En kropp i ustand

Det viktigste for meg er å ha en kropp som fungerer. Hele veien (fra sykelig undervektig til innenfor «normalen») har jeg bevisst prøvd å ha mer fokus på at kroppen skal være sunn og frisk og fungere, enn på hva den veier. Vekt er ikke viktig, så lenge man holder seg innenfor «normalen». Og det gjør jeg nå. Det har jeg gjort i nesten to år. Likevel sliter kroppen. Det har den gjort helt siden jeg ble normalvektig. Før det også, selvsagt, bare at da hadde den jo en god grunn.

Jeg har mye vondt, i skuldre, nakke og rygg. Noen perioder går det litt bedre, andre perioder er det veldig ille. Jeg er usikker på hva som utløser det og hva som lindrer det. Noen ganger hjelper det å sove, andre ganger er jeg verre når jeg våkner. Noen ganger kan jeg måkke en av hestenes bokser og få kjempevondt, andre ganger kan jeg måkke tre bokser uten at jeg kjenner noe ubehag. Noen ganger får jeg vondt selv om jeg ikke har gjort noe. Noen ganger kan jeg turne rundt i stallen en hel dag uten å bli noe mer enn normalt sliten. Noen ganger blir jeg smertefri av smertestillende, andre ganger har det ingen effekt.

Kroppen er konstant anspent, og jeg klarer ikke få den til å slappe av selv om jeg forsøker. Jeg klarer ikke «slappe av». Jeg kan sitte i sofaen, men hjernen jobber på høygir, kroppen spenner seg selv og musklene gjør vondt. I perioder har jeg så vondt i skuldrene at jeg ikke kan bruke bh, fordi det ekstra lille trykket bh-stroppene gir er nok til å gjøre meg svimmel og kvalm. Å kjøre bil gir mye smerte i skuldrene. Jeg må prøve å holde bilturene kortere enn 10 minutter, skal jeg kjøre lengre må jeg ta smertestillende.

Det var nok et sjokk for en kropp som hadde vært helt i ro i mange år, å plutselig skulle begynne med både klatring og jobbing i stall. Kanskje var overgangen for brå. Kanskje er dette det difuse ordet «senskader» som følge av hardkjøret kroppen min har vært gjennom. Klatringen har jeg satt på pause, jeg har ikke klatret aktivt siden i vår. Men stallen er jeg i. Over en lang periode har jeg pushet på når jeg egentlig burde tatt det med ro. Alle signalene kroppen har gitt meg om å ta det med ro, de har jeg ikke godtatt. Jeg klarer ikke å være i stallen uten å gjøre noe (det er faktisk ikke mulig!), og jeg klarer heller ikke å ikke være i stallen (for uten stallen så har jeg jo ingenting). Jeg er helt avhengig av å gjøre noe nyttig, å være til hjelp, å bidra der jeg kan, få et konstruktivt utløp for all energien og virketrangen min, og når jeg ikke får gjort noe fornuftig så føler jeg meg så uendelig udugelig og ubrukelig.

Nå har det blitt helt stopp. Jeg burde stoppet opp for lengst, men trodde jo virkelig at det ville løse seg selv, at det ville gå over. Plutselig hjelper verken sterke smertestillende eller betennelsesdempende, som tidligere har hatt god effekt. Jeg har tatt helt pause fra stallen i over en uke; ingen måkking, løfting eller bæring, noe som alene burde gjort meg smertefri, men det har heller ikke hjulpet. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Rastløsheten og virketrangen sprenger i meg, og disse følelsene av udugelighet og ubrukelighet vokser noe voldsomt.

Etter et halvt år hos fysioterapaut har jeg ikke blitt noe bedre – faktisk har jeg prestert å bli verre. Det slår meg at kanskje er det ikke kroppen som trenger hjelp, men hodet. Det er som om alt av stress og negative ting som skjer, setter seg fysisk i kroppen min. Alt kaoset som regjerer i hodet mitt, det flyter over, flyter ut i hele kroppen.

