Så lenge jeg puster, har jeg fortsatt en sjans

Januar 2013, innlegget "I stormens øye";

«Jeg ser helvete som ligger bak meg,

og helvete som potensielt ligger foran meg.

Helvete er rundt meg, over alt.

Men her og nå er det stille og rolig.

Alt har bygd seg så opp inni meg

at det er blitt forsteinet.

Det gjør ikke noe.

Jeg tror ikke jeg er deprimert.

Jeg tror ikke jeg har angst.

Jeg tror ikke jeg er spiseforstyrret.

Jeg er ikke drevet av onde makter,

av demoner, av monstre.

Dette er meg.

Hvert steg jeg tar er 100% bevisst.

Og stegene fører nedover.

Trapp trapp nedover, med hode, kropp og sjel.

Det er dette jeg må gjøre for å klare meg på egen hånd.

«Klare meg» i den forstand at jeg ikke drukner.

Strengt tatt så drukner jeg nå også,

men så sakte at jeg venner meg til det.

Jeg føler meg forpliktet til å leve,

derfor velger jeg ikke døden.

Men jeg velger heller ikke livet.

Jeg lever, men kun halvhjertet.»

Dette husker jeg. Veldig godt. Så spiseforstyrret at jeg var i ferd med å gå i stykker. Levde mer eller mindre på grønnsaker, fordi det er «sunt», og alkohol, fordi det gjorde meg mett og nummen. Bokset mot spøkelser og skygger, uten å få inn et eneste slag. Uten å vinne en eneste kamp. Kanskje prøvde jeg ikke egentlig. Kanskje hadde jeg innerst inne allerede gitt opp. Det føltes som en knyttneve i magen å lese dette igjen.

Den forpliktelsen jeg nevner i siste avsnitt er fortsatt gjeldende, og den er nok hovedgrunnen til at jeg fortsatt er her. Andre ting igjen har forandret seg siden den gang. Opphavet til smerten er dog fremdeles den samme, selv om utløpet og formuleringene er anderledes i dag. Jeg er kanskje mindre destruktiv i adferden, men de vonde følelsene er der. Tankene er der. Monstrene er der. En del av meg? For alltid? Kanskje. Men forhåpentligvis i mindre og mindre grad. I mens må jeg bare puste. Og kjempe, og jobbe, og forsøke, og prøve, og feile, og prøve igjen, alt det der, ja, men alltid først og fremst; pust. Så lenge jeg puster, har jeg fortsatt en sjans.

Distraksjon VS innhold

Noen ganger er det kanskje sånn at når man går å sjangler rundt lenge, så må man til slutt falle og slå nesa hardt og brutalt i betonggulvet før man kan reise seg og finne balansen? Etter de to tidligere nevnte ukene i et kullsort helvete, har jeg omsider funnet et slags fotfeste. Jeg sier ikke at jeg er out of the woods enda, for veien er lang, men jeg har flere av disse viktige faste holdepunktene og det vil nok bidra til at jeg klarer holde hodet over vannet.

Dette med alternative metoder, mestringsstrategier, har alltid vært et tema menneskene i helsevesenet har pushet på, når de mørkene, destruktive tankene kommer. Ting å gjøre i stede for å skade seg, i stede for å bli begravd og kvelt av selvhat, håpløsthet, meningsløshet. Gå en tur, se på tv, dra på besøk, sett på en film, lag noe godt å spise, les en bok, osv. Veldig mange forskjellige mennesker har snakket til meg om dette, uten å skjønne at de slike ting i beste fall kun utsetter de mørke tankene og følelsene. Det er bare distraksjoner, og med en gang distraksjonene tar slutt så står monstrene klare. For mine monstre er ikke slike som går over bare jeg gir det tid. «I stede for» betyr derfor egentlig bare «i tillegg til».

Det betyr ikke at jeg er fucked. Jeg bare må omformulere og presisere ting. «Distraksjoner» hjelper meg lite, det jeg trenger er «innhold». Det hjelper ikke å bare gjøre noe annet og trykke monstrene ned; det må være noe som er så mektig at det rett og slett ikke er plass til monstrene. Det er jo en kjent sak at kjærlighet er størst av alt, så ting som fyller hjertet mitt med kjærlighet og glede er fryktelig effektiv. Heldig som jeg er, har jeg i år funnet hele to ting som har den effekten; nemlig stallen og klatring. To ting jeg elsker, to ting jeg brenner for. Og som jeg nevnte i forrige innlegg, så er begge deler omsider i gang igjen nå i september, etter to uendelig lange måneders sommerferie.

