Øyeblikk #21 (forståelse)

Det er søndag, og det er en liten dugnad i stallen. Ødelagt høy skal kostes sammen og kastes. Vi er mange mennesker, noen hunder, et par barn, to store traktorer og en liten traktor. Vi rydder og prater og det er rett og slett ganske hyggelig. Når vi er ferdig så setter vi oss ned sammen og drikker brus, spiser kjeks og nøtter som har blitt kjøpt inn tidligere samme dag. Ingenting av det er aktuelt for meg å innta. Jeg kan ikke spise/drikke noe som noen har vært borti (eller KAN ha vært borti). Brusen er på halvannenlitersflasker og den helles over i engangskopper, som jeg ikke kan drikke av (fordi noen KAN ha vært borti kanten av koppen). Alt som ikke er singelpakket og forseglet og kan spises uten å ta direkte på det, er bare å glemme. Men det går fint altså. Denne bakteriefobien har fulgt meg i mange lange år, så jeg er vant til at med mindre jeg tar med noe hjemmefra, så kan jeg yderst sjeldent spise eller drikke noe  sammen med andre på noen form for sammenkomster.

Men, så kommer en dame mot meg, ei utrolig hyggelig ei som jeg har blitt ganske godt kjent med, med et stort smil rundt munnen og en uåpnet halvlitersflaske pepsi max som hun rekker meg. For hun vet. Hun som har vært på butikken og kjøpt snacks til oss, hun vet også, og kjøpte nettopp derfor en egen brusflaske til meg. Kun til meg. Uåpnet. Så jeg også skulle få noe. En liten gest, som i dette øyeblikk betyr alt i hele verden – å bli husket på. Sånne små ting betyr så mye.

Denne fobien min er så tåpelig, jeg forstår den ikke selv en gang og forventer derfor aldri forståelse fra andre. Derfor er det så enormt stort for meg når jeg likevel får det ♥

Kontraster

Fremdeles er det slik at jeg ikke vet om jeg kommer til sprenges i tusen biter eller om dette bare er slik det skal føles, med tanke på alt som foregår for tiden. Jeg vet bare at selvskadingstankene kommer sterke og ofte for tiden, og jeg klarer ikke alltid stå i mot. Og selv om jeg er fast bestemt på at jeg ikke skal «tilbake» til spiseforstyrrelsen igjen, så er jeg nok nærmere en tilbakefall enn jeg har vært siden jeg startet min recovery i 2014. Alle andre er liksom så forbanna positive og sikre på at «dette kommer til å gå bra!». Selv er jeg ikke alltid like sikker.

Jeg lever på Oppturene, på Øyeblikkene, men dersom jeg begynner å tenke over ting så svartner alt. Når jeg er ute og gjør ting så klarer jeg holde det på avstand, men når jeg sitter hjemme er det verre. Jeg er ute mest mulig, men til slutt så må man liksom hjem. Følelsene svinger mye. Først kan det gå litt bra. Så føles det som alt er på tur å gå til helvete. Så er det rolig igjen. Så blir det ille igjen. Stadig vekk, frem og tilbake, opp og ned. Plutselig står jeg på kanten av verdens høyeste fjell og er i ferd med å miste balansen, plutselig ligger jeg i en hengekøye mellom to palmer på en kritthvit strand med en kald drink. Selv etter en god dag med mange oppturer, så kan jeg på kvelden falle helt sammen. Jeg kan gå fra å sitte rolig og se en hyggelig film, til å ut av det blå være nødt til å hive etter pusten mens tårene spruter av redsel og panikk over mørket som plutselig omsvøper meg.

Utad har jeg hatt en «god fungering» i sommer. Jeg har vært mye ute, mye sosial, mye i stallen, kost meg mye! Begrenset tid til blogging, skriving, funderinger (heldigvis). Fokuset mitt har vært på å leve, her og nå. Det har forundret meg at jeg føler meg så mye verre når jeg oftere enn noen gang føler på ren lykke. Kanskje er det sånn at desto bedre jeg fungerer ute, desto større blir kontrasten når jeg kommer inn døren hjemme og brått slutter å fungere. Kanskje er det ikke nødvendigvis sånn at jeg har det verre når jeg har det ille, men jeg faktisk har det bedre når jeg har det bra. Forskjellen mellom de to blir dermed større og er vondere å kjenne på enn før.