I nesten hele mitt liv er det hodet som har holdt meg tilbake - nå er det kroppen som holder meg igjen. «Premien» min for å fokusere på en frisk kropp i stede for vekt, skulle jo være en frisk kropp. Jeg føler meg lurt.

Hva om kjærlighet ikke er nok

Da jeg fikk vite at jeg, for alvor, skulle få mulighet til å ha en hest på fòr, var jeg skeptisk. Redd for at jeg ikke ville klare ansvaret, redd jeg ikke ville ta godt nok vare på hesten. Marie forsikret meg om at det ville gå helt fint, og jeg har jo mange rundt meg som jeg kan be om hjelp og råd. Så jeg tok sjansen, og fikk Frøya på hel-fòr. Etterhvert som jeg ble bedre og bedre kjent med henne, og gladere og gladere i henne til jeg til slutt begynte å elske henne, så sverget jeg på at hun aldri skal «lide» uansett hva jeg gjør mot meg selv. Hun skal komme først, alltid. Hun skal få alt hun trenger, og mer til. Den høyt elskede hesten er min førsteprioritet her i livet. Ingenting jeg gjør mot meg selv skal gå på bekostning av henne.

At jeg skulle slutte helt med å skade meg, var urealistisk å forvente, men det skjer ikke like ofte som før. Og de gangene det har skjedd siden hun kom, har jeg likevel vært i stallen, som om ingenting har skjedd. Jeg har dog tillatt meg selv å ta èn dag fri fra selve ridningen, men kun èn, og har likevel vært i stallen og stelt med henne. En dag fri innimellom bør hun jo få uansett.

Når ting har gått bra lenge, så begynner man å anta at det kommer til å fortsette å gjøre det. Det er ofte når man begynner føle seg trygg at man går på en smell. Og det skjedde; jeg var uheldig. Ikke med selve skaden, men med legen jeg møtte på legevakten. Jeg fikk ikke den behandlingen jeg skulle fått. Ikke fordi han ikke ville, men fordi han mente han ikke kunne, at det ikke lot seg gjøre. Jeg var svært uenig, det ville ikke vært noe problem, men hva jeg mente betydde ingenting. Det førte til at jeg plutselig ikke kunne ri. Jeg kunne plutselig ikke sette Frøya først. Ikke uten at det gikk på helsa løs.

Et sår som er behandlet holder seg helt og lukket selv om man er aktiv. Et sår som ikke blir det, vil bevege på seg og potensielt rives opp dersom man er aktiv. Et sår som blir behandlet gror på en uke. Et sår som ikke blir det, bruker 1 til 2 måneder. Denne gangen var jeg heldig; det tok ikke mer enn litt over en uke før det hadde rukket å bli såpass mye bedre at det hvertfall ikke kunne bli verre, og jeg kunne starte rolig opp igjen. Kanskje høres ikke det lenge ut, men det var i slutten av sommerferien, og jeg gikk fra å ri 6 dager i uken til bom stopp.

Den dårlige samvittigheten tok et solid kveletak på meg. Den gnagende følelsen av å ikke være i stand til å ta godt nok vare på henne. Det viktigste for meg er at Frøya har det bra. Hun er min sol og måne og stjerne, hun er hele min verden, hele mitt liv. Uten henne har jeg ingen grunn til å stå opp hver morgen, ingenting å kjempe for. Jeg klarer meg ikke uten henne, men er samtidig veldig klar over at om jeg ikke klarer ta godt nok vare på henne så må jeg la noen andre gjøre det. Å måtte si henne fra meg, det er min største frykt og mitt verste mareritt.

