Selv de enkleste valg...

Når man sliter psykisk, kan det ofte bli vanskelig å ta avgjørelser. Selv de enkleste valg, som hva man skal ha på brødskiva til frokost eller hvilken juice man skal velge når man står i butikken, kan virke uoverkommelig. Superslitsomt og frustrerende! Jeg merker det veldig godt; hva skal jeg lage til middag, hva skal jeg se på tv, hva skal jeg drikke, hvilken neglelakk skal jeg ha på, hvilke smykke skal jeg bruke, hvilke sko skal jeg ta, hvilket kryssord skal jeg løse... I det hele tatt, hundrevis av valg som ikke burde være noe å stusse over. Og det er akkurat der jeg må ta meg i det, før jeg begynner med «stussingen». Jeg kan sammenligne meg med Roxy. På en plass vi går tur noen ganger, må vi over et gjerde. Det er en sånn trekantig stigesak som man enkelt kan klatre over. Dersom Roxy bare går rett på med en gang, klatrer hun enkelt over, men dersom hun begynner å nøle, har hun ikke sjans om å klare det. Uansett hvor mye vi oppmuntrer og lokker, klarer hun det bare ikke. Hun står foran og er på tur til å ta sats, men hun feiger ut, har mistet motet  fullstendig. Går frem og tilbake langs gjerdet og klynker av frustrasjon. Til slutt må hun bare løftes over. Og litt sånn er jeg også. Begynner jeg først å nøle, så er løpet kjørt.

For en stund siden skulle jeg løpe en snartur på butikken for å kjøpe en banan jeg skulle ha til lunsjen. Jeg ville ikke velge en som var «for stor» fordi da ville jeg være grådig, og jeg ville heller ikke ha en for liten, fordi jeg følte det ville være å gi etter for spiseforstyrrelsen. En passe banan ville jeg ha. Medium. Men hvordan ser en medium banan ut? Også ble jeg sint på meg selv fordi det ble så teit, herregud, hvem er det som tenker sånn?? En banan er en banan! Jeg ble stående å stirre på bananene i flere minutter, fullstendig ute av stand til å velge meg ut en. Etterhvert ble jeg helt på gråten av irritasjon over meg selv, og gikk fra butikken uten en jævla banan.

Banan-hendelsen gjorde meg veldig obs på hvor mye energi denne beslutningsvegringen potensielt kan skape. Jeg har laget noen smarte regler for meg selv, for å ikke falle ut i nølingen. Regel nummer en, ta en valg så fort som mulig! Jo lenge tid som går, jo verre og vanskeligere blir det (og jo dummere føler jeg meg). Blir jeg i tvil om feks hvilken stol jeg skal sitte i, eller hvilken tyggis jeg skal ha, eller hvilken frukt jeg vil ha (ja, selv seks klin like epler er vanskelig å velge mellom!) så velger jeg alltid den/det til høyre. Eller tenker jeg på hvilken bokstav tingene/valgene begynner på, og velger det som kommer først i alfabetet. Dersom magefølelsen sier noe, så forsøker jeg å følge den. Blir jeg i tvil om jeg skal gjøre noe eller ikke, så må jeg bare gjøre det.

På avdelingen er det vanskelig for meg å bruke fat og bestikk. Men jeg gjør det likevel. Begynner jeg å lure på om det er ordentlig rent, eller om den som har tatt ut av oppvaskmaskinen har vært helt ren på hendene, så psyker jeg meg selv helt ut. Spinner jeg meg inn i de tankene så kommer jeg meg ikke fri igjen. Jeg må bare gjøre det, ta en skje eller et fat uten å nøle. (Fordi det er ikke farlig, ikke sant?)

Når jeg har laget meg mat (etter å faktisk ha funnet ut hva jeg skal lage), så må jeg bare spise det. Ikke «second guess» valget mitt, begynne å lure på om det er for mye eller om det er feil, bare spis! (Fordi jeg trenger det, ikke sant?)

