Når blir "sunn" så sunt at det blir usunt?

Hva man spiser, hvordan kostholdet ser ut, hva som passer for en selv er noe kun man selv kan finne ut av. Vil man spise lavkarbo, gjør man det. Vil man kutte ned på sukker, gjør man det. Vil man leve sunnere, gjør man det. Det er ikke noe galt i noen av dette. Hvertfall ikke i utgangspunktet. Kanskje føler man seg bedre, både fysisk og psykisk, og hva er vel bedre enn det? Men her kommer det viktige spørsmålet; er FRYKT  bakgrunnen for valgene man tar? Det er bra å ønske å leve sunnere, men dersom det ønsket har opprinnelse i frykt for det man kutter ut (karbo/sukker/«usunnhet»), bør det lyse en varselslampe. Dersom man kommer  en situasjon hvor man må spise det man ellers unngår, vil det være ubehagelig? Eller umulig? Eller greit, sånn for en gangs skyld? Det er svært mange som ikke tenker på dette – men som absolutt burde det. For ordens skyld, vegetarisme/veganisme er selvsagt et unntak.

Selv spiser jeg sånn halvveis lavkarbo (halv-karbo??). Jeg spiser lavkarbo brød, spiser ikke ris eller pasta eller mel, men jeg spiser feks grøt, og har ikke noe begrensninger i hva jeg spiser av frukt og grønnsaker (noe de mest fanatiske lavkarboerne har). Jeg spiser heller ikke godteri eller sjokolade. Valgene jeg tar handler ikke om sunnhet, det handler utelukkende om frykt – og det er jeg veldig klar over (noe mange andre ikke er når det gjelder deres eget kosthold). Når jeg ser for meg en friskere versjon av meg selv, ser jeg ikke nødvendigvis for meg en Tora som spiser masse pasta og brød og sjokolade. Jeg har vokst opp i et hjem med en normalt og sunt kosthold. Vi feks alltid har valgt fullkornspasta foran lys pasta, og grovt brød foran lyst eller halv-grovt, og det meste av maten har vært hjemmelaget, fra bunnen av. Det vil ikke være naturlig for meg å begynne å spise loff til frokost, middag og kvelds (sånn for å sette det på spissen, og å unngå å tråkke noen på tærne), men jeg vil nok spise mer karbo enn jeg gjør nå. Grove og «trege» karbohydrater er overhode ikke farlige, de gir god energi og er ypperlige byggesteiner for kroppen.

Kostholdet en frisk(ere) Tora har vil handle mer om hva jeg velger, og mindre om hva jeg velger bort. Sunnhet handler ikke om å spise mye av det ene og kutte ut det andre. Sunnhet handler om balanse. Litt av alt, og alt med måte. Med mindre man har en allergi, er det ikke noe man trenger kutte helt ut. Ingenting bør være forbudt. Fokuset bør være på mulighetene, ikke begrensningene. Det er usunt å være for sunn.

Et godt eksempel

For noen dager siden skrev jeg innlegget «Kosthold og påvirkningskraft», hvor jeg avsluttet med å si at det å ha mange lesere/følgere, å ha mange som ser opp til deg, å være et forbilde – det kan sammenlignes med en slags superkraft. Og har man en superkraft, så er man forpliktet til å bruke den til noe godt! En person som virkelig bruker denne «superkraften» sin til noe godt er Kristine Weber, som driver bloggen kriweb.no. I utgangspuktet er jeg jo skeptisk til slike kosthold- og treningsblogger, men hos henne er det ikke annet å hente enn matglede og inspirasjon! Bare for å ha det sagt så skriver jeg ikke dette innlegget fordi hun har en give-away eller konkurranse, jeg skriver dette fordi jeg helt genuint anbefaler bloggen hennes.

Jeg ble fast leser hos henne en stund før jul. Det var altså før jeg startet recovery, og alle de sunne og gode oppskiftene hennes var uten tvil en stor, saftig gulrot som bare ventet på meg så snart jeg kom i gang. Jeg lagret alle oppskrifter jeg kunne tenke meg å prøve, og det siste halve året har jeg og pappa (rettere sagt kokken pappa har laget på bestilling fra meg, haha, jeg er vel et bortskjemt enebarn....) laget mange av de. Jeg vil absolutt si at hun har bidratt til til å øke min matglede, og innleggene hennes fortsetter å inspirere meg.