Forsiktig, håpfull optimisme?

Ferske sår er en hemsko, som i beste fall forhindrer meg i å kunne gi alt jeg har, i verste fall forhindrer meg i å overhode delta. Så selvskading og uoverkommelige tunge tanker er det ikke rom for å klatreveggen eller midt blant en flokk hester. Heldigvis. De er sterkere og vinner over monstrene. Ikke for alltid, men der og da, og også en stund etterpå. Å vite at jeg snart skal tilbake til stallen eller klatreveggen, er også med på å holde dem i sjakk. Det kommer til et punkt hvor jeg er nødt til å gjøre et valg, og jeg velger hestene og klatringen over selvskading. Det betyr ikke at det er lett, for det er et valg jeg veldig aktivt må gjøre. Spesielt i disse dager (men akkurat det er noe jeg kommer tilbake til senere, kanskje).

Jeg starter opp med litt lengre dager i stallen mandager og onsdager, i tillegg til at jeg nå også er der og hjelper til med rideskolen hver tirsdag. Føler meg tryggere og har litt mer ansvar enn før ferien, det setter jeg pris på. Det er fint å merke at det går fremover. Stallen blir bare mer og mer «min» plass. Før ferien var det litt sporadisk klatring, nå satser jeg på å ha en fast klatredag hver torsdag ettermiddag. Det er godt å ha faste ting på timeplanen. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; struktur, forutsigbarhet, trygghet, faste holdepunkt, gode mennesker og gode gleder er mine beste venner.

Something gave in

(les gjerne «somethings gotta give»)

Det var jo ikke det at jeg ikke var forberedt på at august ville bli den vanskeligste måneden denne sommeren, for det har jeg lenge vært klar over at den kunne komme til å bli. Jeg bare var ikke forberedt på hvordan smellen utartet seg. Jeg skal ikke gå i detalj, men jeg ba hvertfall kjapt om hjelp, og ble tatt vare på så godt det lot seg gjøre. Kloke hoder fant ut at psykiatrien i Bodø var en løsning, og de var klare til å ta i mot meg, men så var de visst ikke det likevel, og nå er jeg egentlig glad for det. Jeg fikk bli på en kjent og trygg plass, med mennesker jeg kjenner og som kjenner meg, selv om Bodø har mer såkalt «kompetanse». I hele åtte dager fikk jeg være på KAD-sengene på legevakten, til tross for at grensen egentlig går ved tre dager. Selv om de ikke nødvendigvis kunne tilby behandling og terapi, fikk jeg mange gode prater med tålmodige og omsorgsfulle sykepleiere. Noen brikker falt på plass, jeg så ting litt mer klarere og fikk sortert noen av tankene. Jeg tenker at noen ganger er viljen til å hjelpe minst like verdifull som kompetansen!

Safe haven ♥

Etter de åtte dagene, kom jeg meg gjennom hele tre dager hjemme før nettet igjen snørte seg rundt meg i en sånn grad at gode hjelpere tenkte det var best for meg å være på KAD litt mer. Det var vondt å gå dit igjen, ikke fordi jeg ikke ville være, for det ville jeg virkelig, men jeg var flau. Følte meg dum og i veien, følte at de gode menneskene på KAD ble presset, tvunget, til å håndtere noe som det ikke er meningen skal være deres jobb å håndtere. Men sykepleieren som møtte meg da jeg kom er en av de fineste personene som finnes, og hun tok i mot meg med åpne armer og den største selvfølgelighet. Denne gangen fikk jeg to spesielt gode samtaler med to spesielt gode mennesker, hvorav den ene var tidligere nevnte sykepleier og den andre en lege, og livet føltes brått mer overkommelig. Det holdt å tilbringe to netter der.

Mange ting er i endring for tiden. Selv om endringene kanskje er bra, sånn i det lange løp, så er det uhyre smertefullt akkurat nå. Kanskje spesielt for noen med aspergers. Forandringer, selv om det er «til det bedre», er bare forjævlig. Og jeg vet at dette er noe som vil ta tid. Da hjelper det godt at sommeren (endelig) er over og hverdagen er på plass, den kjære vakre hverdagen som jeg elsker og trenger. Rutiner, forutsigbarhet, faste avtaler og faste holdepunkt. Etter nesten to måneders ferie begynner jeg i stallen igjen, litt flere timer per uke nå enn hva jeg hadde før ferien. Klatreveggen, mitt andre fristed, har vært stengt like lenge og åpner også opp igjen nå. Og psykologen min, som samler mine løse tråder og nøster opp i knutene jeg lager, er omsider tilbake etter å ha hatt ferie i hele august. Det er nødt til å bli litt lettere nå.

