Forferdelig vondt, men forferdelig viktig

Skrevet under innleggelsen i juli:

«Jeg vet ikke hva jeg egentlig hadde sett for meg da jeg ba om hjelp, men det var hvertfall ikke dette. Da jeg kom hit så var jeg så klar for å dø at jeg ikke så for meg at jeg skulle hjem igjen. Jeg har brukt de siste par månedene til å skape gode minner med alle mine nære, jeg var så sikker på at det gikk mot slutten. Jeg følte ikke at jeg hadde noen ting å fortsette med hjemme, jeg hadde ingen tråd å plukke opp igjen, jeg kunne umulig komme hjem og bare ta opp livet mitt der jeg slapp.

Jeg har vært svært åpen og ærlig om hvordan jeg har det nå. Jeg har bedt og tigget om å få være her lengre, men det er ikke snakk om. Så jeg må hjem, fullt og helt overlatt til meg selv resten av sommeren, uten noe form for oppfølging. Fra september av er det laget en plan, en plan som er ganske anderledes enn det som har vært tidligere. I utgangspunkt tenker jeg at anderledes kan være både bra og nødvendig. Det er jo absolutt forandring jeg trenger, men jeg er svært usikker på hvordan akkurat dette vil fungere i praksis. Første punkt er at jeg skal trappe ned avtaler hos psykologen min, fra èn gang i uka til èn gang i måneden. Akkurat det er greit, for jeg tror strengt tatt ikke jeg vil få så mye mer ut av å treffe han fire ganger i måneden enn jeg vil gjøre av å gå dit en gang i måneden. Videre vil jeg frem mot jul ha to nye planlagte innleggelser. Etter jul vil det gjøres en ny vurdering.

Jeg er i fritt fall og aner ikke om jeg lander på beina eller på nakken eller om jeg i det hele tatt kommer til å lande. Jeg griper etter halmstrå. Desperat – til tross for den sterke følelsen av resignasjon. Jeg føler at jeg har brent så mange broer, gjort meg ferdig med så mange ting, at det føles overveldende å skulle begynne på veien tilbake mot livet. Det er ekstremt mye ambivalens. En del praktiske ting må komme i orden, men jeg må også gå noen runder med meg selv. Til syvende og sist er det jeg selv som må finne ut om jeg vil leve, eller ikke. Om det er verdt det, eller ikke.

Og klarer jeg ikke velge livet, så kan jeg hvertfall forsøke å utsette døden en stund til. Kanskje får det være godt nok, akkurat nå.»

I siste liten ble ting snudd 180 grader. Det skjedde i løpet av de siste par dagene, egentlig i løpet av de siste to samtalene med psykologen jeg hadde der borte. Hun var bare helt fantastisk. Hun er en av de flotteste personene jeg har møtt. En sånn som bryr seg, ikke bare som psykolog og fagperson, men som et menneske. Utrolig nok er hun enda finere denne siste innleggelsen enn ved første innleggelse. Og for et hell at jeg traff på akkurat henne, på akkurat det tidspunktet. De siste samtalene vi hadde tok brått en annen vending en tidligere. Første ble jeg sjokkert og forvirret, jeg følte at hun var kald og avvisende, at jeg ikke ble tatt på alvor, komplett motsatt av tidligere. Jeg skjønte heldigvis fort at bakgrunnen for det hun sa var omsorg, håp og tiltro. Grunnen til at hun sa det var ikke fordi hun ikke brydde seg om meg, men nettopp fordi hun brydde seg. Ville meg vel. Jeg har ikke den minste tvil om at hun har «my best intrests in mind». Vi fikk snakket om det, og avslutningen ble veldig god.

Den korte versjonen er at hun mener jeg vil kunne klare meg mer på egenhånd, at jeg ikke skal være så avhengig av psykisk helsevern. At jeg har vært svært sykt tidligere og hatt behov for hjelp da, men at behovet er mindre/borte nå. At jeg faktisk vil kunne klare meg bedre dersom jeg ikke er tilknyttet PHV (psykisk helsevern).

Psykologen sa jeg var den friskeste pasienten hun hadde møtt på avdelingen. Hun (og flere av de andre der) brukte uttrykk som ressurssterk, reflektert, oppegående. De hadde sånn troa på meg. Det var fint og skremmende på samme tid. Umiddelbart tenkte jeg at det er en hel masse forventninger jeg ikke helt vet hvordan jeg skal klare leve opp til. Samtidig er jeg enig. Til tross for det jeg sliter med, så har jeg virkelig et svært godt utgangspunkt for å klare meg. Jeg har god kontakt med familien min, jeg har nære og gode venner, jeg har et godt nettverk i stallen, jeg er i god fysisk form, ved hjelp av skriving klarer jeg formulere og bearbeide mange ting på egen hånd, jeg har gått gjennom mye og kommet sterkere fra det.

