I øyeblikk som dette (firbeningen)

Jeg er hjemme hos foreldrene mine. Det skal være en stor familiemiddag med diverse slektninger, men det er ikke riktig enda. Det er varmt. Nesten for varmt. Jeg går i shorts og en lang, ermeløs finskjorte. Det er en sånn stille varm dag hvor det er som om man kan høre solstrålene. Jeg går ut i hagen sammen med Roxy. Trærne gir en skygge som gjør varmen behagelig. Jeg tar med en ball som jeg kaster, og Roxy løper etter. Hun er sånn en fin hund. Virkelig fin. Akkurat en sånn hund jeg så for meg da vi for seks og et halvt år siden begynte å snakke om å få hund. Hun var nærmere to år før hun ble den hunden hun er i dag, hun var en skikkelig hyene som unghund. Sta som ei geit, men pappa var staere, og mamma var tålmodig.

Hun er seks år nå. Når vi går ut i hagen trenger hun ikke bånd. Hun er lydig, jeg kan stole på henne. Selv om det er varmt løper hun ivrig etter ballen. Vi pleier sjeldent kaste baller eller pinner til henne, og de gangene vi gjør det er det ikke alltid hun gidder løpe etter. Og de gangene hun løper etter, gidder hun sjeldent komme tilbake med fangsten. Hun tar «byttet» i munnen, og logrer stolt, før hun legger det fra seg og fortsetter der hun slapp da pinnen ble kastet.

Akkurat i dag kommer hun tilbake til meg med ballen. Eller i det minste i nærheten av meg. Sier jeg «takk» eller «slipp», så slipper hun umiddelbart det hun har i munnen, uansett hva det måtte være. Fine hunden. Hun kan sitte, ligge og rulle rundt på kommando. Har jeg en godbit i hånda, blir hun så ivrig at hun setter seg, legger seg ned, ruller rundt og setter seg opp igjen i èn bevegelse. Hun peser litt, og stirrer på meg. Tar opp ballen og slipper den ned, som for å si at jeg skal kaste den igjen. Hun pleier vanligvis ikke gjøre det, og jeg blir glad. Pappa står på kjøkkenet og lager mat. Han følger med på oss gjennom vinduet, og peker oss i riktig retning de gangene vi ikke finner ballen. Siden der er såpass varmt vil jeg ikke at hun skal overanstrenge seg, så jeg går over til å sparke ballen forsiktig bortover plenen. Hun kaster seg etter den, slik valper gjør. Seks år, men fremdeles herlig barnlig.

Det er sommer. Det er varmt. Roxy er god, og her og nå er det bare oss to her i verden. Pelsen hennes er myk, og innbydende. Både hender og ansikt kan grave seg inn i den. Hun er ferdig med å leke nå, og lener seg tungt inntil meg for å få kos. I øyeblikk som dette føler jeg meg så fri. Jeg tenker at akkurat sånn her, det er sånn livet skal være.

Helomvending – fra matskam til matglede

Tidligere i år hadde jeg en sterk, indre motstand mot å dele med andre hva jeg spiste, enten det var en venn eller på instagram. Motstanden bunnet i det at jeg skammet meg over å spise, skammet meg over hva jeg spiste, skammet meg over å være avhengig av mat, i det hele tatt hadde jeg en følelse (som jeg opplevde som en grunnlegende følelse) av at spising var feil. Jeg syntes ikke jeg fortjente spise, og jeg var ikke helt overbevist om at mat virkelig var noe jeg, i motsetning til alle andre mennesker i verden, måtte ha. De gangene jeg spiste noe hjemme hos foreldrene mine, fikk jeg dem først til å love at de ikke skulle nevne det for noen, skrive på facebook eller lignende. Jeg ville ikke at noen skulle vise AT jeg spiste, langt mindre HVA jeg spiste.

Situasjonen i dag, omtrent et halvt år senere, kunne ikke vært mer annerledes! Det er vondt å tenke på hvor (livstruende) syk jeg var. Jeg er fortsatt syk men samtidig så mye bedre enn den gangen. Å skamme seg av å være avhengig av mat er jo helt absurd, det er som å skamme seg over å være avhengig av luft. Jo mer jeg har spist, jo mer selvsikker har jeg blitt. Veien har vært lang (og er på lang nær slutt), men i dag er spising en selvfølge. Et grunnleggende behov jeg ikke lengre føler et snev av dårlig samvittighet for å dekke. Så klar jeg skal ha mat! Spørsmålet er ikke lengre OM jeg skal spise, men HVA jeg skal spise. Det er fortsatt mange matvarer jeg styrer unna, men de tingene jeg spise, spiser jeg mye av! Selv om jeg er redd for en del matvarer, er jeg ikke lengre redd for kalorier.

