hele tiden og er uforutsigbar. Den globale oppvarmingen henger som en konstant «trussel» over hodet ditt, for varmen skal visst bli enda varmene, kulden skal visst bli enda kaldere, varmen skal være varm enda lenge, kulden skal være kald enda lengre, og 2 pluss 2 blir alt annet enn 4.

Depresjonen er Dagslyset. Det kan være lange mørke perioder med små lysglimt innimellom, eller det kan være lengre lyse perioder med korte, mørke perioder. Slik dagslyset er her oppi Nord. Når lyset kommer, blir du euforisk og tror det har kommet for å bli. Slaget i magen er hardt når mørket kommer snikende igjen, og du klarer ikke helt tro på at lyset vil komme tilbake igjen.

Alle fire har forskjellige styrker, og kombinasjonen av de forskjellige utgjør hvordan jeg har det. Noen ganger har de gjerne hverandres «egenskaper» om hverandre, og det er umulig å ha oversikt. Kaos regjerer. Men det vises som regel ikke utenpå, for alt foregår inni hodet mitt og i sjelen min.

Temperaturen (den globale oppvarming) smelter poler, som øker vannstanden i havet. Havet (golfstrømmen) påvirker også temperaturen. Vinden kan blåse opp havet, og også påvirke temperaturen. Dagslyset (det vil si mangel på dagslys) gjør både havet og vinden skumlere. Mangel på dagslys gjør at temperaturen faller.

Havet kan plutselig bli springflo. Vinden kan plutselig bli orkan. Dagslyset kan forsvinne helt bak tunge skyer. Og temperaturen er det liksom alltid noen som er misfornøyd med.

Værmeldingene er aldri til å stole på. Jeg vet liksom aldri hva som kommer og hvordan kombinasjonen blir. Det er aldri tid til å forberede seg. Nervene mine ligger utenpå huden og jeg føler meg helt forsvarsløs.