Noen av tingene som ble sagt under innleggelsen tar jeg med meg videre, men noen ting synes jeg var litt unyansert. Det er ikke sånn at jeg var syk og nå er jeg frisk, og må starte å leve et normalt liv. Utfordringene mine er der og det vil de være resten av livet, jeg er ikke frisk og vil heller ikke kunne bli det – MEN jeg er absolutt åpen for tanken på å stå på egne ben i større grad. Akkurat det har jeg aldri tenkt på som et alternativ før, jeg har ikke engang visst at det var et alternativ, «for jeg er jo syk!», men man MÅ ikke være i systemet selv om man ikke er «frisk». Å klare seg uten PHV betyr ikke at jeg skal være frisk, men at jeg i stede håndterer mine utfordinger selv (evn ved hjelp av mitt private nettverk).

Jeg har brukt mye tid og energi på å være redd for å bli avsluttet fra PHV, til tross for forsikringer om at jeg ikke kom til å bli det. Nå opplever for første gang et behov/ønske om å være mer selvstendig, skape litt avstand på PHV i stede for å klamre meg til det. Å «ta ansvar for mitt eget liv» er et uttrykk jeg misliker sterkt, fordi jeg på ingen måte føler at jeg ikke har gjort det til nå, men jeg skal fokusere enda mer på det fremover. Jeg skal forsøke finne trygghet i meg selv og de rundt meg. Jeg har allerede mange gode strategier, som jeg er flink til å benytte meg av, og som jeg nå må bygge videre på.

Det at jeg hjemme skulle ha mindre oppfølging mellom innleggelsene, når det jeg følte og mente jeg trengte var MER, var brutalt. Å be om hjelp fra PHV når ting har blitt overvelmende, har alltid vært det rette, det jeg har blitt oppfordret til å gjøre, det eneste jeg har kunnet gjøre. At det ikke lengre skal være løsningen, plan A, er uvant. Jeg må ta et oppgjør med tankene mine. Akkurat nå setter jeg spørsmålstegn ved alt jeg noen gang har følt, tenkt, gjort og skrevet. Det er en stor jævla omstillingsprosess, dette her. Forferdelig vondt, men også forferdelig viktig. Jeg må få samlet tankene, men også gi meg selv god tid til det, for jeg skal samtidig forsøke å tenke mindre og leve mer.

Jeg har aktivt jobbet i retning døden en stund. Nå skal jeg forsøke å aktivt velge livet, med alt som det innebærer. Jeg vet ikke hvordan det vil gå, men jeg skal forsøke. Prøve finne litt ut av hvem jeg er. Kanskje en klisje men, «prøve finne meg sjæl». Kanskje er dette starten på et nytt kapittel.

Jeg tenker at jeg møtte denne psykologen på rett tidspunkt. Hadde jeg møtt henne tidligere og hun hadde sagt det så ville jeg gått i vranglås og kanskje blitt enda verre. Kanskje hadde det samme skjedd nå også, om det hadde vært noen andre enn akkurat henne som hadde tatt opp dette. Om ikke så alt for lenge håper og tror jeg at jeg vil se tilbake og si hei, hun forandret faktisk livet mitt ♥

Mål og mening

Jeg er fremdeles ikke helt klar for å dele så mye om alt som skjedde under innleggelsen, og fortsetter å fokusere på andre ting, på konkrete ting. Nærmere bestemt natur og fjell! Enda en uke har gått, og jeg har vært på intet mindre enn tre toppturer. En ting fra innleggelsen kan jeg forresten si, og det er at jeg ble utfordret til å gå på tre topper over 500 meter ila sommeren. Jeg bestemte meg for å kjøre hardt på, og tok like greit de tre turene i løpet av den første uka.

Mandag gikk turen til Skottind på Ballstad, 671 moh. Ikke spesielt lang tur, ei heller uendelig høyt, men så satans bratt! Man må klyve over steiner hvor det er stupbratt ned på begge sider, og oppå toppen er det et hull i bakken. Det er ikke så stort, men svært dypt, faller man oppi så er det game over for å si det sånn. Rett over hullet er en liten avsats man kan stå på for å klyve opp nok en stein for å komme helt øverst, ytterst (for den som tør/ønsker det!). Rett ved hullen står en minneplakk for ei som falt ned og døde for mange år siden.