Når jeg ramser opp hva eller hvor mye jeg spiser på en dag, har noen ganger den umiddelbare reaksjonen til den andre personen vært «oi, det er jo en del!». Tidligere ville det vært enormt triggende, og ville sannsynligvis fått meg til å sverge på å aldri noen gang spise noe som helst igjen. Nå plager det meg ikke. Overhode. Jeg spiser mye (mye = mye mer enn før, men altså ikke unormalt mye), og det skammer jeg meg overhode ikke. Synes noen jeg spiser mye, er min umiddelbare respons damn right!

Akkurat hvor mange kalorier jeg spiser skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg, men jeg kan fortelle at volum-messig spise jeg mye. Jeg hørte uttrykket volum-spiser, og det kan jeg lett identifisere meg med. Jeg spiser mye frukt, grønnsaker og bær, som er lav i næringsinnhold, og som jeg derfor må/vil/kan spise mye av. Bare for å ha det sagt med en gang, jeg spiser ikke (lengre) kun frukt og grønt, og jeg spiser det ikke i stede for noe annet... Jeg spiser det i tillegg til de andre tingene, som bønner, vegetarprodukter, grøt, yoghurt, nøtter, egg, osv. Når jeg spiser middag hjemme hos foreldrene mine (typisk rett der er ovnsbakte grønnsaker med tomatsaus og masse bønner og kikkerter pluss sunne, lavkarbo rundstykker eller lignende), spiser jeg enkelt like mye som pappa.

Mat ER rett og slett medisin!* Og det gjelder for alle, alltid. Det er ikke slik at jeg bare skal spise «masse» og nyte maten nå i vektoppgangsfasen. Jeg spiser fordi jeg trenger og fortjener mat!. Det er ikke noe midlertidig diett eller kur, det er en livsendring. En forbedring. Og den skal vare for resten av livet.

(*jeg bare må nevne noe; jeg har et Open Office-doument, som jeg fyller opp med stikkord, setninger og idèer som etterhvert jobber videre med. Det er den plassen jeg samler tankene mine, noen av dem blir til innlegg, andre ikke. For en god stund siden limte jeg inn setningen «mat er rett og slett medisin. Så enkelt og så umulig.» Den gangen føltes det nemlig umulig, i dag er det uendelig fjernt for meg å skulle hatt den følelsen!)

Liten tue velter hele (min) verden

Jeg har fått en vanskelig beskjed, om noe vanskelig som kommer til å skje. Utryggheten og usikkerheten som regjerer nå er ille nok, ustabiliteten og uforutsigbarheten som jeg vet vil følge, kommer til å rive vekk bakken under meg. Nok en gang står jeg midt i en situasjon (som oppleves som en krise) som jeg tidligere ville taklet med sult eller kutt. Men jeg gjør det ikke. Det siste året har jeg jobbet mye med å takle vanskeligheter på en annen måte. Jeg har måttet «omprogrammere» meg selv, og endrer den umiddelbare «fuck alt og alle, jeg klarer ikke, det går ikke, jeg gir opp»-reaksjonen som automatisk endte i en lang rekke destruktive handlinger. Jeg vendte alle følelsene innover. Det var nærmest en selvfølge å skade meg selv når jeg en krise inntraff. Det var noe som var velkjent og trygt.

Jeg har skrevet om det tidligere men jeg nevner det igjen; når jeg fikk asperger-diagnosen innså jeg at jeg kommer til å ha unormalt sterke reaksjoner på uventete og vanskelige nyheter/hendelser resten av livet mitt, og jeg kan ikke ty til de destruktive strategiene hver eneste gang. Da vil ikke «resten av livet» vare så veldig lengre.

Nå spør jeg om hjelp i stede for å stenge meg inne (eller nærmere bestemt, stenge alle andre ute). Som da jeg fikk denne vanskelige beskjeden før helga. Vedkommende jeg fikk beskjeden av er en av miljøkontaktene på Dagenheten, og han ga meg tid og rom til å reagere. I stede for å trekke meg unna og la «fuck alt og alle»-toget begynne å rulle, brøt jeg umiddelbart ut i gråt. Jeg sa hva som var vanskelig, hvorfor det var vanskelig, og fortalte hva jeg tenke og følte. Jeg slapp følelsene UT i stede for å stenge de inne, og av erfaring vet jeg at det er min aller beste sjanse til å forhindre ytre skade.

