Fastsittende

Jeg er så trist, for at jeg har ødelagt kroppen min, både inni og utenpå. Innvendige senskader jeg kanskje må leve med resten av livet, utvendige merker som alltid vil synes. Jeg vet ikke hvor mange ganger det vil skje igjen før jeg enten er «frisk» eller død. Uansett vil det aldri kunne bli som før. Jeg vil alltid bære det med meg. Det er slitsomt å ikke vite hva som skjer videre, hvordan det kommer til å bli. Det er slitsomt å «stå i det». Jeg er så sliten.

Jeg er så sliten, det er liksom alltid ett-skritt-frem-og-ett-skritt-tilbake. Det fører ingen vei. Det finnes ingen vei. Jeg stanger konstant hodet i veggen og er fanget. Fanget i hverdagen. Fanget i livet. Fanget i meg selv, fanget i mitt eget hodet. Sitter fast i meg selv. Forsøker å komme meg løs, ønsker virkelig å komme meg løs, men det er nytteløst, jeg har ingen effektive redskaper eller verktøy som kan gjøre håp til realitet. Jeg er så frustrert.

Jeg er så frustrert. Jeg ser gledene, men føler de ikke. Eller jeg føler de, men de varer ikke. Noe gjør jeg feil, men skjønner ikke hva. Det er som om livet er akkurat utenfor rekkevidde. Noe inni meg, inni hodet mitt, holder meg igjen. Og jeg ser ikke løsningen. Brikkene passer ikke sammen, to pluss to blir ikke fire. Jeg ser meg selv i speilet og vet ikke hvem det er som kikker tilbake på meg. Jeg sier ikke at jeg gir opp.... jeg bare er så trist.

Kjære legevaktslege

Kjære legevaktslege. Jeg setter pris på tålmodigheten og omsorgen din. Å bli tatt i mot og ivaretatt på en god måte er beroligende. Det blir rolig inni meg. Men så har jeg disse tvangstankene, som gjør at jeg MÅ skader meg to ganger på rad dersom jeg først er i gang. Jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det, men sånn er det. Flere ganger enn jeg er i stand til å telle (til tross for at telling også er noe jeg gjør mye av) har jeg blitt møtt på en god måte første gangen, men på et helt annen måte andre gangen. Jeg har først møtt forståelsefulle øyne, myke hender, en snill stemme. Noen timer senere har jeg møtt anklagende øyne, harde hender, en irritert stemme. Joda, jeg vet jeg ikke klarer å skille mellom frustrasjon over meg og frustrasjon over situasjonen, men likevel, noen ganger er verken tale og kroppsspråk til å ta feil av.

Tror du at jeg kom tilbake fordi du var snill? At jeg skadet meg igjen for å tilbringe mer tid sammen med deg? At jeg skader meg for å få oppmerksomhet, og dersom du ikke gir meg positiv oppmerksomhet (eller kanskje til og med oppfører seg dårlig mot meg) så vil jeg ikke lengre skade meg?

Kjære legevaktslege. Jeg har aspergers i hodet mitt. Jeg har tvangstanker som er sterkere enn meg. Med andre ord; det er ikke deg, det er meg. Jeg skader meg igjen enten du er snill eller slem med meg. Så la oss heller snakke om noe viktigere enn de ytre skadene, nemlig hvordan jeg har det inni meg. Det er vanskelig å forklare med ord hvor helt vanvittig intens vondt jeg har det. Om du er «snill» eller «slem» har mye, nei, ALT, å si for den smerten. Får du meg til å føle meg trygg, så er sjansen mye større for at neste gang jeg ringer til legevakta, så er det er en prat jeg ber om, og ikke sting. Og det kan vel alle leger setter pris på, enten det er min helse, deres egne ressurser eller samfunnets økonomi de har i fokus.

