Kropp på autopilot og apatisk i hode

Da jeg ble innlagt på sykehuset og hadde fått sonden, var det en venninne som skrev til meg at hun at hun underlig inderlig håpet at jeg fortsatte å kjempe selv om jeg har fått sonde. Jeg spurte hva hun mente, og hun svarte at hun hadde sett så mange jenter som resignerer til sykdommen med en gang de har fått innlagt sonde. At da trenger de ikke gjøre noe selv lengre. Jeg skjønte det ikke, for jeg tenkte at å sonde var jo begynnelsen på kampen, og det helt motsatte av resignasjon! Det hørtes bare rart ut. Men nå derimot, skjønner jeg nøyaktig hva hun mente. Livet med sonden er enkelt. Jeg trenger liksom ikke gjøre noe. Sonden har alt ansvaret, sonden gjør all jobben. Jeg har gått fra å spise tre grønnsaksmåltider om dagen, til å knapt få i meg et om dagen. De har ikke så mye å si, sånn fysisk, de små måltidene er mer symbolske enn nyttige, men det er likevel helt feil Det går feil vei. Det er jo meningen at jeg skal begynne å spise MER, og etterhvert klare bytte ut enkelte sondemåltider med ordentlige måltider, og til slutt klare meg uten sonde.

Jeg føler på ingen måte at jeg har gitt opp. Jeg holder jo ut. Jeg står jo i det. Å gi opp er ikke et alternativ. Bare at det er egentlig ikke godt nok. Jeg burde gjøre mer. Men hvordan klare det, når bare det å holde ut er alt jeg er i stand til. Egentlig føler jeg ikke at jeg gjør noe som helst. Hjemmetjenesten kommer å kobler meg av pumpen og på pumpen. Jeg ber dem ikke om det, jeg ber dem ikke la være å gjøre det – jeg gjør ingenting. Dagavdelingen, psykologen og legen gir meg timer og lager avtaler, og gir meg beskjed om når taxien kommer å henter meg. Jeg adlyder. Ikke som et barn, men som en robot. Med andre ord; jeg gjør egentlig ikke noe som helst selv. Jeg har snakket med flere om det, og de mener at jeg valgte jo å godta å få sonde, at jeg velger jo å møte opp til timene og avtalene jeg har, jeg velger jo å ikke rive ut sonden og bare gi opp hele greia. Men å gjøre det motsatte av disse tingene ser jeg ikke på som et alternativ, og siden det ikke er noe alternativ til det jeg gjør så er det jo heller ikke et valg å gjøre det. Det er liksom bare sånn det er. Så jeg fortjener overhode ikke at andre sier jeg er flink eller modig eller tøff eller sterk.

På sykehuset, første dag med sonden.

At jeg er så bestemt på at jeg ikke kan gi opp, betyr ikke at dette ikke er fryktelig vanskelig, veldig nært både uutholdelig og uoverkommelig. Det føles rett og slett ut som jeg dør innvendig. Før jeg fikk sonden så var jeg i ferd med å dø fysisk. Nå kjennes det som jeg er i ferd med å dø inni meg. Det er vanskelig å forklare. På utsiden «kjemper» jeg men på innsiden visner jeg vekk. Det er grusomt. Jeg er i ferd med å bli et tomt skall, uten at det synes på utsiden. Kroppen går på autopilot og hodet er apatisk.

Jeg har dyktige mennesker rundt meg, som fort oppfattet at her var det kanskje depresjonen som var på ferde. Det har de nok ganske så rett i. Dette er noe som skjer gang på gang, at depresjonen, den største av alle monstre, the queen bee, sniker seg stille inn på meg. Med fløyelsmyk bevegelser legger den seg over skuldrene mine, rundt halsen min, foran øynene mine, inn i hodet mitt, sløver alle sanser. Og jeg skjønner ikke at det er den. Jeg har skrevet om det tidligere, feks i innlegget "Depresjonens jernklo". Nå har den heldigvis blitt «avslørt» ganske tidlig, så forhåpentligvis vil det ikke gå så galt som det pleier å gjøre når jeg sitter alene med depresjonen, uten å vite at det faktisk er den. Når dens tanker og følelser kjennes ut som mine egne. Når dens løgnene om håpløshet og meningsløshet kjennes ut som mine egne sannheter. Når den til slut er kommer så tett inn på meg at jeg ikke lengre klarer skille mellom oss to, selv når jeg skjønner at det er depresjonen som herjer.

