Man ikke nødvendigvis trenger gjøre seg fortjent til alt hele tiden

Jeg tenker at jeg må fortjene maten. Jeg må fortjene å spise. Jeg må fortjene å slappe av. Jeg må fortjene å ikke skade meg selv. Jeg må fortjene fine ting. Jeg må fortjene gode opplevelser. Jeg må fortjene flaks, hell og lykke.

Problemet er at det finnes ikke nok ting til å gjøre meg fortjent til alle disse tingene. Altså, det finnes ikke noe jeg kan gjøre for å få en «sum» som er høy nok til å generelt sett ha det bra. Jeg vet ikke hvor jeg har denne idèen fra. Det er jo helt håpløst. Hvordan holde telling? Hvordan føre regnskap? Har jeg noe til gode, eller går jeg i underskudd? Kan jeg spare opp og bruke det på noe jeg virkelig trenger? Det er jo ikke slik det funker. Jeg har et ekstremt behov for at alle ting skal ha et system, men dette systemet er helt på jordet. Fraværet av logikk er påfallende, og jo mer jeg plukker bitene fra hverandre, jo tydeligere blir det.

Må man nødvendigvis gjøre noe for å fortjene gode ting? Er det sånn at å ikke gjøre «nok» for å fortjene noe godt, nødvendigvis betyr at man fortjener noe vondt? Kanskje blir det en selvoppfyllende profeti om jeg hele tiden går rundt og tenker at jeg ikke fortjener at gode ting skjer, ikke fortjener å ha det bra?

Kristine Getz, forfatteren av den fantastiske boken «Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?» var på besøk på God Morgen Norge. Etter å ha fulgt bloggen hennes i mange år, og lest boken hennes, vet jeg at hun er et smart og vakkert menneske. På GMN var det spesielt en ting hun sa som jeg bet meg merke i, en setning som brant seg fast; «man ikke nødvendigvis trenger gjøre seg fortjent til alt hele tiden.» Det er bare så innmari fint, og innmari sant. Når hun sier det, klarer jeg tro på det. Det kan være nok, bare det å være til.

«Det er ditt valg»

«Det er ditt valg!» (for eksempel på dagenheten når jeg fortvilet sitter med lunsjen foran meg og hendene ligger som lammet i fanget mitt i stede for å løfte maten opp til munnen min)

«Det er opp til deg!» (for eksempel når jeg begynner bli fri for ting og absolutt burde handle mat, men det er vanskelig fordi alt inni meg insisterer på at «styrke» er å overhode ikke ha mat i huset)

«Det er du som bestemmer!» (for eksempel når hjemmetjenesten spør om de skal komme på det allerede avtalte tidspunktet for å koble til sonden, og jeg sliter med å si «ja» til tross for at «ja» er det eneste alternativet, fordi jeg ikke føler at jeg trenger/fortjener næring)

Jeg hater å høre det. Fordi NEI, det er faktisk ikke det. Og godt er det, for hadde det vært opp til meg, hadde jeg fått det som jeg vil, så hadde jeg sultet meg i hjel. Joda, jeg gjør dette frivillig, men med vissheten om at dette er veien det skal gå, enten jeg er med på det eller ikke, så da er det beste for alle parter at jeg er med på det. Valget (i den grad det er et valg) er ikke tatt av fri vilje, det er tvunget fram av et ultimatum. Det er helt greit, for det er det jeg trenger. Og jeg ser jo at det er bedre å kjempe mot spiseforstyrrelsen sammen med mine gode hjelpere, enn å kjempe mot mine gode hjelpere sammen med spiseforstyrrelsen.

Det ligger en stor trygghet i at det ikke er et alternativ å stoppe opp og begynne gå bakover igjen. Innerst inne ønsker jeg jo ikke det, for jeg vil jo leve, jeg vil ha et liv med glede og kjærlighet og stolthet. Jeg har stunder og dager hvor monstrene i hodet blir så overdøvende at jeg glemmer det, og da er det viktig at rammene rundt meg er så trygge og stramme som overhode mulig. Feilsteg blir det, men ingenting uopprettelig.  