Noe av det som skremmer meg mest er at denne hendelsen ikke har dempet den intense trangen jeg har til å skade meg. I følge all logikk burde dette vært et wake-up call, men det er ikke det. Og det gjør at jeg føler meg enda jævligere. Jeg vet at jeg risikerer å bli tvunget til å måtte ta en pause, kanskje en lengre en, men jeg klarer likevel ikke å la være.

Jeg kan gi henne all verdens omsorg, kos, stell og kjærlighet, men det er ikke slik at det nødvendigvis er nok. Hun trenger oppdragelse, opplæring, grenser, trening, og det er ekstremt begrenset hva jeg, med min korte «karriere», får til. Jo mer jeg tenker, jo mer innser jeg hvor lite jeg vet. Jo mer jeg gjør, jo mer innser jeg hvor lite jeg kan. Den siste tiden har jeg blitt stadig mer usikker, og trengt stadig mer hjelp med henne. Jeg er heldig som får hjelp. Hun som instruerer meg pleier også ri Frøya selv innimellom for å få henne mer «på plass», på en måte jeg ikke kan. Det er jeg evig takknemlig for! Samtidig knuser det meg at det er noe jeg ikke får til selv.

Hun lider ingen nød, den hesten, tvert i mot så har hun det som plommen i egget. Likevel føler jeg ikke at det jeg gjør er godt nok. Jeg gir alt jeg har for henne, og får tilbakemeldinger på at jeg er flink med henne, men klarer ikke tro på det, klarer bare ikke tro på at det jeg gjør er godt nok. Frøya fortjener det beste og jeg lever i konstant redsel for at «det beste» rett og slett ikke er meg.

Å leve er ingen selvfølge

Magisk nydelig sang med et viktig budskap 

Vi har vel alle sammen en tendens til å ta hverandre for gitt, til å ta vår egen helse og vårt eget liv for gitt. Helt til noe skjer. Det er trist at vi ofte trenger brutale påminnelsen for å huske å sette pris på vårt liv og livene til de vi har rundt oss, de vi er glade i. At vi puster, og at våre nærmeste puster, det er ingen selvfølge. Livet er skjørt, og kan mange ganger være både brutalt og urettferdig. En ting er sikkert, kjærlighet er noe det aldri kan bli for mye av! Vi bør bli flinkere til å si til de vi er glad i, at vi er glade i de. Få ting er vel verre enn å plutselig sitte igjen med usagte ord som man aldri igjen vil få sjansen til å si den det gjelder. Jeg prøver så godt jeg kan å uttrykke takknemlighet og kjærlighet til alle de i mitt liv som betyr noe for meg (og jeg synes faktisk at det å si det høyt forsterker de gode følelsene)! ♥

Et nydelig syn som møtte meg på vei ut av stallen!

Hvordan "en dårlig dag" ser ut

Allerede når jeg våkner føler jeg meg sliten, utslitt faktisk. Null overskudd, men tenker at jeg skal nok klare å komme meg gjennom dagens planlagte avtaler, må jo det. Frøya har time til saltilpassing klokka 10. Jeg drar opp i god tid. Måkker boksen hennes, tar henne inn, skyller av bena hennes, steller og børster henne møysommelig, gir henne høy for å holde henne fornøyd siden det er dødskjedelig for henne å stå inne. Når klokka er ti og jeg står klar med Frøya, får jeg beskjed om at timen vår ikke er før elleve. Det har blitt flyttet på, noe jeg ikke har fått med meg. For å forhindre at verden faller sammen rundt meg så er jeg flink til å forberede meg selv på at det ikke alltid er slik at ting går etter planen. Akkurat denne morgenen hadde jeg glemt å minne meg selv på nettopp det. Denne forskyvningen, den uforutsette og uante forandringen, gjør at alt raser. Og derfra går det bare en vei.