Fastsittende

Jeg er så trist, for at jeg har ødelagt kroppen min, både inni og utenpå. Innvendige senskader jeg kanskje må leve med resten av livet, utvendige merker som alltid vil synes. Jeg vet ikke hvor mange ganger det vil skje igjen før jeg enten er «frisk» eller død. Uansett vil det aldri kunne bli som før. Jeg vil alltid bære det med meg. Det er slitsomt å ikke vite hva som skjer videre, hvordan det kommer til å bli. Det er slitsomt å «stå i det». Jeg er så sliten.

Jeg er så sliten, det er liksom alltid ett-skritt-frem-og-ett-skritt-tilbake. Det fører ingen vei. Det finnes ingen vei. Jeg stanger konstant hodet i veggen og er fanget. Fanget i hverdagen. Fanget i livet. Fanget i meg selv, fanget i mitt eget hodet. Sitter fast i meg selv. Forsøker å komme meg løs, ønsker virkelig å komme meg løs, men det er nytteløst, jeg har ingen effektive redskaper eller verktøy som kan gjøre håp til realitet. Jeg er så frustrert.

Jeg er så frustrert. Jeg ser gledene, men føler de ikke. Eller jeg føler de, men de varer ikke. Noe gjør jeg feil, men skjønner ikke hva. Det er som om livet er akkurat utenfor rekkevidde. Noe inni meg, inni hodet mitt, holder meg igjen. Og jeg ser ikke løsningen. Brikkene passer ikke sammen, to pluss to blir ikke fire. Jeg ser meg selv i speilet og vet ikke hvem det er som kikker tilbake på meg. Jeg sier ikke at jeg gir opp.... jeg bare er så trist.

Kjære legevaktslege

Kjære legevaktslege. Jeg setter pris på tålmodigheten og omsorgen din. Å bli tatt i mot og ivaretatt på en god måte er beroligende. Det blir rolig inni meg. Men så har jeg disse tvangstankene, som gjør at jeg MÅ skader meg to ganger på rad dersom jeg først er i gang. Jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det, men sånn er det. Flere ganger enn jeg er i stand til å telle (til tross for at telling også er noe jeg gjør mye av) har jeg blitt møtt på en god måte første gangen, men på et helt annen måte andre gangen. Jeg har først møtt forståelsefulle øyne, myke hender, en snill stemme. Noen timer senere har jeg møtt anklagende øyne, harde hender, en irritert stemme. Joda, jeg vet jeg ikke klarer å skille mellom frustrasjon over meg og frustrasjon over situasjonen, men likevel, noen ganger er verken tale og kroppsspråk til å ta feil av.

Tror du at jeg kom tilbake fordi du var snill? At jeg skadet meg igjen for å tilbringe mer tid sammen med deg? At jeg skader meg for å få oppmerksomhet, og dersom du ikke gir meg positiv oppmerksomhet (eller kanskje til og med oppfører seg dårlig mot meg) så vil jeg ikke lengre skade meg?

Kjære legevaktslege. Jeg har aspergers i hodet mitt. Jeg har tvangstanker som er sterkere enn meg. Med andre ord; det er ikke deg, det er meg. Jeg skader meg igjen enten du er snill eller slem med meg. Så la oss heller snakke om noe viktigere enn de ytre skadene, nemlig hvordan jeg har det inni meg. Det er vanskelig å forklare med ord hvor helt vanvittig intens vondt jeg har det. Om du er «snill» eller «slem» har mye, nei, ALT, å si for den smerten. Får du meg til å føle meg trygg, så er sjansen mye større for at neste gang jeg ringer til legevakta, så er det er en prat jeg ber om, og ikke sting. Og det kan vel alle leger setter pris på, enten det er min helse, deres egne ressurser eller samfunnets økonomi de har i fokus.