Jeg klarer ikke la være å tenke på det som en svakhet, det at jeg trenger mat. Derfor får jeg et veldig behov for å forsvare meg når jeg får tilslengt slike påstander. Det er som om jeg må forklare hvorfor jeg spiser/har sonde. At det ikke er fordi jeg vil (= er svak) men fordi jeg må. Og det er helt sykt, helt på tryne, jeg er klar over det. Det er jo kun om meg selv jeg tenker slik. At andre spiser, både fordi de må og fordi de ønsker det, har jeg ingen problemer med. Faktisk så er jeg misunnelig, og ønsker så inderlig at det kunne gjelde meg også. Å spise det jeg vil - fordi jeg vil, ikke fordi jeg må - uten å føle verken skam eller et behov for å forsvare handlingen min.

En smak av Livet

I dag fikk jeg en ny sonde. Etter avtale tok jeg ut den gamle sonden på mandag kveld slik at jeg fikk noen dager fri. Og fy søren, for noen ubeskrivelig deilige dager det har vært! For en vanvittig forskjell det er. Med sonden både ser og føler jeg meg syk. Uten den føler jeg meg så uendelig mye bedre! Kanskje er den bra for min fysiske helse, men den er døden for min mentale helse. Det er 16 uker siden jeg startet sondeernæringen. Snart fire måneder. Snart 1/3 av et år. Det er fryktelig lenge.

Spisingen gikk helt fint. Riktignok fikk jeg ikke i meg mer enn rundt tusen kalorier per dag, men det var noe jeg overhode ikke stresset med, spesielt ikke siden jeg visste det var snakk om kun et par dager. Tanken på at jeg måtte få en ny sonde var uutholdelig. Jeg følte meg så bra og syntes jeg klarte meg så bra. I tillegg kom plutselig sommerværet, og jeg var mye ute. Så uendelig deilig å kunne gå rundt uten å være redd for nysgjerrige blikk som varer litt for lenge. Maten jeg spiste var «trygg mat», jeg holdt meg innenfor komfortsonen min men siden det var noe annet enn det som står i kostplanen min fikk jeg samtidig en følelse av at jeg slo meg litt løs. Og kanskje viktigst av alt; jeg nøt det jeg spiste.

Jeg skjønte ikke hvorfor jeg måtte fortsette med sonde. Jeg syntes ikke jeg trenger det. Trenger ikke så mange kalorier. Jeg sliter generelt med å skjønne/godta at jeg trenger mat og kalorier, og skulle ønske jeg slapp forholde meg til det. Ikke nødvendigvis fordi jeg vil ned i vekt eller noe slikt, men fordi det bare hadde vært så mye enklere å leve uten alt det styret. Men så er det jo sånn at «nothing worth having comes easy».

Selv om jeg synes jeg er klar til å klare meg på egenhånd, så skjønner den logiske og realistiske delen av meg at jeg i det lange løp ikke kan klare meg på tusen kalorier om dagen. Selv om jeg synes det gikk så bra, så lå det kanskje en skjult trygghet i vissheten om at jeg kun hadde de to dagene; uansett hvordan det gikk så ville ikke fallhøyden bli stor. Selv om jeg har et stabilt næringsinntak så har vektøkningen vært svært beskjeden, noe som gjør meg ekstra sårbar både fysisk og psykisk. Selv om jeg klarte spise, så  gikk det for det meste i frukt, grønnsaker, bær, havregryn, nøtter og proteinbarer, med andre ord langt fra noe som kan regnes som et normalt kosthold. Selv om jeg ikke skjønner hvorfor jeg er nødt til å ha sonde enda en stund, så vet jeg at det er en grunn for at de menneskene jeg stoler på mener jeg er nødt. Det er tross alt en (god) grunn for at det er noen andre, og ikke meg, som bestemmer disse tingene. Jeg gråt mine modige tårer, men endte opp med å få lagt ned ny sonde i dag. Forhåpentligvis er dette den siste.