Når jeg får vite at det er noen andre som har time klokka ti, blir jeg umiddelbart sur over at jeg ikke hadde fått beskjed. Jeg sier flere ganger «jeg har fått beskjed om at det var klokken ti!». Saltilpasseren sier forsiktig at den andre har reist et stykke for å komme hit, at det ville være dumt for de om de må vente. Det skjønner jeg, og innfinner meg med at jeg får vente en time, men ut av munne min faller det likevel bare trass. Saltilpasseren sier at hun tror kanskje jeg får vente, «ja jeg må vel det, da!» sier jeg, snur ryggen til og går. Jeg merker selv at jeg er direkte usympatisk. Resten av tiden prøver jeg virke så hyggelig og åpen som jeg bare kan med saltilpasseren, samtidig som jeg er smertelig klar over hvor mye førsteinntrykket har å si.

Jeg har verken ridd mye eller lenge, og selv om det hovedsakelig er jeg som rir Frøya så vet jeg ikke hvor mye jeg kan bidra med. Hvordan salen skal kjennes ut, hvordan det kjennes ut når noe ikke stemmer, hvordan hesten oppfører seg når noe er ubehagelig osv, det vet jeg ikke noe om. Jeg vet ikke om jeg kan svare på saltilpasserens spørsmål, jeg vet ikke om jeg vil kunne stille henne de rette spørsmålene. Derfor vil gjerne ha med noen andre, noen mer erfarne sammen med meg. Jeg spør hun som pleier ri Frøya for meg innimellom, men hun er opptatt. Den andre jeg spør er heldigvis ledig og villig til å være der. Og godt var det, for jeg kan ikke engang svare på hvilket merke Frøyas sal er. Saltilpasseren er en svært hyggelig, dyktig og kunnskapsrik dame. Jeg føler meg som en jævla amatør. Salen ligger ok på ryggen hennes, og saltilpasser spør meg om hvordan salen føles når jeg rir. Hvordan Frøya er når jeg rir. I mangel på bedre svar så sier jeg bare «bra!». Hesten går som den skal og jeg merker ikke noe rart med salen. Fint, sier hun. Salen skal få litt mer fyll i seg så den blir litt jevnere, ellers er det ikke noe mer. Og så er det nestemann sin tur.

Det gikk fort og det tar litt tid før ting synker inn. I stressende situasjoner blir hjernen min til en foodprossesor og alle tanker blir bare most og ugjenkjennelig. Etter en stund klarer jeg å tenke litt igjen. Det var veldig, veldig dumt av meg å si at det går bra med salen og med hesten, for det vet jeg strengt tatt ikke. Jeg er ikke så finjustert som de som har ridd lengre, jeg har ikke den følelsen for sal og hest og ridning som de mer erfarne har. Helst burde jeg ridd mens saltilpasseren så på, så hun kunne sett hvordan salen ligger og beveger seg. Jeg håper at siden hun synes den lå fint på Frøya, så betydde det at det var som det skulle. Og jeg har ikke hørt at noen andre har sagt noe om salen. For å være på den sikre siden så sender jeg en melding til hun som rir Frøya innimellom. Hun svarer at hun synes salen glir litt, og hjertet synker i brystet mitt. Jeg har kasta bort den verdifulle muligheten til å få retta opp i noe som kan være feil for hesten.

Jeg skulle bedt om å få ri, men Frøyas time er over og det er for sent. Dumme meg har ødelagt alt! Tårene har presset på lenge og nå klarer jeg ikke lengre holde dem igjen. Jeg går bort til en av de andre i stallen, klarer såvidt skvise ut hva jeg grubler på. Hun spør om jeg vil hun skal gå og be om at jeg får ridd litt, lettet kvekker jeg ut et «ja». Jeg sitter og gråter mens hun går å spør, og jeg føler meg som en liten drittunge som må ha hjelp til alt i hele verden, en tragisk idiot som ikke klarer snakke men bare sitter og griner. Faen.