Med andre ord så reagerer jeg nå som en normal person (altså en person som ikke sliter med spiseforstyrrelse eller selvskading) ville reagert på noe vanskelig! Og «normalisering» er jo bra.

Men her er problemet; jeg reagerer på vanskeligheter mye sterkere, og takler det mye dårligere enn hva en normal person (altså en person uten aspergers) ville gjort. Og slik kommer det alltid til å være. Jeg klarer ha en viss kontroll over hva jeg gjør og hvordan jeg (fysisk) reagerer, men jeg kan ikke endre følelsene mine. Noe som for andre vil være overkommelig, vil for meg oppleves som ekstensielle kriser. Det kjennes ut som verden raser sammen/verden rives vekk under meg/verden ender. Selv om det er en tilsynelatende liten ting som skjer, så setter det i gang en kjede-reaksjon inni meg. Det skal ikke mer enn en liten tue til for å velte Tora-lasset og gjøre meg ustabil.

Jeg har hatt en del erfaringer med å reagere slik jeg ideelt sett bør reagere, så jeg vet i teorien at det er mulig å komme seg gjennom disse krisene. Men det blir ikke noe lettere. Det er like forbanna vondt og tung, hver jævla gang. Joda, jeg overlever jo, men samtidig kjennes det ut som jeg dør litt og litt inni meg. Hver krise, som slår beina vekk under meg og overvelder meg fullstendig, er som små dråper syre som drypper inn i sjelen min.

Som regel prøver jeg ha en optimistisk og positiv avslutning på innleggene mine. Det er ikke alltid det går, for noen ganger er ting bare dritt, og det er ikke så mye å gjøre med det. Jeg slet lenge med å finne noe form for optimisme her, og hadde godtatt at det ikke var noe slik å oppdrive. Dette innlegget skulle jeg avslutte etter forrige avsnitt, men like før jeg trykket på publiser kom jeg på et sitat jeg synes kan passe;

It never gets easier. You just get stronger.

EKSTREM sult

En ting som virkelig har hjulpet meg, er å få fakta om recovery. Om hva man kan forvente, om hva som skjer, og viktigst av alt; hvorfor det skjer. Mye fakta, som jeg ikke bare har lest en gang, men som jeg har lest, blitt fortalt, kommet over og blitt minnet på, igjen og igjen og igjen, over lang tid. Først om fremst via det positive, oppbyggende, inspirerende og motiverende recovery-samfunnet på instargram og facebook.

En av de tingene er dette med sult. Når man har en spiseforstyrrelse så har man sjeldent sult- og metthetsfølelse. Det vil si man har det, men det er så undertrykket at man ikke kjenner det. Men i recovery kommer sulten. Ikke av typen «nå er det tre timer siden forrige måltid og jeg begynner bli sulten igjen»-sulten, men av typen «magen min er et bunnløst hull og jeg vil spise hele verden»-sulten. Og for en anorektiker er akkurat det den aller skumleste følelsen som finnes, den største frykten, det verste marerittet. Man føler man mister kontrollen fullstendig, at man overspiser. Man ser for seg at man hopper rett fra anoreksi til overspising, og kommer til å overspise seg til en sykelig overvekt. Redselen er svært ofte så stor at det føles tryggere å heller gå tilbake til spiseforstyrrelsen.

Men her er greia (fritt oversatt fra en engelsk tekst jeg fant);

Dersom en person som ikke har en spiseforstyrrelse ikke spiser nok på mandag, vil de sannsynligvis spise litt ekstra på tirsdag for å veie opp for næringen kroppen gikk glipp av dagen før. Dersom de spiser litt lite til et måltid, vil de sannsynligvis spise litt ekstra til neste måltid.

Tenk nå på det i en mye større skala. I mange måneder, kanskje år, har du sultet deg og/eller overtrent. Nå som du spiser igjen, skjønner plutselig kroppen hvor mye bedre den funker når den får næring. Og den blir sulten. Skikkelig, skikkelig sulten. Våkner opp midt på natten for å spise-sulten. Tre porsjoner frokost, to porsjoner lunsj og to porsjoner middag-sulten. Skrubbsulten ti minutter etter siste måltid-sulten. Og du tenker «dette er mitt verste mareritt. Hvorfor skjer dette??». 