Jeg forsøker (spesielt i mørke stunder) å minne meg selv på at «ikke hver dag er god, men det er noe godt i hver dag». Det er mitt mantra. Noen dager er vakre, noen dager er tøffe. Sånn er det bare, og det gjelder vel for alle, men jeg er helt bestemt på at dersom man leter, så vil man finne minst en god ting å ta med seg videre. Jeg setter pris på alle Oppturene og Øyeblikkene jeg får, for de er ingen selvfølge. Nå kommer de tett i tett, men i mange år var det langt mellom hver gang de dukket opp. Jeg har det mye vondt, men jeg har det jammen meg mye godt også.

En felles «Sunn Fornuft»!

I juli ble det lansert en Sunn Fornuft-plakat, som inneholder retningslinjer for bloggere, om hva som er ok å dele og kanskje aller viktigst: hva som ikke er ok. Når man blogger, spesielt når man er en "topp-blogger", så er man et forbilde, noen mange sammenligner seg selv med. Da bør man være forsiktig med hva man deler og hvordan man formulerer seg. Spesielt når det kommer til mat, kosthold, kropp og trening.  Topp-bloggere har et ansvar som mange tar svært lett på. Enten de vil det eller ei, så slukes innholdet rått av utallige jenter på 14-15 år (og eldre... og yngre). Å si at lesere som blir "trigget" heller får la være å lese, det er verdens dummeste og feigeste unskyldning. Ansvarsfraskrivelse på sitt verste. Altså, det er selvsagt ingen som får spiseforstyrrelser av å lese èn blogg, men å fokusere mye på mat, trening og overfladiske ting er med på å svekke selvtilliten, gi dårlig samvittighet for hva man spiser og hvor mye man trener, og det er ofte da at det begynner å balle på seg. Og hvem ønsker vel bidra til det?

Sunn Fornuft-plakaten

1. Unngå å skrive hvor mye du veier, BMI, kaloriinntak, midjemål, armmål og liknende tall. Husk at du har unge lesere som sammenlikner seg med deg. 

2. Unngå å være for bastant når du skriver om positive eller negative sider ved en enkelt matvare eller en livsstil. Husk at du skriver fra egen erfaring og ikke er fagperson. Det som er bra for deg er ikke nødvendigvis bra for alle andre.    

3. Bilderedigeringsprogram kan være fint for å justere lys, farger og utsnitt, men unngå å endre kroppsstørrelse eller fasong. 

4. Del gjerne mat og treningsinspirasjon, men vær flink til å understreke hvem det er ment for, at ikke alle løper like fort, veier like mye eller i det hele tatt trenger å endre noe. Husk at du ikke har noe kontroll på hvem som leser det du poster på nett. Selv om du har en kjernegruppe faste lesere som kommenterer har du også lesere som er yngre og eldre, friskere og sykere. 

5. Fokuser heller på treningsgleden fremfor hvor langt du selv løper og hvor mange repetisjoner du tar. Husk at du ikke trenger å skrive om hver eneste gang du selv trener for å dele treningsinspirasjon. Poster du et treningsopplegg, så presiser hvem det er laget for, og hvem det ikke er laget for. 

6. Når du skriver om mat, ta gjerne bilde av matlagingen, bordet eller hele retten, men vær bevisst om du poster bilder som viser størrelsen på din egen porsjon. Vis særlig omtanke om din egen porsjon er liten. Presiser gjerne at du for eksempel forsynte deg flere ganger. 

7. Skriv gjerne om klær, men unngå å skrive hvilken klesstørrelse du bruker. Husk at leserne ikke kjenner deg i virkeligheten, og bare gjetter på om deres kropper faktisk er like. Får du spørsmål om størrelsen du bruker i et plagg, svar heller på om du opplever at plagget er lite, stort eller normalt i størrelsen. 