Frøya blir rastløs og utålmodig av å stå inne. Vanligvis er hun fin å håndtere, men nå er hun kjempelei. Hun er jo verdens fineste hest, men nå viser hun seg ikke akkurat fra sin beste side. Jeg har kontroll på henne, men må krangle litt med henne. Det er flaut. Kanskje er jeg ikke streng nok, kanskje gir jeg ikke henne rette beskjedene. Jeg får følelsen av at saltilpasseren blir litt oppgitt, noe som bare forsterker følelsen av at jeg er en amatør som ikke aner hva jeg holder på med. Når jeg skal opp på Frøya så nekter hesten å stå inntil trappa man bruker for å komme seg opp. Saltilpasseren går på siden og omtrent bare løfter hele Frøya på plass så lett som bare det, sier at «man må bare sette dem på plass», og jeg krymper meg.

Så fikk jeg ri da, heldigvis, og fikk èt verdifullt tips å ta med videre. Etterpå rir jeg på en bitteliten tur, uten sal. Når jeg kjenner varmen fra henne og de rolige bevegelsene hennes under meg, finner jeg roen et lite øyeblikk. Dessuten er jeg enormt takknemlig for at jeg har folk i stallen som stiller opp for meg, jeg ville ikke klart meg uten dem ♥

Jeg hadde avtalt å dra hjem til mamma og pappa, hvor også kona til søskenbarnet mitt skulle komme med deres nyfødte baby. Planen var jo at jeg skulle være i stallen mellom ti og elleve, men ting tar tid og klokken er blitt to før jeg er ferdig med alt jeg skulle. Jeg får da vite at babyen og mammaen allerede er kommet til foreldrene mine, og jeg innser at jeg ikke kommer til å rekke dit før de er dratt. Hele uken har jeg gledet meg til å treffe babyen! Jeg faller helt sammen. Etter babybesøket skulle jeg spist middag sammen med mamma og pappa, noe jeg ikke har gjort på kjempelenge, men også den planen går i dass. Jeg sitter i bilen på parkeringsplassen utfor stallen og gråter så jeg hulker. Hele verden er gått i stå for meg. Jeg får tatt meg sammen såpass at jeg klarer kjøre meg selv hjem, hvor jeg legger meg på gulvet og hulker enda mer så snart jeg kommer meg inn døra.

Når man "mister" en grunnstein

Vanligvis er rutiner og hverdag det beste jeg vet, men denne gangen har jeg gruet meg til sommerferien skulle ende. For et halvt års tid siden fikk jeg nemlig vite at daglig leder i stallen, Marie, skulle ha et års permisjon. Hun flytter vekk herfra, og om hun kommer tilbake vet hun ikke enda. Dette siste halve året har for min del bestått av mye usikkerhet og redsel for forandringene som ville komme. Jeg liker jo at ting er som de har vært, jeg liker det kjente, det trygge, det stabile, det som fungerer. Marie har jeg blitt veldig, veldig glad i og det har vært utrolig vanskelig å se for seg en hverdag uten henne. Det er godt at jeg har fått god tid til å venne meg til tanken på at når høsten kom, så ville jeg miste en av mine aller viktigste støttespillere.

Marie - det snilleste, tøffeste, modigste, staeste, rettferdigste, mest pålitelige, rauseste menneske jeg vet om. Da jeg i starten av 2015 begynte i stallen, hadde jeg ingen kunnskap om eller interesse for hest. Det var mer et desperat forsøk på å finne noe som kunne gi meg en mening i livet, selv på en plass jeg egentlig ikke trodde jeg ville finne det – og så endte det opp med å snu livet mitt 180 grader rundt. Det er i stor grad takket være Marie at stallen har blitt en trygg plass for meg, et «hjem». Det er ene og alene takket være henne at jeg har fått Frøya inn i livet mitt. De to tingene har vært det beste og viktigste som har skjedd meg, og de kom da jeg trengte det som mest. Marie har blitt en grunnstein i livet mitt i løpet av dette halvannet året jeg har vært i stallen. Hun er veldig ærlig og direkte, og det er enkelt og fint å forholde seg til henne. Hun er veileder, rådgiver, men først og fremst venn. Vi kan snakke sammen om det aller meste, og det er utrolig fint. Det har vært mange rolige morgener i stallen hvor vi har fått prate mye sammen mens vi har jobbet; samtaler som har vært alvorlige, fine, morsomme og alt der i mellom. I mange, lange perioder har det vært både dagens og ukens høydepunkt for meg. Og det er nok akkurat de stundene jeg kommer til å savne aller mest.