Vanligvis legger hun ut oppskrifter på proteinrike (lavkarbo) og sunne matretter, og skriver litt om trening. Innimellom skriver hun litt lengre og dypere innlegg om temaer hun er opptatt av, og jeg vil dele litt fra et slike innlegg;

Jeg misliker ord som lavkarbo, høyfett og lignende fordi det lurer folk til å tro at man må spise enten det ene eller det andre. Når man snakker om kosthold så foretrekker jeg å dra frem alle mulighetene man har til å spise sunt, ikke hva man skal begrense seg til. Spesielt ordet lavkarbo er veldig misforstått ved at man tror jo mindre karbohydrater desto bedre, og etter hvert kutter mange unge, friske mennesker det helt ut. Jeg har valgt å bruke ordet proteinrikt om mitt kosthold, på min blogg og i mine kokebøker. Det er fordi det beskriver det jeg ønsker, et kosthold rikt på proteiner – men det betyr ikke kun proteiner. Det betyr en solid porsjon med protein på tallerken, men også karbohydrater og fett.

Det er bra at folk ønsker å kutte ned på dårlige karbohydrater som sukker og hvete, og jeg har selv opplevd store helsemessige fordeler ved å gjøre dette, men det betyr ikke at man skal utelukke et helt næringsemne. Videre er lavkarbo for meg et kosthold der karbonadedeig får mer plass enn spaghetti, og fargerike grønnsaker får mer plass enn ris. Altså mer/mindre, ikke enten/eller.

Slik er hverdagene, og de er både med unntak og variasjon. Det er ingenting som er forbudt i mitt kosthold, det handler bare om prioriteringer og et bevisst forhold til det man spiser.

Hun har noen så utrolige viktige poeng! At det ikke handler om å utelukke noe, at ingenting trenger være forbudt, at det handler om mer/mindre, ikke enten/eller. Hun sier ikke at alle bør kutte ned på karbohydratene, men hun mener det er bra at folk ønsker å kutte ned på dårlige karbohydrater... aka; det er ikke sånn at karbohydrater er karbohydrater og ferdig med det. Det er lyse, raske, «dårlige» karbohydrater, som man kan kutte ned på uten å nødvendigvis kutte dem helt ut, og det er også grove, gode, nyttige karbohydrater.

I et samfunn hvor det virket som de fleste lavkarbo-ere har et fanatisk forhold til karbohydrater, har Kristine et avslappet, balansert og nyansert forhold til det. I infoen om bloggen skriver hun blant annet at hun ønsker å gi andre inspirasjon til å finne sin egen balanse i livet, noe som jo er stikk motsatt av «dette er det eneste rette»-bloggerne jeg skrev om tidligere.

Det er viktig å konsentrere seg om mulighetene og ikke begrensningene. La oss ikke kaste bort tid eller mat med feil fokus – ja til matglede og et sunt kosthold!

Enough said!

Jeg har klipt og limt en del, hele innlegget hennes kan du lese HER. Jeg avslutter nå men kommer til å skrive enda et innlegg om dette, som handler mer om mine tanker rundt lavkarbo og lignende, og mitt eget forhold til det.

Optimistisk/realistisk

Mandag og optimistisk

Jeg skal veie meg i morgen. På legekontoret, sammen med den alltid like hyggelige helsesekretæren. Det er nøyaktig tre uker siden forrige veiing, og på de tre ukene har jeg ikke veid meg i det hele tatt. Vanligvis veier jeg meg jo hjemme innimellom disse "offesielle" veiingnene, men det har jeg ikke gjort denne gangen. Og dèt er en jævla big deal, for å si det mildt! Det er første gang på mange år jeg har gått så lenge uten å veid meg. Det der med vekt er nemlig ikke så himla viktig lengre. Tidligere var matinntak avhengig av vekt. Vekt var det første (og til dels eneste) jeg assosierte med mat. Mat var noe jeg spiste for å gå opp i vekt, eller noe jeg ikke spiste for å gå ned i vekt. Nå er situasjonen ganske annerledes. Mat har helt andre formål; det er livsviktig næring, det er medisin, det skal reparere skader jeg har påført kroppen og det skal opprettholde alle kroppens funksjoner. Alt det gode i livet er avhengig av et stabilt og regelmessig inntak av sunn og nok mat.

