Getting lost will help you find yourself

Før pleide Cecilie ofte å si «bra jobba» til meg, men jeg klarte ikke ta det til meg. Jeg ba henne slutte å si det til meg, fordi jeg følte aldri at jeg fortjente å høre det. Det føltes feil å få skryt for ting som for de fleste mennesker er helt dagligdags, naturlig, en selvfølge.

Her har det snudd, veldig. Å få et «bra jobba!» av personalet etter å ha fullført et måltid, er bare helt fantastisk. Spesielt om det er et måltid som har vært vanskelig. Noen ganger sier de «da var du i mål». En bra ting, noe positivt. Det føles ikke slik, og nettopp derfor er det så fint å få bekreftet at det faktisk er bra. Det er både viktig og godt få anerkjennelse for en tøff jobb man gjør, selv om det er noe så basalt som å spise.

Middagen i dag ble vanskelig. Jeg følte det var så mye på tallerkenen at det nesten fløt utover bordet. Stemningen rundt bordet var amper, vi var flere som sleit. Jeg fikk i meg endel, men noe lå igjen da måltidet var over. Jeg/spiseforstyrrelsen var fornøyd. Så legger jeg merke til at en av de andre jentene som også sleit, klarte å bli ferdig, og jeg hørte personalet si «bra jobba, xxxx». Umiddelbart begynte jeg å gråte, for jeg innså at å få det mentale klappet på skuldra er så vanvittig mye viktigere for meg enn å «tilfredsstille» spiseforstyrrelsen.

Mer enn noe annet ønsket jeg meg et «Bra jobba, Tora!». Og det får meg til å ville jobbe for å faktisk gjøre meg fortjent til det.

Et fristed (fra spiseforstyrrelsen)

På fredag gjorde jeg en feil jeg visste var dum. I utgangspunktet var jeg ved godt mot da jeg kom til Dagavdelingen, men så fikk jeg vite at Cecilie ikke var på jobb den dagen. Jeg vet ikke om det er noe jeg har skrevet om før, men det at hun er borte er hvertfall noe jeg takler dårlig. Og akkurat den dagen; taklet veldig dårlig. At hun ikke var der – at jeg ikke fikk samtale – at det ikke ble noe planlegging av helg, var et skikkelig slag i mellomgulvet. Jeg gikk rett inn på doet og gråt. Det er noe med at det er uventet, og det føles utrygt, og jeg blir redd. Det bare låser seg i hele meg. Jeg ble med på gymmen, men så dro jeg hjem allerede klokka elleve. Noe som ikke var etter "planen".

På samtale-møtet med Cecilie og Siri i går, bli dette tatt opp. "Det skal ikke være sånn at du bare drar fordi Cecilie er borte. Du er ikke der kun for Cecilie." Av en eller annen grunn presterte jeg å innrømme at den største grunnen jeg dro på fredag, var for å slippe å spise lunsj (noe jeg må gjøre på avdelingen dersom jeg skal være der). Og så ballet det på seg. "Hvorfor skal du bare spise dersom Cecilie er der? Hvem er det du spiser for, Cecilie? Spiser du bare fordi Cecilie sier du skal?" Og jeg klarte ikke komme opp med noe fornuftig. Jeg kjenner inni meg hvorfor, men klarte ikke formulere det høyt.

Det er fordi spiseforstyrrelsen er så enorm sterk. Den er så dominant, den bestemmer. Dens ord er lov. Jeg verken klarer eller orker stå i mot, og det føles nytteløst å så mye som prøve. Den er alltid sterkest...

...bortsett fra på avdelingen! Der er det Cecilie som bestemmer. Det er mitt fristed. Selv om det er hardt å være der, det er mange tøffe tak, så er det jo noe som bygger meg opp. I motsetningen til spiseforstyrrelsen, som systematisk bryter meg ned. Cecilie er på min side, og hun sier SPIS når alt i meg sier IKKE SPIS. Så ja, kanskje spise jeg «for» Cecilie, ikke fordi hun sier jeg skal, men fordi hun sier jeg kan.