At jeg er et veldig følsom og nevrotisk menneske er ikke til å legge skjul på. Jeg friker ut over alt mulig, spesielt når det gjelder Frøya, jeg er så redd for å gjør noe galt eller at noe skal være galt eller at noe kan gå galt. Jeg har svært lav terskel for å bli stresset. Selv om jeg virker rolig der og da, så kan jeg mer eller mindre ødelegge meg selv ved å gå rundt og gruble på det i mange timer eller dager etterpå. Gråte meg i søvn, eller rett og slett ikke få sove, fordi jeg tenker sånn på det. Dette er noe Marie etterhvert har blitt klar over, og hun klarer på sitt eget magisk vis å si akkurat det jeg trenger høre for å roe meg ned. Ofte skjønner hun at jeg får noia, uten at jeg trenger å sier det. Jeg vet at om det er noe så er det bare å ringe eller sende henne en melding, uansett når. Er hun våken så er hun som regel tilgjengelig, og det er en stor trygghet for meg.

Jeg kan aldri få sagt nok hvor takknemlig jeg er for alt hun har gjort for meg, og alt hun fremdeles gjør!

Marie har vært min go-to person i stallen, som jeg har bedt om råd og hjelp når jeg har trengt det. Det er mange andre flotte mennesker i stallen, men jeg har ikke følt at jeg har kjent dem godt nok til å kunne spørre dem om hjelp uten at jeg føler jeg er til bry. Det er noe som har forandret seg dette siste halve året. Å vite at jeg ikke kommer til å ha Marie i umiddelbar nærhet fremover, har (om enn ubevisst) pushet meg til å bli bedre kjent med og åpne meg mer for flere av de andre. Og herlig, for en gjeng hyggelige, morsomme, inkluderende, herlige, varme mennesker det er. Flere av dem har vært å lest på bloggen min, og har dermed fått vite mer om meg og hva jeg sliter med, uten at jeg har måttet si de høyt. Det har vært en stor lettelse, og de har vært svært støttende og forståelsesfulle. Ber jeg dem om råd eller hjelp når det er noe jeg lurer på med Frøya, er de kjapt ute med å berolige meg.

Jeg kommer til å savne Marie noe helt fryktelig. Det er ikke få tårer jeg har grått så langt, og flere skal det nok bli. Men jeg er glad på hennes vegne og utrolig stolt av henne som tør og ønsker å satse på det hun brenner for – og jeg støtter henne 100%.

Etterhvert har jeg klart å komme frem til at min umiddelbare tanke om at jeg mister Marie, min fantastiske støttespiller og gode venn, ikke helt stemmer. Hun forsvinner kanskje ut av hverdagen min, men hun forsvinner ikke ut av livet mitt. Selv om hun ikke er akkurat her, så er hun fortsatt der.

Et etterlengtet pusterom

Søndag for halvannen uke siden var en dårlig dag. En dårlig dag som plutselig ble èn dårlig dag mer enn jeg klarte. Og jeg følte at nå er det nok. Jeg orker ikke mer. Jeg er lei av å hele tiden «holde ut», lei å å akkurat klare meg. Lei av den konstante kampen det er å bare holde hodet over vannet. Det går ikke an å fortsette slik.