Jeg har forståelse for at du kanskje er sliten. Kanskje du har hatt en veldig travelt og/eller lang dag i dag. Kanskje har du brukt opp denne dagens tålmodighet forlengst. Det er ikke så mange henvendelser på natten, så jeg vet at legevaktslegen sover dersom han ikke behøves en plass. Noen ganger kommer jeg når du sover og du må bli vekket. Det er jeg veldig lei for, men jeg gjør det ikke for å ødelegge for deg, jeg gjør det fordi min egen smerte ble så uendelig stor at den fløt over. Jeg skulle så gjerne holdt igjen, men jeg klarte ikke. Tro meg når jeg sier at jeg ikke skader meg selv bare for å gjøre livet ditt surt, for å gi deg «ekstra» arbeid, for å stjele din dyrebare tid. Jeg tar ikke hjelpen for gitt på noen måte, jeg er utrolig ydmyk og takknemlig for at det finnes hjelp å få. Jeg forventer ikke at jeg skal bli trøstet og dullet med, og ikke ønsker jeg det heller. Jeg krever ingenting. Bare snakk med meg, hør på meg. Behandle meg som et menneske. Er det ikke slik at leger skal møte pasienter med respekt og omsorg? Er det ikke til og med en egen lov, som med klare og tydelige ord forteller hvordan pasienter skal ivaretaes? Der står det, så vidt jeg kan se, ingenting om at måten pasienten skal bli møtt på er avhengig av pasientens skade, sykdom eller bakgrunn.

Kjære legevaktsleger. Jeg skjønner at jeg ikke er en enkel pasient. Jeg skjønner at det er vanskelig og frustrerende å treffe på meg gang på gang, uten mer informasjon enn at jeg har hull i huden som må lukkes. Noen leger har blitt kjent med meg, og vet mer om bakgrunnen min og hvem Tora er. De er jevnt over mer tålmodige med meg. Men det er mange av dere leger som ikke er så ofte der, og det er ikke alle jeg klarer snakke med. Det er ikke alle jeg ønsker snakke med. Enten det er vårt første møte eller femte møtet. Det er ikke alltid jeg får til å snakke, selv om jeg ønsker det. Uansett setter jeg pris på at du åpner opp for en dialog.

Likegyldighet er noe som gjør forferdelig vondt. Når du knapt nok sier «hei» når jeg kommer og «hade» når jeg skal gå. Når bedøvelsen settes uten forvarsel («nå kommer det et lite stikk», ja jeg vet det men jeg synes det er fint at du sier det likevel). Når jeg ikke får blikk-kontakt en eneste gang mens jeg blir sydd. Når jeg gråter uten at du løfter på hodet. Når jeg gisper av smerte uten at du spør om ikke bedøvelsen har satt seg ordentlig. Når jeg lurer på om du engang husker hva jeg heter.

Kjære legevaktslege. Du kommer langt med et oppmuntrende smil, et «hvordan har du det?» og et «hvordan kan jeg hjelpe deg?». Selv om det bare er noen timer siden sist vi møttes. Slike små ting. Det koster deg så lite (gjør det ikke?) men betyr så mye for meg. På forhånd takk.

Somethings gotta give

Jeg vet ikke hvor jeg har meg selv. Det høres rart ut men jeg kommer ikke på noen bedre måte å si det på. Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg vet heller ikke hva jeg er eller hvem jeg er. Jeg balanserer på en hårfin linje, med livet (håpet) på den ene siden og døden (destruktivitet) på den andre. Det føles som jeg bare vaker rundt. Venter, venter på at noe skal skje, noe bra eller noe dårlig. Alt er fantastisk vakker og grusomt stygt på samme tid. Jeg er en gullfisk i en fiskebolle som bare svømmer rundt og rundt og rundt.

Jeg vet ikke hvor smerten kommer fra, jeg sverger på at jeg gjør alt jeg kan for å unngå den. Forebygge den, til og med. Tar gode valg, gjør gode ting for meg selv, er sosial, gjør det som det er meningen at jeg skal gjøre, gjør det jeg blir fortalt. Er «flinkere» enn jeg noen gang har vært... men smerten og angsten henger ved. Klar til å hoppe på så snart en passende anledning byr seg.

Jeg har gode opplevelser fortsatt, øyeblikk av ren lykke. Overveldende glede. Overveldende smerte. Dårlig samvittighet. Oppgitthet. Slitenhet, en uendelig slitenhet! Både psykisk og fysisk. Senvirkninger av det jeg har utsatt kroppen min for over mange mange år. Naturlig nok, kanskje, men forferdelig frustrerende. Manglende matlyst, noe som har vart siden i fjor høst. Hvor surt er det vel ikke at når man etter mange år endelig kunne spise hva man vil, når man vil, så har man ikke lyst på noe som helst?