Mamma – mitt forbilde

En av de aller viktigste personene i livet mitt, er mamma. Hun har vært (og er) min største støtte, mitt anker, spesielt disse siste årene. Hun har alltid vært en trygghet, og slik er det selv i dag; er jeg redd eller usikker, så ringer jeg mamma. Selv om jeg ikke alltid klarer eller vil, så vet jeg at jeg kan snakke med henne om alt. Og at selv om hun ikke nødvendigvis alltid er enig med meg, så støtter og respekterer hun de valgene jeg tar.

Mamma jobber som administrasjonskonsulent på et teater. Det er mange forskjellige mennesker innom der, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre «åh, så heldig du er!» når jeg har hilst på de og fortalt at det er jeg som er datteren hennes. Og det er helt sant, jeg er heldig som har en så snill, tålmodig, omsorgsfull, generøs, omgjengelig, forståelsesfull og nydelig mamma.

Og i dag har denne fantastiske mammaen bursdag!

Mamma i dyreparken i Kristiansand!

Mater lemur (til tross for at et kjempestrengt

skilt insisterte på at det IKKE var lov!!!)

Mamma fikser håret mitt jula 2010.

Kjempeglad i deg, mamma, gratulerer med dagen! ♥ ♥ ♥

Anstendighet

Anstendighet: det uforklarlige, grunnlaget for all etikk.

Ting vi ikke gjøre. Vi glor ikke når sjelen

forlater legemet, men slører våre øyne med tårer

eller dekker dem med hendene. Vi glor ikke på arr,

de steder hvor sjelen har forsøkt fly ut,
men er tvunget tilbake og stengt inne, sydd inne.

-J.M. Coetzee, 2003

Fra boken "Selvskadingens Dynamikk" av Kristin Ribe og Anita Moe.

Vonde møter hos fastlege

En "fortsettelse" av Vonde møter på legevakta

Fastlegen min er et kapittel for seg selv. Han er riktignok ikke norsk og snakker litt gebrokkent tysk-norsk, så kanskje forklarer det noen av hans rare utsagn, men likevel. Første gang jeg var hos han på grunn av selvskadingen (etter at den kjipe legen hadde nektet meg å komme tilbake til legevakta natten før), utbrøt han «hva er det med deg!?» da jeg brettet opp genserermene. Etterfulgt av «du kommer til å dø!» (for syns skyld; en reaksjon som på ingen måte stod i stil med skadene). Han ville legge meg inn på sykehuset umiddelbart, for å gi meg en pause.

Sykehus er ikke noe for meg. I hvertfall ikke på det lille lokale sykehuset, hvor psyk-pasienter ligger på medisinsk avdeling fordi det ikke er noe psyk-avdeling. Og redd for bakterier som jeg er, klarer jeg verken spise eller drikke noe når jeg er der. Innleggelse gjør bare vondt verre!

Jeg sa jeg IKKE ville legges inn, han sa det ikke var noe valg. Og jammen sørget ikke denne fastlegen min for at jeg ble kjørt til sykehuset i ambulanse! Jeg var så irritert, det ble bare for dumt. Enda dummere ble det da jeg ble plassert på «slagenheten» sammen med to 80 år gamle slagpasienter, fordi de ikke hadde noen ledige rom. Hvordan i alle dager kan noen mene at det på noen som helst måte er et bedre alternativ for meg!? På sykehuset ble jeg værende i nøyaktig fire timer, før jeg fikk overtalt en psykiater til å skrive meg ut igjen.

For ikke så lenge siden ble jeg nødt til å dra til han igjen, for å få sydd et sår. Han satte i bedøvelse, men da han begynte sy så kjente jeg det. Jeg sa fra, og han svarte med å fortelle hvor mye bedøvelse han hadde satt. Han fortsatte, og jeg sa at jeg kjente det faktisk veldig godt! «Det må ha vært vondere når du gjorde dette» var svaret jeg fikk. Jeg ble liggende og stirre i taket, jeg ville ikke la han se meg gråte men tårene spratt av smerte.