Jeg bannet og svettet (ikke fordi det var tungt men fordi det var så ubehagelig) hele veien opp. Jeg gruet meg allerede til turen ned fordi jeg visste at den ville bli enda verre enn turen opp, og turen opp var allerede ganske så jævlig. Jeg hadde på helt nye sko, som har godt feste under og er mer egnet til fjell, men jeg klatre ikke stole på skoene. For hvert eneste steg jeg tok, både på turen opp og ned, var jeg redd underlaget skulle gli vekk under meg. Og det er ganske slitsomt å gå sånn.

På tur ned.

Tilbakeblikk til toppen, ca halvveis nede igjen!

Det er ingen skam å snu heter det, og det er helt sant, men det er likevel ikke et altenativ. Jeg tenker det er bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke har gjort. Jeg angrer ikke, for jeg var jo nødt til å få den huka av lista mi. Jeg vet at jeg ville gått og sikla på den toppen helt til jeg hadde fått vært oppe, så jeg måtte jo bare få tatt den. Men jeg kommer aldri til å gå opp dit igjen!

Torsdag bar turen avgårde til Justadtinden, 731 moh, og det var en rolig og direkte behagelig tur. Halvannen-to timer i rolig tempo, med slak oppoverbakke og utrolig flott og variert natur. I motsetning til de to forrige turene, følte jeg denne gangen ikke på noe tidspunkt at det var med livet som innsats. 

Null utsikt men god stemning!

Dessverre var det lavt skydekke, det skal visstnok være en nydelig utsikt fra toppen men alt vi så var tykk, grå grøt. På turen opp var det heldigvis mye fint å se rett under tåka. Dette var altså tur nummer tre på en uke, og utfordringen jeg fikk er fullført! Men jeg fortsetter, såklart, med en topptur (på over 500 meter) ca hver tredje dag.

Søndag ble det en skikkelig søndagstur, til naboøya og et fjell som heter Ryten (543 moh). Slak og lett stigning hele veien, det gikk som en drøm. Utsikten derfra skal visstnok være helt fantastisk, men også her havnet vi midt inni tåkehelvete (eller «skodde», som vi kaller det). Men det går fint, topp er topp og høydemeter er høydemeter, disse siste to turene var så greie at jeg ikke har noe problem med å gå de igjen en godværsdag!

Også her null utsikt men topp stemning!

Besteste bestevenninne Aina 

Langt ned - hadde kanskje ikke stått der

 dersom jeg hadde sett nøyaktig hvor lang ned det var!

Vi ble lei av kjæresten hennes så vi dytta han utfor.

Triumf!!

Et fantastisk utsiktspunkt (til vanlig...)

Opp i høyden

Jeg har nå kommet hjem etter innleggelsen og har mye å dele, må bare få det hele litt på avstand først. Kanskje kommer det litt og litt, etterhvert. I mellomtiden deler jeg andre ting. Fine ting. Gode ting. Jeg er fryktelig rastløs, men forsøker bruke rastløsheten på noe konstruktivt.

En uke inn i innleggelsen fant jeg ut at det gikk an å gå opp på heia oppfor sykehuset. Jeg hadde sett på heia tidligere og tenke det var en lang, tung og uoverkommelig tur, men en dag ga jeg det et forsøk, og kom meg helt opp på «toppen». Storheia, 504 meter over havet. Ikke akkurat en fjelltopp, men en god tur litt opp i høyden. I løpet av de neste sju dagene hadde jeg ytterligere fire turer opp dit, og jeg kjente effekten. Ikke fysisk, men psykisk. Det var som om vinden bare blåste rett gjennom hodet mitt og luftet ut der inne, noe som virkelig trengtes. Mye god terapi lå i de turene opp. Jeg ble såpass gira at jeg faktisk gikk til anskaffelse av en liten ryggsekk for å kunne ha med vann, energibar og litt ekstra tøy på tur, til tross for at jeg hater ryggsekker og vanligvis får smerter i skuldrene av de. Ryggsekken jeg kjøpte var en ganske god en og er som en drøm å ha på ryggen, også dette ga vann på mølla! Jeg oppdaget dessuten at den fysiske formen min slettes ikke var så ille som jeg trodde, og da ble det plutselig en mindre ting som stoppet meg i å forsøke meg på et fjell. Den ene tingen var nok til å tippe vektskåle og jeg kjente at dette har jeg lyst å utforske mer.