En venninne sa noe veldig lurt til meg. Det mange ikke skjønner, er at når depresjonen er på sitt verste så er det ikke ekstrem tristhet man føler. Tvert i mot så «mister» man følelsene sine. Som jeg skrev, så er det som om man dør innvendig, at man bare er et skall. Man er ikke trist, man er bare fryktelig tom. Men det er viktig å tenke på det som en nummenhet, og ikke en tomhet. Tomhet betyr at det ikke er noe der. Nummenhet betyr at det er der, men at man ikke klarer føle det. Følelsene er der enda; glede, håp, stolthet, kjærlighet, empati, interesse, og de kan føles igjen. De kommer til å føles igjen. De er ikke borte, det er bare numment. Jeg kjenner at det gjør noe med meg å tenke på det på den måten. At jeg finner strategier og får hjelp gjør meg ikke frisk og lykkelig, men det gjør at jeg overlever disse ekstra mørke periodene. Depresjonen er en blodtørst vampyr, og jeg må bruke alle triksene i boka i tillegg til rå muskelstyrke for å holde den på en armlengdes avstand mens jeg venter på at solen skal stå opp.

U-rett-fer-dig!!

Automatisk tanke:

Jeg er så... slapp. Jeg føler meg ikke bra. Jeg burde føle meg bra! Nå får jeg faktisk 1500 kalorier mer enn jeg gjorde «på egen hånd», jeg burde jo være i kjempeform! Jeg burde jo ha nok energi til løpe et maraton. I stede er jeg slapp. Om mulig enda slappere enn jeg var før jeg fikk sonden. Det er så urettferdig som det kan få blitt!! Hva er da vitsen med alle disse kaloriene, om jeg føler meg noe bedre? Bortkastet! Og nå som kroppen er blitt vant til å få næring igjen, vil jeg sannsynligvis bli enda dårligere dersom jeg nå skulle kuttet ut sonden. Jeg føler meg lurt, jeg er sur og dette er noe dritt! U-rett-fer-dig!!

Pust. Vent. La følelsene roe seg. Pust litt til. Vent litt til. Tenk deg om.

Alternativ tanke:

Ok. Det FØLES fryktelig urettferdig og ER vondt at jeg ikke føler meg bedre nå som jeg får så mye mer næring i kroppen. MEN...

...for det første, så vet jeg at det pleier å være sånn. Dette er ikke min første rodeo, dette har jeg vært gjennom flere ganger før. Når jeg får i meg alt for lite næring, så går jeg helt på autopilot. Jeg kjente ikke på noen ting, tør ikke kjenne etter, jeg bare fortsetter og fortsetter som et lite trekkoppdyr. Når jeg blir innlagt og begynner spise mer (eller i dette tilfellet; får sondemat), så får jeg på en måte lov til å slappe av og kjenne litt etter, og det er først da jeg kjenner hvor vanvittig utslitt jeg faktisk er. Den stakkars kroppen min har virkelig blitt kjørt hardt det siste halve året. Jeg hadde faktisk forberedt meg på at jeg kom til å bli helt kake når jeg begynte med dette, men det er fremdeles vanskelig.

...for det andre så er den næringen jeg får i meg kun nok til å dekke kroppen basalbehov, dvs energien den trenger til å opprettholde kroppstemperaturen og den indre aktiviteten i kroppen. Det er lett å tenke at alle kaloriene man får inn må «ut» gjennom fysisk aktivitet, men kroppen bruker faktisk mye energi selv om man er helt i ro, rett og slett bare på å holde seg i live.

...for det tredje; isolert sett så skulle man jo tro at rent fysisk så skulle en økning av kalorier føre til mer energi, spesielt når det er snakk om en så stor økning. Men selv om jeg får mange flere kalorier enn før , så er jo kroppen fremdeles alvorlig undervektig.

Når jeg minner meg selv på disse tingene så innser jeg at det er jo jammen ikke rart at den ikke henger helt med. Selv om det føles nyttesløst og bortkastet, så vet jeg at det ikke er det. Jeg må fortsette å svømme.

