Kors på halsen

"I denne dokumentaren forteller to søstre om hvordan det er å ha en lillesøster som skader seg. Ida er i begynnelsen av 20-årene og er betegnet som en av landets verste selvskadere. Hun må kutte seg for å holde angsten i sjakk og for å kjenne at hun lever. Den selvpåførte smerten lindrer Idas indre kaos for en stakket stund. Så lenge endorfinene flyter i blodet hennes. Ida begynte da hun var ti år gammel. Nå haster det for henne å bli frisk."

Det er så viktig å snakke om dette temaet. Men er det virkelig nødvendig å fortelle om det verste av det verste? Jeg tenker at de mange selvskadere som leser, vil få «mindreverdighetskomplekser». For det er en farlig standart å sette. At det ikke er ille før blodspruten står i taket. Før man må sy over hundre sting (på en gang). Før man skjærer ned til beinet. Før det er så alvorlig at man ikke er sikker på om man overlever. Før man blir betegnet som "en av landets verste selvskadere". Og det haster ikke å bli frisk før man har holdt på over halve livet sitt. Sånn helt satt på spissen... Det blir som med spisefortyrrelser; får en anorektiker høre om en annen anorektiker som har gått ned så og så mye, eller har en så og så lav bmi, så vekkes konkurranse-instinktet. Dessverre.

Boka starter med et forord av Svein Øverland, og jeg husker ikke ordrett hva han skrev, men han påpekte at selvskading ikke handler om hvor dypt eller mye man kutter/skader seg, og det er veldig viktig å få med seg!  

Det er tydelig at boka er skrevet av en sterk familie. Omsorg og kjærlighet lyser gjennom i hvert kapittel, hver side, hvert avsnitt, hver setning, hvert ord. Rørende, vakkert, nydelig. Og triggende. Det er min mening, og jeg har snakket med andre som er enige med meg, og andre igjen som er uenige. Kom over dette herlige og rørende innlegget, om ei som føler hun har fått god hjelp av boka og av Ida sjøl. 

Jeg har søkt opp bloggere som har skrevet om boka. Ida Storm selv har tydeligvis gjort det samme, for hun har kommentert hos disse bloggerne, og forsvart/forklart seg i forhold til dette med at det "reklameres" med at hun er (eller var) en av landets verste selvskadere, noe hun naturlig nok ikke har bedt om å bli kalt. Hun sier seg enig i at det er uheldig å "rangere" selvskadingen, da det ikke er selve skaden/såret det egentlig handler om, men smerten man har inni seg. Den smerten kan være like stor i et risp, som i et sår som krever hundre sting.

Selv om jeg ikke helt har sansen for boka, så har jeg absolut "sansen" for Ida og den herlige familien hennes. Man blir jo mer eller mindre kjent med dem gjennom boka, og jeg er oppriktig glad for at Ida i dag har det bedre og er på rett vei!  

Å kle seg i døde dyr

NOAH etterlyste bloggere på facebooksiden sin. Jeg sendte mail med bloggadressen min og fikk en forespørsel om å blogge om fakkeltog mot pels 2011.  Dette kan være et avgjørende år i pelskampanjen, og det trenges mest mulig fokus på pelsindustrien og fakkeltoget mot pels i november. Selvsagt vil jeg hjelpe til å spre dette!

Jeg synes det er vanskelig å skrive om pels. Det er så mange grusomme overgrep mot dyrene, det er jeg så veldig klar over, og å sitte å bla opp fakta og bilder som bekrefter det, gjør fysisk vondt. Egentlig tenker jeg at det skulle ikke være nødvendig. Folk skulle ikke bruke pels i dag, når vi vet det vi vet om pelsindustrien. Men sånn er det (utrolig nok) ikke.

Noahs reklamefilm mot pels.

Visste du at det i Norge finnes omtrent 300 pelsfarmer som driver med oppdrett av mink og/eller rev, hvor det drepes rundt 800.000 dyr hvert år? At minken vanligvis gasses i hjel og revene vanligvis drepes med strømelektroder i munn og endetarm? Eller at pelsfarmene mottar 50 millioner kroner i statlig støtte, hvert år? Eller at KUN er 7 av 10 er motstander av pelsdyroppdrett? (kilde)

Og dette er snakk om Norge. Pelsoppdrett i utlandet er et «eventyr» for seg selv. Vi har hørt om og sett artikler om dyr, som feks katt, hund, vaskebjørn, osv, som flås levende i Kina og pelsen havner i Norge.