HVA jeg spiser, NÅR jeg spiser, HVOR MYE jeg spiser har ingen sammenheng med hva vekta viser! (mange skjønner det nok men jeg påpeker det likevel; i en anorektikers hode er dette en helt revolusjonerende tanke/innsikt/oppdagelse). Jeg føler meg sterk, selvsikker. Faktisk litt stolt over meg selv.

Tre uker er relativt lenge. Tidligere har jeg blitt veid hver uke, i tillegg til at jeg altså har veid meg selv. I dårlige perioder opptil flere ganger om dagen, i bedre perioder så sjeldent som hver tredje dag. Vanligvis er jeg så nervøs før slike «offisielle» veiinger at jeg alltid må ta en sobril før jeg legger meg, ellers blir jeg liggende våken og gruer meg. Denne kvelden føler jeg meg trygg på at jeg får sove selv uten sobril – og det gjør jeg.

Tirsdag og realistisk.

Jeg er smånervøs når jeg våkner, men det er ok. Jeg må bare få denne veiingen overstått, og så slipper jeg forholde meg noe mer til det de neste ukene. Siden forrige veiing har kalori-inntaket vært stabilt høyt og fint, høyere enn det har vært tidligere. Jeg har bevisst ikke spekulert på om/hvor mye jeg har lagt på meg. Det har jo ikke noe å si. Det betyr ikke noe, for uansett skal jeg jo bare fortsette som jeg har gjort til nå!

Når numrene lyser mot meg er jeg plutselig ikke like høy i hatten lengre. På taxi-turen hjem kjenner jeg at monstrene i hodet drar meg nedover, mot en plass jeg ikke vil være, mot tanker jeg ikke vil tenke. Jeg leter desperat etter en fornuftig tanke, et "anker", å holde meg fast i. «Sterk og selvsikker» er blitt til svak og usikker. Og det haster med den tanken, for den tanken vil være et beskyttende skjold mellom Matinntak og Monstrene. Det er mye rot inni hodet mitt, ting flyter rundt og kolliderer og krasjer, men jeg er bevisst på at ikke skal være noen (emosjonell/mental) kobling mellom vekt og mat/spising. Jeg har jobbet hardy med å skille de, og de skal ikke gjenforenes.

Ok, kanskje må jeg tenke på dette med vekt og vektoppgang på en litt annen måte. Det er urealistisk å tenke at jeg skal være likegyldig ovenfor det. At det ikke betyr noe for meg. Jeg har trodd jeg var i stand til å rise above it, men det er jeg altså ikke. Å ikke bli veid er heller ikke noe alternativ. Det er viktig å holde øye med vekta, både for legen og for min egen del. Dersom jeg ikke veier meg, og om seks måneder plutselig oppdager at vekta viser femten kilo mer enn sist, vil det garantert sende meg rett i bakken. Da er det bedre å se den gradvise økningen, selv om det er ubehagelig. Er man (alvorlig) undervektig og skal bli bedre fra en spiseforstyrrelse, så er vektoppgang uungåelig. Vektoppgang er en naturlig (og nødvendig) del av recovery. Og jeg er jo i recovery, med hele mitt hjerte ♥ Etter å ha minnet meg selv på disse tingene omtrent hundre ganger, kom jeg til slutt frem til mitt nye mantra; jeg trenger ikke like det, jeg må bare godta det.