8. Vær bevisst på den totale mengden bilder du legger ut der kropp er i fokus. Kropp i biniki er naturlig på en strand, men tenk på omfanget i andre settinger. Vis gjerne hva som er bak fasaden i blant og post realistiske bilder av deg selv. 

9. Vær varsom om du deler informasjon om dine egne kosmetiske inngrep. Sett deg inn i hva loven sier om markedsføring av slike inngrep.  

10. Hvis du blir kontaktet av lesere som forteller at de er syke eller har det vanskelig, send dem videre til fagpersoner. Mental Helse har en gratis, døgnåpen hjelpetelefon for mennesker som trenger noen å snakke med. Telefonnummer: 116 123 De som synes det er vanskelig å snakke med noen kan få skriftlig hjelp på Mental Helses nett-tjeneste sidetmedord.no

Altså, mye av dette er så grunnleggende at alle bloggere burde skjønne dette uten å måtte bli det fortalt! Men det ikke tilfelle. At disse retningslinjene kom er helt suverent, at ikke alle skjønner viktigheten av å følge dette er helt på tryne.

Jeg skrev et innlegg om dette temaet for to år siden. Akkurat det innlegget er et av mange gamle innlegg jeg har valgt å fjerne, men jeg fant det igjen blant alle utkastene, og deler det igjen;

Det finnes utrolig mange motstridende kostholdråd i media. Spis ditt, ikke spis datt. Dette dør du av dersom du spiser for mye av det, dette dør du av dersom du ikke spiser nok. Dette blir du feit av, dette blir du slank av. Så mye må du trene og så ofte bør du trene. Bla bla bla.. Det kan være lett for alle og enhver å bli overveldet av alt mat- og kroppshysteriet vi bombarderes med daglig. Men det går ikke an å ta alt innover seg, og jeg tror at hjernen vår (forhåpentligvis) etterhvert vil beskytte oss ved å stenge det ute. Overskrifter med ord som diett, slanking, kilo, fett og faste bare preller av. Det blir så mye av det at alt bare smelter sammen og blir skurr, bakgrunnsstøy. Sånn er det hvertfall blitt for meg, mer eller mindre. 

En ting min hjerne har vanskeligere for å prelle av, er privatpersoner som sprer sin personlige mening gjennom feks en blogg. Når det er èn sak i media (feks Allers) så er det så upersonlig, men når det blir et "faktisk menneske" som aktivt blogger  så blir det liksom noe annet. Leser jeg et innlegg hos noen hvor de skriver av de trener 8 dager i uka, har et kosthold uten gluten, sukker, fett, karbohydrater, og ellers fremstår som verdens lykkeligste og mest avbalanserte menneske med en rosenrød tilværelse, ja da er det lett å tenke åh, sånn burde jo jeg også trent/spist. Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke er «flink nok». Jeg får et inntrykk av at nettopp dette trening- og kostholdsregimet er hva som skal til for å bli lykkelig.

Alle har rett til å uttrykke sin mening, det sier jeg ingenting på – men bare ikke fremstil det som det eneste rette! Selv om DU trener x antall timer, x antall dager hver uke, og spiser x antall kalorier, fordelt på matvarer som ikke inneholder x, x eller, x, og DU føler at det er rett for deg, betyr det ikke at det er rett for alle andre også. Mange av disse kostholds-, trenings- og fitnessbloggene er på grensen (og over grensen) til det syke og fanatiske. Men de ser det ikke selv, og fremstiller seg selv og livsstilen som sunn og frisk. Det er spesielt da det begynner å bli farlig.

Et fiffig ordtak sier; «Religion is like a penis. It's fine to have one and it's fine to be proud of it, but please don't whip it out in public and start waving it around... and PLEASE don't try to shove it down my child's throat.» Det kan brukes i mange sammenhenger.