Jeg har forståelse for at du kanskje er sliten. Kanskje du har hatt en veldig travelt og/eller lang dag i dag. Kanskje har du brukt opp denne dagens tålmodighet forlengst. Det er ikke så mange henvendelser på natten, så jeg vet at legevaktslegen sover dersom han ikke behøves en plass. Noen ganger kommer jeg når du sover og du må bli vekket. Det er jeg veldig lei for, men jeg gjør det ikke for å ødelegge for deg, jeg gjør det fordi min egen smerte ble så uendelig stor at den fløt over. Jeg skulle så gjerne holdt igjen, men jeg klarte ikke. Tro meg når jeg sier at jeg ikke skader meg selv bare for å gjøre livet ditt surt, for å gi deg «ekstra» arbeid, for å stjele din dyrebare tid. Jeg tar ikke hjelpen for gitt på noen måte, jeg er utrolig ydmyk og takknemlig for at det finnes hjelp å få. Jeg forventer ikke at jeg skal bli trøstet og dullet med, og ikke ønsker jeg det heller. Jeg krever ingenting. Bare snakk med meg, hør på meg. Behandle meg som et menneske. Er det ikke slik at leger skal møte pasienter med respekt og omsorg? Er det ikke til og med en egen lov, som med klare og tydelige ord forteller hvordan pasienter skal ivaretaes? Der står det, så vidt jeg kan se, ingenting om at måten pasienten skal bli møtt på er avhengig av pasientens skade, sykdom eller bakgrunn.

Kjære legevaktsleger. Jeg skjønner at jeg ikke er en enkel pasient. Jeg skjønner at det er vanskelig og frustrerende å treffe på meg gang på gang, uten mer informasjon enn at jeg har hull i huden som må lukkes. Noen leger har blitt kjent med meg, og vet mer om bakgrunnen min og hvem Tora er. De er jevnt over mer tålmodige med meg. Men det er mange av dere leger som ikke er så ofte der, og det er ikke alle jeg klarer snakke med. Det er ikke alle jeg ønsker snakke med. Enten det er vårt første møte eller femte møtet. Det er ikke alltid jeg får til å snakke, selv om jeg ønsker det. Uansett setter jeg pris på at du åpner opp for en dialog.

Likegyldighet er noe som gjør forferdelig vondt. Når du knapt nok sier «hei» når jeg kommer og «hade» når jeg skal gå. Når bedøvelsen settes uten forvarsel («nå kommer det et lite stikk», ja jeg vet det men jeg synes det er fint at du sier det likevel). Når jeg ikke får blikk-kontakt en eneste gang mens jeg blir sydd. Når jeg gråter uten at du løfter på hodet. Når jeg gisper av smerte uten at du spør om ikke bedøvelsen har satt seg ordentlig. Når jeg lurer på om du engang husker hva jeg heter.

Kjære legevaktslege. Du kommer langt med et oppmuntrende smil, et «hvordan har du det?» og et «hvordan kan jeg hjelpe deg?». Selv om det bare er noen timer siden sist vi møttes. Slike små ting. Det koster deg så lite (gjør det ikke?) men betyr så mye for meg. På forhånd takk.

Somethings gotta give

Jeg vet ikke hvor jeg har meg selv. Det høres rart ut men jeg kommer ikke på noen bedre måte å si det på. Jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg vet heller ikke hva jeg er eller hvem jeg er. Jeg balanserer på en hårfin linje, med livet (håpet) på den ene siden og døden (destruktivitet) på den andre. Det føles som jeg bare vaker rundt. Venter, venter på at noe skal skje, noe bra eller noe dårlig. Alt er fantastisk vakker og grusomt stygt på samme tid. Jeg er en gullfisk i en fiskebolle som bare svømmer rundt og rundt og rundt.

Jeg vet ikke hvor smerten kommer fra, jeg sverger på at jeg gjør alt jeg kan for å unngå den. Forebygge den, til og med. Tar gode valg, gjør gode ting for meg selv, er sosial, gjør det som det er meningen at jeg skal gjøre, gjør det jeg blir fortalt. Er «flinkere» enn jeg noen gang har vært... men smerten og angsten henger ved. Klar til å hoppe på så snart en passende anledning byr seg.

Jeg har gode opplevelser fortsatt, øyeblikk av ren lykke. Overveldende glede. Overveldende smerte. Dårlig samvittighet. Oppgitthet. Slitenhet, en uendelig slitenhet! Både psykisk og fysisk. Senvirkninger av det jeg har utsatt kroppen min for over mange mange år. Naturlig nok, kanskje, men forferdelig frustrerende. Manglende matlyst, noe som har vart siden i fjor høst. Hvor surt er det vel ikke at når man etter mange år endelig kunne spise hva man vil, når man vil, så har man ikke lyst på noe som helst?

Et liv bestående av 50% menigsfullhet og 50% «hold ut, bare hold ut». Litt til, litt til, hele tiden litt til.