Det handler om å overleve

Første «del-mål» er nådd. Jeg er nede (oppe?) i bolus-doser, altså at jeg får 300 ml gjennom sonden på en time, fem ganger om dagen. Da jeg for 3 uker siden startet på 30 ml hver time, 20 timer i døgnet, så jeg aldri for meg at jeg skulle komme hit. Eller jeg visste at jeg ville komme hit, jeg bare så ikke for meg hvordan i alle dager jeg skulle få det til! Med tett samarbeid med legene og mye støtte fra mine trygge personer, har det likevel gått. Sakte men sikkert. Det er godt å ha det på plass, og vite at nå er det bare stabilisering som gjelder. Men det er overhode ikke enkelt. Det har kostet meg mye å komme hit, og det vil koste enda å «stå i» dette fremover.

Mange har trodd at jeg skulle legges inn for å bli «helbredet», men det er langt fra realiteten. Dette er den enkle delen av alt sammen. Javisst var valget om sonde vanskelig, men å bli matet gjennom den er en quick fix. Det er livredning. Ikke terapi eller behandling, bare fysisk førstehjelp. Brannslukning. Uten sondematen ville jeg vært tilbake til utgangspunktet. Jeg spiser fremdeles mitt lille utvalg av grønnsaker, hvertfall som oftest, men er like redd for all annen mat som jeg var før. Og mengden kalorier jeg får er kun ren overlevelse. Det er akkurat nok til å stabilisere meg, verken mer eller mindre. Problemet er der enda, det bare blir holdt i sjakk. Denne løsningen med sonde er midlertidig men likevel så langsiktig at jeg i dag ble utskrevet fra sykehuset, og skal få sondematen hjemme fremover. Hvor lenge vet vi ikke enda. Jeg må lære meg å spise igjen, sonden kan jeg ikke leve på for alltid. Forhåpentligvis vil litt mer næring i kroppen gjøre at jeg etterhvert får mer utbytte av behandlingen på dagenheten og hos psykologen, som igjen forhåpentligvis etterhvert kanskje kan gjøre at jeg klarer gi litt slipp på den rigide kontrollen. Bytte ut litt av sondematen med litt normal mat. Etterhvert. Ikke noe press! Vi tar det som det kommer, en dag av gangen.

Jeg kan se at dette høres litt spesielt ut å gjøre det på denne måten. Men målet er ikke å kurere meg; målet er å holde meg gående. Jeg har ikke fortalt det til noen, og har ikke tenkt å snakke om det heller foreløbig, men jeg kan nevne at vi tar utgangspunkt i at jeg skal få et tilbud om et opphold på et behandlingssted. Det er bare det at ventetiden er lang. Det vil ikke være før etter sommeren, og ingenting er avgjort. Vi vet ikke enda om de vil ta i mot meg, vi vet ikke enda om jeg vil gå med på å dra dit når den tid kommer. Jeg sier ikke at jeg skal, men jeg sier heller ikke at jeg ikke skal. Mye kan skje de kommende månedene, og avgjørelsen er enda langt unna. Heldigvis. En dag av gangen. Fokuser på her og nå. At jeg er kommer hjem fra sykehuset betyr ikke at jeg er bedre, det betyr bare at jeg er stabil. Men det er jo tross alt ganske mye bedre enn jeg var før jeg fikk sonden. Døden puster meg ikke lengre i nakken.

Stay strong even when you have every right to break down

Mandag for to uker siden skrev jeg innlegget "Å møte motgang, når viljen endelig er på plass" om alle de praktiske tingene som så langt hadde skjært seg, og det er noe som egentlig bare har fortsatt, spesielt denne siste uken. Det som er aller vanskeligst for meg, er når ting ikke går etter planen. Jeg hadde forberedt meg på at det skulle bli tøft psykisk, men ikke på at det skulle bli så mange praktiske utfordringer. 

TIRSDAG gikk sonden tett. Ja, det kan tydeligvis skje. Dermed måtte den byttes. For å si det sånn, hadde første nedleggelsen av sonden gått slik det gikk andre gang, hadde det ikke blitt noen andre gang. Det var i utgangspunktet vanskelig, fordi miljøkontakten min ikke kunne være der mens de gjorde det, slik som første gang. Jeg tenkte jeg skulle være modig og gjøre det likevel, det ville jo sikkert bra! Men det gjorde ikke det. Det tok en stund fra vi fant ut av sonden var gått tett til jeg fikk beskjed om hvem som skulle legge ned en ny og når det skulle skje. Dermed ble jeg bare sittende å vente. Jeg skulle egentlig spist en porsjon grønnsaker på formiddagen, men turte ikke i tilfelle det kom noen inn akkurat da. Når jeg spiser så vil jeg helst sitte alene, så jeg tok ikke sjansen på å få en gjeng fremmede mennesker ramlende inn mens jeg gnaflet i meg. Jeg ville spise før de skulle legge den ned, bare sånn i tilfelle jeg kastet opp denne gangen, for det vil sikkert være bedre å kaste opp dersom jeg hadde noe i magen. Men jeg ville ikke spise rett før de kom, fordi det kanskje ville gjøre meg kvalm lettere. Og siden jeg ikke viste noe, ble jeg sittende alene i flere timer og bare stresse over dette.