Ok. Kanskje pelsoppdrettsdyr har "bedre" forhold i Norge enn i andre land, men det er fortsatt ikke greit å avle frem og drepe dyr, selv om det var mote i urtiden. Det er direkte unødvendig. Er du enig? Bli med i fakkeltog den 12 november, i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Sarpsborg og Tromsø. Mer info finner du HER.

Eventyret om Angsten

"Det var en gang en gammel konge som regjerte i et lite land langt mot øst. Kongen var kjent for sin godhet og rettferdighet, og han var elsket av sitt folk. Landet lå i en bortgjemt dal omkranset av høye fjell. Oppe i fjellene bodde et stort og farlig uhyre som kongen i sine yngre dager hadde truffet og kjempet imot. På grunn av dette uhyret kunne ingen reise ut av dalen. De få som prøvde å reise ut, kom aldri tilbake. Den gamle kongen forbød sine undersåtter å klatre opp i fjellene.

Etter mange år døde den gode kongen, og hans eldste sønn overtok kronen. Da sørgetiden var over, bestemte den nye kongen at han ville reise opp i fjellene og ta kampen opp med uhyret, for i mange år hadde han drømt om å hjelpe sitt folk. Folket ba kongen om ikke å reise, men han var fast bestemt på å slåss mot uhyret, selv om det kunne koste ham livet.

Den nye kongen tok farvel med sin dronning og sitt folk og la i vei opp i fjellene. Med sverd og list ville han ødelegge uhyret. Langt borte kunne han høre lyden av det han skulle møte. Fjellene dirret og jorden skalv. Jo nærmere han kom uhyret, jo verre ble det. Endelig sto de ansikt til ansikt. Noe så uhyggelig hadde ikke kongen drømt om! For det han så, kunne ikke beskrives med ord.

Han rygget tilbake. Uhyret ble større. Han tok enda et skritt bakover. Uhyret ble enda større. Han tok enda et skritt, og uhyret vokste til et enormt fjell. Da husket han at han var kongen. Han tok et skritt framover og så uhyret rett inn i øynene. Da ble uhyret mindre. For hvert steg han tok framover, ble uhyret mindre. Til slutt spurte han uhyret: - Hvem er du?

- Jeg er angsten, sa uhyret."

Forfatter vet jeg ikke, men dette eventyret er fra "Mestringsbok ved angst", som kan kjøpes på psykopp.no

Nasjonalisme

Jeg er ikke så god i politikk (og krig og fred og sånn). Jeg mener, jeg har mine egne, sterke meninger, men er det noen som vil diskutere med meg, er jeg redd jeg redd for å ikke finne ordene jeg trenger til å forsvare meg/saken min, eller at jeg ikke har nok fakta til å delta i en god diskusjon. I bunn og grunn er jeg redd for å drite meg ut. Samtidig som jeg jo elsker å diskutere!

Mange forbinder «nasjonalisme» med nazister, «Norge for nordmenn», osv, og det har vært enda mer fokus på det etter 22.07. En del reagerte på at mange hadde det norske flagg som profilbilde på facebook. Flere skrev «det er jo akkurat det HAN vil!». Jeg var en av de som stolt hadde flagget som profilbilde, for meg som et symbol på at Norge står samlet. Selv folk Sverige, Danmark, England, ja folk fra hele verden, hadde et norsk flagg som profilbilde en tid, som et symbol på støtte og kjærlighet. Og da blir det vel feil å si at det er et symbol på «Norge for nordmenn».

Kanskje tørr jeg ikke kalle med nasjonalist, fordi det er et såpass belastet ord. Jeg elsker Norge, og mener det er et fantastisk land med fantastiske folk og et fantastisk språk. Det betyr ikke at jeg synes Norge er mer verdt eller er viktigere enn andre land.