Og når jeg skal kjøpe bananaer... Å velge en klase går greit. Annen frukt går også som oftest helt greit. Men å bare skulle velge èn banan er det vanskeligste. Litt tid kan jeg gi meg selv, 2-3 sekunder, for å peile ut en som verken er for grønn eller for brun, ta den, og så bare gå. (Fordi det er normalt, ikke sant?)

«Har du det ikke vondt nok?» (om behovet for smerte)

-Hvordan skjedde det?

-Jeg gjorde det selv.

-Du tuller, sier hun. (Hun tror meg ikke.)

-Nei.

-Mener du at du gjorde det med vilje?

-Ja.

-Du tuller, sier hun igjen. (Usikker.)

(Stillhet)

-Mener du virkelig det?

(Stillhet)

-Du tuller, sier hun en gang til, spakt. (Ansiktsuttrykket hennes forteller meg at det har gått opp for henne at jeg mener det.)

-Uff, sier hun, medfølende.

Verken jeg eller hun sier noe mer mens hun legger på en ny bandasje.

Det er litt fint å bli møtt med en sånn vantro, en bekreftelse på at det ikke er normalt å skade seg, på at det ikke er en selvfølge at jeg er en person som fortjener å skade meg selv. Litt fint med mennesker i helsevesenet som takler selvskading, uten å "hverdagsliggjøre" det.

«Har du det ikke vondt nok?» spurte psykolog Siri en gang jeg hadde skadet meg. Hun har et poeng, og det spørsmålet dukker stadig opp i hodet mitt. Men indre smerter og selvpåført smerte kan ikke sammenlignes. De fleste har (heldigvis) vanskeligheter med å skjønne behovet for å påføre seg selv smerte og/eller skader. Og det er minst like vanskelig å skulle forklare det. I den fantastiske boken «I morgen var jeg alltid en løve», oppsummerer Arnhild Lauveng det ganske bra:

"For meg betydde også selvskadingen veldig mange forskjellige ting. Noe av det viktigste var at den var en måte å uttrykke en smerte som var større enn ordene mine. Det var en måte å vise verden rundt at jeg hadde det vondt, men også en måte å gjøre smerten konkret og håndterbar og, bokstavelig talt, håndfast. Å skade seg selv var en måte å erstatte, eller overdøve, den ukontrollerbare, indre smerten med en ytre smerte, omtrent på samme måte som når vi graver neglene inn i håndflaten når vi er hos tannlegen".

Og akkurat det med tannlegen kan vel de fleste kjenne seg igjen i. Mange graver nok neglene inn i håndflaten under turbulens på fly også. En spontan, kroppslig reaksjon for å distrahere seg selv.

Jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg har tatt vare på et sitat;

«people underestimate how much pain you have to be in to drag that blade across your skin». Ikke glem det. Det handler ikke om oppmerksomhet. Det handler om å ikke klare å finne andre måter å overleve på.

Depresjonens jernklo

Depresjonen er kanskje den skumleste av alle monstrene. Med anoreksien så er monstret ganske tydelig, det merkes gjennom mat og fullstendig forvridde tanker. Med selvskadingen er det også tydelig, gjennom ønske om selvskading og faktisk skading. Tvangstankene merkes også; telling-telling-telling, vasking-vasking-vasking. Angsten kommer med hjertebank, kaldsvetting og dansende sorte prikker foran øynene. Men depresjonen, den er musestille, helt rolig, uendelig sterk. Det den har med seg, er et altoppslukende mørke som kan sees fra innsiden av et hodet. Jeg kan kjenne at «mørket senker seg», men siden den er så stille, tror jeg at det er mine egne tanker og følelser jeg sitter med. Jeg tror depresjonens løgner om håpløshet og meningsløshet er min egen sannhet. Den er så tett innpå meg at jeg ikke klarer skille mellom oss. Jeg bruker ofte uttrykket «det er depresjonen som snakker», men selv om jeg ser det, så klarer jeg ikke tro på det.