Her er grunnen; du har tusener av tusener kalorier å veie opp for. Kroppen din har vært i kaloriunderskudd i lang tid. Alt den har gått glipp av, vil den kreve å få nå som du er i recovery. Og den vil ha så mye kalorier og næring som mulig, så fort som overhode mulig. Sulten du har undertrykt i månedsvis eller årevis, komprimeres inn i noen uker. 

Det er ikke det at du er grådig. Det er ikke det at du overspiser. Du er sulten. Og det er helt okey.

Ja, det er helt ok, og det er jammen ikke rart!

Selv om det føles slik, så er man altså ikke i ferd med å utvikle en overspisings-lidelse. Man kommer ikke til å spise og spise og spise, helt til brannvesenet må kutte et hull i stueveggen for å få deg (og sofaen du har grodd fast i) ut. Den ekstreme sulten vil ikke vare for alltid. Men den eneste måten å bli kvitt den på, er å gi etter for den. Hvor skummelt den enn er! Kroppen vet hva den vil ha og hva den trenger, og du må gi den det. Tilliten må bygges opp.

Når jeg skiller kroppen og jeg-et, så synes jeg ganske synd på kroppen. Jeg får rett og slett ganske dårlig samvittighet. Den har blitt sultet og plaget og mishandlet i årevis, på grunn av hendelser og følelsen som kroppen selv verken har forårsaket eller kunne forhindret!

Når blir "sunn" så sunt at det blir usunt?

Hva man spiser, hvordan kostholdet ser ut, hva som passer for en selv er noe kun man selv kan finne ut av. Vil man spise lavkarbo, gjør man det. Vil man kutte ned på sukker, gjør man det. Vil man leve sunnere, gjør man det. Det er ikke noe galt i noen av dette. Hvertfall ikke i utgangspunktet. Kanskje føler man seg bedre, både fysisk og psykisk, og hva er vel bedre enn det? Men her kommer det viktige spørsmålet; er FRYKT  bakgrunnen for valgene man tar? Det er bra å ønske å leve sunnere, men dersom det ønsket har opprinnelse i frykt for det man kutter ut (karbo/sukker/«usunnhet»), bør det lyse en varselslampe. Dersom man kommer  en situasjon hvor man må spise det man ellers unngår, vil det være ubehagelig? Eller umulig? Eller greit, sånn for en gangs skyld? Det er svært mange som ikke tenker på dette – men som absolutt burde det. For ordens skyld, vegetarisme/veganisme er selvsagt et unntak.

Selv spiser jeg sånn halvveis lavkarbo (halv-karbo??). Jeg spiser lavkarbo brød, spiser ikke ris eller pasta eller mel, men jeg spiser feks grøt, og har ikke noe begrensninger i hva jeg spiser av frukt og grønnsaker (noe de mest fanatiske lavkarboerne har). Jeg spiser heller ikke godteri eller sjokolade. Valgene jeg tar handler ikke om sunnhet, det handler utelukkende om frykt – og det er jeg veldig klar over (noe mange andre ikke er når det gjelder deres eget kosthold). Når jeg ser for meg en friskere versjon av meg selv, ser jeg ikke nødvendigvis for meg en Tora som spiser masse pasta og brød og sjokolade. Jeg har vokst opp i et hjem med en normalt og sunt kosthold. Vi feks alltid har valgt fullkornspasta foran lys pasta, og grovt brød foran lyst eller halv-grovt, og det meste av maten har vært hjemmelaget, fra bunnen av. Det vil ikke være naturlig for meg å begynne å spise loff til frokost, middag og kvelds (sånn for å sette det på spissen, og å unngå å tråkke noen på tærne), men jeg vil nok spise mer karbo enn jeg gjør nå. Grove og «trege» karbohydrater er overhode ikke farlige, de gir god energi og er ypperlige byggesteiner for kroppen.

Kostholdet en frisk(ere) Tora har vil handle mer om hva jeg velger, og mindre om hva jeg velger bort. Sunnhet handler ikke om å spise mye av det ene og kutte ut det andre. Sunnhet handler om balanse. Litt av alt, og alt med måte. Med mindre man har en allergi, er det ikke noe man trenger kutte helt ut. Ingenting bør være forbudt. Fokuset bør være på mulighetene, ikke begrensningene. Det er usunt å være for sunn.