I Dagbladets lørdagsmagasin 10 september skrev Thomas Hylland Eriksen et innlegg om nettopp dette, hvor det blant annet stod:

«Farlig blir nasjonalismen først når skepsisen til de andre blir sterkere enn kjærligheten til ens egne. (...) Den farlige varianten av nasjonalisme skyldes ikke at folk elsker sitt fedreland, sine romantiske 1800-tallspoeter, sin folkemusikk, sine religiøse tradisjoner og sin tradisjonelle mat. Farlig blir det først når man gjør alt dette og samtidig nekter å akseptere at andre mennesker kan ha nøyaktig de samme følelsene ovenfor helt andre tradisjoner eller kulturuttrykk, og at de er like mye verdt som en selv.»

Jeg kunne ikke vært mer enig. Alt er ikke svart eller hvitt, heldigvis.

Bakemester Harepus – grove urtescones

I mangel på hjernekapasitet, skal jeg i dag poste en... *trommevirvel*....OPPSKRIFT! Føler meg litt som ei blogg-hore men ok, ikke noe galt i det altså, kjør på. Gir også et lite innblikk i mitt hjernedøde hode (føler strengt tatt at den setningen snakker for seg selv).

Oppskrift på GROVE URTESCONES!

-7 dl grovt mel (feks sammalt spelt)

-4 ss hakkete urter (feks oregano, dill, rosmarin, estragon)

-3 ts bakepulver

-1 ts salt

-2 ts fruktose

-50 gram smeltet smør

-2.5 dl melk (evn annet flytende, som feks kesam, yoghurt, smøreost, ol, jeg pleier blande i hytt og pine det jeg har for hånd/i kjøleskapet)

Bland sammen det tørre først, ha så i det våte. Elt lett sammen. Lag små flate "kaker" (eller no') i passende størrelse. Stek til de er gyldne og gjennomstekte.

225 grader i ca 15 min.

Jeg husker ALDRI å sette på ovnen før jeg begynner, men nå sist gang så husket jeg det. Sånn bortsett fra at ovnen var helt kald da jeg var ferdig og skulle sette brettet inn i ovnen. Det jeg hadde gjort var nemlig å skru på LYSET i ovnen, ikke varmen. Sukk..

Så satte jeg de endelig inn da. Og la meg på sofaen. Og glemte de naturlig nok helt bort, ikke hadde jeg satt på klokka heller. De var heldigvis ikke svidd, men de hadde hevet seg skikkelig, så de lignet på en misfosterblanding av scones og rundstykke. Jeg stakk i den tykkeste med en gaffel, litt fordi jeg var sur fordi de hadde hevet seg sånn, og litt for å sjekke om de var gjennomstekt. Noe de ikke var. Siden jeg var hjemme hos foreldrene mine og baka, så gav jeg liksågodt opp og tvang pappa til å ta ansvaret for de videre. De ble litt brent. Og klarer pappa, som er KOKK, å brenne de, ja da kan det skje hvem som helst!

Mitt lille land

Det er ikke mulig at du ikke har hørt denne før, men man, eller jeg hvertfall, får ikke nok av den..

Mitt lille land

Et lite sted der en håndfull fred slengt ut

blant vidder og fjord

Mitt lille land,

der høye fjell står plantet mellom hus og mennesker og ord.

Og der stillhet, og drømmer gror.

Som et ekko, i karrig jord.

Mitt lille land,

der havet stryker mildt og mykt, som kjærtegn fra kyst til kyst.

Mitt lille land,

der stjerner glir forbi og blir et landskap når det blir lyst.

mens natten, står blek og tyst.

Mitt lille land

Et lite sted der en håndfull fred slengt ut

blant vidder og fjord.

Mitt lille land,

der høye fjell står plantet mellom hus og mennesker og ord.

Og der stillhet, og drømmer gror.

Som et ekko, i karrig jord.

Flere artister har spilt inn sangen for tv, men Maria Menas versjon er virkelig nydeligst.

Sølvguttenes versjon var også utrolig nydelig!!!

Haddy N'jie, med fin rytme og herlig stemme

Samsaya, Vinni og TommyTee's versjon ekke så aller værst, den heller

Fantastiske Tone Damli Aaberge, vakker versjon på sin fine dialekt

Hmmm............?