Jeg tilbragte dagen i stallen, hvor jeg hadde hele to store fremsteg med Frøya, men selv ikke det fikk meg til å føle noe positivt. Jeg var bare helt tom når jeg burde vært kjempelykkelig, og av erfaring vet jeg at det er et skikkelig dårlig tegn.

Dro hjem, tok en tablett for å roe meg. Lovet meg selv at jeg skulle be om time hos fastlegen dagen etter. Mange dårlige ettermiddager har jeg lovet meg selv å gjøre nettopp det påfølgende dag, men når neste morgen kommer så føler jeg meg litt bedre, akkurat nok til at jeg ikke føler jeg kan kreve å få en akuttime. Og så kommer ettermiddagen på ny og det er på'an igjen. Men ikke denne gangen, for denne gangen ringte jeg legekontoret mandags morgen, og fikk time litt senere på dagen.

Fastlegen min er verdens beste lege og en aldeles herlig person. Hun ser meg og tar meg på alvor og gjør det som står i hennes makt for å hjelpe meg. Jeg sa at det er for mye for meg hele tiden, noe må skje, noe må forandres, jeg trenger noe mer, jeg klarer ikke mer. Vi snakket om alternativer, eller rettere sagt mangel på sådanne, men vi var enige om at det i første omgang så hadde det å få være på KAD-sengene noen dagen kunnet tatt brodden av det, sånn akkurat her og nå. KAD (kommunal akutt døgnplass) består av tre enerom tilknyttet den lokale legevakta her. Tidligere har (u)regelmessige, kortvarige opphold på KAD har hjulpet meg veldig mye. Selv om det ikke kan regnes som behandling, men mer oppbevaring, så har en slik time-out innimellom har vært alfa omega i perioder.

Situasjonen er dessverre den at jeg ikke har vært på KAD siden i mars i år. Da ble det nemlig brått bestemt at jeg ikke lengre fikk være der (dvs jeg ble fortalt at det hadde vært innstramninger og at «psykiatriske pasienter» ikke lengre fikk være på KAD-plassene). Men den fantastiske legen min tok èn telefon til sjefen på legevakta, og på null komma niks hadde hun skaffet meg en seng der – allerede samme kveld.

Trygt på plass i senga ♥

Dag en; sliten og trøtt

Tre døgn ble jeg der, fra mandag kveld til torsdag ettermiddag. Tirsdag og onsdag ettermiddag var jeg en kort tur oppe i stallen for å snuse på Frøya, gi henne kveldsgrøten sin og en nattakos. Bortsett fra det lå jeg i sykehussengen, helt utslått. Jeg så på tv, løste sudoku og sov. Når man sover andre plasser enn hjemme så sover man som regel litt urolig de første nettene, men jeg sov som en stein. Det var kjente, trygge omgivelser for meg. Og det var liksom ikke før jeg slappet av at jeg kjente hvor inderlig utmattet jeg faktisk var. Jeg innser at jeg er mer sliten enn jeg har skjønt, og at selv om jeg sitter hjemme og tenker at jeg skal slapper av, så slapper jeg faktisk ikke av. Til tross for at jeg sitter i ro med kroppen så spinner hodet og tankene avgårde, selv om jeg kanskje ikke tenker over det. Jeg får liksom aldri sjansen til å hvile ordentlig ut. Men det fikk jeg de dagene på legevakta. De første to døgnene var det som om jeg hadde løpt maraton, jeg var bare fullstendig kake. Den tredje dagen begynte formen å stige så smått, og jeg kjente meg klar for å returnere til hverdagen.

Jeg er så takknemlig, jeg trengte dette så sårt. Ingenting er egentlig løst, jeg trenger fortsatt en forandring på en eller annen måte, men i påvente av «noe mer» var dette lille oppholdet helt avgjørende. Og ikke minst var det en uhyrlig viktig erfaring; det hjelper å rekke ut hånda og spørre om hjelp.

Dag tre; litt lettere i hodet og kropp, og klar til å dra hjem