Jeg er ikke den jeg vil være

Tora. Hun som er vegetarianer, elsker dyr og er levende opptatt av dyrs velvære og rettigheter, enten det gjelder hjemløse katter eller utrydningstruede tigre. Hun som mener kjærlighet er kjærlighet, uavhengig av kjønn, og som ikke er redd for å si fra om det. Hun som generelt ikke er redd for å si fra om ting. Hun som engasjerer seg i aktuelle temaer og debatter. Hun som ikke er konfliktsky, og heller tar en diskusjon for mye enn en for lite. Hun som finner enorm glede i å smykke kroppen sin med betydningsfulle tattoveringer. Hun som er sosial, og som mer enn gjerne stiller opp for vennene sine. Hun som «lader batteriene» ved å reise vekk for å gå seg vill i byer hvor ingen vet hvem hun er. Hun som er sterk og stolt. Hun som har ønsker, og drømmer, og følelser. Hun som smiler med øynene, håper med hjertet og ler fra magen. Hun som har verden for sine føtter.

Ikke hun som så innmari sterkt ønsker sulte seg i hjel. Ikke hun som har fylt armene sine med merker hun må bære resten av livet. Ikke hun som kun anser seg selv som daukjøtt. Ikke hun som ikke har noe begrep om tid, fordi livet er blitt en eneste lang natt. Ikke hun som ikke vet hva som foregår i livene til sine beste venner fordi hun ikke har snakket med dem på altfor lenge. Ikke hun som ikke har noen tro på eller håp for fremtiden. Ikke hun som er avhengig av andre for å klare gjennomføre de mest basale ting. Ikke hun som gråter mens hun skriver dette, fordi hun er blitt fremmed for seg selv.

Wake-up call

Dette innlegget skrev jeg for rundt seks måneder siden, og planen var egentlig å poste det når jeg var seks måneder skadefri, men jeg sprakk før jeg nådde det. 5 måneder og 29 dager kom jeg til. Bittert er bare forordet. Plutselig og uten forvarsel gikk jeg på en helvetes smell. Alle sier at «relapse is a part of recovery», uten at jeg nødvendigvis er enig i det, men blir man fortalt noe nok ganger begynner man til slutt å tro på det, og det blir nærmest en selvoppfyllende profeti. Men det er greit. Det var et engangstilfelle. At jeg har skadet meg EN gang på et halv år, anser jeg som «rette veien».

                                                       

Jeg ringer legevakta. Etter svært mange telefoner dit vet jeg nøyaktig hva de vil vite, så jeg starter med å si hva jeg heter, at jeg har skadet meg selv og at jeg har sår som trenger å bli sydd. Men denne kvelden er ikke hodet helt på plass, og jeg glemme hovedpoenget. Jeg bare forteller hva jeg heter og at jeg har et sår som må bli sydd. Damen i den andre enden spør ikke hva som har skjedd. I stede spør hun om hva jeg har brukt. Hun husker meg, og skjønner hva jeg har gjort, igjen. Jeg himler meg øynene over meg selv, og slår fast at nå har jeg virkelig gjort dette en gang for mye. Absurd nok ender neste kveld opp på samme vis; jeg skader meg igjen, ringer legevakta igjen, glemmer si at skaden er selvpåført igjen og de skjønner det likevel, igjen.