Etter selvskading er jeg fullstendig utkjørt, utlandet. Jeg er helt tom. Har ikke sjans til å verken forklare/forsvare meg. Jeg er «naken» og sårbar, helt uten filter, så alt legen sier og gjør går rett inn i sjela på meg.

Jeg snakket om det med psykolog Siri. Hun sa at selv om skaden er selvpåført har man like stor rett til smertelindring, og sånn er det. Det var godt å få høre det fra henne. Jeg har tenkt mye på det, hvorfor jeg egentlig har behov for bedøvelse når selvpåførte sår skal syes. Smertene kan jeg jo umulig være redde for. Tilslutt kom jeg på den enorme forskjellen mellom det å gjøre meg selv vondt; en smerte jeg selv kontrollerer, versus det at andre påfører meg smerte...

Vonde møter på legevakten

Jeg har hørt utallige skrekkhistorier om hvordan selvskadere har blitt møtt på legevakta; leger som har kjeftet, nektet gi bedøvelse, sydd dårlig, osv. Derfor fryktet jeg det verste, men ble positivt overrasket. Jeg ble møtt med respekt og forståelse, noen ganger også med omsorg. Frem til jeg plutselig ikke ble det.

Legen var irritert. Sliten. Trett. Det var andre gangen jeg måtte til legevakta den natten, og da jeg kom inn døra utbrøt «hvor mange ganger skal jeg være nødt til å sy deg i natt?!». Han fortalte meg at det var tidkrevende og belastende å skulle drive å sy meg. Han fortalte meg hvor lenge han hadde vært på jobb, og hvor lenge det var til vakta hans var ferdig. Jeg fikk beskjed om at dersom jeg gjorde det igjen den natta så kom han ikke til å sy meg; han ville bare bandasjere det og henvise meg til fastlege morgenen etter. Tonen var skarp. Jeg ville be om unnskyldning men var så på gråten at jeg ikke klarte få frem noe.

Noen uker senere var det han jeg traff igjen. Han var veldig kort mot meg, og ga meg samme beskjed; han kom ikke til å sy meg dersom jeg gjorde det igjen den natta. Det var ikke noe vits å ringe legevakta engang. Hadde det vært andre pasienter som hadde ventet, hadde jeg skjønt og godtatt irritasjonen hans, virkelig. Men det var en rolig kveld, jeg kom gjennom på telefonen med en gang og det var ingen andre på venterommet. Det var altså bare det at jeg var bortkastet tid.

I sterk kontrast til den hyggelige sykepleieren som jeg snakket med på telefonen og som møtte meg på legevakta; hun ga meg skryt for at jeg tok kontakt og for at jeg kom.

Aldri i mitt liv har jeg følt meg mindre verdt. Og jo lengre tid som gikk, jo verre ble det. De neste ukene begynte jeg å tro på det. Jeg begynte å bli enig. For hvordan kan jeg forvente at andre bruker tid og energi på å lindre smerten og begrense skaden til noen som vil seg selv vondt? Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal forklare at jeg ikke gjør det for å lage ekstra jobb for den som må sy meg, men fordi jeg har en enorm smerten inni meg som bare må ut. Hvorfor må det være slik at møtene med denne ene dumme legen gjør at respekten, forståelsen og omsorgen til alle de andre legene blekner bort? Jeg begynte tenke at alle leger tenker sikkert slik, bare at de er for profesjonelle til å si noe. Kanskje alle andre mennesker også, bare at de er for høflige til å si noe.

Følelsen av å være bitte liten og verdiløshet sitter fortsatt sterkt i meg, samt følelsen av skam. Jeg tror mange undervurderer viktigheten av å bli møtt på en OK måte hos legevakt/legevakt/sykehus. Å innse at det man har gjort er såpass alvorlig at man er nødt til å få hjelp, er vanskelig. Å i tillegg skulle være redd for hva/hvem man møter på legevakt gjør det mye verre enn det trenger være. Man kommer dit så sårbar, sliten, engstelig og «naken» som det er mulig å bli, og det siste man trenger da er å få strødd salt i sårene.