Det å sitte og vente på at noe skummelt skal skje, viser seg å ofte være det verste. Denne gangen stemte ikke det. De som endelig kom og satte i gang, klarte ikke treffe riktig (nesen er visstnok en labyrint), og jeg kunne kjenne gang på gang at den stanget rundt i nesen/hodet uten å komme seg ned i halsen. Førstemann som skulle forsøke var typisk nok en turnuslege. Andremann var «eksperten» som skulle veilede førstemann, men traff ikke hun heller. En tredje person ble hentet inn, mens jeg satt i senga og hulket av smerte og redsel. Alle var fryktelig snille, og sa at jeg var flink og tøff og burde være stolt av meg selv. Å få høre slike ting kan føles nedlatende, spesielt siden det eneste jeg faktisk gjorde var å sitte og gråte, men det var faktisk veldig fint. Sonden kom ned til slutt, men jeg klarte ikke roe meg ned. Resten av dagen og neste dag gikk stort sett med til å gråte enda mer. Nesen var dessuten vanvittig øm etter all fiklingen, og jeg kunne ikke pusse nesen uten å få tårer i øynene av ren smerte, noe som passet dårlig siden jeg hele tiden måtte gjøre det fordi slimhinnene var kjempesåre og rant konstant.

ONSDAG. Jeg har skrevet litt om at jeg skal gå fra å få mat/være koblet til pumpa 20 timer i døgnet, til å få maten i doser/«måltider». Bolus-doser, kaller de det. Altså fra lite mat hver time over lang tid, til mye mat per time over kort tid. Nærmere bestemt fra 75 ml i timer i 20 timer, til 300 ml på en time, fem ganger om dagen. Onsdag var vi i gang. 300 ml på to timer, og så trappe opp i løpet av noen dager til vi var oppe i en time. Skummelt, men ok. Et skritt nærmere det første målet. Magetrøbbel hadde jeg sluppet unna siden vi startet så forsiktig, men når vi begynte med bolus-dosene begynte det å skje ting. Jeg følte meg uvel, og ble smådårlig i magen. Siden jeg ikke har reagert slik før, er det dosen jeg reagerer på, og ikke maten i seg selv, og det er betryggende. Det er noe magen bare trenger litt tid på å venne seg til. Men det skremmer meg! Jeg er jo så livredd for å bli kaste opp, og at maten/matingen gjør meg så dårlig er den ene tingen som vil kunne ødelegge alt. Å si til angst-delen av meg at «det jo ikke er farlig å bli dårlig» er som å si til anoreksi-delen av meg at «det er jo bare å spise». Å være litt uggen takler jeg, men redselen for at det skal bli verre er altoppslukende. Og det er ofte slik at redsel for kvalme fører til kvalme. Etter mange år med dette har jeg blitt svært god på å kjenne hva som er angst-kvalme og hva som er ekte kvalme, og det som foregikk i magen var ikke bare forårsaket av angsten. Når det blir slik på 300 ml over to timer, hvordan ville det da bli når jeg skulle få det på halvparten av den tiden?

TORSDAG begynte jeg omsider å komme i vater igjen psykisk sett, etter tirsdagens hendelser. Det varte ikke lengre enn til torsdag formiddag, da jeg fikk beskjed om at de dessverre var fri for min «mat». Jeg vil ikke skylde på noen eller være utakknemlig for den gode hjelpen jeg tross alt får her, men det må vel være lov å bli LITT overgitt (aka knekke sammen og gråte hysterisk) over noe så amatørmessig som at de går tom? De lovet at de skulle få den inn neste dag, og etter at jeg hadde roet meg ned avtalte vi at jeg i mellomtiden skulle få juicebaserte næringsdrikker via sonden. Det er ikke såkalt «fullverdige», men hvertfall bedre enn ingenting. Den hadde mer kalorier på mindre volum, slik at jeg ikke ville kunne fortsette med opplegget vi startet på dagen før. Mengden mat jeg fikk var mindre, så magesekken ville ikke bli fylt og utvidet på samme måte som med den andre maten. Det var kjempesurt å skulle gå «tilbake» når jeg faktisk hadde bestemt meg for å ta sjansen på å «kjøre på» og og stole på at magen ville håndtere det. Jeg var redd magen skulle reagere enda sterkere når vi skulle begynne på'an igjen etter en dags pause.