Lofoten (tror jeg)!

Ikke så veldig høyt men likevel nok til store snøflekker i juli!

Jeg har aldri brydd meg om fjell, har unngått oppoverbakker så langt det lot seg gjøre. Lofoten er full av vakre fjell, men jeg har aldri egentlig løftet blikket. Jeg har aldri gått på noe fjelltopp. På turen hjem fra innleggelsen kjørte vi «Lofast», og alle fjelltoppene det eneste jeg tittet på. Satt med mobilen og søkte opp navn, høyde, tid, vanskelighetsgrad.

Siden jeg som sagt ikke har vært på noe fjell hjemme, tenkte jeg at jeg liksågodt kan gå maksimalt hardt ut og starte med øyas høyeste topp; Himmeltinden på 930 moh.

På fredag, under 24 timer etter at jeg hadde kommet hjem startet turen opp. Det var en usedvanlig varm dag, steiksol hele veien. Jeg som ikke tåler varme så veldig godt, blir ofte daff og uvel. Det var svært bratt og bare opp-opp-opp hele veien, på glatt grus. Jeg hadde ikke akkurat fjellsko, jeg trodde gode joggesko var godt nok men skjønte fort ulempen med at de er flate under! I det hele tatt var det en oppskrift på katastrofe. Jeg var i det lengste i tvil, og kjente at det var både skumlere og tyngre enn jeg hadde forventet. Men det gikk!

Venninna mi som jeg gikk med var flink å motivere, og vi hadde det gøy. Stemning var god hele veien opp, med mye latter mens vi innimellom hev etter pusten, og det var utvilsomt en avgjørende faktor. 2 timer opp i rolig tempo med små pauser, en god pause på toppen, og halvannen time ned. Det var ikke verre enn at jeg godt kan tenke meg å gjøre det igjen! Ingen gangsperre eller ømme bein, enda en bekreftelse på at kroppen er i ok form, og det gir meg enda mer motivasjon til å fortsette. Lørdag kjøpte jeg meg nye fjellsko. Jeg er klar!

Øyeblikk #27 (dette vil jeg aldri glemme)

Det er tirsdag og turdag, men av alle pasientene på avdelingen er det kun jeg som har lyst å være med. Dermed får jeg bestemme hvor turen går. Valget mitt faller på Teigan-dalen. Man kan gå tur rundt selve vannet, og det er strålende badeforhold. Jeg hater å bade, og har ikke badet på minst 6 år, men da jeg var her for noen dager siden så vasset jeg, og kjente for første gang på alle disse årene at jeg har faktisk lyst å bade. Ikke hvor som helst, men akkurat der. Denne plassen er svært spesiell for meg. Pappa er fra området, og vi har vært mye på besøk her i min barndom. Jeg har gode minner herfra. I dag ble det enda flere gode minner.

Som en prikk over i-en er det en av mine absolutt favoritter av miljøpersonalet som er med meg. En skikkelig herlig dansk jente som jobber her nå i ferien. Jeg har generelt sansen for dansker. Hun er oppmerksom og ærlig, har god humor. Studerer idrett hjemme i Danmark, men er av den typen som har et naturlig lag med mennesker. Hun er pedagogisk og intelligent. Jeg kommer så godt overens med henne, og det skjærer meg i hjertet at jeg sannsynligvis aldri får se henne igjen etter denne innleggelsen, men jeg er likevel glad for å få bli litt kjent med henne. Jeg setter pris på den tiden og de stundene jeg får sammen med henne.

Teigan!

Vi går rundt vannet først, tar det med ro, tar pauser, nyter været og utsikten, snakker om både de store og de små ting. Litt alvor, litt tull og tøys. Det er godt å ha henne «for meg selv». Vi har det ikke travelt, ingenting haster, ingenting venter.

Hun liker å bade, er litt mer ivrig og herdig enn meg. Når jeg står med vann til hoftene mens jeg kjenner at jeg er i ferd med å fryse i hjel og aldri i verden kommer lengre enn dette, har hun allerede dukket under. Det er så kaldt at jeg nesten ser livet mitt passere i revy. Hun strekker ut en hånd til meg, for å motivere meg. Jeg tar den. Tidligere på turen snakket vi om dette med å gå fra tanke til handling, og nå minner hun meg på nettopp det, på en humoristisk måte. Så teller hun sakte ned fra ti mens hun kommer med entusiastiske heia-rop mellom hvert eneste tall, og det funker. Når hun kommer til 1, så legger jeg med forover og tar tre svømmetak.