Et liv bestående av 50% menigsfullhet og 50% «hold ut, bare hold ut». Litt til, litt til, hele tiden litt til. 

Jeg hører ikke hjemme her

Familie-middag hos mamma og pappa. Ikke hele familien, men noen ferie-gjester. Vi hadde en lett sommermiddag; salat, potetsalat, brød og spekemat. Da vi satte oss med bordet bestemte jeg meg helt spontant at jeg også skulle spise. Ikke brød eller spekemat, men salat, og jeg smakte på potetsalat, for første gang på mange mange år. Pappas mat er trygg, og mammas borddekning er trygg. Vi koste oss alle sammen. De andre var glad for at jeg spiste sammen med dem, selv om de også hadde satt pris på det om jeg hadde sittet sammen med dem uten å spise. Etterpå skulle vi ha quiz. Reglene var uklare, det ble litt uenigheter. Det gikk utover mitt lag. Jeg ble ikke sur, eller, jo jeg ble nok litt sur, men det tåler jeg faktisk. Men det var noe mer der – jeg vet ikke hva - og plutselig var jeg fanget i en storm av vonde følelser. Det bare økte og økte på. Jeg reiste meg og gikk bort, så diskre som mulig, i redsel for at noen av de andre skulle erte meg for at jeg «ble sur og gikk». Inn på badet, ned på gulvet, mens tårene rant ukontrollert.

Dette var ikke en unik situasjon, men kun et eksempel på situasjoner som kan, i mangel på bedre ord; «vippe meg av pinnen». Jeg klarer se HVA som utløser det, men jeg klarer ikke forstå HVORFOR. Det er ikke noen rød tråd heller, det er bare en følelse av «feil», noe er «feil», og den overkjører all logikk og fornuft. En «feil» som kun jeg kan se og føle, uten evne til å forklare det for andre, for jeg skjønner det jo ikke selv engang.

Akkurat denne gangen kom noen inn til meg, som hadde skjønt at det ble feil for meg, som hadde sett meg. Hun sa det som skulle til for å nå inn til meg, låse meg opp, hjelpe meg ut av følelsene som snørte seg tettere og tettere rundt meg. Hun skjønte, når jeg selv ikke skjønte, og det er ganske fint.

Det er ikke selve situasjonen som utløste det som er problemet (jeg forventer på ingen måte at folk skal liste seg på tå rundt meg), det er reaksjonen min som er problemet. Og jeg skjønner ikke hva det er som skjer. Jeg aner ikke hvorfor det blir sånn, hvorfor jeg blir sånn, hvorfor jeg er sånn! Så jeg føler meg dum, grusomt dum, jeg hater meg selv så intenst, (hvorfor må jeg alltid gråte, faen). Jeg kan gå fra å kose meg, til at verden brått føles fremmed og kald. Det er noe grunnleggende galt med meg, jeg passer ikke inn her, jeg hører ikke hjemme, jeg burde overhode ikke være samme med andre. Alt jeg gjør er å ødelegge for andre mennesker.

Det er så intenst når det står på som verst, jeg er helt låst inne i meg selv, og selv om jeg ikke er like låst hele tiden så er den følelsen alltid med meg. Jeg kan kjenne det ligge å lure. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det eller forberede meg på det eller noe som helst.

Sommer - tilbakeblikk

2013:

Den sommeren kan oppsummeres i et bilde;

2014:

Den sommeren kan på mange måter oppsummeres med det aller første «øyeblikk»-innlegget jeg postet her på bloggen;

«Jeg er hjemme hos foreldrene mine. Det skal være en stor familiemiddag med diverse slektninger, men det er ikke riktig enda. Det er varmt. Nesten for varmt. Jeg går i shorts og en lang, ermeløs finskjorte. Det er en sånn stille varm dag hvor det er som om man kan høre solstrålene. Jeg går ut i hagen sammen med Roxy. Trærne gir en skygge som gjør varmen behagelig. Jeg tar med en ball som jeg kaster, og Roxy løper etter. Hun er sånn en fin hund. Virkelig fin. Akkurat en sånn hund jeg så for meg da vi for seks og et halvt år siden begynte å snakke om å få hund. Hun var nærmere to år før hun ble den hunden hun er i dag, hun var en skikkelig hyene som unghund. Sta som ei geit, men pappa var staere, og mamma var tålmodig. 