En påminnelse om livet, fra livet

Akkurat når mørket truer og jeg begynner å fantasere om å gi litt slipp, så viser livet seg fra sin beste side ♥

Fredag;

Jeg har mer eller mindre akkurat kommet i gang med turridning, og liker best trygge og brede veier og stier. Likevel lot jeg med lokke med på en "off-road"-tur; ned i fjæra, gående i havet, så opp på land, gjennom lyng og over hauger, mye ulendt terreng som skremmer meg, men som hestene trives i og håndterer helt fint. Fjordinger er jo tross alt terreng-hester. De er laget for å gå i naturen, og det viste Frøya meg virkelig. Hun var ikke redd vann i det hele tatt, bare gikk ut i havet, ville smake på det til og med, og synes faktisk det smakte helt fabelaktig. Finne veien gjennom terrenget, klatre opp og ned små knauser - hun elsket det! Hun liker å gå tur, men jeg har aldri før sett henne nyte det på den måten. Vi gikk sammen med våre gode venner Tarzan og forrytteren hans. De har vært der mange ganger og ledet vei. Frøya fulgte tillitsfullt etter Tarzan, men tok seg likevel god tid til å smake på alt det grønne rundt seg. Helt fantastisk tur, en av de beste opplevelsene jeg har tatt i mitt liv, selv om jeg underveis var ganske nervøs innimellom. Jeg kunne ikke vært stoltere eller mer imponert over den fantastiske ponnien min!

Lørdag;

På formiddagen så skrittet jeg en kort tur med Frøya, bare ned til veien og tilbake (tar ca 5 minutter) - MEN - jeg red uten sal! Jeg har begynt å ri henne litt barbak (barbak = uten sal) innimellom, det er en utrolig fint å være så nær hesten, kjenne varmen hennes og alle bevegelsene hennes så tydelig. Vi har kun vært inne i ridehallen, for jeg må trene litt på balansen, og så håper jeg at jeg får ridd på tur barbak etterhvert. Dette var en bitteliten start, en slags oppvarming, og det føltes veldig bra!

Senere på dagen traff jeg ei venninne, ei som har blitt en veldig god venninne som jeg har det utrolig gøy sammen med. Vi møttes for å henge sammen og spille pokemon sammen (ja, jeg spiller pokemon, gjør ikke alle det?? Og det er tross alt mye morsommere å spille sammen). Vi fanget litt pokèmon, vi hørte på mye musikk, vi spiste is og drakk brus, vi facetimet med en amerikaner (om pokèmon), vi dro til avsidesliggende plasser, vi dro for å se på midnattssola, vi tok tullete bilder, vi snakket og lo og tøyset. Så undervurdert det er å bare henge! Å møtes uten å planlegge hva man skal gjøre. Det er ikke alle venner man bare kan gjøre sånn med, og jeg er uendelig glad for at jeg har en sånn venn!

Søndag;

På formiddagen fikk jeg besøk i stallen av en venninne og hennes to jenter på 2 og 4 år. De fikk stelle og børste Frøya. Jeg har ikke sett henne med barn før, men vi så umiddelbart at det ikke var noe problem, hun var bare utrolig oppmerksom, varsom og forsiktig med de små menneskene. Det var veldig fint å se, hun og jentene koste seg sånn sammen! Minstejenta var litt skeptisk, men gikk etterhvert med på å børste henne litt. Eldstejenta var litt tryggere og hun fikk ri, vi gikk mange runder rundt i ridehallen. Jeg ser stadig nye sider av Frøya, og elsker henne stadig høyere og høyere!

Noen timer senere dro jeg og Frøya på tur sammen med en av hestene fra privatstallen og hans eier. Vi har ikke vært på tur sammen før, og hestene kjenner ikke hverandre så godt, men det gikk bra. Faktisk gikk det over all forventing. Vi fikk en helt fantastisk 2-timers tur på fjellet, med herlig vær og en helt magisk utsikt! Frøya var rolig og avslappet og bare koste seg, og det samme gjorde jeg.

Og nå sitter jeg igjen med verdens viktigste tanke;

"okei, jeg fortsetter litt til"!