Et godt eksempel

For noen dager siden skrev jeg innlegget «Kosthold og påvirkningskraft», hvor jeg avsluttet med å si at det å ha mange lesere/følgere, å ha mange som ser opp til deg, å være et forbilde – det kan sammenlignes med en slags superkraft. Og har man en superkraft, så er man forpliktet til å bruke den til noe godt! En person som virkelig bruker denne «superkraften» sin til noe godt er Kristine Weber, som driver bloggen kriweb.no. I utgangspuktet er jeg jo skeptisk til slike kosthold- og treningsblogger, men hos henne er det ikke annet å hente enn matglede og inspirasjon! Bare for å ha det sagt så skriver jeg ikke dette innlegget fordi hun har en give-away eller konkurranse, jeg skriver dette fordi jeg helt genuint anbefaler bloggen hennes.

Jeg ble fast leser hos henne en stund før jul. Det var altså før jeg startet recovery, og alle de sunne og gode oppskiftene hennes var uten tvil en stor, saftig gulrot som bare ventet på meg så snart jeg kom i gang. Jeg lagret alle oppskrifter jeg kunne tenke meg å prøve, og det siste halve året har jeg og pappa (rettere sagt kokken pappa har laget på bestilling fra meg, haha, jeg er vel et bortskjemt enebarn....) laget mange av de. Jeg vil absolutt si at hun har bidratt til til å øke min matglede, og innleggene hennes fortsetter å inspirere meg.

Vanligvis legger hun ut oppskrifter på proteinrike (lavkarbo) og sunne matretter, og skriver litt om trening. Innimellom skriver hun litt lengre og dypere innlegg om temaer hun er opptatt av, og jeg vil dele litt fra et slike innlegg;

Jeg misliker ord som lavkarbo, høyfett og lignende fordi det lurer folk til å tro at man må spise enten det ene eller det andre. Når man snakker om kosthold så foretrekker jeg å dra frem alle mulighetene man har til å spise sunt, ikke hva man skal begrense seg til. Spesielt ordet lavkarbo er veldig misforstått ved at man tror jo mindre karbohydrater desto bedre, og etter hvert kutter mange unge, friske mennesker det helt ut. Jeg har valgt å bruke ordet proteinrikt om mitt kosthold, på min blogg og i mine kokebøker. Det er fordi det beskriver det jeg ønsker, et kosthold rikt på proteiner – men det betyr ikke kun proteiner. Det betyr en solid porsjon med protein på tallerken, men også karbohydrater og fett.

Det er bra at folk ønsker å kutte ned på dårlige karbohydrater som sukker og hvete, og jeg har selv opplevd store helsemessige fordeler ved å gjøre dette, men det betyr ikke at man skal utelukke et helt næringsemne. Videre er lavkarbo for meg et kosthold der karbonadedeig får mer plass enn spaghetti, og fargerike grønnsaker får mer plass enn ris. Altså mer/mindre, ikke enten/eller.

Slik er hverdagene, og de er både med unntak og variasjon. Det er ingenting som er forbudt i mitt kosthold, det handler bare om prioriteringer og et bevisst forhold til det man spiser.

Hun har noen så utrolige viktige poeng! At det ikke handler om å utelukke noe, at ingenting trenger være forbudt, at det handler om mer/mindre, ikke enten/eller. Hun sier ikke at alle bør kutte ned på karbohydratene, men hun mener det er bra at folk ønsker å kutte ned på dårlige karbohydrater... aka; det er ikke sånn at karbohydrater er karbohydrater og ferdig med det. Det er lyse, raske, «dårlige» karbohydrater, som man kan kutte ned på uten å nødvendigvis kutte dem helt ut, og det er også grove, gode, nyttige karbohydrater.

I et samfunn hvor det virket som de fleste lavkarbo-ere har et fanatisk forhold til karbohydrater, har Kristine et avslappet, balansert og nyansert forhold til det. I infoen om bloggen skriver hun blant annet at hun ønsker å gi andre inspirasjon til å finne sin egen balanse i livet, noe som jo er stikk motsatt av «dette er det eneste rette»-bloggerne jeg skrev om tidligere.

Det er viktig å konsentrere seg om mulighetene og ikke begrensningene. La oss ikke kaste bort tid eller mat med feil fokus – ja til matglede og et sunt kosthold!

Enough said!

Jeg har klipt og limt en del, hele innlegget hennes kan du lese HER. Jeg avslutter nå men kommer til å skrive enda et innlegg om dette, som handler mer om mine tanker rundt lavkarbo og lignende, og mitt eget forhold til det.