For den gjør meg likegyldig til det som betyr noe. Gjør at jeg viker unna det som kunne gjort meg godt. Gjør at jeg trekker meg unna i stede for å strekke ut hendene. Gjør meg latterlig sårbar og frynsete i nervene. Gjør at jeg anser de «feile» valgene som de eneste valgene. Gjør at jeg kan klarer å lese «avvisning» eller «bekreftelse på hvor fælt menneske jeg er» i alt andre sier og gjør (eller ikke sier og gjør). Gjør at små ting som jeg før lett kunne taklet, nå føles som både en katastrofe og verdens undergang. Og depresjonen gjør at jeg godtar at «det er ikke noe å gjøre med det». Gjør at mamma må ringe meg å beordre meg til å legge skitne klær i en pose, slik at hun kan komme å hente det og vaske det for meg, fordi jeg ikke har tiltak til å få det gjort selv (new low). Gjør at jeg kan sitte i sofaen i mange dager på rad, med persiennene lukket, uten å så mye som se ut av vinduet.  Gjør meg bitteliten. Gjør meg selvdestruktiv.

Jeg fikk en fin kommentar på ett innlegg jeg skrev for noen dager siden. Anita skrev om The Bloggess, som på sin blogg har skrevet: Depression is a lying bastard. Life will be brighter again. I promise. Ok, så det vil bli lysere. Men når? Og hvordan holder man ut frem til det skjer? Hvordan finner man noe å holde fast i? Hvordan klarer man å holde fast i det noe?

"Skjærer du deg?" (repost)

Fra et innlegg jeg publiserte i april.

"Da jeg var innlagt på sykehuset her for noen uker siden, kom en sykepleier tidlig på morgenen for å ta blodprøve. Jeg bretter opp ermet. «Skjærer du deg?», sier hun. Ikke dømmende, ikke nysgjerrig. Det er egentlig ikke et spørsmål, mer en konstantering. Jeg svarer likevel. «Ja».

«Hjelper det?», spør hun. «Nei», svarer jeg. Og jeg mener det. For det gjør ikke det. Det hjelper ikke i det hele tatt. Faktisk, så gjør det bare alt verre. (...)"

Det hjelper ikke

Det hjelper ikke.

Det.

Hjelper.

IKKE.

Hun som aldri mister troen

Jeg snakker ikke så mye med foreldrene mine, forteller dem ikke så mye, sånn direkte. Det er ikke alt de trenger vite. Jeg er for glad i dem til å kunne klare å la dem se hvor mye jeg sliter. Men, jeg lar mamma lese bloggen, så gjennom den får hun vite en del likevel. Vi snakket sammen i dag formiddag, og hun sa at hun hadde lest blogginnlegget jeg postet i går. «Vet du hva jeg tenkte da jeg leste det?», spør hun. Jeg får "bange anelser", og regner med at hun skal komme med enda en av sine mange ideer. Siden jeg ble psyk, har jeg nemlig etter hennes initiativ forsøkt bioresonans, forskjellige naturmedisiner, forskjellige kosttilskudd, naprapat, kiropraktor, forskjellige healere, tankefeltterapi og akupunktur. Det er ikke noe galt i forslagene hennes, overhode ikke, og jeg vet at hun mener det godt. Hun vil bare det beste for meg, vil at jeg skal ha det bra, vil så veldig gjerne hjelpe. Det er jo bare det at jeg ikke tror det vil hjelpe, fordi jeg ikke tror at noe som helst vil kunne hjelpe. Også blir jeg så lei meg på hennes vegne, når jeg prøver nok en ting som ikke «funker» . Så lang er det tross alt ikke noe som har hjulpet. Men jeg skjønner at det er viktig for henne å håpe, å tro, så jeg lar henne. Jeg tror hun skjønner at jeg ikke har troa, for hun sier alltid at det blir hvertfall ikke verre, eller at det er verdt et forsøk, eller at jeg ikke taper noe på å prøve. Hun har jo rett. Og hun vil nok aldri slippe opp for forslag og ideer. 