Bristepunktet VS voksesmerter

Bristepunkt; når det er rett før begeret flyter over, rett før det smeller, rett før alt raser, rett før alt går i stykker, rett før det går galt.

Voksesmerter; når man vokser eller forandrer seg så gjør det vondt, men det kommer noe godt ut av det, man kommer ut sterkere på den andre siden.

Hvordan vet man om man er i en tunnel og om man bare fortsetter så når man åpningen i andre enden, eller om det er en spiral man er i, som man bare graver seg dypere og og hardere ned i gjørmen? For begge deler gjør like vondt, gjør det ikke?

Hvordan vet man om virketrangen man har i kroppen, er uro eller rastløshet? Når man ikke klarer sitte stille, hvordan kan man vite om det er fordi man har energi og tiltakslyst, eller om det er fordi følelsene i hodet er så mange at de renner ut i kroppen og lager ubalanse? For det kan kjennes ganske likt, kan det ikke?

Hvordan kan man vite om trangen til å deaktivere facebook, lukke blogg og fjerne instagram er for å beskytte seg selv, eller for å ødelegge seg selv? Når verden føles helt overveldende og alt man kjenner er at man må vekk, hvordan vet man om det betyr at man trenger en pause eller om det betyr at man ønsker forsvinne?

Når man er frustrert og føler seg håpløs og mislykket i alt man gjør og alt man er, hvordan kan man vite om alt går dårlig eller om det bare føles som alt går dårlig? Hvordan vet man forskjellen?

Når man ikke klarer halvparten av det man ser de rundt seg klarer, fordi man blir så sliten i hodet at man bare vil gråte og får så vondt i kroppen at man blir dårlig, hvordan vet man om løsningen er å pushe seg selv for å bli sterkere, eller om å pushe seg bare gjør vondt verre?

Når man sover flere timer færre enn man har gjort tidligere, hvordan vet man om det er fordi kroppen ikke lengre trenger like mye søvn, eller om det er fordi hodet er for urolig til å finne roen?

Jeg er tom, alt har stoppet opp – er det normalt i den situasjonen jeg er i nå eller er det et tegn på at nå er det like før noe ryker?

«Falling feels like flying, until you hit the ground» er det et uttrykk som sier. Man vet ikke hva det er man egentlig gjør før man eventuelt treffer bakken, brått.

Forandringer er i gjære. Alt står på vent nå, men når høsten kommer så starter ballen å rulle. Forandringer generelt er svært vanskelig for meg, og jeg vet allerede at de som kommer vil bli spesielt vanskelige. Det er helt umulig å forutse hvordan det vil bli eller hvordan jeg vil håndtere det. Akkurat nå får jeg ikke gjort noe som helst med det, annet enn å vente. Vente, mens jeg ser om all denne ventetiden alene kanskje er nok til å felle meg.

Når man er så sårbar at det er direkte flaut

For over en måned siden skrev jeg at jeg var mye emosjonell og «sippete. Det har fortsatt, og bare blitt enda verre. Jeg sliter en del nå, og er i et kjempedårlig humør. Det er rideleir i stallen for tiden, jeg er der ikke hele tiden, men likevel en del. Hjelper til når barna rir, samt før og etter, så drar jeg hjem og hviler når de spise/pauser. Jeg er der også ofte på ettermiddagene for å stelle litt i stallen, og ofte tilbringer jeg nesten hele dagen der i helgene, så det blir liksom til at jeg er der mye. Jeg tilbringer nok mer av våkentiden min i stallen enn hjemme. Hadde jeg ikke hatt stallen å dra til, så hadde jeg ikke hatt noen grunn til å ikke bare la alt gå til helvete. Jeg blir fysisk sliten, men det er bedre å være der og slite meg litt ut enn å sitte hjemme uten noe å gjøre, for da vet jeg ting vil gå veldig galt, veldig fort. Stallen er et safe haven, for selv om følelsene herjer vilt også når jeg er der, så får jeg hvertfall ikke gjort meg selv noe. Jeg prøver å holde meg samlet når jeg er der, men det slår stadig oftere sprekker. Det bekymrer meg veldig, for jeg er redd jeg virker sur, er redd for å være en som sprer dårlig stemning. Så det blir liksom feil uansett hva jeg gjør, blir jeg hjemme så går det ut over meg selv, drar jeg i stallen så går det (potensielt) ut over de rundt meg.