FREDAG. Maten kom på plass og magen reagerer litt, men det er fullstendig overkommelig og det går faktisk fint. Lettelsen er kortvarig; etter omtrent tre sekunder fant hjernen min noe annet å bekymre seg over. Når jeg er kommet opp i 300 ml på en time, er planen nemlig at jeg skal reise hjem med sonden og pumpen. Fredag formiddag hadde jeg, fastlegen og miljøkontakten et møte med hjemmetjenesten, som skal komme hjem til meg for å koble meg på pumpen fem ganger daglig, hver dag. Mye ble avtalt og avklart, men det er fremdeles mange løse tråder. I tillegg har det veldig plutselig blitt sånn at jeg må ut av den gamle leiligheten og inn i en ny, allerede i månedsskiftet april/mai. Sannsynligvis verdens verste tidspunkt å skulle flytte på, men det er sånn det er. Tanken på å skulle flytte er alene noe som kan stresse opp selv normalt oppegående mennesker. Jeg (prøver!) trøste meg med at akkurat dette er ting som vil falle på plass av seg selv på en eller annen måte, før eller siden.

Klippen

Det er vanlig å lure, men vanskelig å spørre. Dessuten er det litt pinlig og føles litt dumt. Men siden jeg selv ikke aner, sånn virkelig ikke aner, så må jeg spørre. En det er trygt å spørre. Som miljøkontakten på avdelingen. Det er stille litt, før jeg trekker pusten og tar sats. Jeg ser ned på hendene mine og spør; synes du jeg er tynn? Jeg løfter blikket. Hun ser alvorlig på meg, og uten å nøle nikker hun mens hun sier «mhm». Monstrene i hodet hyler at hun sier ja fordi hun må, for å være høflig, for å være snill, men når jeg ser henne inn i øynene så ser jeg at hun mener jeg. «Burde jeg være her?». Mer nikking, og jeg fortsetter. «Trenger jeg være her?» Ja svarer hun. Jeg vet hun har rett, og jeg stoler på henne. Eller mer presist; jeg stoler mer på henne enn på monstrene i hodet.

Jeg har skrevet at teamet mitt støtter meg og er dyktige og flinke. Men nå etter påske, nå som det har stormet som verst, har det ikke vært noe team, det har kun være miljøkontakten. Frøken fastlegen hadde ikke mulighet til å være med på den første dagen. Planen var uansett ikke at hun skulle være så tilstede, sånn til daglig. Hun har besøkt meg en gang, en ettermiddag hun var på jobb på legevakta som ligger i samme bygning som sykehuset. Psykologen er typisk nok blitt sykemeldt og har ikke vært på jobb etter påsken. Han vil være borte hvertfall ut denne uka. Men det har gått helt fint. Det går helt fint. Miljøkontakten stiller opp 100% for meg og jeg savner ikke noe. Hun er beintøff, sterk, pålitelig og er sikker i det hun sier og det hun gjør. Jeg føler meg fullstendig trygg på henne. Hver dag har hun kommet på besøk her på sykehuset. Jeg har hørt uttrykket «terapautens bæreevne», altså hvor mye man tør fortelle til en behandler, hvor mye man føler hun kan håndtere, ta i mot, bære. Cecilie var en som kunne bære alt. Det var psykolog Siri også. Og jammen tror jeg ikke denne damen også er det. Forleden dag viste jeg henne faktisk armene mine, frivillig. Det er en stund siden jeg har gjort dem noe, og de begynner å bli fine. Jeg er stolt og glad, og ville dele det med henne. Kanskje høres det ikke så stort ut, men det er faktisk en tillitserklæring av de sjeldne.

Jeg trodde aldri i verden jeg kunne bli like glad i noen som jeg var (er) i Cecilie, eller like knyttet til noen som jeg var til henne. Men det er jeg blitt. Det gir meg et håp om at kanskje andre ting som nå føles umulig, en dag vil vise seg å ikke være det likevel.