Urinstinkt

Dette er et ekstra personlig, nært og vondt (hvertfall til å begynne med) innlegg, les med respekt, som alltid ♥

I slutten av 2013 begynte jeg å merke mer og mer til en rar og vond følelse. Jeg hadde mange vonde følelser, men akkurat denne utmerket seg. Det sies jo ofte at de som har anoreksi forsøker å «forsvinne», ikke bli lagt merke til, gjennom å gjøre seg så liten som mulig (noe som paradoksalt nok har stikk motsatt effekt). Jeg hadde også et stort og sterkt ønske om å forsvinne. Bare ikke gjennom å bli liten og umerkelig, så jeg tror ikke den følelsen hadde noe å gjøre med spiseforstyrrelsen. Jeg ville bokstavelig talt bli borte. Det var ikke det at jeg tenkte jeg ville dø, for det ville jeg ikke – jeg bare ville ikke eksistere mer. Jeg ville grave meg ned, gå i dvale, og... ja. Forsvinne.

Jeg sluttet mer eller mindre å svare på meldinger, og mistet kontakten med de svært få vennene jeg hadde regelmessig kontakt med. Jeg stengte foreldrene mine ute, så godt det lot seg gjøre. Den eneste jevnlige menneskelige kontakten jeg hadde var med menneskene i behandlingsteamet, de var den eneste tråden jeg hadde til samfunnet. En viktig tråd, men på mange måter kunstig. Jeg lekte med tanken på å kutte kontakten med de også. Jeg tenkte mye på å slette bloggen, slette instagram-kontoen, slette facebook-profilen. Melde meg ut av verden, rett og slett. Siste steg i mitt forsvinningsnummer. Heldigvis kom jeg aldri så langt.

Kanskje er det et slags urinstinkt? Jeg er/var alvorlig syk, i både kropp, hode og sjel. Vi mennesker er jo i bunn og grunn dyr, og det er naturlig for et skadet eller sykt dyr å trekke seg unna for å slikke sine sår i fred. Men hadde jeg trukket meg noe mer bort enn jeg gjorde, vet jeg ikke om jeg ville funnet veien tilbake. Det er en skummel tanke. Og at jeg nå tenker på dette som skummelt, er veldig bra. For den gangen gjorde jeg nemlig ikke det. Jeg var bare så sliten og trett, og alt jeg ville var å slippe å føle meg slik, uten at jeg visste hvordan jeg skulle få det til.

Jeg vet ikke når det skjedde, men denne følelsen begynte på et tidspunkt å bli svakere og svakere. Kanskje har det en sammenheng med at jeg begynner bli bedre ernært. Kanskje har det en sammenheng med at dagene blir lysere og lengre, for selv om jeg elsker mørketiden og på ingen måte blir i dårligere humør av lange og mørke dager, så kjenner jeg at «lysetiden» gjør meg litt lettere til sinns. På samme måte som det tok en stund før jeg skjønte at denne følelsen kom, har det også tatt en stund før jeg nå plutselig kjenner at den er i retur.

Mitt sterke behov for å komme bort fra verden, er blitt erstattet av et minst like sterkt behov for å komme nærmere verden. Trangen til å sperre meg inne, alene, er erstattet med en trang til å komme meg ut, treffe andre. Ønsket om å opphøre å eksistere er erstattet med en vilje til ikke bare å eksistere, men å leve.

Actions speaks louder than words.

I mitt forrige innlegg skrev jeg at den største forskjellen (i forhold til mat/spising/recovery) har skjedd mentalt. Men jeg trekker det tilbake. Det har nemlig ikke noe å si hvor godt jeg formulerer meg, hvor mange fine ord jeg bruker, hvor mange smarte tanker jeg tenker, hvor besluttsom jeg kjenner meg – så lenge jeg ikke gjør alvor av det og gjør teori om til praksis. For jeg har jo mange ganger tidligere følt at jeg har «sett lyset», og vært sikker på at «nå skjer det!», uten av jeg egentlig har kommet noe vei. Det som faktisk er annerledes denne ganger, er ikke hva jeg tenker, men hva jeg gjør. Selvsagt hadde jeg ikke kunnet gjort det dersom jeg først ikke hadde begynt å tenke, men som det heter på godt norsk; actions speaks louder than words.