Hun er seks år nå. Når vi går ut i hagen trenger hun ikke bånd. Hun er lydig, jeg kan stole på henne. Selv om det er varmt løper hun ivrig etter ballen. Vi pleier sjeldent kaste baller eller pinner til henne, og de gangene vi gjør det er det ikke alltid hun gidder løpe etter. Og de gangene hun løper etter, gidder hun sjeldent komme tilbake med fangsten. Hun tar «byttet» i munnen, og logrer stolt, før hun legger det fra seg og fortsetter der hun slapp da pinnen ble kastet. 

Akkurat i dag kommer hun tilbake til meg med ballen. Eller i det minste i nærheten av meg. Sier jeg «takk» eller «slipp», så slipper hun umiddelbart det hun har i munnen, uansett hva det måtte være. Fine hunden. Hun kan sitte, ligge og rulle rundt på kommando. Har jeg en godbit i hånda, blir hun så ivrig at hun setter seg, legger seg ned, ruller rundt og setter seg opp igjen i èn bevegelse. Hun peser litt, og stirrer på meg. Tar opp ballen og slipper den ned, som for å si at jeg skal kaste den igjen. Hun pleier vanligvis ikke gjøre det, og jeg blir glad. Pappa står på kjøkkenet og lager mat. Han følger med på oss gjennom vinduet, og peker oss i riktig retning de gangene vi ikke finner ballen. Siden det er såpass varmt vil jeg ikke at hun skal overanstrenge seg, så jeg går over til å sparke ballen forsiktig bortover plenen. Hun kaster seg etter den, slik valper gjør. Seks år, men fremdeles herlig barnlig. 

Det er sommer. Det er varmt. Roxy er god, og her og nå er det bare oss to her i verden. Pelsen hennes er myk, og innbydende. Både hender og ansikt kan grave seg inn i den. Hun er ferdig med å leke nå, og lener seg tungt inntil meg for å få kos. I øyeblikk som dette føler jeg meg så fri. Jeg tenker at akkurat sånn her, det er sånn livet skal være.»

2015:

Denne sommeren byr på utfordringer i diverse former, men det positive er absolutt i overtall. Jeg har hatt/har flere tattoveringstimer, jeg tilbringer tid med etterlengtete familiemedlemmer som er hjemme på ferie, jeg har stiftet nye bekjentskaper, jeg koser meg sammen med venner. Jeg drar i stallen når jeg kjenner at jeg trenger det. Ikke i stallen jeg vanligvis er i, men i privat-stallen som ligger rett ved, hvor jeg ordner boksen til en av hestene der, og lager klart høy og grøt til han. Det er ikke akkurat en nybegynnerhest så jeg kan ikke ri han, men bare det å få være i stallen er nok for meg. Hadde jeg kunnet ri og/eller stelt med en hest så hadde det selvsagt vært fint, men bare å få være der er en million ganger bedre enn ingenting!

Jeg snubler innimellom, men holder hodet over vannet over lange perioder om gangen, og verdsetter hvert eneste drag av oksygen ♥

...og pust med magen (2/2)

Og så kommer det, som en knyttneve i magen, slår luften ut av meg, drar bakken vekk under beina mine, følelsene jeg ikke klarer styre, tankene jeg ikke klarer holde unna, jeg mister kontroll, jeg holder ikke ut, jeg klarer det ikke. Så gjenvinner jeg både pusten og balansen og fortsetter å være lykkelig, som om ingenting har skjedd. Kanskje med litt blå tråd på plasser ingen kan se. Kanskje blå under øynene fordi jeg ikke får sove om nettene. Jeg later som ingenting. Trykker vekk og ned det som ikke passer inn i en lykkelig sommerhverdag. Jeg fortsetter som før, vel vitende om at det kommer til å koke over igjen og igjen, og jeg kommer til å falle igjen og igjen.

Les også: Smil med hjertet... (1/2)