Det skal så fryktelig lite til før jeg blir opprørt. Tårene sitter fryktelig løst, jeg blir så lett lei meg og frustrert. Selv den minste ting, som kanskje til og med ikke egentlig er noen «ting», setter meg helt ut av balanse. Jeg er så sårbar at det er direkte pinlig. Jeg bare mister meg selv i alle de overvelmende følelsene. Når jeg gråter så er det fordi jeg rett og slett ikke klarer stoppe tårene, jeg gråter aldri med vilje, men jeg er så redd for at noen skal tro det, for at noen skal tenke at jeg gjør det for å få oppmerksomhet eller tenke at det er teit/ubehagelig at jeg griner. Derfor ender jeg som regel opp med å gå en annen plass, eller bare late som ingenting og bare gjør det jeg skal gjøre og forsøker å snufse så lite som mulig mens tårene bare lever sitt eget liv.

På søndag gikk jeg rundt med gråten i halsen nærmest hele dagen, mens jeg var i stallen, og på kvelden så klarte jeg ikke holde det tilbake lengre. Jeg satt alene inne på dekken-rommet og gråt, det var nesten ingen i stallen og særdeles liten sannsynlig for at noen hadde noe ærend der jeg satt, men det var faktisk ei som kom inn. Ei som pleier instruere meg når jeg rir, og som håndterte det fint den gangen jeg var så stresset at jeg begynte å gråte der jeg satt oppå hesten. Hun var rolig og snill også denne gangen, og spurte hva det var, hva jeg satt å tenkte på. Jeg fikk fortalt henne hva det var akkurat da; Frøya hadde blitt barbert tidligere på dagen (noe som av en eller annen grunn ble en voldsom emosjonell innvirkning på meg, forstå det den som kan??), så hun var nødt til å ha dekken fremover nå, men hun har ingen egne dekken, pluss at jeg fant noen bittesmå, sorte kuler på nakken hennes som jeg ikke hadde sett tidligere. Instruktøren sa at dekken er det jo bare å låne av de andre, og de kulene på Frøya kunne hun gå og se på. Det var nok til å roe meg betraktelig ned. Kjempeenkle løsninger/svar på noe jeg hadde gått rundt og psyket meg selv fullstendig ut over.

Det er som regel slik at det skal veldig lite til for å roe meg ned, problemet er at jeg klarer det ikke selv. Jeg bare surrer meg selv helt inn i det til jeg nesten kveles, til jeg hare helt panikk, og til slutt bare trykker jeg alt vekk og vekk og vekk. Helt til alt sprenges. Sånn skikkelig. Når jeg får luftet ting for noen andre derimot, så er det som om luften går ut av stress-ballongen min. Ting jeg kaver med på egenhånd i dagesvis er ting det kan ta kun minutter å løsne opp i ved hjelp av andre. Så det jeg egentlig trenger/ønsker når alt bare raser inni meg, er å be om litt støtte. Det er selvsagt mye mer som ligger bak "sammenbruddet" enn bagatellen som utløste det, likevel hjelper det å få prate litt med noen. Ikke om livet og døden og de store temaer liksom, men bare få luftet den (sannsynligvis) bittelille tingen som utløste akkurat det sammenbruddet der og da. Men det er ikke bare-bare å gå rett bort til noen å be om det. Også er det jo dette med at jeg føler meg så uendelig dum.

Jeg holder ikke ut alle disse følelsene, alle disse små tingene som kveler meg. Det er for mye og for overveldende og jeg hater meg selv så uutholdelig intenst for at jeg er den jeg er. Og på toppen av det kan jeg ikke bli en byrde for andre. Igjen blir det feil uansett hva jeg gjør.