Etter det verste sjokket har lagt seg så kjenner jeg hvor deilig det er. Det er faktisk mer behagelig å være nedi vannet enn i luften. Selv etter at hun er gått opp for å tørke seg, fortsette jeg å svømme frem og tilbake, i sikkert 10 minutter. Kroppen er så sjokkskadet at jeg knapt klarer trekke pusten der jeg flyter, men jeg nyter det, herregud som jeg nyter det!

Dette kommer jeg aldri til å glemme.

Og jeg knuses, igjen og igjen

Jeg liker godt å være alene, men noen ganger møter jeg noen som gjør at ønsket mitt om å være alene opphører fullstendig. Jeg vil bare være sammen med vedkommende, hele tiden. Det er ikke snakk om forelskelse eller noe som helst i den retningen, men noe annet.

Det er flaut å fortelle om det, men det er slik det er. Jeg kan huske lettelsen jeg kjente da jeg leste om noen andre som også hadde det sånn, at det faktisk ikke er uvanlig at aspergere har det sånn, så jeg vet det finnes flere. Det er vel typisk for aspergere å bli opphengt i ting, og det gjelder ikke bare ting, men også mennesker. Når jeg finner noen jeg «klikker» med, så ønsker jeg at å være med dem hele tiden. Ønsker at vi kunne vært sammen hele dagen hver dag hele tiden. Aller helst skulle jeg vært et dovendyr som hang fast på ryggen slik at jeg kunne vært tett inntil og sammen med vedkommende konstant. Jeg ønsker så inderlig at noen skal føle det samme for meg, men jeg skjønner at ingen gjør det. Mine følelser for andre er alltid sterkere enn deres følelser for meg. Jeg vet (heldigvis) hvordan jeg selv er og jeg skjønner at de aller aller aller fleste ikke er slik. Jeg har forståelse for at de aller fleste har mange venner og mange bekjente og mange å forholde seg til og mange forskjellige ting å gjøre i livet sitt som feks jobb og familie og hobbyer, og i den virkelige verden er det sånn det må være.

Jeg føler for intenst og for mye, men jeg vet at jeg er sånn og jeg klarer dempe det – tror jeg – hvertfall så godt det lar seg gjøre. Men ønsket og tankene er der og det gjør så vondt. Jeg skjuler det, svelger det unna, tar meg sammen, hver gang det skjer. Og jeg knuses, igjen og igjen og igjen.

Autismehjernen

Dette må være en av de beste beskrivelsene jeg har lest! Forståelig og ufarliggjørende (fra hjelptilhjelp.no) 👌

Biler er de som flest av oss kjenner til og som vi er mest vant med. Bil er sånn sett det vanligste. Biler er mer fleksible enn et tog. En bil kan kjøre på veldig forkjellige veier, og det er ingen sak å stoppe, snu, kjøre en annen rute enn det man hadde tenkt, og i hele tatt er blien sånn sett ganske praktisk. Et tog er også praktisk, men på en annen måte. Toget er mindre fleksibelt, det må gå på skinner, og det må følge bestemte rutetider. Til gjengjeld kan det kjøre svært fort og være virkelig effektivt når alle gjør det de skal. Om bilen derimot skulle prøve å gjøre togets jobb, eller omvendt, ville det ikke fungert. På samme måten er det forskjell på å ha autisme og å ha en nevrotypisk hjerne. Det ene er ikke bedre enn det andre, men det er to forskjellige måter å være på.

Videre kom jeg over en annen beskrivelse, som også er svært forklarende og en god metafor (funnet her).

Sien (silen) = en person uten autismes evne til å håndtere utfordringer i hverdagen.

Tragten (trakten) = min evne som autist til å håndtere og overkomme en utfordring i hverdagen. En forhindring kan være nok til at alt annet går i stå!

Sand = flow i hverdagens mange små oppgaver og utfordringer

Stein = de store utfordringer

ÈN ting kan få alt annet til å stoppe opp, det står "de store utfordringer" men det trenger ikke nødvendigvis være noe stor ting. Ofte en "filleting" eller en detalj man henger seg fullstendig fast i, og alt bare stopper opp. Selv om man sannsynligvis vet at det er en "filleting" så får man bare ikke til å gi slipp på den, uansett hvor hardt man prøver. Hva man tenker/vet og hva man føler/hvordan man reagerer har ikke nødvendigvis noen sammenheng.