Det bare eskalerer og eskalerer, blir verre og mer alvorlig for hver gang. Det går i perioder, ikke litt og litt innimellom, men mye på en gang, så pause, så en ny runde, så pause. Jeg hever hele tiden «toleransegrensen» min. Det er plutselig vanligere å bli sendt videre opp på sykehuset fordi det ikke er noe legevakta ville ta seg av, enn det er å bli sydd på legevakta. En sen natt jeg er der, blir jeg plassert i en seng på et ledig behandlingsrom på sykehuset. Jeg sitter i en seng midt i rommet, rett i ryggen med bena i lotusstilling og armen plassert på en steril grønn sykehusduk. Lege og sykepleiere går litt til og fra. Henter ting, titter litt på meg, diskuterer, titter litt til. Menneskene denne natten er snille. Sykepleieren har jeg møtt i samme sammenheng før, og hun har oppriktig vondt av meg. «Åh, ikke igjen...» mumler hun for seg selv og stryker meg på kinnet. En vennlig handling jeg på ingen måte føler jeg fortjener. Jeg smiler takknemlig og unnskyldende til henne.

Mentalt har jeg sonet ut. Mennesker og lyder glir fordi. En ung lege snakker til meg. Det hun sier river meg ufrivillig tilbake til virkeligheten. Hun huffer seg, og sier at hun er helt imponert over at jeg klarer å sitte sånn helt i ro, det måtte jo gjøre forferdelig vondt! Hun ser ned på armen min. Jeg ser ned jeg også, ser hva hun ser. Og det vi ser, ser faktisk helt forferdelig ut. Plutselig blir jeg kvalm, svimmel og kaldsvett. For aller første gang, føler jeg en sense of urgency. Såret kan ikke bli sydd fort nok, det kan ikke gro fort nok, stingene kan ikke taes fort nok, det kan ikke gå fra «sår» til «arr» fort nok.

Siden trangen og behovet ikke forsvant selv da jeg prøvde å ikke skade meg, tenkte jeg at jeg bare kunne skade meg alt jeg ville. Men det funker ikke det heller. Liseliten skrev et innlegg hvor hun oppsummerer det veldig bra: «Jeg kommer aldri til å finne fred på denne måten. Aldri. Det vil bare gjenta seg – igjen og igjen og igjen.» Hun har rett. Jeg finner ikke fred og jeg har ikke kontroll. Jeg kjenner i hvert fiber i kroppen min at jeg ikke vil mer. Det er for mye.  Det er nok nå. Det er nok.

Det handler om å holde ut

Det er det jeg gjør nå. Holder ut. Holder igjen. Holder fast. Noen ganger er det nok. Fremgang er ikke en konstant ting. Enkelte ganger må man kanskje ta et lite steg tilbake også. Og som søskenbarnet mitt så klokt sa til meg; det er greit å ta et steg tilbake, så lenge steget tilbake ikke er større enn det du akkurat tok fremover.

Amelia: Everything hurts.

Jake: If you don’t use, the pain will pass. I know this tunnel is long

and dark but if you don’t use, the tunnel will end and the light will

come back in. If you use, the tunnel never ends.

Jeg postet dette sitatet her på bloggen min i august. Det er fra serien Private Practice. Amelia er rusmisbruker og kjemper mot trangen til å ruse seg. Meningen i det Jake sier til henne, kan så enkelt overføres til det jeg går gjennom.

Å kjempe for å bli bedre, er det sannsynligvis vanskeligste og viktigste jeg gjør her i livet. Jeg er sliten, og det er så fristende å bare gi opp. Senke knyttnevene. Legge meg ned på bakken og la verden rulle videre uten meg. Dømme meg selv til et liv i helvete. Det er enklere å være passivt syk enn aktivt kjempende. Men å gå gjennom ild og vann og land og strand for å komme meg fri, vil være en midlertidig smerte med en belønning. Jeg får noe igjen for det. Som et lite barn som modig kjemper seg gjennom tannlegetimen fordi hun vet at når hun er ferdig, får hun plukke en premie fra den spennende skuffen full av små leker. Å bli værende i sykdommen er en evig smerte uten noe form for «pay day».