Mammas yndlingsdyr!

Forslaget hennes denne gangen er det mest jordnære hun så langt har hatt. Hun sier; «Jeg tror du trenger en kattunge!». Selv er jeg ikke helt enig. Jeg sliter allerede nok med å ta vare på meg selv. Likevel, det betyr veldig mye for meg at hun faktisk foreslår det. Jeg har nemlig tenkt på det mange ganger før, men har aldri gjort alvor av det. Foreldrene mine sa at dersom jeg skal bort er det jo de som må ha den, og det vil bli et helsikes liv med katten og Roxy, OG dersom jeg en gang flytter så er det de som må overta den, og de er ikke interessert i å ha katt igjen, OG dersom jeg får en katt så vil det bli omtrent umulig for meg å ha Roxy på besøk hos meg. Jeg skjønte argumentene deres, og var enig. Så at mamma nå er villig til å være litt mer fleksibel, betyr mye.

Er det en person her i verden jeg er trygg på at aldri vil gi meg opp, må det være mamma (pappa også, forsåvidt). Uansett faen, så kjemper hun for meg, tror på meg og elsker meg. Det burde vært en menneskerett å ha en sånn person i livet sitt, men langt fra alle har det. Det gjør meg (ekstra) uendelig takknemlig for at jeg har det.

Hva som gjør det uoverkommelig

Del 4

( del 1 - den aller verste beskjeden | del 2 - gamle strategier

 del 3 - begynnelsen på slutten (?) ) 

Her på bloggen er den eneste plasser jeg har sagt/skrevet noe om... Det. Jeg nekter å snakke om det. Vil ikke snakke om det med noen, vil ikke at noen skal snakke om det til meg. Jeg isolerer meg. Redd for at noen skal spørre «går det bra?» og dermed minne meg på at det ikke går bra. Det bare orker jeg ikke. Det er uansett umulig for meg å si det høyt. Selv med Siri og Cecilie klarer jeg ikke helt gå så mye inn på det, vi snakker mest "rundt" det. Jeg gjør alt jeg kan for å distansere meg. Mentalt sett holder jeg for ørene og brøler LA-LA-LA-LA-LA. Jeg vet ikke hvor lenge den strategien funker. Nå som det er «offentlig», nå som alle (som leser bloggen min) vet det, er det på en måte blitt mer sant. Jeg kan ikke lengre late som ingenting, men jeg gjør det likevel.

At Cecilie skal slutte, er uutholdelig. Men det som gjør det uoverkommelig, er at jeg mister både Cecilie og Siri. I april skrev jeg om at Siri skal slutte. I utgangspunktet skulle vi avslutte i september, men det ble forandring i planene, og hun slutter ikke før i januar. Cecilie slutter til jul. Det vil si at jeg i løpet av svært kort tid mister begge mine ankre, mine viktigste støttespillere, mine tryggeste hjelpere. De to som holder Håpet i live. Cecilie snakker om det som «uheldig» at de begge to blir borte. Men jeg tenker ikke på det som verken uheldig eller uflaks. Urettferdig, det er hva det er.

Helt tydelig kan jeg se alle følelsene og reaksjonene som ligger «klar», men det er som om det ikke angår meg. Jeg låser alt inn i bokser og esker som jeg stabler vekk. Det er så uendelig mange, og jeg stabler som en gal, i faretruende skeive tårn rundt meg. Og det funker tilsynelatende bra, helt til alt velter over meg og nesten knuser meg. Innbitt stabler jeg igjen. Det raser, jeg stabler, det raser, jeg stabler. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre, enn å fortsette å stable. Det hjelper ikke vente og jeg kan ikke ta tiden til hjelp, for tiden løper i fra meg. For hver dag som går, blir Det en dag nærmere. Men jeg bare klarer ikke forholde meg til det.