Kalorikampen

Hva hadde jeg sett for meg? En traumatisk sonde-nedleggelse med brekninger, gråt og smerte. Et veldig ubehag i nese og hals i ettertid. En mage som ville bli oppblåst og vondt av maten den fikk. Jeg er jo kjemperedd for å bli dårlig, og de tre nevnte punktene er ting absolutt som kan forårsake kvalme og oppkast. Alt går bedre enn fryktet, og er veldig annerledes enn jeg hadde forventet. Å få sonden var ekkelt, men det gikk raskt. Etterpå gikk det veldig kort tid å bli vant til den. Det verste (/mest irriterende), sånn rent fysisk, er at den ligger å irriterer slimhinnene, så nesen renner og er småsår. Det mest skremmende er at jeg ikke merker noe til maten som kommer ned. Når de skyller gjennom sonden med kaldt vann, kjenner jeg det i nesen og bak i halsen, men nede i magen merker jeg ikke noe. Pumpa som «mater» meg drypper i vei, men heller ikke den merker jeg noe av. Det er kanskje ikke så rart, siden jeg får det såpass sakte. Jeg får næring 20 timer i strekk, og så fire timer fri. Mengden jeg får per time er strengt tatt ikke mer enn en litt stor munnfull, så det er kanskje ikke så rart at jeg ikke merker noe til det. Det er noen få dråper i minuttet, så det «renner gjennom» uten å fylle opp magen. Men det er likevel mye mer enn jeg har fått i meg på ganske lenge. Jeg teller ikke kalorier, så jeg vet ikke hvor mye jeg egentlig fikk i meg før. Jeg spiser fortsatt mine vanlige grønnsaker, så jeg vet at alt jeg får er ekstra, sammenlignet med før (og det er jo bra, det er jo derfor jeg er her, må jeg minne meg selv på).

Jeg ønsker få i meg næring, og vet at kroppen min trenger det, men det å øke kaloriene er en kamp. Første døgnet fikk jeg 30 ml i timen. 100 kalorier per 100 ml. Planen fra ernæringsfysiologen var å øke til 60 ml det andre døgnet og 90 ml det tredje, men da sa jeg stopp. For mye, for fort, for både hode og kropp! Jeg og legen inngikk et kompromiss for dag nummer to; 45 ml. Dagen etter var det på tide å øke igjen, og siden jeg hadde økt med 15 ml dagen før så gikk de ut fra at jeg godtok det den dagen også. Det gjorde jeg ikke. Da jeg prøvde si at jeg synes det var litt mye, spurte sykepleieren om «det ikke ble litt for dumt å diskutere dette i dag også?». Luften ble slått litt ut av meg, men jeg var jo forsåvidt enig med henne. Derfor nektet jeg ganske enkelt å øke i stede stede for å diskutere hvor mye vi skulle øke. Miljøkontakten min på dagavdelingen kommer innom meg hver dag (jeg trengte ikke spørre om det engang, det var hun selv som forslo det, hun er så god!), så jeg fik tatt det opp med henne og jeg har klart å øke litt til. I dag er den sjuende dagen, og jeg er oppe i 70 ml. Legene her på sykehuset vil følge anbefalingen fra spiseenheten i Bodø (det vil si pøse på med kalorier og tvinge på meg masse kilo) og ha meg opp på 120 ml. Det tilsvarer 2400 kalorier i døgnet. Akkurat nå er det urealistisk og fullstendig uoverkommelig. Planen for hva som skal skje fremover er i ferd med å legges av de menneskene som kjenner meg og som skal følge meg videre. Vi begynner å komme frem til noe de anser som forsvarlig og jeg anser som overkommelig.

Legene og sykepleierene er klar over problemene jeg har både i forhold til mat og bakterier. Siden spiseforstyrrelsen tar så stor plass så har bakteriefobien roet seg en del, og kommer i andre rekke. Sykehus er jo noe som for det meste er uaktuelt for meg, fordi jeg føler det er «livsfarlige» bakterier over alt, men nå har jeg vært her i en uke og intet farlig har skjedd. I utgangspunktet er sykepleierne jo veldig opptatt av hygiene, og de vet jeg er redd for slike ting, så de er ekstra påpasselig når de har med meg å gjøre. Jeg er så trygg som jeg kan få bli, og anser dette som verdifull eksponeringsterapi. Bortsett fra den ignorante kommentaren til den ene sykepleieren, så har alle leger og sykepleiere vært svært hensynsfulle, forståelsesfulle og snille. De forstår, godtar og respekterer at det som skal skje, må skje i mitt tempo.