Jeg biter faktisk minst like hardt som jeg bjeffer, hør bare her;

De siste tre månedene har jeg tre-doblet kaloriinntaket mitt, og jeg er enda ikke ferdig med å øke! Faktisk spiser jeg mer enn jeg har gjort på mange, mange år. Ganske snart kommer vekten til å få med seg hva som skjer (merkelig nok har den ikke gjort det enda) og den vil øke. Å si at jeg liker tanken på vektøkning vil kanskje være å dra det litt langt, men jeg er komfortabel med det. Jeg spiser nye ting, jeg spiser flere ting. Sammenlignet med tidligere spiser jeg mer variert. Sammenlignet med «normalen» spiser jeg ganske snevert. Det jeg spiser er fanatisk sunt. Likevel tenker jeg at «snevert + veldig sunt MEN mye mat» tross alt er den beste av alle dårlige kombinasjoner!

Jeg er inne i en god sirkel. Det vil si, jeg har SKAPT en god sirkel. Det er ikke lengre sånn at hver dag, hvert måltid, hver kalori er en kamp. Og det at jeg tok alle de kampene, hver eneste gang, uten unntak, har lønnet seg. Nå kan jeg (nesten) bare flyter med strømmen. Ting går litt av seg selv. Tre måneder og fem dager siden jeg startet recovery, og det å SPISE og å få i seg (mest mulig) kalorier er blitt en selvfølge.

Noen ganger er det sånn at man gjerne vil bli bedre, men man klarer ikke ta skrittet. Da blir man ikke frisk. Andre ganger tar man skrittet, men man gjør det fordi man må eller fordi andre forventer det. Man holde konstant igjen, og stritter i mot. Da blir man ikke frisk. Man kan oppleve begge situasjoner flere ganger, om hverandre. Og så kommer (joda, jeg lover at den kommer!) Den Gangen når både teori og praksis er på plass, to puslespill som endelig passer sammen, og ting klaffer. Jeg sier ikke at det er lett, for det er det ikke. Men recovery er verdt all smerte, sinne og tårer det vil koste.

Mat og spising er noe som har vært vanskelig for så lenge som kan huske. Det er tett knyttet opp mot bakteriefobien og redselen for å bli dårlig, to andre ting som også har fulgt meg så lenge jeg kan huske. Derfor har jeg ingen illusjon om at jeg en dag kommer til å ha en fullstendig uproblematisk forhold til mat og spising... men jeg er veldig sikker på at jeg ikke kommer til å ha en behandlingstrengende, diagnostisert spiseforstyrrelse resten av livet mitt!

Når er «til slutt»?

«Det går nok bra til slutt» får man ofte høre når man sliter med noe og har det tung. Eller; «det løser seg nok til slutt». På engelsk er det et sitat som sier «Everything will be okay in the end. If it's not okay then it's not the end». Det er uttrykk som er ment oppmuntrende, men om man begynner tenke på hva som faktisk sies så høres det jo helt forferdelig ut! Hadde det vært snakk om en film eller en bok, er det greit at det løser seg «til slutt». Alle elsker en lykkelig slutt. Og det er helt ok om spenningen og dramatikken bygger seg opp og opp og opp, helt til alt løser seg på de siste ti sidene i boken eller i de siste ti minuttene i filmen. Men det er ikke en film eller en bok det er snakk om – det er liv. Det er mennesker. Hva er vitsen med å kjempe, håpe og tro dersom det ikke blir bra før det nærmer seg slutten?? Nei, det må gå bra/løse seg lenge før den tid altså. Og det gjør det jo som oftest, gjør det ikke? Selv om ting er tunge/vanskelige/umulige, i lang lang tid, kanskje mange år, så varer ikke smerten enig. Det vil gå bedre, det vil løse seg, og når det endelig skjer så er man ikke ved slutten. Tvert i mot så har man resten av livet igjen!

Et annet uttrykk som hvertfall i mine ører er finere, er «før eller siden». Det løser seg, før eller siden. Det er liksom mer nøytralt. Et utrykk uten verken forventninger eller kvalmende optimisme. Det gir rom og forståelse. Det gir et slags løfte om at ting vil løse seg. At selv om man ikke vet akkurat når eller hvordan, så kommer det til å gå bra.

For min del vil nok aldri ting kunne falle helt på plass eller løse seg på en slike måte at jeg kan leve som et friskt og normalt menneske, men forbedringspotensiale er det utvilsomt. Livet vil bli bedre, lysere, lettere. Før eller siden. Jeg håper på «før» og stålsetter meg for «siden».